Når feedbacken blir virkelig global
Mange har sikkert hørt om motion feedback i høyttalere. Dette er best kjent som servo i subwoofere. På 80-tallet tok Canton det helt ut og lanserte CA-serien med toppmodellen CA30.
Og "Etter alle kunstens regler" er i høyeste grad en omtale man kan stille seg bak, for her er det 7 separate drivere, og samtlige har sin egen forsterker, og servo. Ja, helt riktig, selv diskanten har servo her.
Her forsøkte de å illustrere hvordan impulsresponsen ble korrigert av servoen:
Vi kan se at den siste kurven (med servo) er langt nærmere den første (det opprinnelige signalet) enn den midterste (uten servo).
Her kan man se posisjonssensoren på bassen:
Alle disse driverne var utstyrt med posisjonssensor og ikke akselerasjonssensor. Uansett om man velger det ene eller det andre er dette en feedbackkrets.
Båndbredde:
Men alt er ikke bare enkelt, spesielt ikke når vi kommer opp i høye frekvenser, for straks vi bringer mekaniske elementer og induktive spoler inn i kretsen får vi båndbreddebegrensninger, tildels betydelige sådanne. Vi vet også at når vi har feedback så går umiddelbart harmonisk forvrengning ned, men vi får en liknende effekt som når vi begynner å forsterke høyere forvrengningskomponenter inntil vi har tilstrekkelig mye feedback.
Som vi husker fra tidligere i tråden handler dette i stor grad om hvor høy gainbåndbredde vi klarer å oppnå før motkobling, og hvorvidt vi kan få det hele stabilt. I tilfellet der vi har høyttaler inkludert i loopen kan vi oppnå høy gain, og vi vil ikke tape spesielt mye båndbredde på å øke gain. Men vi har i utgangspunktet fryktelig dårlig båndbredde så det handler i stor grad om utfordringer med å balansere feedback slik at vi får en stabil krets. Det ender typisk med at vi får problemer med å kjøre effektiv korreksjon, og spesielt i øvre del av driverens arbeidsområde.
Også får vi heller ikke med oss det som ligger forbi selve spolens bevegelse, annet enn når det gir vesentlig mekanisk feedback, så da er egentlig bare en liten del av jobben gjort. For en bredbåndet bass/mellomtone betyr det at vi kan korrigere den effektivt ved lave frekvenser, men oppover i frekvens må vi redusere korreksjonen så mye at det på ingen måte er gitt at den forbedrer lyden. Om vi ser for oss IMD i en slik driver kan vi med andre ord perfeksjonere grunntonen, men dens påvirkning på eventuelle overtoner får vi kanskje ikke gjort noe med.
En transisjon fra høy til lav feedback innenfor arbeidsområdet til en driver vil være meget uheldig da det produserer betydelige mengder overtoner i overgangsområdet. Dersom det betyr at en bassmellomtone får store mengder 5.-9.-harmonisk fra midt i mellomtonen har man laget seg et enormt problem, selv om kurveformene kan se helt nydelige ut på papiret. Det betyr selvsagt ikke at man har laget seg et ikke målbart problem, det kreves bare en måte å visualisere det på for å skape forståelse for kjøttpuddingen som skal lese målingen.
Mange har sikkert hørt om motion feedback i høyttalere. Dette er best kjent som servo i subwoofere. På 80-tallet tok Canton det helt ut og lanserte CA-serien med toppmodellen CA30.
Og "Etter alle kunstens regler" er i høyeste grad en omtale man kan stille seg bak, for her er det 7 separate drivere, og samtlige har sin egen forsterker, og servo. Ja, helt riktig, selv diskanten har servo her.
Her forsøkte de å illustrere hvordan impulsresponsen ble korrigert av servoen:
Vi kan se at den siste kurven (med servo) er langt nærmere den første (det opprinnelige signalet) enn den midterste (uten servo).
Her kan man se posisjonssensoren på bassen:
Alle disse driverne var utstyrt med posisjonssensor og ikke akselerasjonssensor. Uansett om man velger det ene eller det andre er dette en feedbackkrets.
Båndbredde:
Men alt er ikke bare enkelt, spesielt ikke når vi kommer opp i høye frekvenser, for straks vi bringer mekaniske elementer og induktive spoler inn i kretsen får vi båndbreddebegrensninger, tildels betydelige sådanne. Vi vet også at når vi har feedback så går umiddelbart harmonisk forvrengning ned, men vi får en liknende effekt som når vi begynner å forsterke høyere forvrengningskomponenter inntil vi har tilstrekkelig mye feedback.
Som vi husker fra tidligere i tråden handler dette i stor grad om hvor høy gainbåndbredde vi klarer å oppnå før motkobling, og hvorvidt vi kan få det hele stabilt. I tilfellet der vi har høyttaler inkludert i loopen kan vi oppnå høy gain, og vi vil ikke tape spesielt mye båndbredde på å øke gain. Men vi har i utgangspunktet fryktelig dårlig båndbredde så det handler i stor grad om utfordringer med å balansere feedback slik at vi får en stabil krets. Det ender typisk med at vi får problemer med å kjøre effektiv korreksjon, og spesielt i øvre del av driverens arbeidsområde.
Også får vi heller ikke med oss det som ligger forbi selve spolens bevegelse, annet enn når det gir vesentlig mekanisk feedback, så da er egentlig bare en liten del av jobben gjort. For en bredbåndet bass/mellomtone betyr det at vi kan korrigere den effektivt ved lave frekvenser, men oppover i frekvens må vi redusere korreksjonen så mye at det på ingen måte er gitt at den forbedrer lyden. Om vi ser for oss IMD i en slik driver kan vi med andre ord perfeksjonere grunntonen, men dens påvirkning på eventuelle overtoner får vi kanskje ikke gjort noe med.
En transisjon fra høy til lav feedback innenfor arbeidsområdet til en driver vil være meget uheldig da det produserer betydelige mengder overtoner i overgangsområdet. Dersom det betyr at en bassmellomtone får store mengder 5.-9.-harmonisk fra midt i mellomtonen har man laget seg et enormt problem, selv om kurveformene kan se helt nydelige ut på papiret. Det betyr selvsagt ikke at man har laget seg et ikke målbart problem, det kreves bare en måte å visualisere det på for å skape forståelse for kjøttpuddingen som skal lese målingen.
