nb skrev:
Skal man være pragmatisk kan man like gjerne diskutere luftslott. SACD er garantert ikke HiRez-fremtiden. Det er og blir og vil forbli et smalt format for de få interesserte. Hva ca 0,2% av de audiofile måtte mene om det er i den sammenheng helt uinteressant. Platene jeg har lyst på er stort sett ikke tilgjengelig i SACD, følgelig blir det for meg (og fryktelig mange andre) et uinteressant format. Jeg har noen titler, og de låter fint de.
Nå gjør du det et problem med at systemet har dårlig utvalg av din type musikk. Det er altså neppe klassisk du spiller for mye av hjemme. Dessuten ville vi alle vært i skyttergravene til evig tid hvis vi ikke har pragmatikere. De siste tyve årene har vist oss at det ikke er de revolusjonære som driver frem verden, men pragmatikere med vilje til dialog uten at alt skal handle om deres premisser. Det er i alle fall min erfaring fra denne konfliktfylte verden vi lever i. Pragmatikerne vinner alltid til slutt, selv om de som dyrker konflikt noen ganger må kjøre samfunnet på ræva slik de gjorde i Sovjet frem til Glasnost. Vil du fremdeles hevde at pragmatikk er bygging av luftslott?
Jeg kan bare konstatere at til nå har ingen uten SACD som har bekreftet at de faktisk har fått testet SACD skikkelig til nå. Årsaken kan være at man ikke liker klassisk og jazz som utgjør storparten av katalogene. Heavy Metall glimrer med sitt nesten komplette fravær. Årsaken til det er kanskje at plateselskapene ser på dette som et smalt medie beregnet på kresne lyttere, og de som har heavy metall som hovedrett til er svært sjelden opptatt av high end. Det finnes selvsagt unntak. Jeg var med i heavyband da jeg dyrket interessen som verst, og vi har jo en god samling av nuts med preferanse for den genren. Men generelt har jeg merket at uansett rock så er interessen for high end dårlig, og jeg har møtt nok rockere til å ha observert det. Ut fra den logikken så kan det hende at mange av de store plateselskapene hopper av, men det finnes jo en stor underskog av entusiastlabeler som fortsatt vil produsere hybrider i lang tid fremover.
Kanskje jeg er pragmatiker, men jeg er av den oppfatning av at man må ha lyttet skikkelig til et medie for å avvise det som underlegent det mediet man selv foretrekker. Uansett hvilken teknisk forklaring som gis, for historien er full av eksempler på underlegen teknologi som vinner. Men jeg tror ikke det er underlegent i virkeligheten. Virkeligheten kan måles i sinuskurver hvis du ønsker det, men det må være ørene som bestemmer til slutt. Og har man ikke hørt produktet eller formatet skikkelig, så bør man trø varsomt på isen for å si det slik.
Og: verden kretser ikke rundt min eller andres musikksmak(, den kretser rundt fjortisenes). Det er ingen umulighet at formatet overlever som entusiastmedia. For 20 år siden klaget mange på at de ikke fant musikken de likte på cd. På nittitallet ble samme argument brukt mot vinyl. Begge formatene er her i dag fordi kapitalismen er et dynamisk system. Det er ikke mulig å være profet når profitt er innblandet, og kapitalismen blir stadig mer pragmatisk.
Når det gjelder forskjellen på 16 og 24, ja 20 bit så er forskjellen hørbar. Når jeg har tatt opp multisporene i 20 bit (husk at dette er noen år siden) så moret jeg meg med å lage master i 20 bit i tillegg til redbook. Og der var det forskjell å spore. Jeg har også hørt 24 bit i nyere studioer, og det låter veldig mye bedre enn 16 bit i studio i alle fall. Hvordan det låter i min stue ønsker jeg å finne ut før jeg gjør meg opp en solid mening om systemet, men å mene at en pragmatisk diskusjon ikke fører noe sted vil jeg definitivt tilbakevise. For det har historien vist oss gang på gang. Bush Sr. og Gorbatsjov som luftslottbyggere? Hallo?