Bob Dylan er en artist jeg har et nært forhold til, og som jeg har fulgt siden midten av 70-tallet. Det var en periode der vi gled fra hverandre, men så de siste årene har vi igjen funnet tilbake til hverandre. Ofte er det sånn at den første kjærligheten er den som stikker dypest.
Mitt forhold til ham startet med Desire. Men jeg har også svært sterke kjensler til Blood on the Tracks. I motsetning til flere, liker jeg ikke amfetamintriologien fra 60-tallet så godt. Disse blir for meg for tidstypiske og masete. Nesten litt kalkulerte i sin treffsikkerhet på tidsånden.
Da har jeg hatt mye mer sansen for John Westley Harding og New Morning. Jeg liker til og med Selfportrait - som jo er virkelig surrealistisk, og ikke tilgjordt som "triologien" kan gi ett visst inntrykk av.
Street legal er også et album jeg har et sterkt forhold til, det samme med Slow train comming. De ble lyttet på in noen viktige og formende år.
Jeg er også glad i hans akustiske plater, og kanskje mest i Another side of Bob Dylan. Perioden med The Band er også full av perler.
I de senere årene har jeg likt veldig godt Time out of mind, Modern Times, Tell Tale Signs og den siste.
Det et hele er et vanskelig å finne album av Dylan som ikke har interessante spor eller perler. Han er en yppeprlig forfatter, og har hatt stor innflytelse på det kunstneriske nivå på tekstene i populærmusikken. Musikalsk har han aldri villet leve opp til forventinger om å bli værende i en bestemt bås, selv om folk-, blues og viserøttene hans alltid har skint igjennom.
Han har en inderlighet og tilstedeværelse på mange av sine låter, som gjør ham unik - samtidig som måten han fremfører sangene sine på, er med på å skape en helt spesiell atmosfære og intimitet. Samtidig er han særegen, slik at det er lett å forstå at noen ikke lar seg begeistre av ham.