Anmeldelser fra Albumstafettene

[Kaare G. Opsahl]

Jerry Douglas - Jerry Christmas

Lyden av den amerikanske jula

Dobroist Jerry Douglas har stått i byline på ei rekke utgivelsar, mellom andre Elvis Costello, Paul Simon, John Fogerty og Alison Krauss.

På plata Jerry Christmas (på norsk Gro Jul) tolkar han ymse julesangar med sin dobro og steelgitar. Passeleg pompøst, ingen veldig vonde vendingar og det heile fornemmelig luktar* jolatid på ranchen. Køntriamerikansk som han er, Jerryen, så tek det svært kort tid før ein visuell kollasj av alle middelmådige julefilmar ein har sett på TV3 opp igjennom åra svevar som ei seig tåke inni hovudet.

Men så skjer det noko rart. Noko utilgivelig.
Låt nummer 6, Santa Claus is coming to town, starter med noko som liknar eit Tom Waits komp. Men det er snålt og rart. Og plutselig. Ein Tom Waits imitator. Kva i alle milde? Så merkelig!

Eg blir sjokkert. Er dette tull? Først er alt glætt og greit nok, og så kjem dette dårlige forsøket på musikalsk stand-up?

Plata surrar så videre. Eg legg ikkje merke til musikken lengre. Sjokket er for stort.

Karakter 3/10, der spor nummer 6 trekk ned ein karakter.
Eg kjenner ikkje Jerryen, det kan hende det er ein innsidevits, men eg tok den ikkje.

*her kan ein bytte ut ordet med 'stinkar' om ein får kløe av steelgitar og køntri

 

[Kaare G. Opsahl]

Da drar vi vel i gang, da.

Stein Torleif Bjella – Heidersmenn

Må innrømme at i løpet av de første taktene av dette albumet, rakk jeg å tenke at dette nok var slappe greier, men det var før den kom inn under huden på meg, så å si. Bjella klarer med dette nedtonede albumet å sette lytteren livaktig inn i historiene fra pottitbygda. Sjarmerende historier fortalt på en folkelig og liketil måte som alle som har tilbragt litt tid utenfor byen må trekke på smilebåndet av.

Med instrumenter som pedal steel, ståbass og sag, har Bjella lagt linja for hvor i det musikalske landskapet "Heidersmenn" befinner seg, og der treffer den godt. Vise-country på norsk fungerer jaggu meg! Man må selvsagt være i rett stemning for å få noe ut av denne typen musikk, som strengt tatt er litt på siden av hva undertegnede lytter mest til, men det må man jo med alle typer musikk, så...

Det er nok de gode tekstene og vokalen som driver denne musikken, men den støtter seg likevel godt på habile musikere. Spesielt er det artig å høre at Lars Haavard Haugen spiller "som han virkelig mener det" igjen, etter at de siste par Hellbillies-skivene etter min mening har blitt litt mindre inspirerte enn de tidligere. Et stødig og godt musikalsk håndverk leveres gjennom hele plata.

For meg er det de litt røffere (vel, ikke egentlig, men de har et litt mer offensivt driv) låtene "Kalas", "Potensial" og "Lite Peng" som står frem som favorittene, selv om plata holder en veldig jevn kvalitet.

Alt i alt vil jeg kalle dette en perfekt plate å daffe i sofaen med på late søndager. Det er neimen ikke ofte det kommer viseplater på norsk som er såpass bra som dette. Håper det kommer flere! (Men gass gjerne på litt mer innimellom! Jeg vet du kan, Stein Torleif. Nå setter jeg på Tolv Volts "Auraspray", bare for å understreke nettopp det.)

Når jeg kjenner etter hva jeg skal lande på av karakter til dette verket, overrasker jeg nesten meg selv med hvor bra jeg synes den er. Som sagt trenger jeg å være i rett sinnsstemning for å høre på den i det hele tatt, men når jeg er der, er dette en åtter!

8/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Stein Torleif Bjella - Heidersmenn

 

[Kaare G. Opsahl]

Afrocubism, hva er det for noen greie?

Det er Cuba som finner sine afrikanske røtter!
Opprinnelig var det en ide unnfanget i 1996/97 fra produsentene Ry Cooder og Nick Gold om å få musikere fra Mali i Afrika over til Cuba for å gjøre en innspilling med Cubanske musikere.På grunn av rot og forsinkelser, fikk ikke musikerne fra Mali visum i tide for reisen, og det hele ble dermed ikke noe av. Alternativet for de berømte produsenter, ble dog ikke så mye værre, nemlig Buena Vista Social Club! Det er en helt annen, men neppe dårligere historie!
Drømmen om den musikalske forening mellom Cuba og Mali døde likevel aldri helt hen. I 2010 fikk vi derfor likevel realisert denne begivenheten, og denne platen ble resultatet. Ry Cooder står for regien, men spiller så vidt jeg forstår ikke selv på platen.

Det første jeg tenker på når jeg hører denne musikken, er rom & cola og sand mellom tærne. Får assosiasjoner til en strandpromenade på en eller annen øy i Caribien.
Platen bygger på en kulturell begivenhet. Musikerne er av det solide slaget, og spillegleden er åpenbar! Dette må vel kalles en form for folkemusikk, men da en blanding mellom cubansk og afrikansk musikk. Slik sett er platen spennende.

For meg personlig er dog dette ikke musikk som ligger først i kjøpekøen. Kort og godt fordi jeg ikke helt digger slik musikk i for store doser.
Rent objektivt, i den grad man kan være objektiv i forhold til musikk :, er dette en stor plate. Den fortjener glatt en åtter.
På mitt subjektive personlige plan, blir det dog kun en firer. Dette da sammenlignet med mine egne personlige musikalske preferanser. Og det er vel først og fremst på basis av personlige preferanser vi skal bedømme? Da kan det godt skje, at en plate som man hører har vesentlige kvaliteter, likevel ikke treffer i forhold til den personlige smak. Som feriemusikk på et eksotisk sted, er musikken perfekt. Hjemme i stuen, blir det derimot fort i meste laget med slik folkemusikk for min del.
Men jeg skal dog innrømme at bass og rytmer i flere av låtene, kan skape en god stemning i godstolen!

 

[Kaare G. Opsahl]

Afrocubism (2010):

Produsenter Ry Cooder og Nick Gold. Innspilt i Madrid over bare 4 dager.

Det er noe med statusen til Bueno Vista Social Club plata som gjør at jeg får følelsen av at jeg “må” skryte av denne. Jeg har hatt den platen på lån for endel år siden, men minnet om den er ganske så lik Afrocubism hvor ideen med Cuba´s musikk blandet med røttene fra afrikansk musikk endelig ble fullført. Flere av de som var med på den gamle innspillinger har gått bort, men mannen med cowboyhatten som så vidt jeg har skjønt er lederfiguren, Elias Ochoa er med på denne innspillingen også. Fra Mali har vi Toumani Biabaté på kora som jeg kjøpte en fin plate av i fjor, Mande Variation. Djelimady Tounkara som er med i en gruppe som heter Super rail Band. Jeg sjekket opp den gruppa og endte opp med å spille igjennom hele plata i stedet for Afrocubism. Jeg smelter mer for den plata faktisk så herved er Mansa anbefalt. Herlige rytmer og energi. Bedre vokal enn min plate synes jeg, for her har jeg en innvending mot Elias Ochoa. Jeg synes ikke han er noen stor sanger med noen stor stemme og jeg får litt gatemusikerfeeling. Så da har jeg begynt med det mest negative. For sjarm synes jeg han har til gjengjeld og det gjelder hele platen. Det føles nesten umulig å misslike Afrocubism. Det er flotte rytmer og man får frem smilet fra begynnelse til slutt. Men plata synes å rulle litt for mye fremover i samme behagelige tempo med få uventete og spennende svinger. Litt som om de bare kjører på trygg grunn.

En annen relativt kjent mann i miljøet er Bassekou Kouyate med sitt instrument ngoni som er med på den kritikerroste Ali Farka Toure´s Savane som jeg selv har i samlingen. Dog ikke spilt mye. Så den musikalske kvaliteten fra Vest-Afrika her iallefall ikke jeg noe å utsette på iallefall.

Arikas stemme med Kasse-Mady Diabaté liker jeg bedre enn Ochoa. Fyldigere, runder og mer tiltalende stemme. Og koringen gir en flott ekstra dimensjon på hele plata. Etter noen runder med plata begynte jeg å fokusere spesielt på basstonene og det har bare vedvart. Jeg vet ikke om det er bare meg, men jeg følger kontrabassen nesten mest med sitt enkle og flotte melodi. Nesten så jeg lurer på om det er noe med klangen også?

Jeg synes Tounkara på el-gitar gjør en strålende jobb de gangene har er i aksjon. Alt i alt en flott plate, men som for meg sjeneres litt av Cubas vokal. Liker den bedre med Diabaté som på Bensema. El-gitaren kunne godt vært mer aktiv for min del slik som den gode Djelimady rumba, men med vokalen i tillegg. Jeg legger på en karakter i forhold til min subjektive opplevelse av Afrocubism grunnet gode musikere.

7/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Gene Clark –No Other (1974)
Gene Clark (1944-1991) døde av skader relatert til et høyt alkoholforbruk.
Gene var vokalist og låtskriver i The Byrds fra 1964-1966 og sluttet der dels grunnet flyskrekk og dels motsettninge/misunnelse? Gene hadde et par opptredner i the Byrds senere også.
soloplater:
• Gene Clark with the Gosdin Brothers (1967)
• The Fantastic Expedition of Dillard & Clark (1968) – with Doug Dillard
• Through the Morning, Through the Night (1969) – with Doug Dillard
• White Light a.k.a. Gene Clark (1971)
• Roadmaster (1972)
• No Other (1974)
• Two Sides to Every Story (1977)
• McGuinn, Clark & Hillman (1979) – with Roger McGuinn and Chris Hillman
• City (1980) – with Roger McGuinn and Chris Hillman
• Firebyrd (1984)
• So Rebellious a Lover (1987) – with Carla Olson
(fra Wiki)


Førsteinntrykket av spesielt de to første låtene er at dette er rolig countrylåter. Den type låter er avhengig av fremføring med nerve og sjel for ikke å bli klisjeer. Jeg tror faktisk at man må ha vært dypt nedi i grøften for å fremføre slike låter med troverdighet. Fra første strofe skjønner man at Gene klarer den jobben plutoniumsbra. Selv steelgitar sitter som en kule og gåsehuden etableres på skroget umiddelbart. Etterhvert enser man andre impulser i de to første låtene som Beach Boys og noe jeg velger å kalle psykedelisk pop? (Jeg er fortsatt på de to første låtene om noen lurte) låt tre er mere i et pop/rocklandskap.

Noe som slår meg er at med litt andre arrangementer kunne noen av disse vært superlåter for tidlig 70talls heavyorkestre som cream, free, Ledzep, deep purple osv. Platen inneholder 8 supersterke låter og det er meg helt ubegripelig at denne platen ikke ble noen kommersiell suksess. Denne platen fenget umiddelbart men den vokser og jeg finner stadig nye ting ved låtene. Det er stor dybde i dette, selv tekstene har jeg blitt opptatt av (er sjelden det, oppfatter vokalen som oftest som et instrument)

Etter en del gjennomlyttinger syntes jeg platen henger veldig godt sammen selv om jeg tidligere har trukket frem de to første låtene som typiske countrylåter opplevde jeg at de ble mere pop/rocklåter med countryimpulser etter som platen snurret digitalt rundt fra Spoty.

En fantastisk plate som gjør det kunstykke å fenge fra første tone, for deretter vokse større og større ved hver gjennomlytting. En soloklar kandidat allerede for årets funn for min del

9/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Gene Clark-No Other

Dette er antakeligvis svært urettferdig ovenfor denne plata. Opplevelse av musikk er jo svært avhengig av humør, og av diverse grunner har jeg den siste tiden vært i et humør som fordrer toner av myyye kraftigere art. Det har derfor vært litt vanskelig å gi denne plata nok tid, rett og slett fordi jeg synes den er for kjedelig. Den nerven som 65finger snakker om har jeg ikke klart å finne. For all del, jeg hører at det er kvalitet og godt håndverk her, det gir bare ikke nok motstand til at jeg finner det interressant.
Må beklage at dette blir en kort og negativ affære, ønsker jo at Albumstafetten skal være en gladtråd Kan trekke frem en positiv ting, og det er tittelkuttet. Deilig smektende toner (minner meg av merkelige grunner om Alice Coopers Welcome to my Nightmare) og et passe pompøst arrangement.
Men alt i alt: det har ikke vært mulig for meg å høre gjennom plata uten pause, og det er jo ikke et godt tegn.
Skal jeg sette karakter blir det vedig subjektiv og formavhengig 3/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Dan Sartain - Dan sartain lives



Dette er er nok et nytt bekjentskap for meg.Dan Satain er en ung artist fra Alabama som har holdt det gående siden starten av 2000-tallet.'Dan Sartain lives' er hans nyeste utgivelse.

Musikken er innspiret av rockabilly,blues og garage.Jeg rakk ikke å kjøpe platen.Dermed sitter jeg med lite info.Ser at Sartain har turnert sammen med The White Stripes.Mulig at han er buddy med Jack White.Det er ihvertfall mange likhetstrekk på hans plate.

Lydbildet er rufsete og nakent.Hovedsaklig vokal,gitar,bass og trommer.Dermed står Sartain ganske alene i produkjsonen.Savner litt forsiktig ekstra instrumentering som kunne krydret albumet og gitt det hele noen flere musikalske krumspring.

'Dan Sartain lives' er et av de korteste albumene jeg har vært borti.Her er det 12 låter som strekker seg fra under et minutt til det lengste som er 2.43.Hele albumet tikker inn på under en halvtime.Synes dette egentlig gir det en en styrke.Det kunne fort blitt kjedelig om han dro ut hver låt til fire,fem minutter.

Tekstene er med på å skape en litt skummel og mystisk atmosfære.Ikke helt ulikt platen jeg anmeldte sist : Kid Congo Powers.Men Sartain er ikke i nærheten av Kid Congo's gitarferdigheter.

Dan Sartain oppnår ikke verdensherredømme med sitt nye album.Til det er det litt for anonymt,men hans musikk fortjener absolutt oppmeksomhet.Dette er mye bedre en det meste som blir spydd ut på markedet.Så er du fan av rockabilly og garage er denne platen vel verdt å sjekke ut.Jeg håper og tror at vi får høre mer fra denne sympatiske artisten fremover.

Han har litt igjen til en toppkarkter,men denne platen står godt til en sterk 7/10.

mvh. s,

 

[Kaare G. Opsahl]

Nå er det min tur ut. Etter å ha lest anmeldeldelsen til Mikefish føler jeg det blir litt som å hoppe etter Wirkola.

Dan Sartain - Lives

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om artisten før albumstafetten. Skal jeg sette albumet i en kategori må det bli rockabilly men musikken er inspirert av flere sjangere og 60 talls musikk. Musikerne står i bakgrunnen i lydbildet så artisten står naken foran. Det er et dristig valg men det fungerer godt. Som sangskriver er han ganske god.

Albumet består av 13 spor og alle sporene har gode kvaliteter men jeg synes både musikken og stemmen mangler det siste spesielle. Men med tanke på artistens unge alder så er dette lovende og det er bare å se frem til flere album fra artisten.

Opplever albumet som en frisk pust og kommer til å følge med på artisten fremover.

Siden både musikk og stemme mangler litt for å være topp tror jeg at jeg ender på en svak 7'er.

 

[Kaare G. Opsahl]

Nøb Dylan and his Nøbsøletes - "12 Positively Stiff Dylans!"
(Alternative Tentacles, 2005)

Gjøgleversjonen av Bob Dylans 60-tall?

Et glorete standupcover av det nok mer kjente albumet Nashville Skyline, pakker inn 12 Bob Dylan-låter pluss intro/outro. Rett frem rockeversjoner som gir fot i mindre posjoner, 12 i stykket blir for mye, og jeg tar meg mer og mer i å lure på hvem dette nærmest noveltyalbumet retter seg inn mot. Er det elsk/hat for den blodsvorne fanboy av Zimmerman selv, eller er det for å understreke at ekte punkere ikke kan like folkrock. Heller mot å tro at det går rett i hjertet til de som kan låtmaterialet på rams.

Musikalsk er det straight øspøs med redneck køntrirocktendenser. Dessverre for Nøb Dylan er band som Nine Pound Hammer langt mer tøffere rednecks, og Lazy Cowgirls pøser forbi i 110 .


Utgitt på punkikon Jello Biafras egen Alternativ Tentacles, kunne dette vært noe, men bare nesten. Enkelte låter på party eller riktig type bar? ja. Et helt album når som helst? nja. 5/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Nøb Dylan and his Nøbsøletes - "12 Positively Stiff Dylans!"

Da, etter å tenkt over saken, velger jeg likevel å anmelde.

Denne plata er faktisk en plate jeg har sansen for. Det er så forskjellig i fra orginal-versjonene at det appelerer til meg. Et herlig driv i låtene, med høy partyfaktor. I den settingen- party, altså, fungerer denne plata knallbra Den har også en del musikalske aspekter ved seg som gjør den bra. Flinke musikere hever denne langt over rølpenivået andre plater i sjangeren kan ha. Jeg vil faktisk gå så langt at jeg vil anbefale denne plata, lytt til den i den rette settingen og du vil sitte med et smil rundt munnen og kose deg ;D Karakteren jeg velger å gi den er en sterk 7.

 

[Kaare G. Opsahl]

Nephilim
Fields Of The Nephilim

http://open.spotify.com/album/08Osbk10fYKrg1y9yxPyu0

Her ringte bjellealarmen ganske kraftig. Titlane Endemoiada, Phobia, Chord of Souls ga meg bilete av banale fantasymotiv lakkert på trailerpanser.
Heldigvis er ikkje Fields Of The Nephilim sjangerfesta som Prog. Gotisk rock - som har fleire interessante referanser - er ein sjanger eg er ukjend med men ikkje fordomsfull mot.

I gang med Nephilim og første spor - ein låt eg ikkje ville hatt på noko roadtrip CD, vertfall ikkje om natta. Eit uhyggelig jagende komp setter tonen, før det brytes opp og starter på nytt.

Sounden er mørk og kraftfull og drivende (med discotrommer uten sære taktskifter som virkemiddel). Og det som eg får problemer med; Den kviskrande vokalen. Som ei bjeffande bikkje strupa i eit for stramt halsband. For meg som ikkje eig ei einaste gothrockplate blir det veldig påtatt.

Diskotromminga og gitararrangementa held interessa mi oppe gjennom albumet, til tross for at teikneserieskurkvokalen ikkje får noko særlig formidlingsevne.

Riffet i låt tre er stjelt fra Motorhead og sidan eg ikkje veit om det er ein bra eller dårleg referanse i denne sjangeren ser eg på det som eit pluss. Albumet setter her opp tempoet og det held seg til den mest spesielle låta, vokal og bassbaserte Celebrate. Kanskje det at tullevokalen her er lagt på hylla gjer at eg spissar øyrene. Den enkle highhaten og bassen gir sangen ei nerve som gjer at ein sitt og ventar på at det skal eksplodere. Noko det aldri gjer. 6 minutt og 20 sekund med bass og vokal. Det er litt prog-aktig?

Dette blir i alt midt på treet for min del. Ei plate som eg kan tenke meg er super for dei som var der den gangen den kom ut, men for meg, som er over middels glad i god rock blir dette litt snålt, litt kjedelig og alt for langdrygt.

4/10

 

[Kaare G. Opsahl]

I det gamle testamente, i følge profeten Jesaias, var nephilimene kjemper som var sendt til jorden av gud e.l.

De kunne være opp til 14 fot høye. De spredde seg over hele jorda og satte barn på mange av de opprinnelige jordboerne.

Tydeligvis ble det så mye skjørlevnet av dette at gud sendte syndfloden for og utrydde både mennesker og dyr. (hva nå de stakkars dyra hadde med dette og gjøre?)

Men det er klart, får vi Fields of Nephilimer,med slike irriterende stemmer som vokalisten på denne plata, kan jeg forsåvidt forstå avgjørelsen om utrydding.

Nå er det ikke bare uutholdbart det som fremføres. Forekommer fint, men lite varierende gitarspill.

Jeg har spilt denne en rekke ganger for og prøve og få den under huden, kanskje til og med like den.

Men beklageligvis, dette er ikke mi greie. Er vel gothrock det kalles dette.

Gitaren 4
vokal 2
Så da blir det 3/10.

Mulig jeg tar feil, men jeg ser for meg blek, rotløs ungdom med svart farga hår, svarte klær og ring i nesa som beundrere av dette.

 

[Kaare G. Opsahl]

Captain Beefheart & The Magical Band - shiny beast (bat chain puller) (1978)

'Shiny Beast (bat chain puller)' er nylig avdøde Captain Beefheart's niende eller tiende studioalbum.Det ble sluppet i 1978,men låtene på denne plata var ikke helt nye.De ble laget på begynnelsen av 70-tallet og orginalversjonene verserer på diverse bootlegs.Låtene ble gjenninnspillt og gitt ut på dette albumet.

Etter noen middelmådige plater på midten av syttitallet var dette en gigantisk opptur rent musikalsk.Captain Beefheart eller Don Van Vliet som han egentlig het gav bare ut et par plater etter denne.Han ble rammet av MS.Dessuten solgte platene hans dårlig i sin samtid.Etter at han gav seg som musiker begynte han som kunstmaler.Noe han puslet med til det siste.

'Shiny Beast' kan til tider virke noe gammelmodig i dag,men i sin tid ble dette regnet som skikkelig avantgarde.The Magical Band var ekstremt dyktige musikere.Det er en fryd å høre det ene brilliante partiet bli avløst med et nytt.Det blir hevdet at Captain Beefheart var en ordentlig diktator innenfor bandet.Han skulle ha alt på sin måte og fikk nok alltid det siste ordet.

Don Van Vliet var en nær venn av Frank Zappa og det er mange likhetstrekk mellom de to.Uten at jeg er noen kjenner av desse to er det ingen problem med å høre at de har samarbeidet mye.

Harald Are Lund pleide å spille en låt fra dette bandet på hver radiosending han hadde.En tradisjon det ser ut som han har begynnt på med igjen.

Vokalen hans er ikke særlig bra synes jeg.Det blir fort anmasende og en skulle tro at det var Tom Waits som sto foran mikrofonen til tider.Nå er ikke jeg så stø i engelsk,så jeg får ikke helt med meg tekstene.Men de virker ganske "far-out" og matcher musikken godt.

'Shiny Beast' er et mesterverk.Selv om det blir litt for travelt og heseblesende for meg gir jeg platen 9/10.Det eneste som hindrer en toppkarakter er at han og bandet har laget et par,tre enda bedre plater.

mvh. s,

 

[Kaare G. Opsahl]

Captain Beefheart and The Magic Band - Shiny Beast (Bat Chain Puller)

Det var åpenbart at dette ikke var en plate jeg ville bli fortrolig med etter første gjennomlytting. ...Heller ikke etter tredje, fjerde eller femte. Etter å ha "kjempet" meg gjennom den noen ganger, falt ting litt mer på plass, og musikken begynner etter hvert å faktisk henge mer sammen. Det er ikke fullt så rotete som jeg først syntes.

Jeg tenkte først at dette hadde mye til felles med frijazz, men tror nå i stedet at det ikke er mye improvisasjon eller "fritt" ved dette. Nå tror jeg heller at musikken på "Bat Chain Puller" er komponert nøyaktig slik den gjengis på albumet.

Jeg vet at Captain Beefheart har en slags heltestatus, og det er ingen tvil om at han og "his magic band" er dyktige musikere. Hver for seg, er det mange av partiene her jeg virkelig liker. Slidegitar-partiene i åpningssporet, f.eks. Likevel fenger ikke denne musikken meg i særlig grad. "Eksperimentell Rock"? "Avant Garde"? Ja vel. Dette albumet var visstnok et slags comeback for kapteinen som ikke hadde hatt noe særlig suksess med de siste albumene han ga ut før dette, og hvis de var "mer eksperimentelle", så skjønner jeg vel i og for seg det.

Dette albumet er tydeligvis skamrost av fans og presse, så jeg ville virkelig like det, men det gjør jeg ikke. Det høres at Beefheart var kompis med Zappa, og fra den kanten er det mye jeg liker, men dette "skjønner" jeg tydeligvis ikke. Beklager, kaptein!

Hvis jeg skal plukke ut et par høydepunkter, slik jeg pleier, fra plata, må det bli "The Floppy Boot Stomp" og "You Know You're A Man". Ikke overraskende de minst "eksperimentelle" låtene på denne plata fra den musikalske stuntpoeten Beefheart. (Men, vent. jeg sa jo at alt sikkert var komponert og detaljstyrt ned til minste detalj. Ja, ja. Jeg synes "musikalsk stuntpoet" passet bra.)

Jeg kommer sikkert til å få på pukkelen av horder av fanboys, men jeg klarer ikke å få meg til å gi "Shiny Beast (Bat Chain Puller)" mer enn:

3/10


...Nå skal jeg legge meg nedpå med Status Quo's tre-akkordslåter fra "Hello!" på full guffe, for å komme på rett kjøl igjen.


(Redigert kun pga. stavefeil.)

 

[Kaare G. Opsahl]

Small Black - New Chain
(2010)
Engelsk band og dette er debutskiva (tror jeg) sparsomt med oppysninger på nettet annet enn anmeldelser. Leser nødig slikt før jeg selv skal anmelde.

Denne skiva har tydelige referanser tilbake til 80 tallet og spesielt New Order. Sjangermessig plasserer denne gjengen seg innenfor "Indie" Denne platen er kun lyttet til via laptoppens interne høytalere noe som ikke yter den rettferdighet. Dette er syntbasert og stemningsfull popmusikk med tildels intrikate Arrangementer.

Har ikke lyttet noe særlig til tekstene men vokalen bidrar sterkt i å bygge opp stemmningene på plata. Etter første gjennomlytting syntes jeg dette virket som en typisk "13 på dusinet retrosynt greie" men etterhvert har den vokst og nå liker jeg den bedre og bedre. Jævlig synd jeg ikke har noe mulighet for Spotyavspilling over anlegget for tiden fordi denne type musikk profiterer på god lydkvalitet.

Dette er ikke en plate man kan ha i bakgrunnen mens man surfer på nettet eller leser i en bok. Da blir den borte. Den krever oppmerksomhet. allikavel er den avslappende og behagelig å høre på. Mye fine låter og stemninger gjennom hele skiva og jeg liker den bedre og bedre. De har lyttet mye til før nevnte New Order. Et band jeg liker fra 80-tallet.

7/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Jeg har tydeligvis blingset med datoen så jeg må bare beklage at jeg er sein. Frem til jeg leste PM fra Lyngen trudde jeg fristen var i dag.

Small Black - New Chain

Føler at det er vanskelig å anmelde dette albumet for musikken ligger et godt stykke unna mine preferanser.
Det er elektronisk musikk, tydelig inspirert av 80 tallet. Musikken høres pen ut og jeg har ikke noe problem med å nyte musikken.
Det brukes mye synt og all trommelyd er elektronisk. Lydbildet er veldig luftig, det føles som om det kiler i øregangene når jeg lytter til albumet.
Første gangen jeg hørte på albumet var på jobb og som bakgrunnsmusikk fungerer det bra for meg. Musikken utfordrer ikke på noe som helst måte og for meg engasjerer den heller ikke.
Det er et kort album, nesten EP lengde bestående av 10 sanger med lengde fra 1:39 til 4:38 minutter.
Har hatt 2 gjennomlyttinger av albumet og det har vokst litt. Det er et jevnt album og jeg synes ikke noen låter stikker seg ut som enten gode eller dårlige.

Jeg kjenner ikke til mye musikk innen sjangeren men det høres ut som en easy listening versjon av Depache Mode.
Tror mange kan like albumet.

Karakter i dette tilfellet blir 5/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Charlotte Gainsbourg-IRM

Tøff trekning for min del i denne runden.... denne platen er ikke noe jeg ville kjøpt eller lyttet til på eget initiativ. Men som pliktoppfyllende anmelder ( : har jeg gitt den noen runder og endt opp med noen litt vinglete tanker om hva jeg synes om albumet.
Lenge var jeg litt ergerlig for å ha trukket enda en rolig (i betydningen kjedelig) plate. Og rolig er den jo absolutt, men musikalsk er den ganske variert i uttrykket. Instrumenteringen preges av fiolin, piano og akustisk gitar, og det hele krydres med mye kor og en del elektronikk. Den godeste frøken (eller fru, hva vet vel jeg..) Gainsbourg synger med en hviskende stemme, og til tider blir hun veldig monoton.
For min del ender det opp med at vokalen ødelegger det som kunne vært en OK plate, for musikalsk er det slett ikke så verst. Musikken skaper til tider en veldig god og litt skummel stemning (f.eks spor 2 Le chat du café des artistes) som ødelegges av en "heismusikkaktig" vokal.
Karaktermessig tror jeg jeg må dele musikk og vokal, en svak 4/10 til kvinnen og en sterk 6/10 ti bandet. Hvis man da anvender litt avansert utregning av gjennomsnitt, skulle det vel bli en femmer... (again)

 

[Kaare G. Opsahl]

Charlotte Gainsbourg - "IRM"
(Because Music 2009)

Dvelende, leken anglofransk elektropop ført i spakene av Beck.

Frankrike har en sterk tradisjon med syngende pop-piker. Ikke minst det moderne 60-tallet med kvinnelige artister som Francois Gall, Francoise Hardy, Alice Dona m.fl . En musikalsk verden med kort vei mellom musikk, modelljobbing og skuespilleri. Med en ikke helt ukjent Serge som far, og ikke minst bitchy Jane Birkin til mor, tilsier alt at fallhøyden kan bli stor. Heldigvis styrer Beck´s produksjon langt unna det som kunne blitt den opplagte sammenligningen med det kjødelige opphav. Charlottes lett sensuelt monotone vokal preger hele plata som kan sies å være alt annet enn ensformig. Det er deilig mørkt med en lekenhet innenfor stramme rammer. Nestensint i "Trick Pony", en lett flørt med pappa Serges musikk i "Le Chat du Café des Artistes", 70-tallets glamrock lurer tungt på Dandelion", bland det med fragmenter av pop-psych, folk og electronica, med IRM som resultat. Lett å like ved første lytt, enda lettere å fortape seg i etter gjentatte ganger på tallerkenen.

8/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Mars Volta - Deloused in the Crematorium
2003

 

[Kaare G. Opsahl]

Mars Volta - Deloused in the Crematorium

Hva skal jeg si om denne da? Jeg er faktisk enig i nesten alt Gjestemedlem skrev i sin anmeldelse. Her er all dynamikk drept; enten full fres eller eller rolig. Styrt fra miksepulten. Det hele blir fort slitsomt å høre på. Dette er veldig synd, fordi det kommer tydelig fram at her er flinke instrumentalister som kan sine saker. Jeg kan ikke fatte nødvendigheten av å mikse på en slik tragisk måte med såpass dyktige musikere.

Musikalsk så er denne plata mye sterkere enn enn det sluttresultatet skulle tilsi. Musikalsk karakter 7, mens den alt i alt får 3/10.

 

[Kaare G. Opsahl]

The Magnetic Fields ble i sin tid dannet av dagens frontfigur og sanger Stephin Merritt fra New York, og var fra starten av ganske synthpreget. Senere ble dette preget mindre dominerende, og dagens instrumentering er egentlig ganske ukonvensjonell med bla. ukulele, cello og banjo i tillegg til mer tradisjonell gitar, keyboard og piano.
Stilmessig er bandet innom både indie, synthpop og folk-pop. De tre seneste utgivelser skal visst nok være helt fri for synthesizere
Bandets faste besetning består av Merritt sammen med Claudia Gonson, Sam Davol og John Woo.
Denne utgivelsen som jeg nå anmelder, utkom i 1994. Seneste utgivelse kom i fjor og het “Realism”.

For meg er dette et ukjent band, og er nok i en sjanger som jeg ikke har så alt for mye peiling på. Musikken fremstår som svært melodiøs, og noen ganger nesten litt naivistisk i stil. Dette minner meg ofte om Brian Eno fra perioden sent 70 tall, noen ganger kanskje også om David Bowie. Litt kjølig og distansert musikk, ja egentlig ganske elegant på en litt spesiell måte.
Dette er kanskje ikke musikken for dem som er mer roots-fokusert? Personlig finner jeg denne musikken som lett og humørspredende, andre ganger mer melankolsk. Til rett tid og sted ganske så “hørbar”.Jeg er egentlig ikke tilhenger av bakgrunnsmusikk, men denne platen kan faktisk fungere i en slik sammenheng også. Den gir dermed ikke så mye motstand og utfordring, dersom man skulle være i et slikt modus.

I sin sjanger må nok denne platen regnes for ganske god. For meg blir den dog ikke noe “løp og kjøp” plate.
Jeg gir den 5,5.

 

[Kaare G. Opsahl]

The Magnetic Fields - The Charm of the Highway Strip (1994)


The Magnetic Fields var ikke noe ukjent navn for meg, men musikken deres kunne jeg ikke huske så mye av. Det er først og fremst 69 Love Songs plata deres som jeg stadig har sett positivt fremhevet av andre. Jeg må da ha spilt den, men den kunne ikke ha gitt så store inntrykk da? Første møte med The Charm of the Highway Strip ble ikke så veldig god og jeg tenkte at dette endte noe i retning 4/10. Sløvete synging og den nokså uharmoniske og monotone bidraget fra musikerne falt ikke helt i smak. Men de skulle selvfølgelig få flere sjanser. Nesten påkrevd i stafett-trådene det. Og sakte men sikkert smøg den seg nærmere og nærmere de gode stimulansene. De klarte å sjarmere meg. Det lønner seg stadig å være tålmodig.

Bandnavnet har den homofile Stephin Merritt tatt fra en boktittel og han har flere musikkprosjekter bak seg. The Charm of the Higway Stripe (hva han ser i sjarmen med militære landingsstriper langs motorveier vites ikke), føles for meg tvers igjennom melankolsk og trist. Men litt gladtrist også.

Et nyere bilde av mannen:

Motorveien, eneste venn. Det er ganske så kraftfult vemodig.

I'm never going back to Jackson
I couldn't bear to show my face
I nearly killed you with my drinking
Wouldn't be caught dead in that place

Lonely highway, only friend
You've got me to keep you warm again

Lonely highway, don't you cry
Let me hold you in my arms tonight

And as I hurdled down the highway
Passed the factories and the graves
I think of all the years I've wasted
I think of all the years I've saved

Lonely highway, only friend
You've got me to keep you warm again

Lonely highway, don't you cry
Let me hold you in my arms tonight


Slik åpner albumet, mens de fleste tekster er vanskelige å tolke. Men det er vel ulike tanker og refleksjoner rundt mørke ensomme kjøreturer langs øde motorveier. Eller som metaforer. Som om han bare synger lavmælt og snøvlende trett av kjøringen.



Fjerde låt ut, I Have the Moon har tiltalende poesi. Og det sier alså jeg som ikke er noen poesimann.

We have walked in ancient times
And we've been burned for many crimes
We have ended many lives
But we never really died

You have the sun, I have the moon

You have to fly around the world all day
To keep the sun upon your face
I'd like to come and comfort you
But I'd be blinded by the blue

You have the sun, I have the moon

You're bound to die under the sun
And I'll be doomed to carry on
You have become like other men
But let me kiss you once again

You have the sun, I have the moon


Man det er mest musikken som skiller seg ut på en litt orginal måte. Det var kanskje blandingen av gotisk og moderne musikk føltes litt uharmonisk i begynnelsen, men som åpenbarte seg mer og mer som sjarmfullt og søtt. De spiller godt og sjelfullt i den samme sakte takten som endeløse veier. Sammen med den mørke og distinkte vokalen blir det hele ganske så sur-søtt.



Men særlig lystig er det ikke ....

8. Then the Open Road is Closing in:

Time, measured in dotted yellow lines has passed you by
and I never said an honest thing to you in all my life
Hard times go slowly and the good times never come
The world is a motor inn in the Iowa highway slum
when the open road is closing in
and you can't say where it ends and you begin
when every truckstop dive's you another five years off your life
when the open road is closing in
and the dotted yellow lines begin to spin
when the sky begins to fall on everything you like at all
you won't be coming home again
Ciao, you keep on drowning in the roads between the towns
now I have been closing all the shutters in the house
well, I know you'll be back when every tree is turning brown
you'll find the house is empty and the swingset's fallen down


På avslutningslåten kom det aldri noen tekst. Det føltes bare godt ....


Å plukke ut noen favorittlåter er ikke lett for plata er jevnt god. Den har blitt spilt utallige ganger og sansynligvis ender den opp i samlingen min og jeg skal definitivt sjekke ut mer fra den kanten.

Albumet hadde steget fra 4 til 7 på skalaen, men etter at jeg begynte å skrive og lytte mer intensivt til musikken og tekstene endte jeg enda et hakk opp;


8/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Syns du om denne, rozzy?

Jævli bra, rolf. Inn i helvete bra dette. Beste skiva til Faces dette...

Det er Black Crowes, rozzy. Debutplata fra 1990.
Og prøv om du kan parfymere uttalelsene dine litt.

Tøft at Faces har fått med seg Keith Richard på denne.
Han drar noen gode gamle Chuck Berry riff her og der. F.eks. på Thick n Thin.
Må være Faces Exile on Main Street dette.

Det er Black Crowes sier jeg, er du blitt helt dement nå eller!?

Men Ron Wood, nydelig slide på Dont Wake Me. Og på Twice as Hard, der har vi gode gamle Ron igjen.

Black Crowes, rozzy. Black Crowes.

Hører de har en Otis Reddinglåt med. Hard To Handle. Tøft. Ikke noen puddingMichaelBoltonversjon dette.

Tror vi må skru ned volumet litt jeg, rozzy. Så du kan høre hva jeg sier.

Bra ballade fra Rod Stewart er det her også. She Talks to Angels. Jævli bra.

Skrur ned jeg.......Black Crowes heter denne gruppa, rozzy. Hverken Keith Richard, Ron Wood eller Rod Stewart med.

Ok, rolf. Da er det Black Crowes vi hører på. Plata blir ikke noe dårligere for det. Kråkene har forstått hva dette med rock går ut på de. Jævla bra dette. Spilt inn med ståpikk.

rozzy, språket!

Kan du skru opp igjen. Jealous Again. Dæven for en låt. Oh Yeah.

Gir du en karakter på denne rozzy?

9/10

Jaggu er jeg ikke enig med deg for en gang skyld, rozzy.
Vi skrur opp litt til vi.

 

[Kaare G. Opsahl]

Shake Your Money Maker - Black Crowes

Klassisk (hard) rock fra tidlig 90-tall - det klinger litt ilt. Arven fra 80-tallet (som hadde mykje bra rock, bevares) er streng.

Latterlig hår, latterlige klær, latterlige shows.
Mötley Crue, Posion, Def Leppard… Kiss?

Så kjem Black Crowes i 1990. Dei byttar ut alle dei vondaste ingrediensane med pur energi. Shake Your Money Maker låner hardt frå blues-orienterte band som Zeppelin, Aerosmith og Stones.

Det er upolert, morro og med gnist.
Riffa er inspirerte men føles ekte. Vokalen er erkeamerikansk og eg dannar meg bilete av musikkvideoane til Guns'n'Roses. Forholdsvist pompøst, men det er kledelig.

Plata er kanskje litt lang og eit par spor kunne vore kutta, uten at eg heilt klarar å velge kven av dei. She Talk to Angles, Don't Wake me, Mercy, Sweet Moan og Jealous Again kunne dei kanskje klart seg utan.

Hurrapianoet blir til tider litt… mykje, men det er forsåvidt kledelig. Det samme gjeld vokalen

Eit knall debut-album som nok satte tonen for mange album utover 90-tallet. Sjølv høyrer eg ekstremt mykje Feeder i dette.

Sterk 6 / om i bil 7 av 10

 

[Kaare G. Opsahl]

Da er jeg først ut i denne stafettomgangen.

Dire Straits - on every street



Nok en gang hadde jeg flaks da denne platen befant seg i min platesamling.Kjøpte den for ca.en femtilapp på en bensinstasjon for noen år siden.Må innrømme at jeg har hørt lite på den frem til nå.

Dire Straits er et band omtrent alle har hørt om og de tre-fire første platene er nærmest obligatorisk i enhver platesamling.'on every street' er bandet's siste studioalbum.Selv hadde jeg null interesse for denne utgivelsen da den var ny.På den tiden gikk jeg rundt og hørte på indie og alternativ rock..

Med 'on every street' sto Mark Knopfler & co ovenfor en umulig oppgave.Nemlig å følge opp multimillion-suksessen 'brothers in arms'.De hadde en moderat hit med låta 'calling Elvis',men ellers er det få melodier her som er blitt til evergreens.Personlig syns jeg denne er bedre enn 'brothers'.Lyden her er også upåklagelig bra.

Etter endel gjennomhøringer fremstår denne platen er ganske variert.Her er elementer av rockabilly,blues,country og til og med en Roy Orbison-aktig poplåt med kuttet 'ticket to heaven'.Men det hele er innpakket i kjent Dire Straits-stil.Mark Knopfler får også plass til å brilijere med sine gitarferdigheter.Man kan si hva som helst om Dire Straits og soloplatene til Knopfler,men at han er en av verdens beste nålevende gitatarister levnes det liten tvil om.

Jeg har takket være denne albumstafetten gjenoppdaget en bra plate i min samling og likte det jeg hørte her.'on every street' kan aldri hamle opp med de første platene fra syttitallet.Bandet gikk i oppløsning og soloplatene til Mark Knopfler har vert søvnige greier.'on every street' er vel verdt å låne øret til.På min karakterskala ender den opp på en 7 av 10 poeng.

mvh. s,

 

[Kaare G. Opsahl]

Brothers in Arms On every street tok den atmosfæriske jazzrocken fra Love Over gold perfeksjonerte poppen inn i ein gnistrende poppsetting drassende samling oppgulp, noko som resulterte i ein internasjonal bestselger skuffelse. Ikkje berre var låtene overraskende friske tamme, men de hadde også betraktlig hjelp av den ikoniske dataanimerte videoen for «Money for Nothing» ein total mangel på supersingler.

Salget holdt seg sterkt middelmådig med Mark Kopflers økte rart manglende følelse av "popcraft" - Dire Straits tilnærmet perfeksjonert tappet for lifsgnist - her manglet Money For Nothings uslåelige gitarriff, Walk of Lifes fantastisk fengende melodier og So Far Away og Why Worry nydelige vemodighet.

Sjølv om ikkje albumet er langt fra perfekt held deg seg godt gjennom resten av spora og Brothers in Arms vil for alltid være deira mest fokuserte og gjennomførte album. Mykje betre enn On every street.

3/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Hunx and his punx – Gay singles (2010)



Oakland, California, USA

12 låter - 29 minutter.

Power pop, 60-talls popmusikk. Gitarbasert. Punketempo, garasjerock. Med et par telefonsamtaler. Tempo, tempo er det som gjelder her. Fart og moro, lissom. Lo-fi.

Dette er svært langt fra det jeg hører på til vanlig, og av den grunn blir denne anmeldelsen på linje med å be Bjarte Baasland om investeringsråd. Dette er ikke så skeivt at det gjør noe, jaffal ikke mye å få ståpikk av. Heller forsøk på kødding med fordommer og sjangre.

Vokalen er ikke så mye å skryte av, og den godeste Hunx (aka Seth Bogart) har heller ikke særlig spekter å spille på. Litt anstrengt og slitsom måte å synge på der han presser stemmen på et tilgjort vis. Heldigvis miksa godt vekk i resten av støyen på plata. En og annen låt er tatt en tanke ned i tempo, og gir litt etterlengtet variasjon.

Mixen er grøtet og hard, mangler bass og mellomtone. Og er blottet for finesse. Tekstene er ungpikeaktige/homohetsende opptatt av sår kjærlighet, sjalusi og rivalisering i den private sfære. Dette er musikk om de små og uvesentlige ting.Det de forsøker på er humør og lek og ap med sjangre og klisjeer. Får de det til da?

Dette er et langt gjesp, men fungerer kanskje på vorspiel med for mye øl før gutta skal på byen for å gjøre pølsa si feit. Skjønner at dette er stort for noen, men for meg er dette smått. Dette er ikke kunst til å bli klok og god av, men møl til å bli dum og slem av.

Kunst må alltid forstås inn i sin samtid og all kunst er også politikk. Jeg tror dette skal være ironi – noe som dyrkes som en parasitt på alvoret i tider og av personer uten håp. Plata får meg til å tenke Bare Egil Band på amerikansk, bare slemmere. Måtte denne humor ikke mer vederfare oss, for den er ond og feig, og den sparker nedover og skaper sterkt og vondt skille mellom de som er innenfor og de som er utenfor.

Dette er langt fra et troverdig svar på hva det vil si å være homo, i den grad noen overhode kan svare på hva homo er. Dette er heller ikke særlig vellykket som humor, men som hån fungerer det tross alt.



Å være homo eller skeiv har for lengst sprengt rammene som homoene selv måtte sette rundt sine liv, og den latterlig snevre og tidstypiske homorollen har implodert; den er ikke lengre forbeholdt Blomster-Finn og Jan Thomas, men skeive kommer i alle fasonger og varianter, som ordførere, forfattere, foreleggere, enslige foreldre, sølibatære, skilte, håndballspillere (mmm, snadder), høyesterettsadvokater, en og annen psykolog til og med, leger, rørleggere, katolikker, protestanter, prester og diakoner, i partnerskap, samboere eller single, gifte, skilte, med selvlagde, kjøpte eller leasede barn. Da er homo eller hetero i vår tid underordnet og nesten på ingen måte noe felles.

Det gir i liten grad mening å snakke om gay som en enhet, eller legning, kun som en mulighet – og slik faller konseptet til Hunx and his Punx fullstendig sammen. Det er ikke meningsbærende å bruke betegnelsen ’homofil’ på annet enn en politisk gitt og nå forlatt historisk forståelse av menneskelig fortvilelse. Homofili finnes ikke, og kommer heller aldri til å finnes. For det har aldri vært andre plasser enn i våre hoder. Fremtiden ligger fremdeles foran oss – heldigvis.

Gay Singles blir for meg en dypt reaksjonær plate, som dyrker våre feilaktige forestillinger av en idyllisert for- og nåtid. Hunx er ikke troverdig for meg i sin gayness og det fungerer ikke som ironi – det er hykleri og klarer ikke oppfylle sine løfter: å more oss med og av våre fordommer og klisjeer. Og i tillegg er dette dårlig musikk. Kjedelig. Zzzzz. Om att, og om att. Drep meg Herre Konge, men ikkje med graut! Pliiz. Ikkje med graut!

Eller så er det bare jeg som har blitt en gretten gammel gubbe, som ikke forstår ungdommens språk og musikk. Vi kan jo alltids holde den muligheten åpen.

2/10 (men vanskelig å sette, da dette er musikk jeg verken er eller ønsker å bli fortrolig med.)

 

[Kaare G. Opsahl]

Hunx And His Punx - Gay Singles.

Kunne sikkert analysert med flotte ord og masse utdrag fra tekster og kryssreferanser bare sånn for å virke som jeg har jobbet en masse med skiva. Det har jeg ikke, derimot har den gått gjevnt og trutt på kontoret på repeat på spotify kun avbrudt av noen reklame innslag dann og vann.

Tittel på skiva og cover gir jo visse motforestillinger, men jeg har da tross alt 14 år i mediebransjen bak meg.
Forrige selskap jeg jobbet i måtte jeg faktisk skrive under på at homovitser var forbudt og kunne medføre oppsigelser, og bare fordi 60 av 110 ansatte var homofile. Helt poengløst selvsagt da de fleste av dem var skrullehomser som tilsynelatende elsket oppmerksomheten de fikk og svinset rundt i bekledning som gjorde kontoret til et rimelig fargerikt felleskap. Bare se for dere et par i feminine outfits i sterke farger sammen med med en masse med jødekalotter, turbaner og andre mer typiske nerder som man finner i databransjen.

Har selvsagt vært på flere homofester i Bostons bakgårder som antagligvis eneste hetroseksuelle mann og dermed sett ting som har medført at jeg ikke lar meg affisere av tittelen Gay Singles og en fremtoning som passer best i GayParade i en hvilken som helst storby i europa. Skremmer meg ikke - har sett det værre en dette uten å ville gå nærmere inn på det.

Musikalsk så går det vel i genre Garasje rock/pop/tyggis-punk/60's powerpop. - make your pick.

For å glede dere så har jeg lagt ved noen smakebiter fra youtube for å sette skapet der det skal stå.

En rimelig rett frem musikk uten de store musikalske krumspringene overhode En nasal vokal på toppen av det hele - kan det slå feil?
Tekster som har helt klart homoerotisk innhold og som underbygger alt det vi tror vi vet om homofil livstil - kan det slå feil?

Neida - dette holder mål. En artig tilnærming og gladmusikk. 12 låter - 29 minutter - absolutt innenfor grensen.Lydkvaliteten er ikke audiofil og trenger heller ikke være det, da soundet passer platen som en kondo....ehrm - som hånd i hanske. Dette for meg til å trekke på smilebåndet, - får unga til å gå sprudlende i takt med musikken og får foten til å gå i passe tempo. Et gjennomgående sterkt album som virker som at det har blitt til over tid.

Klare assisasjoner til NoBunny - som jeg oppfatter som hakket vassere etter egen smak, men det er jo ikke så rart da men da Roberten bare måtte poste det poenget i hva spiller du i dag så har jeg fjernet det fra denne teksten.

Karaktermessig så havner jeg på mellom seks og sju av ti

 

[Kaare G. Opsahl]

Beach Patrol - Riding Dinosaurs (2008)

Jeg har slitt med å skrive om denne for meg ukjente bandet rett og slett fordi det er så standard rock´n roll som har det med å gå inn det ene øret og ut det andre uten å feste seg med noe særpreg, spesielt gode låter eller å få gleden av å trekke frem slaktekniven. Plata fenger på et vis, men samtidig er den gørr kjedelig. Til tider irriterende kjedelig selv om det er bra fart og driv over låtene. Gitarriffene er for kjedelige og lite oppfinnsomme, vokalen er litt hvilken-som-helst. Og jeg er ikke særlig begeistret for måten han synger på selv om sangkvaliteten er greit nok. Litt Springsteen blandet med snill garasjerock.

Jeg har aldri hørt om bandet og et søk på google hjalp ikke mye for å ikke si nada. At det er snakk om amerikanere var ikke så uventet.

De har gjort et hedelig forsøk, men jeg må bare innrømme at jeg har problemer med å si så mye fornuftig om plata deres og helst vil bare sette på noen annet. Men jeg har forsøkt ganske mye og det det var en kort periode i midten hvor jeg synes det var ganske bra, men endte som jeg begynte. Temmelig likegyldig, uten noe slakteform. Ingen høydepunkter og ingenting spesielt å skryte av dessverre. Ok, The Lonely One er en bra låt, men albumet blir fort glemt. Men det hadde sikkert vært morsomt å ri på dinosaurere da.

4/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Beach Patrol - Riding Dinosaur

Amerikansk Rock`nroll orkester som består av
Domenic Marcantonio - Vokal og gitar
Preston Ely - Trommer
Jeff VanDreel - Bass
Chris Capelle - Gitar

Det er sparsomt med opplysninger om bandet men dette er album nr 2 og det er gitt ut etter 2005.
Albumet består av 12 låter og klokker inn på 37 minutter. Beach Patrol er inspirert av klassisk 60 talls garage men også New Wave/punk typisk fra 1978-82 som The Jam, The Clash osv. For meg er dette enkel gitarbasert popmusikk med tildels fengende låter. taktskifter innimellom hever det generelle inntrykket. Denne platen tror jeg fungerer godt i lystige lag med øl i glasset.

Låtene glir lett inn og lett ut av hodet uten å gjøre det store inntrykket. Fikk også litt tidlig Delillos vibber av enkelte låter. Grunnet utskiftinger av Laptopper og tilpassninger av HD-avspilling har jeg ikke fått lyttet til denne platen med tilfedstillende lydkvalitet (Sony Vaios interne høytalere er ikke all verden) Tipper albumet profiterer på noe bedre lydkvalitet.

Sjarmerende popskive som jeg vil spille innimellom
7/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Jesca Hoop - Silverscreen Demos

Hva får du hvis du rører sammen litt Ronja Røverdatter, litt Edith Piaf, en skvett Ella Fitzgerald, en kopp Mary Poppins og et anstrøk av Nick Cave, og så krydrer det hele med rock'n'roll attitude? Jesca Hoop!

34 år gamle Jesca Hoop vokste opp i en streng, stor mormonfamilie i California, men brøt med mormonerne da foreldrene ble separert. Hun jobbet en stund som leder for vanskelige tenåringer i en villmarksleir, og hang rundt og røyket marihuana sammen med sin daværende (kvinnelige) kjæreste. Etter hvert, for å få litt orden på tilværelsen, tok hun seg jobb som barnepike for Tom Waits' tre barn. (!) Tom likte folkpop'en hun skrev og spilte. Han omtalte den slik: "Her music is like a four-sided coin. She is an old soul, like a black pearl, a good witch, or a red moon. Her music is like going swimming in a lake at night". Ja! Han har rett, på sitt sedvanlig lyriske vis. I alle fall ga Waits Jescas demo til noen heldig utvalgte folk, og slik begynte ballen å rulle.

"Silverscreen Demos" fra 2004 er en selvutgitt EP (Der tre av sporene ble med til hennes "egentlige" debutplate; "Kismet", som kom ut i 2007.) De seks sporene er stemningsfulle historier fremført med nydelig musikalitet og varme. Noen ganger barnslig og svevende, men samtidig mørkt, sexy, suggererende og forlokkende. Andre ganger er det som å befinne seg på jazzklubb i 30-tallets New Orleans der voodoo-heksene står og rører i grytene i smuget utenfor. Veldig, veldig fengende er det i alle fall. Allerede på denne tidlige litt-mer-enn-en-demo-utgivelsen understreker Jesca Hoop at hun har et fantastisk talent som singer/songwriter, den lille, snodige jenta med gitaren! Hun behersker og er inspirert av et utall sjangere, og har utrolig god stemmekontroll.

For meg er høydepunktet på "Silverscreen Demos" åpningssporet "Silverscreen", som handler om en myte Jesca hørte som barn. (Når du dør, kommer du ikke rett inn i Himmelen, men du må gå og se en visning av livet ditt på kino, der alle i Himmelen ser på de slemme tingene du har gjort på "the silver screen".) Gode tekster, god musikk og nydelig stemme... Det er ikke alle sporene som er fullt så gode som dette, men kvaliteten på plata er ganske jevn. Jeg skal snarest kjøpe platene til Jesca Hoop! Med tanke på at denne tidlige "demoen" (som forresten er vrien å få tak i nå) er så bra, må de to nyere albumene hennes være fantastiske! I alle fall har jeg høye forhåpninger. (Jesca Hoop slipper forresten en ny EP i disse dager.)

Jeg trodde ikke jeg skulle like dette såpass godt, men det gjør jeg!

8/10 fra Jesca Hoops nyeste fan.

 

[Kaare G. Opsahl]

Nå er jeg spent på mteinums anmeldelse.

Bra jobba! Jeg kommer med min kritikk litt senere idag - må bare få unna litt unger og jobb, så er vi der snart

Nå er det litt senere

Da får vi fyre løs

Dazed har tatt bakgrunnen til Jesca, så jeg får følge på med mine inntrykk av denne:

Jesca Hoop - Silverscreen Demos

1. Silverscreen
2. Havoc in Heaven
3. Seed of Wonder
4. Big Fish
5. Lifewithinalife
6. Fixit Men

http://open.spotify.com/user/mteinum/playlist/1VMgVKoboLCIwSOWE0Y4Cf

Dette er en EP fra 2004, gitt ut i 1000 eksemplarer. Den er out of print og så langt jeg har sett er det kun ett eksemplar til salgs via amazon. Har sett de vanlige plassene som ebay, eil, gemm og hennes hjemmeside http://www.jescahoop.com/ samt myspace http://www.myspace.com/jescahoop

Jeg hadde før denne runden av albumstafetten aldri hørt om Jesca Hoop, så dette ble spennende.

Første gang jeg hørte gjennom denne så fikk jeg assosiasjoner med Björk, Room Eleven, Dave's True Story Anja Garbarek. Sangene er bygd opp på enkle, korte tema som repeteres og settes sammen med uventede harmoniske progresjoner. Og, det er dette som fenger med denne utgivelsen. Man vet liksom aldri hva som venter en bak neste sving, så selv i dens enkelhet så blir den aldri kjedelig. Jesca har et rikt musikkunivers som er verd å utforske.

Uten at jeg har sett "liner notes" så tror jeg det er hennes vokal som er dubbet. Hun benytter mye disharmoni i vokalsammensetningen, det er som noen av disse kunne vært liturgiske klagesanger I det store og det hele god stemmekontroll.

Instrumentbesetningen er stort sett akustisk, men med innslag av el gitar. Kompet er seigt og det er vokalen som driver sangene framover. Det finnes innslag av Rhodes, klokkespill, vibrafon og LP støy. Her er det enkelheten som står i fokus, det er godt med rom til den enkelte utøver i lydbildet.

Lydmessig så låter den bra. Her er det dynamikk og trøkk. Det hele starter forskrudd med vokalen i motfase, men dette går seg til. Klang brukes i forskjellig grad på instrumentene som er med å gi dybde i lydbildet.

Dette gav absolutt mersmak, $66 er nok litt i overkant av hva jeg er villig til å gi for et fysisk eksemplar, men skal være på utkikk etter denne via andre kanaler.

På en skala fra en til ti, så er denne absolutt i øvre del av denne. Gir denne også solide 8/10.

--

Lite tips... Nå kommer det en ny mini EP - og denne skal jeg være ute i tide med å handle inn:

Snowglobe mini-album (2011) CD

First pressing of 1000 CD copies, exclusively available at this site from March 7th. Order your copy now!
Features 2 unreleased bonus tracks, an acoustic version of 'Silverscreen' and a new French translation of 'Dreams In The Hollow'.

http://www.curuja.co.uk/

 

[Kaare G. Opsahl]

ForsideForumBruktbørsLinkerGalleri
Toppen Hoyre

Hei 65finger
du har 2046 meldinger, 0 er nye.
Vis uleste innlegg siden forrige besøk.
Vis nye svar på dine innlegg.

FORUM HJELP SØK REDIGER PROFIL MINE MELDINGER MINE FAVORITTER MEDLEMMER LOGG UT
Hifisentralen | Forum | Musikk | Musikk Generelt | Skriv svar ( Albumstafetten 10 )
Annonsører:



Skriv svar
Tittel:
Ikon for innlegg:



Vil du vite hvordan du kan laste opp bilder i ditt innlegg? Trykk her for instruksjon.


Varsle meg ved svar.
Gå tilbake til emnet.
Ikke bruk smilefjes.
Legg ved: (flere vedlegg)
Tillatte filtyper: doc, gif, jpg, mpg, pdf, png, txt, zip, jpeg
Maksimum størrelse på vedlegg: 500 KB, pr innlegg: 12

snarveier: trykk alt+s for å lagre/legg til innlegg eller alt+p for å forhåndsvise



Emneoversikt
Skrevet:: mars 29, 2011, 07:51:18 Skrevet av: baluba
Sett inn sitat
Sitat fra: rolfozzy på mars 28, 2011, 06:25:01
Sitat fra: baluba på mars 28, 2011, 03:04:39
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 15:11:30
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 14:06:28
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:31:20
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 13:22:38
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:12:04
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 13:04:13
La oss fortsette eventuelle diskusjoner i 11 tråden, trenger oppmerksomhet der

Skal baluba skrive noe om Big Star eller andre som har vært med i denne runden må/bør det vel gjøres i denne tråden?

Selvfølgelig skal det være i denne tråden. Demens er enda ikke utbredt på sentralen, men de fleste av oss har episoder med demenslignende tilstander kan det virke som, så det er ikke noen god idé å skape forvirring.

Hvem er egentlig denne Demens?

Kjerringa nevner også stadig noe om denne Demens.

Det var den godt voksne karen som stod i bankkø sammen med sin kone. Når han som stod foran i køen trakk opp en revolver og ropte dette er et ran la han hånden kaldt på mannens skulder og sa "Jeg er sivil betjent". Mannen gav raskt opp og ble tatt hånd om av sikkerhetspersonalet. Da sa konen " Men Rolf, du er jo ikke sivil betjent - du er senil dement". Ha ha host host.

eeh........hva svarte Rolf da?





Husker du ikke?



Hvem, hvor?

So ist das leben.
Skrevet:: mars 28, 2011, 06:25:01 Skrevet av: rolfozzy
Sett inn sitat
Sitat fra: baluba på mars 28, 2011, 03:04:39
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 15:11:30
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 14:06:28
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:31:20
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 13:22:38
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:12:04
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 13:04:13
La oss fortsette eventuelle diskusjoner i 11 tråden, trenger oppmerksomhet der

Skal baluba skrive noe om Big Star eller andre som har vært med i denne runden må/bør det vel gjøres i denne tråden?

Selvfølgelig skal det være i denne tråden. Demens er enda ikke utbredt på sentralen, men de fleste av oss har episoder med demenslignende tilstander kan det virke som, så det er ikke noen god idé å skape forvirring.

Hvem er egentlig denne Demens?

Kjerringa nevner også stadig noe om denne Demens.

Det var den godt voksne karen som stod i bankkø sammen med sin kone. Når han som stod foran i køen trakk opp en revolver og ropte dette er et ran la han hånden kaldt på mannens skulder og sa "Jeg er sivil betjent". Mannen gav raskt opp og ble tatt hånd om av sikkerhetspersonalet. Da sa konen " Men Rolf, du er jo ikke sivil betjent - du er senil dement". Ha ha host host.

eeh........hva svarte Rolf da?





Husker du ikke?



Hvem, hvor?
Skrevet:: mars 28, 2011, 03:04:39 Skrevet av: baluba
Sett inn sitat
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 15:11:30
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 14:06:28
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:31:20
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 13:22:38
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:12:04
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 13:04:13
La oss fortsette eventuelle diskusjoner i 11 tråden, trenger oppmerksomhet der

Skal baluba skrive noe om Big Star eller andre som har vært med i denne runden må/bør det vel gjøres i denne tråden?

Selvfølgelig skal det være i denne tråden. Demens er enda ikke utbredt på sentralen, men de fleste av oss har episoder med demenslignende tilstander kan det virke som, så det er ikke noen god idé å skape forvirring.

Hvem er egentlig denne Demens?

Kjerringa nevner også stadig noe om denne Demens.

Det var den godt voksne karen som stod i bankkø sammen med sin kone. Når han som stod foran i køen trakk opp en revolver og ropte dette er et ran la han hånden kaldt på mannens skulder og sa "Jeg er sivil betjent". Mannen gav raskt opp og ble tatt hånd om av sikkerhetspersonalet. Da sa konen " Men Rolf, du er jo ikke sivil betjent - du er senil dement". Ha ha host host.

eeh........hva svarte Rolf da?





Husker du ikke?
Skrevet:: mars 27, 2011, 15:11:30 Skrevet av: rolfozzy
Sett inn sitat
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 14:06:28
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:31:20
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 13:22:38
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:12:04
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 13:04:13
La oss fortsette eventuelle diskusjoner i 11 tråden, trenger oppmerksomhet der

Skal baluba skrive noe om Big Star eller andre som har vært med i denne runden må/bør det vel gjøres i denne tråden?

Selvfølgelig skal det være i denne tråden. Demens er enda ikke utbredt på sentralen, men de fleste av oss har episoder med demenslignende tilstander kan det virke som, så det er ikke noen god idé å skape forvirring.

Hvem er egentlig denne Demens?

Kjerringa nevner også stadig noe om denne Demens.

Det var den godt voksne karen som stod i bankkø sammen med sin kone. Når han som stod foran i køen trakk opp en revolver og ropte dette er et ran la han hånden kaldt på mannens skulder og sa "Jeg er sivil betjent". Mannen gav raskt opp og ble tatt hånd om av sikkerhetspersonalet. Da sa konen " Men Rolf, du er jo ikke sivil betjent - du er senil dement". Ha ha host host.

eeh........hva svarte Rolf da?



Skrevet:: mars 27, 2011, 14:57:01 Skrevet av: Burnt_Island
Sett inn sitat

Skrevet:: mars 27, 2011, 14:06:28 Skrevet av: baluba
Sett inn sitat
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:31:20
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 13:22:38
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:12:04
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 13:04:13
La oss fortsette eventuelle diskusjoner i 11 tråden, trenger oppmerksomhet der

Skal baluba skrive noe om Big Star eller andre som har vært med i denne runden må/bør det vel gjøres i denne tråden?

Selvfølgelig skal det være i denne tråden. Demens er enda ikke utbredt på sentralen, men de fleste av oss har episoder med demenslignende tilstander kan det virke som, så det er ikke noen god idé å skape forvirring.

Hvem er egentlig denne Demens?

Kjerringa nevner også stadig noe om denne Demens.

Det var den godt voksne karen som stod i bankkø sammen med sin kone. Når han som stod foran i køen trakk opp en revolver og ropte dette er et ran la han hånden kaldt på mannens skulder og sa "Jeg er sivil betjent". Mannen gav raskt opp og ble tatt hånd om av sikkerhetspersonalet. Da sa konen " Men Rolf, du er jo ikke sivil betjent - du er senil dement". Ha ha host host.
Skrevet:: mars 27, 2011, 13:31:20 Skrevet av: rolfozzy
Sett inn sitat
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 13:22:38
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:12:04
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 13:04:13
La oss fortsette eventuelle diskusjoner i 11 tråden, trenger oppmerksomhet der

Skal baluba skrive noe om Big Star eller andre som har vært med i denne runden må/bør det vel gjøres i denne tråden?

Selvfølgelig skal det være i denne tråden. Demens er enda ikke utbredt på sentralen, men de fleste av oss har episoder med demenslignende tilstander kan det virke som, så det er ikke noen god idé å skape forvirring.

Hvem er egentlig denne Demens?

Kjerringa nevner også stadig noe om denne Demens.
Skrevet:: mars 27, 2011, 13:22:38 Skrevet av: baluba
Sett inn sitat
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 13:12:04
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 13:04:13
La oss fortsette eventuelle diskusjoner i 11 tråden, trenger oppmerksomhet der

Skal baluba skrive noe om Big Star eller andre som har vært med i denne runden må/bør det vel gjøres i denne tråden?

Selvfølgelig skal det være i denne tråden. Demens er enda ikke utbredt på sentralen, men de fleste av oss har episoder med demenslignende tilstander kan det virke som, så det er ikke noen god idé å skape forvirring.
Skrevet:: mars 27, 2011, 13:12:04 Skrevet av: rolfozzy
Sett inn sitat
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 13:04:13
La oss fortsette eventuelle diskusjoner i 11 tråden, trenger oppmerksomhet der

Skal baluba skrive noe om Big Star eller andre som har vært med i denne runden må/bør det vel gjøres i denne tråden?
Skrevet:: mars 27, 2011, 13:04:13 Skrevet av: 65finger
Sett inn sitat
La oss fortsette eventuelle diskusjoner i 11 tråden, trenger oppmerksomhet der
Skrevet:: mars 27, 2011, 13:02:57 Skrevet av: 65finger
Sett inn sitat
Sitat fra: Gjestemedlem på mars 27, 2011, 12:59:04
Det er bare en flott hvis andre som ønsker hiver på ekstra anmeldelser på platene. Det bør være helt fritt for alle og vil kun berike trådene. Så Baluba et al. kan gjerne velge en plate eller to fritt som fanger interessen og bidra med omtale hvis de føler for det. Men for å få lov til å melde på plater selv må man anmelde de to som blir trukket.


Enig
Skrevet:: mars 27, 2011, 12:59:04 Skrevet av: Gjestemedlem
Sett inn sitat
Det er bare en flott hvis andre som ønsker hiver på ekstra anmeldelser på platene. Det bør være helt fritt for alle og vil kun berike trådene. Så Baluba et al. kan gjerne velge en plate eller to fritt som fanger interessen og bidra med omtale hvis de føler for det. Men for å få lov til å melde på plater selv må man anmelde de to som blir trukket.

Skrevet:: mars 27, 2011, 12:58:51 Skrevet av: baluba
Sett inn sitat
Sitat fra: rolfozzy på mars 27, 2011, 12:52:19
Sitat fra: Townes på mars 27, 2011, 12:48:55
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 12:44:48
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 12:43:03
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 12:41:38
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 09:56:19
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 03:35:40
Sitat fra: 65finger på mars 26, 2011, 14:03:35
Sitat fra: Lyngen på mars 25, 2011, 17:36:06
Sitat fra: 65finger på mars 25, 2011, 10:08:47
Hvis det er en ok løsning for Lyngen, kjører vi i gang i kveld

Kjør på . Ingen andre har meldt seg.

Men jeg er øverste sjef for albumstafettene, husk det . Men du har nå fått fri regi for runde 11.
Hehe kjører i vei med engang

Litt som samspillet far og sønn Khadaffi. Store Albumstafettfader Lyngen kommer fortsatt til å spille en sentral rolle som lat enehersker. Slike strategier kan jeg like. Klar poengtering av egentlig makt med fornuftige innslag av nepotisme er noe vi må lære oss mer av her til lands. Det holder ikke at AP og FrP er flinke på denslags.
Og plutselig starter lille Khadaffi SV

Kjør på!
Forventer at du tar din rolle som fri libro alvorlig i stafett 11

Jeg hadde tenkt å si noe om Big Star, men slik konseptet er nå så blir det meste egentlig sagt. Da blir jeg lett latt og tilbakelent, men det rykker jo litt i injuriepennen noen ganger. Me får sjå.

Fyr laus!

Ja. Kom igjen. Hadde vært ok og fått din mening om Big Star.

Det kan jeg forsøke å skrive noen få ord om, som en liten epilog på tråden (kremt kremt). Men først må ordene komme til meg igjen. Som dere ser så kjøpte jeg platen.
Skrevet:: mars 27, 2011, 12:52:19 Skrevet av: rolfozzy
Sett inn sitat
Sitat fra: Townes på mars 27, 2011, 12:48:55
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 12:44:48
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 12:43:03
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 12:41:38
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 09:56:19
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 03:35:40
Sitat fra: 65finger på mars 26, 2011, 14:03:35
Sitat fra: Lyngen på mars 25, 2011, 17:36:06
Sitat fra: 65finger på mars 25, 2011, 10:08:47
Hvis det er en ok løsning for Lyngen, kjører vi i gang i kveld

Kjør på . Ingen andre har meldt seg.

Men jeg er øverste sjef for albumstafettene, husk det . Men du har nå fått fri regi for runde 11.
Hehe kjører i vei med engang

Litt som samspillet far og sønn Khadaffi. Store Albumstafettfader Lyngen kommer fortsatt til å spille en sentral rolle som lat enehersker. Slike strategier kan jeg like. Klar poengtering av egentlig makt med fornuftige innslag av nepotisme er noe vi må lære oss mer av her til lands. Det holder ikke at AP og FrP er flinke på denslags.
Og plutselig starter lille Khadaffi SV

Kjør på!
Forventer at du tar din rolle som fri libro alvorlig i stafett 11

Jeg hadde tenkt å si noe om Big Star, men slik konseptet er nå så blir det meste egentlig sagt. Da blir jeg lett latt og tilbakelent, men det rykker jo litt i injuriepennen noen ganger. Me får sjå.

Fyr laus!

Ja. Kom igjen. Hadde vært ok og fått din mening om Big Star.
Skrevet:: mars 27, 2011, 12:48:55 Skrevet av: Townes
Sett inn sitat
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 12:44:48
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 12:43:03
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 12:41:38
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 09:56:19
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 03:35:40
Sitat fra: 65finger på mars 26, 2011, 14:03:35
Sitat fra: Lyngen på mars 25, 2011, 17:36:06
Sitat fra: 65finger på mars 25, 2011, 10:08:47
Hvis det er en ok løsning for Lyngen, kjører vi i gang i kveld

Kjør på . Ingen andre har meldt seg.

Men jeg er øverste sjef for albumstafettene, husk det . Men du har nå fått fri regi for runde 11.
Hehe kjører i vei med engang

Litt som samspillet far og sønn Khadaffi. Store Albumstafettfader Lyngen kommer fortsatt til å spille en sentral rolle som lat enehersker. Slike strategier kan jeg like. Klar poengtering av egentlig makt med fornuftige innslag av nepotisme er noe vi må lære oss mer av her til lands. Det holder ikke at AP og FrP er flinke på denslags.
Og plutselig starter lille Khadaffi SV

Kjør på!
Forventer at du tar din rolle som fri libro alvorlig i stafett 11

Jeg hadde tenkt å si noe om Big Star, men slik konseptet er nå så blir det meste egentlig sagt. Da blir jeg lett latt og tilbakelent, men det rykker jo litt i injuriepennen noen ganger. Me får sjå.

Fyr laus!
Skrevet:: mars 27, 2011, 12:44:48 Skrevet av: baluba
Sett inn sitat
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 12:43:03
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 12:41:38
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 09:56:19
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 03:35:40
Sitat fra: 65finger på mars 26, 2011, 14:03:35
Sitat fra: Lyngen på mars 25, 2011, 17:36:06
Sitat fra: 65finger på mars 25, 2011, 10:08:47
Hvis det er en ok løsning for Lyngen, kjører vi i gang i kveld

Kjør på . Ingen andre har meldt seg.

Men jeg er øverste sjef for albumstafettene, husk det . Men du har nå fått fri regi for runde 11.
Hehe kjører i vei med engang

Litt som samspillet far og sønn Khadaffi. Store Albumstafettfader Lyngen kommer fortsatt til å spille en sentral rolle som lat enehersker. Slike strategier kan jeg like. Klar poengtering av egentlig makt med fornuftige innslag av nepotisme er noe vi må lære oss mer av her til lands. Det holder ikke at AP og FrP er flinke på denslags.
Og plutselig starter lille Khadaffi SV

Kjør på!
Forventer at du tar din rolle som fri libro alvorlig i stafett 11

Jeg hadde tenkt å si noe om Big Star, men slik konseptet er nå så blir det meste egentlig sagt. Da blir jeg lett latt og tilbakelent, men det rykker jo litt i injuriepennen noen ganger. Me får sjå.
Skrevet:: mars 27, 2011, 12:43:03 Skrevet av: 65finger
Sett inn sitat
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 12:41:38
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 09:56:19
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 03:35:40
Sitat fra: 65finger på mars 26, 2011, 14:03:35
Sitat fra: Lyngen på mars 25, 2011, 17:36:06
Sitat fra: 65finger på mars 25, 2011, 10:08:47
Hvis det er en ok løsning for Lyngen, kjører vi i gang i kveld

Kjør på . Ingen andre har meldt seg.

Men jeg er øverste sjef for albumstafettene, husk det . Men du har nå fått fri regi for runde 11.
Hehe kjører i vei med engang

Litt som samspillet far og sønn Khadaffi. Store Albumstafettfader Lyngen kommer fortsatt til å spille en sentral rolle som lat enehersker. Slike strategier kan jeg like. Klar poengtering av egentlig makt med fornuftige innslag av nepotisme er noe vi må lære oss mer av her til lands. Det holder ikke at AP og FrP er flinke på denslags.
Og plutselig starter lille Khadaffi SV

Kjør på!
Forventer at du tar din rolle som fri libro alvorlig i stafett 11
Skrevet:: mars 27, 2011, 12:41:38 Skrevet av: baluba
Sett inn sitat
Sitat fra: 65finger på mars 27, 2011, 09:56:19
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 03:35:40
Sitat fra: 65finger på mars 26, 2011, 14:03:35
Sitat fra: Lyngen på mars 25, 2011, 17:36:06
Sitat fra: 65finger på mars 25, 2011, 10:08:47
Hvis det er en ok løsning for Lyngen, kjører vi i gang i kveld

Kjør på . Ingen andre har meldt seg.

Men jeg er øverste sjef for albumstafettene, husk det . Men du har nå fått fri regi for runde 11.
Hehe kjører i vei med engang

Litt som samspillet far og sønn Khadaffi. Store Albumstafettfader Lyngen kommer fortsatt til å spille en sentral rolle som lat enehersker. Slike strategier kan jeg like. Klar poengtering av egentlig makt med fornuftige innslag av nepotisme er noe vi må lære oss mer av her til lands. Det holder ikke at AP og FrP er flinke på denslags.
Og plutselig starter lille Khadaffi SV

Kjør på! Lykke til med en ny runde, folkens. Har likt konseptet i den senere tid. Siste runde førte til og med til et innkjøp, så stafetten har klar verdi for oss på sidelinjen også.
Skrevet:: mars 27, 2011, 09:56:19 Skrevet av: 65finger
Sett inn sitat
Sitat fra: baluba på mars 27, 2011, 03:35:40
Sitat fra: 65finger på mars 26, 2011, 14:03:35
Sitat fra: Lyngen på mars 25, 2011, 17:36:06
Sitat fra: 65finger på mars 25, 2011, 10:08:47
Hvis det er en ok løsning for Lyngen, kjører vi i gang i kveld

Kjør på . Ingen andre har meldt seg.

Men jeg er øverste sjef for albumstafettene, husk det . Men du har nå fått fri regi for runde 11.
Hehe kjører i vei med engang

Litt som samspillet far og sønn Khadaffi. Store Albumstafettfader Lyngen kommer fortsatt til å spille en sentral rolle som lat enehersker. Slike strategier kan jeg like. Klar poengtering av egentlig makt med fornuftige innslag av nepotisme er noe vi må lære oss mer av her til lands. Det holder ikke at AP og FrP er flinke på denslags.
Og plutselig starter lille Khadaffi SV
Skrevet:: mars 27, 2011, 03:35:40 Skrevet av: baluba
Sett inn sitat
Sitat fra: 65finger på mars 26, 2011, 14:03:35
Sitat fra: Lyngen på mars 25, 2011, 17:36:06
Sitat fra: 65finger på mars 25, 2011, 10:08:47
Hvis det er en ok løsning for Lyngen, kjører vi i gang i kveld

Kjør på . Ingen andre har meldt seg.

Men jeg er øverste sjef for albumstafettene, husk det . Men du har nå fått fri regi for runde 11.
Hehe kjører i vei med engang

Litt som samspillet far og sønn Khadaffi. Store Albumstafettfader Lyngen kommer fortsatt til å spille en sentral rolle som lat enehersker. Slike strategier kan jeg like. Klar poengtering av egentlig makt med fornuftige innslag av nepotisme er noe vi må lære oss mer av her til lands. Det holder ikke at AP og FrP er flinke på denslags.
Skrevet:: mars 26, 2011, 14:03:35 Skrevet av: 65finger
Sett inn sitat
Sitat fra: Lyngen på mars 25, 2011, 17:36:06
Sitat fra: 65finger på mars 25, 2011, 10:08:47
Hvis det er en ok løsning for Lyngen, kjører vi i gang i kveld

Kjør på . Ingen andre har meldt seg.

Men jeg er øverste sjef for albumstafettene, husk det . Men du har nå fått fri regi for runde 11.
Hehe kjører i vei med engang
Skrevet:: mars 25, 2011, 17:36:06 Skrevet av: Lyngen
Sett inn sitat
Sitat fra: 65finger på mars 25, 2011, 10:08:47
Hvis det er en ok løsning for Lyngen, kjører vi i gang i kveld

Kjør på . Ingen andre har meldt seg.

Men jeg er øverste sjef for albumstafettene, husk det . Men du har nå fått fri regi for runde 11.
Skrevet:: mars 25, 2011, 13:05:38 Skrevet av: Dazed
Sett inn sitat
Morsomt hvis vi nominerte kabler, og folk plutselig troppet opp i butikkene for å låne alskens dyre greier for å anmelde dem.
Skrevet:: mars 25, 2011, 12:58:12 Skrevet av: rolfozzy
Sett inn sitat
Kabelstafett ja. Fine greier, så kan det utvikles til kabelmaraton.

Kanskje dette hadde vært noe til neste runde?



Skrevet:: mars 25, 2011, 12:32:11 Skrevet av: Gjestemedlem
Sett inn sitat
Sitat fra: rolfozzy på mars 25, 2011, 12:23:37

Ikke skal vi krangle om kabler engang.

Kabelstaffetten kunne jo vært et artig konsept. Det ville sikkert blitt rimelig blodig.

 

[Kaare G. Opsahl]

Heaven & Hell - The Devil You Know

Sabbath mk2 vasser i mørkemyra. I utgangspunktet en forholdsvis bra plan, men det er noe uforløst over det hele. Tekstene er strenge som fy, men melodiene klarer aldri å følge opp Dio sin mildt sagt mørke livsanskuelse. Slik det er nå synes heller musikken å avkle enn å underbygge, og Dio står igjen som en middelaldrende figur som prøver å leke mørkemann. Det er forsåvidt helt korrekt, men det er nok ikke meningen at jeg som lytter skal føle det slik.

Stemmen hans holder overraskende godt, men riffene er aldri sinte eller fete nok til å få foten til å gå skikkelig.

På et par låter mot slutten av albumet skrur de opp tempoet noe, og da strammer deg seg betraktelig opp, dessverre er det ikke nok til å redde helhetsinntrykket.

For meg virker det mye mer fornuftig å sette på tidlig Sabbath dersom man ønsker å høre musikk som dette, men liker man det seigt og tungt kan det godt være at dette treffer spikeren på hodet. Herfra føles det mer som at dyktige folk koker tynn suppe på gammel spiker.

4,5/10

 

[Kaare G. Opsahl]

The People's Key - Bright Eyes
February 15, 2011

 

[Kaare G. Opsahl]

Bright Eyes: the peoples key (2011)

Bright Eyes er Conor Oberst sitt band, alle andre medlemmer kommer og går (tror jeg) og det har vært flere 10 talls innom bandet siden starten midt på 90 tallet. Obersten har også utgitt plater under eget navn. Jeg kjenner lite til den tidligere produksjonen.
Denne plata har genetisk materiale fra 70 tallets pop/rock i seg. Fra hele tiåret tror jeg. Nokså irriterende for undertegnede, siden det hele tiden minner meg om ting, men jeg kommer aldri helt på det. Låtene er ellers nokså tekstrike, på en Don McLean/American Pie aktig måte, om man kan se for seg Don McLean kompet av Flaming lips anno 1999 i så fall.
De tre første låtene liker jeg, samt kutt no 5 Haile Selassie, no 8 Beginners mind og sistesporet One for you, One for me. Resten av låtene fester seg ikke helt hos meg.
Ellers trekker snakkinga i starten av plata ned. Den stemmen kommer tilbake flere ganger og jeg opplever det som om det er mer av det enn det egentlig er. Ellers funker plata bra i bil, har kjørt fra Oslo til Trondheim i dag for å teste det

Plata er ganske bra, men uten å utmerke seg på noen måte, 6/10 er en grei karakter.

 

[Kaare G. Opsahl]

Artist: Janelle Monáe
Tittel: The ArchAndroid
Label/År: Bad Boy Records / 2010

Eit åpenbart talent med eit usedvanleg ambisiøst album.​

Dette blir ei utfordring. Korleis forklare at eg ikkje likar noko, som heilt åpenbart har musikalske kvalitetar i bøtter og spann? Eg klamrar meg til fordommar og grinebitersk gammalmanns-mentalitet når eg freistar å sei nokre ord om ei plate i ein sjangar like fjern for meg som planeten Pluto.

The ArchAndroid er eit svært album - det klokkar inn på kring 70 minutt. Albumet er fortsettinga på ein ep (The chase) som kom nokre år i forveien, og The ArchAndroid utgjer suite II og III av (etter ka eg har skjønt) eit slags futuristisk konseptalbum, kor handlinga er lagt til år 2719 eller noko sånt. Tekstane har eg ikkje gjennomanalysert, til det er eg rett og slett for lat/arrogant (sløyf det som høver).

Albumet sprikar i "alle" retningar (overturen som innleiar plata høyres ut som introen til ein sci-fi blockbuster type Star Wars, og eg ser for meg romskip gli sakte over skjermen), men Monáe har beina trygt planta i R&B/hip hop verda, men her er referansar til både klassisk og pop/rock historia dei siste 50 år eller så. Produksjonen er vel fancy nok og truleg typisk for sjangeren, men ikkje noko eg personleg set alt for stor pris på. Monáe sokner visstnok til crewet rundt Sean Combs (Diddy) og dei derre muthafucka'ene der, så då er ho vel sikra ei stor framtid på r&b himmelen.

The ArchAndriod er ei uhorveleg variert plate! Og Janelle Monaé osar av kreativitet og spillopper - ho virkar å være eit solid talent. Eg tykjer det er best når Monáe nærmar seg musikk eg sjøl kan horholde meg til, som på folkaktige (tenk UK 60s) Oh, maker, men denne blir sjølvsagt delvis øydelagd av teite trommelydar/loops. 57821 er også litt i samme gata, og er til å leve med og vel så det. Come Alive (War of the roses) er ei anna låt som eg syns skil seg ut i positiv forstand. Nesten ein "rockar", og den sender faktisk tankar i retning Violent Femmes. Sir Greendown har ein del interessante psykedelia-elementer i seg, og Cold war samt Tight rope høyres ut som det burde ha vore ein radiohit på typen radiokanaler eg sjøl glatt styrer unna. Tight Rope er gjort saman med Big Boi, og er platas "stand-out track". For alt eg veit er desse to låtane radiohits. Registeret Monáe har å spille på virkar for meg å være større enn for mange av hennar likesinnede artistar, sjøl om eg strengt tatt ikkje anar kem det kan være relevant å samanlikne med. Sikkert Rihanna og sånt.

Janelle kan så absolutt synge. Det skal ho av kudos for. Så korfor dei skal bruke autotune og denslags faènskap er meg ei gåte, men det er vel dei som meiner denslags er kult, både av produsentar og lyttarar. Dei om det. Ellers har ho har med seg ein bråte med gjesteartistar; Saul Williams, Big Boi og Of Montreal for å nemne nokre. Ulike gjesteartistar gjer sitt til at plata får dette varierte uttrykket som gjer at 70 minutt faktisk er til å holde ut ein gong eller to.

Problemet mitt blir at det er alt for mykje å bite over, og for mykje av musikk som interesserer meg omtrent midt der sola aldri skin. Låtar som Faster, Locked inside og Neon Valley Street er berre slitsomme og enerverande. Så det eg egentlig freister å seie, er at dette er ei god plate, den er berre ikkje god for meg. Til alle andre som ikkje er så proppfull av arroganse, ignoranse og fordommar som meg, vil eg tru The ArchAndroid kan gi mykje glede. Og eg trur så absolutt Monáe har litt å melde dei kommande åra.

Har lova Brasse eit ekstra auge på terningen for råskapen live.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF hadde, med bonusauget til Brasse, sagt 5/9 (tilsvarer greinokplate).

 

[Kaare G. Opsahl]

Janelle Monáe-The ArchAndroid

Har lest meg litt opp på bakgrunnen til artisten og albumet, og synes vel historien er mer interressant enn resultatet. "Oppdaget" av BigBoi fra Outkast og tatt inn i varmen på labelen til Sean P Puff DiddyDaddy Combs. Kritikerrost og Grammynominert. Har et alter ego, Cindi Mayfeather, som er en androide fra året 2719 eller noe. Musikalsk er hennes prosjekt å gi ut fire suiter som omhandler denne futuristiske verdenen Cindi kommer fra. Albumet som skal menes noe om denne gangen inneholder suite 2 og 3.

Som prognisse er jeg tilhenger av konseptalbumkonseptet (?), men jeg er fullt klar over at det å lage et bra konseptalbum er et prosjekt med stoooor fallhøyde. Og Monáe faller... Musikalsk føler jeg at albumet ikke henger nok sammen til å klare å formidle en helstøpt historie. Bortsett fra en barnslig sci-filyd på keyboardet, spriker låtene i alle mulige rare retninger. Et annet trekk som går igjen i alle de 70 minuttene (puh) er at det låter så innmari glatt. Låtene passerer gjennom hodet like teflonbelagte som en formiddag på P4.

Jeg sitter igjen med en følelse av at dette er et litt påtatt forsøk på å være outrert og mystisk og spennende, hun prøver bare litt for hardt.
Jeg gir albumet karakteren 4/10, kunne nok vært en femmer men trekker et poeng for at skiva er så lang...

 

[Kaare G. Opsahl]

Afriques Independantes Vol 4 Guinee



Tjuvstarter litt, ikke noe å vente på dette uansett. :



Indie fra Afrika?

Vol 4 tyder på at det finnes flere plater før denne i serien, men jeg har ikke klart å finne ut mye mer enn akkurat det.
Har heller ikke mye erfaring med Afrikansk musikk, bortsett fra at jeg husker pappa hadde en plate med assorterte oljefat en gang i verden. Han reiste til sjøs og hadde nok noen minner av disse oljefatene?

Plata starter ganske kult med en seig blueslåt, blåsere og oljefat? Blir sittende å vugge i takt i alle fall, og det er normalt en godt tegn.
Så i starten av neste spor kommer det en fyr og gjaller noe inn i helvete og der forsvant godstemningen.
Begynner etterhvert å lure på om dette er meldt på stafetten på faenskap?
Neste låt forsøker veldig hardt å sette verdensrekord i antall ganger Were Were blir sagt i løpet av en låt.
Tror faktisk det ble ny rekord også, i alle fall et iherdig forsøk.

Tror de independantes hadde dårlig med penger til opptaksutstyr også, dessverre. Dette låter ikke bra, men det passer jo på en måte til musikken. De høres ut som det er tatt opp langt unna utøverne, men det er kanskje like greit sånn som de roper og skriker....

Dette svinger jo i og for seg bra, jeg blir bare veldig fort lei av det. Stressende musikk.
Skal dette funke så tror jeg du må ha et eller annet forhold til Afrika som du kan relatere det til.
Gode minner kan sikkert gjøre dette til fin musikk. Kanskje.

Med låt 10 kommer det et sterkt skifte! Plutselig låter det mer moderne, åpnere og friskere. Bastskjørt og dans!
De tre siste låtene er sånn, skulle tro de snublet over en synth fra 80tallet før disse låtene ble laget?

Sorry, men dette var så langt unna musikk jeg hører på at det egentlig blir dumt å mene noe om det.
Sikkert herlig for noen dette, men for meg blir det et salig stress av folk som roper "mmmallihoowomallawerwwerewerwmmhillolaiiioo" akkompagnert av ojlefat og blåsere i et like salig rot. Phuuui, det er godt det nå er over.

Plata er en samleplate av typen "det beste fra Afrika" og kunne vært støvsamler på en hvilken som helst bensinstasjon til det kommer en "heldig" sjel og kjøper den....




Jeg vet ikke hvor bra dette er til å være Afrikamusikk, men kanskje 4 av 10 oljefat?

Setter på Thåström og glemmer Afriques Independantes for denne gang. Natta



R