Anmeldelser fra Albumstafettene

  • Trådstarter Kaare G. Opsahl
  • Startdato
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra ErosLoveKing

ErosLoveking skrev:



The Legendary Pink Dots - Plutonium Blonde
Roir (2008)

I snart 30 år, og nesten like mange studioalbum har det rosaprikkede musikkollektivet spunnet rundt frontfigurene Edward Ka-Spel og Phil Knight, øst sin eksperiementele industri/psychedelia/ambiente/synth/pop over sin trofaste tilhengerskare. Både Knight og Ka-Spel har bl.a keyboards som sine instrumenter, naturlig nok blir det dermed mange "lyder" med et slikt band. Fattig på sammenligningsgrunnlag, er det lett å ty til parallelene til det Pink Floydske univers. Men der flygende rosa griser farer plagsomt sakte gjennom skogen på jakt er etter usaklig idiotiske dyrelyder, og nesten dreper lytteren med sin kjedsomhet, er de britisk-hollandske legendene godt forankret i det mørkeste bylandsskap. Et artsrikt sådan. Disse to herremenn har ihvertfall måtte fortært minst 10 "spacecakes" hver til søndagsfrokost før de bestemte seg for å ta oss med ut i en futuristisk etterkrigsby i Nederland. (noen som har vært i Rotterdam, og kjenner arkitekturen der?) Åpningslåta Torchsong er uhyggelig mørk og dyster. Industrisoundet henger tyngt i bakgatene. Det er lavmælt farlig, og ikke hardt å bråkete som felles sjangerband kan være.
"Rainbows Too" er meget PF "Wallsk", og favorittlåta "A World With No Mirrors" en popperle, Syd Barret er på mine lepper. Popfølelsen hever seg betraktelig og holder seg meget gjennom de neste låtene. Eward Ka-Spel har nesten en snakkende måte å synge på, det hele blir meget naivt poetisk, og kler musikken i sin nakenhet.
Her er det plass til banjo, trommer og sporadisk gitar, i tillegg til samples og dubs. I "Oceans Blue" er det sogar åpnet for en dieselmotor som starter et stykke uti, får så å tøffe på bølgene i bakgrunnen.
Sært? Ja, The Legendary Pink Dots kan sikkert oppfattes som det. Plata vokser betraktelig etter gjentatte lytt, den blir mer og mer pop for hver gang. Følelsen av et veldig konsistent band som slettes ikke gir ved dørene er noe som har satt seg.



7/10



Må si jeg sleit big time den første gangen jeg satte på denne saken. Savner baller, og liker generelt dårlig band som må bruke bortimot 10 minutter på ei låt. Det du ikke får sagt gjennom musikken ila 3 minutter er ikke verdt å fortelle. (veldig forenklet) Nå ville jeg ikke la førsteinntrykket ødelegge, og jeg har virkelig gitt albumet tid og en sjanse. Startet med karakteren 2/10, så noe har skjedd underveis. Helsike ta at det varer i over 55 minutter. Jo mer jeg har lyttet til det, jo mer "hører" jeg, og finner det tidvis spennende, trass i at det inneholder så utrolig mye jeg direkte hater. Håper noen som har dypgående kjennskap til bandet kommer med sine betrakninger. Albumkatalogen deres er rimelig schwær.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Mikefish

mikefish skrev:
Funeral Mist - maranatha (2009)



jeg er den stakkaren som ble trukket ut til å anmelde dette spetakkelet.har undret meg om Townes virkelig har et lidenskapelig forhold til denne plata.nuvel.hørte mye på metal på 90-tallet.det er nok doom-sjangeren som står mitt hjerte nærmest.har hørt mye på Tristania,Theatre Of Tradegy,tidlig Gathering,My Dying Bride & Anathema.har mye jern og metall i samlinga.

Funeral Mist la ikke lista særlig høyt da de valgte bandnavnet.ikke har de vært særlig produktive heller.et par demoer,en EP,to album og en samler er det de har på merittlista siden oppstarten i '93.medlemmene har kommet og gått til mer kjente band som Marduk og Dark Funeral.jeg gikk hen og kjøpte plata for å slippe maset med spotify-reklame og for å kunne dytte den inn på i-pod'en.coveret er prydet med malerier av nakne deformerte kropper og barn.et desperat forsøk på å sjokkere ?.svenskene må nok finne seg i å stille i en lavere divisjon enn sine norske kollegaer.

'maranatha' er bandets nyeste album som kom i fjor.nå er ikke jeg en troendes mann så jeg vil ikke begi meg ut på bibeltolkninger,men her rakkes det i kjent stil ned på kristendommen.noe forteller meg at gutta i Funeral Mist heller ikke har tatt teologi grunnfag.musikalsk sett er dette hardslående saker.nodoubtaboutit.de behersker sine instrument godt og bruker effekter som barne- og gregoriansk kor.jeg syns plata er noe ensformig,men det finnes noen lyspunkt.det nesten 12 minutter lange,skal vi kalle det eposet,kutt nummer 5,'blessed curse' har et herlig suggerende driv og langt bak i lydbildet har de lagt en messende svovelpredikant.det er noen tøffe låter på slutten av plata også før det hele rundes av med pauker og basuner og jeg tenker : endelig er plata slutt !

Funeral Mist bringer ikke noe nytt og grensesprengende til torgs med sitt album 'maranatha'.dette er musikk for svartkledde fjortiser som sitter inne på rommet sitt og hater hele verden.føler jeg for å høre noe svensk metal setter jeg heller på Entombed eller Opeth.'maranatha' syns jeg var midt på treet.derav en karakteren 5/10

mvh. s,
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra impulse

impulse skrev:
The BellRays- Have a little faith

Nok engang er Eros ansvarlig for å peke meg i retning av et steintøfft band jeg ikke hadde peiling på. Det begynner å bli på tide å invitere den mannen på en øl "just to pick his brains and play some records" ;D

Korpset hvis fonogram er kommet meg i hende denne gangen er en gjeng som har spilt sammen siden 1991, og som leverer en skive som syder og koker av energi, formidlingsvilje og referanser. Gjemmehørende øst for "Los Anderledes" står de for et ufattelig energisk oppkok av rock, blues, funk, punk, soulog pur pop. Etslags destillat av hva alle disse sjangrene har av energi, med noen ganske store doser 70-talls-"blacksploitation"-soundtrack og klassisk storbysoul.. Noe for hylla til etpar filmregissører jeg kunne nevne. De tar musikken sin alvorlig som pokker, er tro mot referansene, men det er både et eget uttrykk, fandenivoldsk og lekent samtidig. Selv når de tar´n litt ned er det på en måte fullt øs, og her er det ikke vanskelig å høre så forskjellige folk som blyzeppelinerne, Wonder, The Who, Curtis Mayfield og Billie Holiday romstere i kulissene. Med en så ekstremt tilstedeværende frontfigur som vokaist Lisa Kekaula og en så stilsikker og spillesugen gjeng litt lenger bak, må dette være et liveband fra himmelen. Kommer de hit, skaffer jeg meg billett, for å si det sånn. Det swinger til tider voldsomt, og det var helt umulig å ikke få fot. Dette er høyoktan så det holder, og virkelig rett oppi min gate. En så potent blanding av rock, blues og energisk soul er vel nesten umulig å ikke like om man har lyttet til musikk en stund. Denne skal innkjøpes til samlingen.

En kanonsterk sjuer.



PS! Jeg regner med at det var denne du etterlyste idag, Eros. Jeg skal forsøke å være mere presis neste gang! ;)

DS.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Roberten

Roberten skrev:


Marvin Gaye - What's Going On

Fett, skive jeg aldri har hørt før. Marvin Gaye, kongen av pulemusikk. Trodde jeg.

Marvin Gaye har en fantastisk stemme. Dette synes han nok selv også siden han på 'Save The Children' begår feilsteget det er å først si en linje, for deretter å synge det samme, som i en slags repetetiv duett med seg selv. Irriterende ? Å ja ! What's Going On er skrudd sammen slik at sangene glir over i hverandre. Dette fungerer knall på mange skiver, My Bloody Valentine sitt mesterverk Loveless er et godt eksempel i så måte, men på What's Going On betyr det bare at man utsettes for en endeløs smørje som man ikke aner hvor starter eller slutter.

De første fire og et halvt sekundene av Right On er platas beste øyeblikk. Vi har da kommet til spor syv, og jeg tenker Endelig ! Nå har godeste Marvin kommet i gang ! Men så kommer en utrolig enerverende fløyte inn og alt faller sammen. Etter prestasjonen å dømme vil jeg tro at de dro en sterkt syreskadet og bautastein hippie inn i studioet, foret ham class A LSD og ba han sette musikk til en kolibris bevegelser. Og det er synd, for sangen kunne vært så utrolig bra om de bare hadde knekt fløyta og kastet hippien på dør.
Klikk på linken og nyt de første fire og et halvt sekundene http://open.spotify.com/track/6uGKdLJVHSb458dStEGESh

Så, er det bare mørkt ? Å nei, du. På avslutningssporet gjør Marvin mine tanker om å sette fyr på Spotify til skamme. Inner City Blues(Makes Me Wanna Holler) er rett og slett en fantastisk låt som er slik som jeg forventer at Marvin Gaye skal være.

Jeg har full forståelse for at What's Going On har blitt en klassiker, men jeg klarer ikke å befri meg for at dette er pga tekstene, som er sylskarpe i all sin fortvilelse og oppgitthet over tilstanden i samfunnet. Musikalsk kan jeg ikke skjønne at han ikke skal ha gjort dette voldsomt mye bedre, både før og etter.

Musikk: 2
Budskap/tematikk: 10
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra BT

BT skrev:
30/4 - BT

Rodrigo Y Gabriela

Akustisk fra Burnt_Island http://open.spotify.com/album/70fEPaAq5cMFtI9MoKYbdo



Jeg hatet trash. Irriterende avsporing fra heavy metal som kom på 80-tallet som en reaksjon på den nesten like irritrende puddelifiseringen. At et lokalt trash-band hadde problemer med å få spillejobber i Mexico City på denne siden av tusenårsskillet er kanskje ikke til å undres over. At et par av medlemmene derfor tok turen til Europa for å praktisere sin musikk er kanskje ikke så unaturlig. Men at de på veien konverterte til akustiske gitarer og byttet ut trashen med en instrumental blanding av jazz, rock og flamenco på veien, kan det skyldes at det er lettere å få spillejobber på irske puber med slik musikk tro? Ikke umulig…

Men kan slik musikk gjøre seg på en cd i et delvis møblert hjem? Nei, langt i fra. Alt er egentlig galt med denne plata. Lyden fra to gitarer kan ikke fange interesse lengre enn et par minutter. Og gamle trashrockere med hardtslående plektre og raske fingre blir ikke annet enn lyden av et vepsebol som nylig har blitt dynket i bensin. Legg til atter en coverversjon av Stairway To Heaven, og en akustisk utgave av noen av trashens mammut-populister Metallica, sammen med låter som heter Vikingman og Juan Loco, så begynner bildet å bli komplett. Loco er rette betegnelsen. Å få noe interessant ut av dette er så nær umulig som det kan bli.

Likevel har altså Rodrigo og Gabriela altså fått gitt ut flere plater. Man skulle jo derfor tro at de har et eller annet å fare med, og det faktum at Burnt Island har meldt inn denne plata kan tyde på det samme. Jeg har hatt et par kvelder hjemme hos ham hvor han har tryllet fram godbiter på løpende band, fra mange ulike genre. Når man i tillegg finner ut at de har toppet listene på den grønne øya blir man rett og slett nysgjerrig på hva dette er for noe. De var altså helt ukjent for meg fra før.

Så skal man altså ikke høre mange strofene før man skjønner at de faktisk kan gjøre fordommene til skamme. At de er i stand til å briljere med gitarene er umiddelbart tydelig, det skulle nesten bare mangle også, tatt i betraktning at de kan bli lagt merke til med denne typen musikk. At de klarer å holde på oppmerksomheten gjennom en hel plate er ganske utrolig, for det gjør de uten å anstrenge seg. For til tross for raske fingre og høy intensitet låter dette svært uanstrengt. Samtidig treffer de en nerve ganske solid med denne musikken, som gjør at jeg aldri mistet interessen. Tvert i mot fikk jeg lyst til å blåse støv av den gamle gitaren som befinner seg i kjelleren et sted og spille med. Men hva er det som gjør at de lykkes? At de er briljante gitarister er definitivt ikke nok. Trash-bakgrunnen er utvilsomt et stort pluss her. Selv om de spiller musikk rimelig langt i fra metallens støpeovner ligger aggressiviteten hele tiden i bunn, og det viktigste av alt – de klarer å formidle den gjennom musikken på en måte som gjør at den treffer lytteren og engasjerer. Samtidig bruker de et av metalmusikkens viktigste knep – soloene følger stort sett mol-skalaen, som lar det skinne igjennom at bak det harde skallet ligger sterke følelser. Rodrigo behersker dette bokstavlig talt til fingertuppene. Når dette kombineres med Gabrielas ekstremt aggresive komp, hvor hun delvis hamrer løs på gitaren, og de skifter med å bare bruke gitaren som perkusjonsinstrument, blir dette ganske spennende. Når de i tillegg bytter ut trashens power-cords med nokså avanserte akkorder og samtidig krydrer med innslag fra latinsk og gudene vet hvilke andre stilarter, blir det hele en ganske deilig honning fra bi-kuben. I tillegg dukker det opp en fiolin innimellom som matcher de to gitaristene meget bra, traktert av Roby Lakatos. Å få til en sånn plate med to akustiske gitarer er rett og slett imponerende. Spiller Rodrigo Y Gabriela et sted nær meg skal jeg ha billetter, for cd er en ting, live må de være helt fantastiske.

En liten smakebit:

 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Lyngen

Lyngen skrev:
Renee Olstead - Skylark (2009)






Jeg fikk alså kvinnlig artist denne gangen. Rebecca Renee Olstead kjenner jeg til fra hennes forrige selvtitulertealbum utgitt 5 år tidligere. Skylark er et nytt bekjentskap, men at rødtoppen har en fabelaktig stemme var godt kjent for meg. Den norskættede Texaneren (bosatt i LA) ga ut et countryalbum bare 11 år gammel og ble fort en barnestjerne som sanger og ikke minst skuespiller. Hun var med i sin første fim som tiåring. Ut i fra stemmen skulle man tro at hun var mye eldre enn 17 år som hun var da Skylark ble innspillt i 2006. Albumet ble holdt igjen i flere år uten at jeg vet hvorfor. Albumet er produsert av den kjente David Foster.

Skylark består av 9 klassiske låter, samt 4 låter som hun har skrevet selv. Plata veksler mellom swingjazz, storbandjazz og en touch av blues, pop og bittelitt klassisk. Men det bærende elementet hele veien er den store stemmen som står tydelig frem i lydbildet. Jeg synes hun synger veldig kraftfullt, lekent og dynamisk. Stemmmen er fløyselsmyk, varm og følsom.

Midnight Man er en veldig god åpning som får foten virkelig til å gå, eller til å ta frem danseskoene for andre. Her er det mye energi og liv! Storbandet i full sving med Renee`s kraft er en flott symbiose. Veldig flott låt. Men plata har endel ballader av det romantiske slaget som kanskje kan bli litt vel søtt for min smak. Men vakkert er det absolutt selv om musikken til tider føles litt vel lett og kanskje litt glatt.

Thanks For The Boogie Ride synes jeg er platas beste spor. Her er det fullt storband igjen og Renee synger fabelaktig på denne låten. Måten hun bruker stemmen på i forhold til musikerne er imponerende, men her er det brukt kledelige effekter på stemmen også. Liker henne best når er på sitt mest lekne og kraftfulle, men de roligere låtene skaper en fin dynamikk til de mer spreke låtene.

Midnight In Austin Texas er også en flott låt som er den mest blues orienterte låten. Her svinger det godt også. Steel gitarens gjentagelse av siste setning fra Renee er fiffig. Hennes Hit The Road Jack(Ray Charles) versjon er også morsom og veldig godt utført. Utsøkt vokalprestasjoner. Andre artige låter som svinger godt er Ain´t We Got Fun.

Av de rolige låtene synes jeg best om Stars Fell On Albana og siste låt, Nothing For The Blame som hun har skrevet selv.

Det er jo smak og behag dette, men jeg må trekke litt for mye sukker og fløte til tider, selv om råvarene er av ypperste kvalitet.


7,5/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra H.R

H.R skrev:
Jimmy Rosenberg - Trio fra 2004
Fikk tildelt denne, og første tanke som slo meg var at dette var lett match. Dette er jo gladmusikk med stor G. Lillebjørn Nilsen’s Tanta til Beate – en klassiker med klare referanser til Django Reinhardt sin musikk.

Litt om Jimmy Rosenberg.
Karen er født i 1980 og var 24 år da denne skiva ble produsert. Fra Nederland og allerede fra svært ung alder fremstod som en ekstremt begavet gitarist. Jimmy Rosenberg er faktisk så begavet at han regnes som en av de aller fremste og kjent for sitt rusmisbruk og prykotiske problemer – slik som så mange andre musikalske genier - ligger alt til rette her for et fyrverkeri av ei skive!

Åpningsporet er friskt, musikere med stålkontroll over sine instrumenter drar i gang en tight, hurtig start på denne skiva – lover godt! Gleder meg til forsettelsen og allerede ved spor to så kommer nedturen! Dette har jeg hørt før – jeg vet allerede at han er flink til å spille hurtig.

Spor tre - var en åpenbaring – mannen begynner vist nok å bli litt sliten etter de to første sporene og drar ned tempoet sitt. Her får man servert en låt som virker å ha til hensikt å underholde lytteren og ikke har som mål å vise hvor flink jeg er til å spille fort på gitar. Dette er en låt som det oser spilleglede av. Skivas desidert sterkeste spor etter min mening.

Spor fire - Et svakt spor som ikke passer inn, Introen tok meg tilbake til Bilbao og dens tyrefektingsarena hvor jeg var for en tid tilbake. Ikke at det er mye flamenco over denne låten, men i likhet med min overværelse av en tyrefekting hvor jeg ikke følte jeg passet inn så er denne sangen et feilgrep av et sporvalg.

Spor fem - Ergelsen over spor fire gir seg i slutten av denne sangen så den husker jeg rett og slett ikke, selv etter gjentatte runder på spilleren.

Spor seks, har ikke andre ord en svært kjedelig. Klisjeaktig og tannløs helt tappet for energi.

Spor sju - lover godt igjen og virker som den godeste Jimmy Rosenberg liker å spille denne sangen – kan nesten høre at han smiler når han spiller. Full av liv med noen twists som er artige å høre på til tross for at jeg får dejavu følesen og at jeg har hørt dette før ….

Spor åtte – Et rolig spor og da mener jeg ikke svensk forsåelse av ordet rolig. Dette var bare kjedelig.

Spor ni -Et lekende spor – god energi igjen men merker at tålmodigheten min begynner å ta slutt

Spor ti - Elevator musikk! Klarer å dra frem følelsen at man står i en heis som går alt for sakte, gjerne med en gammel dame som har gått berserk med parfyme og hårsprayen sin ved sin side.

Spor elleve - Dette sporet gir meg følelsen av fyllstoff. En livløs presentasjon i mine ører.

Spor tolv - Man hører dette er det siste sporet på skiva. En typisk avslutningslåt. Har man vært på kino så vet man at nå kommer rulleteksten, man reiser seg å går og er ute fra salen før man har fått med seg slutten. Jeg satt til slutten på denne også, og sant skal sies, dette er et av de sterkere spor på denne skiva uvisst om det er at jeg vet at skiva er slutt snart eller ei.

Etter å ha hørt skiva føler jeg at denne var utrolig lang og tok jo aldri slutt. Den gode gladfølelsen som jeg ble servert er gått over i irritasjon over det hele. Når artister av et slikt kaliber gir ut musikk så stilles forventningene deretter. Ps plata er på 31.43 minutter.

Hvorfor liker jeg det ikke denne plata?
For meg holder det rett og slett ikke å være god til å traktere et instrument.
Det virker litt på meg som om Jimmi Rosenberg har fått tredd låtvalgene over hodet og spiller deretter. Nå tviler jeg da på at dette har skjedd, men med slike tekniske ferdigheter til å spille hva det skal være så må jeg si meg skuffet som mottaker her. Da mannen er svært musikalsk og burde ha evnen til å fylle litt over halvtimen med spor som er full av fantastiske kompsisjoner, fylt med liv og sprer gled, men for meg så var dette mislykket. Dette fremstår som planløst og dermed så feller hele skiva litt sammen med for mange låter som bare er. Platas totale låtvalg får dermed en treer av meg. Eneste spor jeg virkelig likte var spor 3 som alene står til en sju’er i hodet mitt. Med bare en låt som jeg har lyst å høre igjen og igjen så blir det vanskelig for meg å gi denne skiva mer enn en sterk treer av ti mulige. Dette er musikk som for meg er fin i små doser, men ei hel skive blir det rett og slett for mye av det gode. Dette er ikke en genre som jeg har brukt mye tid på tidligere så er som en novise når det kommer til sigøynerjazz og dermed burde holdt meg for god til å gi denne noen terningkast i det hele tatt, men denne plata trigget ikke interessen til og utforske mer.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra asvaberg


Jens Carelius – The Beat Of The Travel

Helt ukjent artist for meg, jeg stiller med helt blanke kort når jeg setter på spotify plata (standard versjon).

Jeg skal ikke dissekere hver låt - enkelt og greit fordi dette ikke er helt min "cup of tea", rett og slett. Det hører jeg allerede etter 3-4. låt.
Ikke misforstå - jeg er rimelig alt-etende men alt i alt er dette albumet litt for kjedelig, litt gammeldags føler jeg.

Innledingen, starten på låt nr 1, tittelsporet, er vakker gitarspill. Jens vet godt hvordan en akustisk gitar skal trakteres.
Men melodien er for meg noe tam, noe monoton.
Stemmen er litt sar (ikke sår), men sart sunget og med en artig liten vibrator. Det er ikke en stemme du blir lei av på en slitsom måte - men etterhvert føler du at dette kunne vært barne-tv musikk.
Men det er noe med den engelske uttalen - hvor er denne fyren fra? Langt nord i Storbritannia?

Face of a dream, låt nr 2, er en åpenbaring for meg. Arrangementet, koringen og instrumenteringen minner meg faktisk om soloplate til Roger Taylor, trommisen i Queen - pussig nok.

Resten av albumet er en gjentagelse av nr 1, på godt og vondt.

Men hvorfor får jeg en følelse av Ecco sandaler, brune cordbukser og bestefarsskjorte når jeg hører denne plata?
Plata gir meg visuelle assosiasjoner til Lillebjørn Nilsens "Fin frokost" - at vi befinner oss i en 3 roms på Oslo østkant en søndag morgen; stuebordet er fylt med tomme vinflasker og fulle askebegre; frokostbordet dekket med grovbrød, fløtemysost, hjemmelaget solbærsyltetøy og kaffe OG te !

Så slår det meg - kan fyren være norsk? Javisst - et google søk forteller meg at dette er en ekte norsk artist fra Sandvika.....

Da var det ikke så fjernt med Lillebjørn-assosiasjonen...

Alt i alt - en helt grei plate som dessverre ikke gav meg mye, bortsett fra låt nr 2. og litt nr 3 - Faces leaving on a train

Lyd - standard Spotify = 6
Musikk = 5
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra BanjoArrne

BanjoArrne skrev:
Rått og godt


Ja,da er vi her igjen med et nytt utvalgt album til omtale i "Rått og godt".
Denne gangen var det Refused som skulle i ilden.Det bød på overraskelser som ga undertegnede til tider problemer med nattesøvnen samt en voksende beundring og interesse for et band som regelrett revolusjonerer normene og fremgangsmåten for hvordan man lager et album med skikkelig integritet.Det med et sluttresultat som står igjen som en bauta i så vel svensk som global musikkhistorie.






Band:
Refused​


Dannet år:
1991​


Nasjonalitet:
Sverige

Opphavsted:
Umeå​




Genre:
Hardcore punk
Post-punk
Experimental rock
Post-hardcore

Medlemmer på omtalte Album:
Dennis Lyxzén - Vokal (1991–1998)
David Sandström - Trommer, Gitar og Melodica (1991–1998)
Kristofer Steen - Bass, Guitar og Trommer (1994–1998)
Jon Brännström - Gitar og Samplere (1994–1998)
Magnus Björklund - Bass og Cello (1992–1995) (Tidligere medlem,men spillte på denne innspilllingen)
Torbjörn Näsbom-Fiolin (gjesteartist)
Jakob Munck-Kontrabass (gjesteartist)
Pelle Henricsson-Tamburin (gjesteartist)

Tidligere medlemmer:
Pär Hansson - Gitar (1991–1994)
Magnus Höggren - Bass,Gitar (1995–1997)
Henrik Jansson - Gitar (1992)
Anders Johansson - Bass (Vikar når de trengte ham)
Jonas Lindgren - Bass (1991)
Ulf Nyberg - Bass (1997–1998)
Jesper Sundberg - Bass (1994)



Tidligere Utgivelser:
Album:
-This Just Might Be the Truth (1994)
-Songs to Fan the Flames of Discontent (1996)
EP`s:
- The New Noise Theology EP (1998)
- The E.P. Compilation (1997)
- Everlasting (1997)
- The Demo Compilation (1997)
- This Is The New Deal (1993)
(Rett meg om noe er feil her,da jeg ikke er helt sikker på om EP`ene er helt korrekte.)



Album under anmeldelse:
The Shape of Punk to Come: A Chimerical Bombation In 12 Bursts







Label:
Burning Heart​



Utgivelsesår:
1998​


Antall spor:
12​


Varighet: 55 min. 11 sek.





Den heftige berg-og-dalbane




Noen ganger er det lett å se en plate under ett og for det meste med syn på musikken som helhet.Det lar seg rett og slett ikke gjøre med denne plata , da den bare er for imponerende og variert til dette.Jeg føler dette er et album som fortjener veldig god kritikk og det er med respekt og jeg prøver meg på den oppgaven.


Her har vi definitivt med den type album å gjøre som vokser på lytteren over tid.Det litt merkelige er at det i tillegg blåste meg av stolen og satte meg tilbake igjen,rev av meg håret,plantet et ettertrykkelig potent kne i mellomgulvet på meg og strøk meg over kinnet bare ved første gjennomlytting.Noen album må høres noen ganger før innholdet rettferdig får synke inn.Dette er mer som en kamelon i så fall.Den kom innunder huden på meg selv om jeg følte at jeg ikke klarte fordøye skiva ved første lytt.
For en kaskade av sjangre denne skiva byr på! Den blir aldri kjedelig og er en adrenalininnsprøytning av en annen verden.
Sjongleringen med sjangre og instrumenter gjør den samtidig så variert og mystisk at jeg hele tiden ble overrasket over rytmeskift og utenkelige vendiger i musikken både fra spor til spor og i sporene i seg selv.Plutselig dukker opp klimpring kontrabass,melankolsk spill på fiolin,melodica,en liten Jazz-snutt eller rett og slett en del av et klassisk verk opp og førte meg inn i en helt annen stemning for et øyeblikk eller noen minutter.Musikk er følelser og denne plata greier å vekke virkelig mange!
Det kan høres ut som albumet har en rotete og forvirrende sammensetning utfra hvordan jeg her beskriver den her,men nei.Da er det vel heller jeg som burde lære meg å gi en skikkelig og ryddig anmeldelse.Noe jeg finner vanskelig med et så innholdsrikt og skiftende album.


Denne variasjonsfesten er bare med på å gjøre albumet enda mer sjels- og sinnsvekkende og gir den en unik signatur.Til tider rolige innslag treffer man på ofte underveis i albumet,før låtene på ny røsker tak i å tar lytter med videre på ferden i enten et forrykende tempo eller rasende brutalitet.
Men ikke tro det bare raser i vei ukontrollert.Her er en miks av driv og rytme som gir plata et gjennomgående dreiemoment og framdrift som til enhver tid er musikalsk og engasjerende.Ikke noe sanseløs instrumentonanering her med andre ord,men en fingerferdig og kontrollert presisjon fra gutter som tydelig og sikkert ga meg inntrykk av musikere som har et enormt talent innenfor det de driver med.



Refused,et Hardcore-Punk band som startet opp i Umeå,Sverige i 1991 fikk gitt ut Tre album og fem EP`er.A Shape Of Punk to Come ble deres siste og definitiv beste.For et verk!


Plata sparker igang med Worms of the senses/Faculties of the skull,som starter med larmen av trafikk og en strofe som peker litt mot hva de mener om seg selv og som jeg finner meget passende.Dette er en hardbarka tøff og låt med enormt driv og variasjon i rytmer,herlig smått psykedelisk gitarspill og tunge riff.Dette er et band som gir alt når de setter igang.Her spares ikke på kruttet.

Plutselig,på en festlig og original måte,med litt skurring og sus som på en vintage Tandberg Huldra 11 av rett serienummer,blir låta et innslag i en imitert radiokanal.Båndet tunes,hvorpå de får inn en italiensk programleder,som presenterer Refused som et houseband(?).Deretter blåses igang en liten house-snutt.Hele den sekvensen synes jeg var bare artig og humret litt for meg selv der jeg satt.Her er plass for humor også!
Det tunes på ny og låt to,med en ikke så overrsakende tittel Liberation frequenzy går igang med en snillere start.David Sandström har en lett rytmisk touch på high-hat`en og en trommestikke på kanten av skarptromma,akkompagnert med småfunky grep på gitaren fra Jon Brännström og en ikke så rasende vokal fra Dennis Lyxzén.Deretter river de seg løs igjen og tar av i et tungt og hardt tempo på refrenget.Slik fortsetter denne skiva låt etter låt og imponere med sin usedvanlig mangesidede stil og variasjoner helt til enden er nådd.










Hit kommer vi nå,etter en så langt imponerende ferd som i det store og hele har et ord til felles.Heftig og genial Variasjon.
Det er her det vakre,knalltøffe og tunge sporet "Tannhäuser/Derrivè" tropper inn,som har melodi fra en Wagner referanse om jeg forsto en av våre andre reportere(Roberten) fra magasinets redaksjon rett.Et storslagent verk som begynner med med et stemningsladet,sørgmodig og melankolsk fiolinspill av Torbjörn Näsbom i introen,der håndfaste og kraftige trommer kommer inn som backup fra David Sandström.Det bygger seg opp og river deg med for de siste ganger i albumet.Mot slutten av sporet daler tempoet og råskapen ned til taktfast plukking på kontrabass i et melodiøst og finstemt samspill med Melodica og fiolin.Dette er en utrolig godt sammensydd låt som jeg synes virkelig er med på å sette et spesiellt preg på albumet og er min klare favoritt.

Til slutt kommer det rolige og avbalanserte akustiske sporet,"The Apollo Programme Was a Hoax" og setter prikken over i-en,med en avslappet og pent avrundet kontrabass akkopagnert av klimpring på akustisk gitar og en laidbak vokal fra Dennis.Nesten som en liten natta-sang.Like overraskende som det er beundringsverdig.
Den ga meg på en måte litt tid til å komme ned på jorda igjen og er en fin avrundging som gir roen tilbake,etter 11 tidligere spor som for det meste har vært skikkelig knallharde til tider men også veldig uforutsigbare med rolige passasjer innimellom.Dette synes jeg er utført med en nesten kunstnerisk sjonglering og inkludering fra sjangre man egentlig aldri hadde ventet skulle dukke opp i et slikt album.Rett og slett imponerende hvordan disse gutta har greid å gi dette albumet sitt unike og gjennomført banebrytende sluttresultat !

Dette kan like gjerne være fremtidens Punk,slik albumets tittel låter,"The Shape of Punk to Come".Den er i stor grad eksprimentell og nytenkende,engasjerende og til tider så knallhardt beintøff som kunn en springskalle kan beskrive.Dette albumet er så variert,gjennomtenkt og mesterlig utført at det burde tiltale og vekke interesse hos et vidt spenn musikkentusiaster.Jeg nølte i allefall ikke.Ser ikke bort fra at dette kan regnes som en klassiker.Den er i sannhet noe for seg.

Er det noe jeg kanskje vil trekke ned et poeng for så er det vel vokalen som i og for seg passer godt til musikken,men som blir litt slitsomt i lengden når det skrikes som værst og det å få med seg teksten blir litt som på Pile sessions av Napalm Death for å sette det yderst på spissen.Den må leses da den vanskelig kan tolkes ut fra det man hører.Forskjellen er at Napalm Death hadde elendige tekster også,men så er jo det Death Metal med instrumentonanering og stemmerølp om underganger og digre blodpøler på høyt plan,et for lengst avsluttet kapittel for mitt vedkommende.Det må jo også tas med i betraktning at jeg hadde hørt gjennom Refused-albumet rundt 6 ganger når jeg begynte kjenne at ørene ble slitne.Kan nok ha litt å si det.



Musikk: 9/10








Albumets tekster har et veldig etisk engasjement med sterke visjoner når det gjelder musikk.
Lyrikken virker som en kraftig protest mot å dilte etter forrige generasjoners måte å lage musikk på.De retter også en neve mot de som ei tørr prøve å lage noe nytt eller reise seg i protest mot trauste og repeterte oppskrifter på hva det å lage egen genuin musikk angår,med det budskap om at det er verre å ikke prøve på grunn av frykten for å mislykkes enn å oppleve et mislykket forsøk i seg selv.Noe som jo gir mening.
Det er revolusjonsinspirerende og oppfordring til endring.

De har et nytt og åpnere syn på hvordan musikk kan produseres uten grenser for hva man burde forholde seg til av sjangre og miksing av slike med det jeg vil kalle et meget godt resultat.Der åpenrom for tolkning fra flere sider i et band gir mer mening ved skapelsen av låter enn at det skaper kollisjoner.Selv komplikasjoner ved et slikt åpent samarbeid mellom flere bandmedlemmer heller skaper akkurat den rette spenningen og gjennomgående nerven i dette albumet.Mye av dette kommer fram i tekstene også.Det er vel det som gjør denne plata så sterk og original som den er.En skikkelig forfriskning og oppvekker.



Lyrikk/Budskap: 8/10








Dynamisk rekkevidde på denne skiva lå rundt 8-10 på TT DynamicRange-Meter og det er ikke helt bra,men på par med det meste av normale produksjoner.Synes ikke det virker livløst og flatt av den grunn heller.Selv om dynamisk rekkevidde kunne vært bedre på papiret,er ikke det noe man tenker på under lytting av dette albumet.Er i besittelse av flere skiver som oppfører seg på den måten.Det blir et problem om man gjør det til det.God musikk fortjener gode opptakk men når de ikke er på topp så får man ta det beste fra dem å nyte det.Ikke noe vits i å henge seg opp det man savner om man likevel ikke kan få det.

Sistesporet,"The Apollo Programme Was a Hoax" som kanskje er best til å høre om det er lagt noe i innspillingene er både transparent,klar og åpen.For eksempel Knirkelyder fra kontrabasskroppen er klar og krisp,klangen fra kassa er luftig og klar og viser at de har brydd seg en del om kvaliteten på lyden selv om de som så mange andre band nå til dags,lider av loudnesssyndromet.
Samme kan det være,for totalt sett er bare å si bravo!!



Innspillingskvalitet: 7/10







Er mulig jeg både gjentar meg selv en del og øser på med litt mye superlativer her,men jeg syns den var verd det da den ga meg en wow-opplevelse jeg på langt nær hadde forventet.Det får også være så som så at jeg ikke tar med låtene mellom begynnelsen og slutten av albumet,men beskrivelsen av disse ligger i denne omtalen like fullt.Kunne også ha tatt med litt av de foregående albumene,men da med fare for å skrive meg ut i det uendelige.Denne anmeldelse begynner vel strengt tatt å bli lang nok....Kort fortalt er de også gode,men ikke i nærheten av deres siste album slik jeg ser det.

De splittet opp i 1998 etter omtalte album.Avskjeden deres kan leses i sin helhet her.
Dennis Lyxzén,ledende vokalist,brøt med Refused og startet bandet The International Noise Nonspiracy.De andre bandmedlemmene dannet gruppen TEXT . I senere tid (2008) har Dennis Lyxzèn og David Sandström gått sammen og startet et nytt rent hardcore-band ved navn AC4.



Og her runder også vi av Rått og Godt for denne gang med med Tannhauser/Derrivè.Et flott eksempel fra dette albumet og et godt eksempel på bandets geniale stil,variasjon og kapasitet.







Takk for at jeg fikk delta i Albumstaffeten 4 og således muligheten å stifte bekjenntskap med denne enromt gode skiva og bandet samt et nytt og godt album i musikksamlinga.Det har også vært artig å lese anmeldelser fra dere andre så langt å ser frem til å lese de andre som står for tur.

Det ser ut til at jeg ikke vet hvordan jeg skriver en kort anmeldelse.Har til og med kortet den inn....!
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra dag1234

dag1234 skrev:





The Tables med Shady Whims and the obstacles

- Gluntan på syre?-


Norsk fra kjetinho: http://open.spotify.com/album/1BIdiJybtWfr4VqUUchPtL


Er dette musikk, eller er det anti-musikk?

The Tables var et Oslo-basert indieband startet i 1988 av trekløveret Bartleby (Tore Sørensen) på vokal, Robert Birdeye (Steinar Buholm) på bass og trommer, Reg Trademark (Ståle Caspersen) på gitar. Senere kom Mono ( Benedikte Sterner) på trommer og Sandy Shore ( Kjersti Gravklev) på orgel. Besetning og bandnavn har angivelig variert i løpet av årene.

Albumet består av 24 melodier (!) i relativt lik sjanger. Den er musikalsk påvirket av midt/sen 60-talls Londonpop, med sterk vekt på gitar og orgel, samt vokalharmonier spesielt i refreng, og satt i et litt oppdrevet tempo, men mangler den tørre Rickenbacker-bassen som hører stilen til. Tekstene er lett psykedeliske og med tydelige referanser til sci-fi og B-filmer fra 50- og 60-tallet, gjerne i en naivistisk stil.

Platen er spilt inn som første album i Endless Sound Studios i 1989, og ble gitt ut året etter på plateselskapet Schtooopid Records . (Versjonen jeg har hørt på fra Spotify er fra 2003.) Albumet skal ha fått gode anmeldelser i utlandet, b la i Frankrike.

De 23 første låtene er mellom 16 sekunder (!) og drøye 4 minutt. Det siste sporet er på over 13 minutter (og lot seg av ukjente grunner ikke avspille hos meg). Albumet har en instumentallåt; Moondance.

For meg er The Tables et nytt bekjentskap, jeg har verken hørt om eller noe av dem tidligere.

Etter mitt syn skulle platen vært gitt ut som en fem spors EP, for her er det for mye rølp og halvferdig tull. Mye fremstår som kjellerøvinger og flere av låtene faller fra hverandre. Alt for mange av låtene er ordinære kopier av stilepoken, og gjentakelser av hverandre. Arrangementene er nærmest kopier.

Det førte til at det ved flere anledninger var en lidelse å lytte seg igjennom dette produktet, som er stygt skjemmet av manglede selvinnsikt i egne musikalske begrensninger. Her skulle det vært en streng produsent med skarp slakterkniv, som skar nådeløst - for selv om bandet virker å ha det hyggelig (i betydningen studentrevyaktig løye), så er dette slett ikke like spennende for oss som påføres dette. Det fungerer gjerne live eller på et særdeles sent nachspiel, men på høylys dag i egen stue burde dette nærmest regnes som auditivt masseødeleggelsesvåpen, og behandles der etter. Eller forresten, noen masser vil dette album aldri kunne nå, så glem det Blix.

Jeg antar at bandet forsøker seg i sjangeren ironi, men det mangler tilstrekkelig talent og finesse, og dette blir for mye tull og svake prestasjoner til at humoren fungerer. Vokalprestasjonene er veike og sjangerklisjene står formelig i kø, og ofte har jeg fornemmelsen av at de tuller for å skjule manglende talent. Det er en viss hypotetisk mulighet for at The Tabels har sett for seg dette som et slags dekonstruktivistisk prosjekt, i så fall har de ikke lykkes.

I melodien In a perfumed Garden høres mot slutten sår barnegråt. Det barnet har min fulle sympati, og det skyldes ikke bare at soloinstumentet fremstår for meg som blokkføyte (dette forhatte skole(tortur)instrument), men vel så mye fordi låten er usedvanlig masete og slitsom. Det fører jo unektelig til at en bør vurdere om The Tables produkt faller inn under Lov om Barneverntjenester, spesielt §§ 4-1, 2.ledd og 4-6, 2.ledd. http://www.lovdata.no/all/tl-19920717-100-004.html#4-6

Men så er det noen unntak, og som etter min smak kunne utgjort en grei EP. Det er Great Adventures In Wonderland, som selv om låten noen ganger truer med å bryte sammen, har en lekenhet og nynnbarhet som hever den langt over det generelle gnålet på albumet. Det er en søt låt, med vakker koring og en seriøs vilje til å formidle mer enn fyllerølp.

Waiting For The Space Invaders er også original og søt, der de lar ei bikkje starte og gneldre med. Låten er arbeidet med, det tjener den og vi på. Vokalen slipper seg mer utpå, er modigere, og gir så mye mer av seg selv.

Det skjer også i The Botanical Garden, hvor det også er innslag av strykere. Det er fint og ikke så anmassende krampemorsomt hele tiden. Vemodig og søtt, ja på grensen til rørende (Eller tar jeg nå til tårene mest på grunn av alle de elendige låtene jeg må lide meg gjennom? Ikke godt å si.)

Neste som utmerker seg er Amy Tinsdale, som er en nynnbar og trivelig låt. Men ikke noe mer. Den kunne vært den låten som ikke kom med på Bowies London Boy.

Den neste jeg synes har noe ved seg er I’m A Man, som er en gladlåt, men som skjemmes av tullesynging på verste ungdomskoleengelsk. Hadde de jobbet mer med vokalprestasjonene ville den kunne hevet seg til en uforglemmelig låt. Nå er den kun en uforløst og uslipt perle.

Låten Baby I Got News For You er den som skiller seg mest ut sjangermessig, og som gir albumet hardt tiltrengt variasjon. Den er mer heavy og kan minne om musikken på slutten av 70-tallet. Men det gjør ikke låten i seg elv mer en ordinær. Den stemmes ut.

Lyden på albumet er via spotify ganske elendig, den er hard og gneldrete og er med på å forsterke lytteslitasjen. Instrumentene er delvis dårlig gjengitt, med for mye diskant på trommer og grøt på bassen. Og det forferdelige orgelet som skal ligge og gnage på alt for mange låter. Fysj!

Låten I’m Not Impressed er en tullelåt som er ment som et hån mot flinkiser, men er bare masete og avslører at det er ikke flinkisene de kjemper i mot, men sitt eget manglende kunstneriske talent. Låttittelen kunne gjerne stå som overskrift på denne anmeldelsen, for her var det ikke mye å skryte av.

3/10 (ett poeng for hver låt som utmerker seg, men fradrag av to straffepoeng for alle de dårlige låtene.)
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Brasse

Free - Fire and Water

Less is more og Fire and Water er definitivt noe av det fineste innen bluesrocksjangeren. Den åpner med tittellåta Fire and Water og avslutter med riff-bautaen All right now. Fra første minutt er det klart at dette er et fasitkapittel i rockenhistorien. All ære til et band som tar sine sanger ned til stillestående og ivaretar alt av følelser og kraft.

Bass og trommer er danner et fjellstøtt grunnlag for Paul Kossoffs svært delikate gitarspill. Paul Rodgers synger med sjæl og det er ikke utenkelig at mang en rockevokelist har plukket råhet herfra.

Ellers er platen herlig fri for 60-talls sounden jeg ofte har tungt for å svelge. Trommene på Oh I Wept ber om å få ta over stua på refleksblunknivå. Miksen på plata er i det hele herlig frisk i forhold til mye fra samme epoke.

Fire and Water er rock i sin reneste form. Free brøt ned musikken til molekylnivå og satte det sammen til en klassiker.

8/10


Ps. tar forbehold om merkelig rettskriving, automatisk korrektur til engelsk om dagen.
Pps. vurderte å trekke en karakter for bassolo på sistesporet.
Ppps. det er kun sangene fra originalsutgivelsen jeg har vurdert.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra 65finger

anmeldelse av
XX
3 medlemmer fra syd -London
Romy
Oliver
Jamie

Møtes på skolen og etablerte bandet i 2005 og debuterte med dette albumet som de fantasiløst nok gir navnet XX. Hva med XXX eller XXL –sport? (Herregud! Ring meg neste gang)

Etter å lyttet til dette albumet til alle døgnets tider og i forskjellige situasjoner er det en selsom opplevelse å prøve å knote ned noen ord om hva jeg mener om dette.

I det ene øyeblikket oppfatter jeg dette som skikkelig bærsj, i andre øyeblikk liker jeg det veldig godt og tar meg (gud forby) å nynne med på melodiene. (nynning er ikke bra uansett)

Denne gjengen har tydeligvis lyttet meget til the Cure, New Order, Joy Division med fler fra 80 tallet. På 90 tallet fikk gjengen trolig dilla på blant annet Dave Matthews.

Rolig gitarbasert pop med depresive undertoner er min beskrivelse av musikken til gjengen.

Fine luftige arrangementer og kule stemninger Sjangernavn er hvistnok ”drømmepop” noget som stemmer bra når jeg liker skiven. Det fungerer utrolig godt tidlig på morgnen og sent natt, gjerne i senga. Utmerket som bakgrunnsmusikk for de dype rødvinsdryppende samtalene.

Når jeg hater denne platen (Ca 50% av tiden) er den grensesprengende irriterende.
Ser for meg de tre medlemmene sitte i en stor og stygg sofa med rastahår, armybukser og luene godt tredd over øra. Der de drikker økologisk urtete med honning, hvor der deles en svær pipe med jazztobakk og (grøss) spilles kassegitar. La oss lage en ny låt! hviskebrøles det fra høyre i sofadroget. Send pipa med jazztobakk rundt først! gryntes det fra venstre. 45 min senere. Vi er ferdig med låta kommer det smattende ut av nebbet til Romy. Faen! 45 min lang. Hærsjens Jazztobakk! Ikke noe problem sier Oliver ,Vi Kapper låta i 11 biter og gir ut et album!!

Kort oppsumert på det verste: samme låta 11 ganger. Kjedelige repetive arrangementer. 3 duster fra syd-London som tror de er hippe og som bør kutte ned på forbruket av jazztobakk.

Todelt karakter noe annet er umulig.
1. når det sitter en fin 7
2. når den stinker en dårlig 2
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Townes

Townes skrev:


Artist: Maceo Parker
Tittel:Roots&Grooves (live album)
Label/År: 2007

Soul fra Brasse

Like sjelfullt som pc-bordet Dave fra IKEA

Jeg er da vel for fanden en soulens mann! James Carr, Spencer Wiggins, Candi Staton, Bettye Swann, Sharon Jones, Otis Redding, Aretha Franklin, Willie Hightower, STAX, Goldwax, Motown etc etc. Hederslista er lang i mi soul-bok, så det var ikke uten forventninger jeg satte på albumstafettens "soul"-plate, et nytt bekjentskap for min del. Men for å parafrasere AC/DC "If Maceo Parker is to the left, then I'm sticking to the right"!

Roots & Grooves har nemlig vært en prøvelse fra første stund. Platas låttitler lovde for så vidt greit; her er litt Ray Charles materiale - det hele begynner med en forholdsvis edruelig versjon av Hallelujah, I love her so, og vi får servert Busted som Johnny Cash gjorde på legendariske At Folsom Prison.
Men hva faèn hjelper det når et tysk! stor-band (WDR Big Band) får fritt spillerom, og kappes om å blåse hardest og mest i sine respektive messing-tutedingser? Jada, de er sikkert kjempeflinke, det er nok hele bandet som deltar på plata. Sikkert like flinke som Yes og Toto. Men etter to låter og utover, er det nedoverbakke ala Kitzbühl for min del.

Plata er til alt overmål langt som et vondt, vondt år, nærmere to timer, og hvor det lengste sporet klokker inn på nesten 18 usaklig lange minutter. Pass the peas er sikkert en låt som sikkert var vurdert av det amerikanske forsvaret den tida de brukte musikk som "terror" på Guantanamo-basen. Disk 1 er, om ikke annet, litt mindre dårlig enn disk 2. Siste disken er rett og slett en lidelse så brutal at ord blir fattige. I mine ører har dette ingen verdens ting med soul å gjøre. Disk 2 er stort sett funky, cheesy pop jazz, hvor den åttende dødssynd, slapping, utøves i stor skala. Jeg blir fysisk og psykisk uvel av å høre slapping, og her blir det servert opp og ned i mente. Bare det å kalle en låt Advanced funk burde jo fått varsellampene til å lyse sprengrødt hos Gud og hvermansen! Musikkversjonen av Dr. Mengele er en presis og nøktern beskrivelse av disk 2.

Mulig at Parker gjør en helt ok vokaljobb, det er vanskelig for meg å si noe om det. Til det blir blåserne så all-over-the-place og penetrerende at alt annet blir for bakgrunnslyder å regne. Det eneste som evner å konkurrere om oppmerksomheten med blåserne et ditto jævlig tangentfantom. Horrible greier! Men etter å ha lidd meg gjennom en lytt til, skal det sies at det virker som at Parker synger greit nok i alle fall.

Som den observante leser kanskje etter hvert begynner å mistenke, er jeg ikke veldig fan av denne plata. Dette er fullstendig total skivebom for min del, og den fullkomne antitese til alt jeg assosierer med god musikk. Jeg finner absolutt ingen lyspunkter. De gode låtene Parker gjør, har blitt gjort uendelig mye bedre før, så det hjelper ingen ting det heller.
Dette er så anmassende og travelt, sjøl på de rolige låtene, at jeg for min del har vanskelig å høre sjela i dette. Plata gir meg ingen verdens ting, foruten hodepine.

Nøff said.

Karakter: 1/10

PS! Det skal sies at storband ikke er min favoritt, men dette er dønn seriøst. Jeg synes dette var en forferdelig plate, og jeg kommer aldri til å ofre et nanosekund på den igjen.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra mikefish

mikefish skrev:
så er datoen blitt den 24/5 og det er min tur.




Transglobal Underground - rejoice,rejoice (1998)

denne platen ble hovedsaklig vurdert fra et minidiscopptak fra spotify.ikke akkurat hifi.med det samme jeg ble trukket ut til å anmelde denne platen bestilte jeg den på cd for å ha et litt bedre utgangspunkt.denne har ennå ikke dumpet ned i postkassen (just my luck :))

Transglobal Underground er et band,om man kan kalle det,som jeg selvfølgelig har hørt om.har hørt endel av musikken før,det være seg enten bruddstykker på radioen eller fra de mange Cafe Del Mar-samlingene jeg har.

'rejoice,rejoice' ble gitt ut i 1998.samme år som Radiohead gav ut sitt 'o.k. computer' og Massive Attack leverte sitt 'mezzanine'.Norge slo Brasil 2-1.tidsånden hviler definitivt over denne utgivelsen.housekulturen var i ferd med å dabbe av og hadde spredd seg langt utover bygdene.

denne platen er her nominert under world-katogorien.denne sjangeren er lite representert i min platesamling.det begrenser seg til Mari Boine,Angelique Kidjo,Les Negresses Vertes og noe til.dette er en vid sjanger som jeg har inntrykk av at alt som ikke kan settes i andre båser havner her.fortrinnsvis ikke-vestlig orientert musikk.

på 'rejoice,rejoice' henter de impulser fra arabisk,afrikansk,orientalsk,stammemusikk og gud vet hva.platen er gjennomført og jevn,så det er ikke lett å fremheve høydepunkt eller svake kutt her.noen vil nok like best de up-tempo techno/drum&bass-låtene.andre setter nok pris på de mer nedpå chillout/dub-sakene.tekstmessig er det ikke noe å rope hurra for.vokal og samplings-innslagene er nok ment for å underbygge musikken.

på 90-tallet kunne dj'er og knotteskruere selge milioner av album.i dagens virkelighet er dette sjeldent.Transglobal Underworld representerer på en måte allerede en svunnen tid.denne housekulturen gikk meg hus forbi på 90-tallet.var på et par slike parties og holdt på å kjede meg glugg i hjel.men nå er ikke jeg noen danseløve og extacy var lite tilgjengelig i min omgangskrets.

'rejoice,rejoice' er ingen dårlig plate,men den fenget ikke meg,hverken nå eller i 1998.hadde heller ikke ork til å lytte meg gjennom resten av katalogen deres.denne gjengen holder fortsatt på og er i desse dager ute med nytt materiale under prosjektet U.N.I.T.E.(urban native integrated traditions of Europe).

jeg gir denne platen en diplomatisk 6/10.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra impulse

impulse skrev:
Morcheeba : Who can you trust?

Sløy nittitalls- triphop er vel ikke akkurat en daglig ingrediens i den musikalske dietten her i huset, men jaggu var det det jeg fikk å lytte på i denne runden.

Debuten fra 1996 begynner lovende nok med en stemningsfull og lettere besjelet låt kalt "Moog Island". En ganske eplekjekk låttittel fra et band som bygger soundet rundt diverse elektroniske tangentinstrumenter. Rent umiddelbart fikk jeg assosiasjoner til David Sylvian, særlig vokalist Skye Edwards´ mørke stemninger og forsiktige bruk av vibrato fikk meg til å heve et øyenbryn. Dette satt jo, for pokker!
Desverre ble det nesten med dette tilløpet til storhet. Med etpar untak, "Never an easy way" og "Col", som har noe gjennomført, friskt og lovende ved seg,blir dette søvndyssende pretensiøst og lite fengende. Uinspirerte forsøk på å låte dystert coole, en kjemisk mangel på fengende hooks, vokalinnsats som får meg til å tenke på en fattigmannsversjon av Sade, og melodilinjer avfødt av et komponistpar som virker som om de drømmer om å få komponere musikk til like søvndyssende filmer, men bare ikke er riktig der på karrierestigen enda. (De greidde det i ettertid, og har skrevet musikken til Steven Soderberghs "The girlfriend experience".) Nevnte Edwards virker som om hun kjeder livet av seg, og det er kanskje ikke en tilfeldighet at det nest siste sporet på skiva heter "Almost done". Hun synger med en søvngjengers innlevelse, og kan ikke bli ferdig fort nok.

Jeg kan ikke for mitt bare liv begripe de ofte panegyriske omtalene denne skiva fikk i sin tid, for ikke å snakke om at noen mener den fortjener klassikerstatus på høyde med Radioheads OK Computer.

En særdeles svak firer er alt jeg orker å strekke meg til. Kanskje det er alderen? Kanskje er det referansene? Sansynligvis er det begge deler. Uansett, dette fant jeg omtrent like sprudlende som fem timer gammal utepils.

"I tell you who you can trust. You can trust Mocheeba to make extremely boring music".
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Mbare

The New Pornographers. Vel, hadde jeg ikke slutta på Platekompaniet i 2000 og samtidig hoppet ganske grundig av indie-band-vogna og dermed slutta å lese så mye NME og slikt, så hadde jeg sikkert fått med meg de forrige platene deres. Nå har jeg i hvert fall fått med meg den siste, det er jo noe.

Bandet, for de av dere som ikke kjenner det, er en konstellasjon (så vidt jeg kan forstå) av folk fra flere andre band (som jeg sikkert også hadde hørt (om), hvis jeg ikke hadde slutta på..., ja, dere skjønner tegninga) pluss ei søt, rødhåra dama som heter Neko Case. Henne har jeg i det minste hørt om. De lager i hvert fall musikk i lag, innimellom slagene med egne og andres band, og det har de tydeligvis drevet med siden 2000. Ut i fra denne plata å bedømme, så høres de ut som de trives med hverandres selskap og det er jo bra.

"Together" heter plata og den er ny. Den er også fin. Og jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si om den. Dette er en slags power-pop, kanskje litt Big Star lager musikk med Todd Rundgren mens strykerne som av og til spiller på Tindersticks sine plater er med de og, opp der bak på scenen et sted? Eller mer som om noen hadde tatt Nuggets-boksen (den første og den andre, forsåvidt) og kasta alt i en blender og gitt det et litt mer moderne sound? Det er fint, morsomt, refererende og veldig, veldig indie på en måte som for meg blir litt kleint fordi det ikke føles helt som det er indie nok. Sukk. Vanskelig å forklare. Kanskje fordi indie-begrepet føles så innmari utvanna. La meg prøve det fra en anna vinkel.

God pop-musikk skal få deg til å gli inn i øyeblikket, i løpet av de 3 minuttene og 32 sekundene en god pop-låt skal vare, så skal du ikke tenke. Du skal bare nynne med, glise og le, du skal, rett og slett, ha det fint. Verken mer eller mindre. Det er fint å høre på The New Pornographers. Samtidig er det også litt for cerebralt, de føles litt for flinkis (dog ikke på Toto-måten), som om de strør om seg med riff og melodier, refrenger og vers, men hele tiden med en plan bak. Og da kopler jeg inn tenkebiten av hjernen og ikke bare følebiten av hjernen og så blir jeg litt forvirret og så... blir det sånn her. Inni hodet mitt.

Dette er intelligent pop-musikk forsøkt kamuflert som enkel popmusikk (dog, av og til høres de mer ut som et rock-band og det gjør meg også litt forvirra). Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker det godt eller bare syns det er fint. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om denne anmeldelsen er forståelig eller ikke. Sukketisukk.

Karakter? Tja. 6.7/10.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Anonym

Sony Rollins - Saxophone Colossus
I dag tror jeg det er min tur til å skrive en anmeldelse.
Vil begynne med å rette en takk til Gjestemedlem som foreslo albumet og Lyngen som ga meg oppgave med å anmelde det.

Har hørt gjennom det med en laptop så jeg har ingen mulighet til å uttale meg om lydkvaliteten men for et album. Mener det bør være obligatorisk å eie det for alle som liker musikk i denne sjangeren. Det låter rett og slett utrolig bra og alle låtene holder høy kvalitet. Det er noe med skiftene i musikken, hvordan saksofonen kommer frem, trommesoloer og bandet som bytter på å være i bakgrunnen og å være mer fremtredende som gjør dette til så bra musikk.

Vil gi albumet terningkast 10/10 og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har oppdaget dette albumet tidligere.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Todd

The Maharajas - Unrelated Statement
http://open.spotify.com/album/0OLvzmApSC3YyaAVnZ64oS

Jeg skal innrømme at jeg har vært noe uinspirert til å ta fatt på seriøs lytting til dette albumet fra de svenske garage heltene The Maharajas. Ikke nødvendigvis fordi jeg har fryktet at det skal låte så fryktelig dårlig, men fordi dette er en sjanger som har fanget min interesse i svært liten grad de siste årene. Heller velprodusert, innovativ og hjerteskjærende popmusikk eller for den saks skyld lubben/flink jazz enn garage rock som lukter skinnjakker, ølbuler og svette...

Så for å komme i rett modus og for å kunne gi denne plata en fair sjans, børstet jeg støv av noen gamle classics som jeg håpet ville få meg i rett stemning. The 13th Floor Elevators, de første albumene fra The Stooges samt et par låter fra legendariske The Sonics fikk spilletid. Videre ble et par øl ble inntatt og vi nærmer oss noe som gir de rette vibber.

I det jeg setter på første sporet på 'Unrelated Statements' skjønner jeg at dette kan funke rimelig bra. Åpningslåta 'Medication' er rett og slett fantastisk. Alt stemmer; rytmen, soundet og stemmen til Mathias Lilja sitter som et skudd! Albumet åpner altså friskt og gir meg lyst til å lytte mer. Og det positive er at plata videre inneholde låter som gir meg en del lytteglede. Det er spesielt på de litt dempa låtene (ikke overaskende kanskje) at jeg synes det funker best. Låter som 'Dead' og sistesporet 'Nice Guys Finish Last' er i min bok låter som tåler sammenligning med mye annet innenfor denne sjangeren i rockhistorien. Det er mindre spor av garageelementer i disse låtene, men desto mer reflektert og "moden" rockmusikk imo.

'Unrelated Statements' bekrefter dog på sitt svakeste hvorfor jeg i de siste årene ikke har lyttet alt for mye til mine garage rock klassikere. Om jeg har vokst fra sjangeren ( ) eller rett og slett synes det er for masete i en travel hverdag, er jeg usikker på, men faktum er at jeg som regel heller foretrekker å sette på plater innenfor helt andre sjangere. 'Unrelated Statements' inneholder forsåvidt fine låter og er en grei oppvisning i garage rock sjangeren, men det skal faktisk MYE mer til for å gripe mitt musikkhjerte.

Lytting til dette albumet har altså gitt meg både glede samt testet min tålmodighet for noe uinteressent popmusikk. Jeg kan likevel lett se for meg at dette bandet spiller for fulle hus når de turnerer rundt og at de mest sannsynlig har en hard kjerne av crazy og lojale fans. Det er vanskelig å lande på en konklusjon ift. albumet, men slakt er på ingen måte aktuelt, ei heller en glodhet anbefaling. Tenker vi sier 5/10 jeg.....
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra BT

Iron & Wine - The Shepherd's Dog

Melankolsk og drømmende plate som drar en med i en stille, roterende virkelighet av rolig tempo, merkelige steminger, lavmælt sang og suggerende rytmer fra mange instrument med mye forskjellig innhold. Musikalsk imponerende sammensatt med mange instrumenter som man blir sittende og delvis lytte etter detaljene og delvis drømme avgårde. En snikende stressfølelse sniker seg inn for mellom husarbeid, oppfølging av barn som skal kjøres hit og dit, for denne musikken drar en ned i et langt roligere tempo som man ikke har tid til å befinne seg i. Samtidig kiler det i ryggraden av behagelig sløvhet, som en ungkar som kjeder seg og trenger at tiden bare går og går, et uanstrengt liv med frihet og behag. Lyrikken understøtter muskken, med merkelige, springende og drømmende tekster. Hva gikk han på da han skrev dette? Kan musikk endre hjerterytmen? I så fall finner man fort hvilepulsen med denne musikken. Med to tenåringer. en firåring og en gravid kone i huset har man ikke tid til slik muskk. Da trengs i stedet musikk som kan hjelpe til med å holde tempoet oppe, fra morgen til kveld, dag etter dag. Lenge før plata er spilt igjennom kommer spørsmål om å gjøre rydde og ordne i stedet. Kanskje i mitt neste liv er jeg på riktig bølgelengde for denne musikken, eller kanskje når jeg trenger å roe ned til natten...

Said the plain clothes cop to the holy ghost
“I’ve heard nothing if it wasn’t the wind”
And we all got sick on a strip club meal
While the statehouse was frying all the witches again
So the white tooth man with his kids in the car
And a wad of money that was already spent
Said, “I love my dog but she just ran away
She’ll keep running like the world never ends”

Må du bare sitte der og skrive på pc'n?

sukk...
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra kjethino

kjetinho skrev:
Beck - Odelay (1996)



Dette er 4. plata til Beck, 2. utgivelsen på "major label", og av dei fleste rekna som oppfølgjaren til Mellow Gold som var fyste plata og gjennobrottet, med landeplaga looser. Etter innhaldet å dømme kunne plata på mange måtar heitt Mellow Gold 2, for plata er så laidback som det blir.

Plata er bygd opp med slentrande små-groovey repeterande riff som hentar inspirasjon mest frå folk, blues og rock, men dei fleste sjangrar er representerte. Bak dette vert det slengt på eit litt lausrive rytmespor, og det heile blir krydra med innslag av t.d. blåseinstrument, strykarar, xylofon og funne lydar. Innslaga har ofte klipp og lim-kjensle, og det heile framstå som ein kollasje. Beck vekslar mellom snakking, synging, snakkesynging og fattigmanns-rap. Melodiane er ofte ganske monotone, og blir framført med søvndrukken røyst, som byggjer under det avslappa uttrykket.

På den positive sida kombinerer Beck her ein del lydar og sjangrar som ikkje så ofte var blitt kombinert på denne tida, og prøver å skape nye ting. Han har ein eigen, lett gjenkjenneleg sound trass i at platene ikkje stilmessig er så like. Dessutan er jo coveret med den "flygande moppen" riktig fint.

Nesten 15 år etterpå har ikkje plata verdien av nyhende lenger. Det som gjorde plata spanande på 90-talet er ikkje spanande lenger. Der er artistar som lett kan klippe og lime Beck i senk, og som har meir interessante innslag i salaten. Det som skulle ha bore plata no, som tidlause, gode melodiar, føler eg er mangelvare. Beck høyrest uengasjert ut, sjølv om han sikkert berre vil høyres kul ut. Han virkar ikkje å ha noko nevneverdig på hjarta, verken av kjensler eller bodskap. Eg har vanskar med sjå for meg noko anna enn at plata er spelt inn i tøflar og slåbrok i bakrus og på benzodiazepinar.

Eg ser at denne plata er rekna som eit av Beck sine meisterverk. Eg er ikkje einig i det, men det kunne kanskje høyrast slik ut i -96. Eg har sjølv to plater av Beck, Midnite Vultures og Sea Change, og tykkje begge platene går Mellow Gold ein høg gang, då begge platene inneheld langt fleire gode melodiar.

Beck framstår likesæl, og får likesæle: 5/10.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra rolfozzy

rolfozzy skrev:


Todd Rundgren - Something/Anything?

1972. CD1-43,23 CD2-46,04



Ja så var det denne da. Skal visstnok ifølge enkelte kilder være Rundgrens mesterstykke dette.

Todd Rundgren f.1948. Med sin første gruppe Woodys Truckstop i 1966. Kanskje ikke hans gruppe,men han var med. Startet Nazz året etter og de ga ut tre LPer. Med kanskje en viss suksess.

Den omtalte plata her Something/Anything var tredje soloutgivelse.

Her er det tatt en dose Paul McCartney, litt Brian Wilson og krydra med litt fra Phil Spectors jentegrupper.

Altså sommerlett popmusikk. Sommerlett til de grader at det er dirkte kjedelig i mine ører. Den ene låten glir over i den andre uten noe variasjon. Jeg har hørt denne en 5-6 ganger nå, med håp om at det setter seg nok. Men så ikke. Det er mye musikk, så jeg tenkte kanskje det hadde blitt en bra enkel LP. Men nei ikke såpass engang.

En brukbar singel fant jeg ut det kunne bli.

Side 1. Wolfman Jack
Side 2. The Night the Carousel Burnt Down.

Den godeste Rundgren er kanskje en bedre produsent enn musikkskaper. Det er litt av en CV han har der. Let det opp de som gidder.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Burnt_Island

Mr Mister: Welcome to the real world (1985)

Når denne plata kom ut var jeg 18 år gammel. En ung sint mann med sterke meninger. Det var mye jeg mente da som har forandret seg med alderen; mine foreldre viste seg å være noe annet enn de idiotene jeg tok de for, verden og tilværelsen var ikke så foraktelig osv..

Det er derfor gledelig å kunne konstatere at min sans for musikk og opplevelsen av hva som er kvalitet var fullt ut utviklet allerede da.

Denne plata representerer alt det værste med 80-tallet. En håndplukket gruppe yrkesmusikere selger sjela si til satan for å få noen pop hits. De glemte å lese det som sto med liten skrift i kontrakten; at sjela måtte avhendes på forskudd. Dermed sitter vi igjen med en sjelløs samling landeplager som jeg og andre stakkarer var tvunget til å nedverdige oss til å danse til for å få pule. For en selvhøytydelig fyr som jeg var på den tiden føltes det fornedrende å danse til ”broken wings” (men må man så må man)

Karakter: Denne plata burde blitt steinet til døde på torget etter først å ha blitt pisket. Liket kunne henges opp på bymuren og henge der i noen årtier mens det ble renspist av åtselfugler til skrekk og advarsel. Mer er det ikke å si om den saken.

Lydkvalitet: Har kun hørt denne på enkle pc høyttalere da MGP-filteret i preen min slo inn og mutet når jeg forsøkte å spille det over hovedanlegget. Tilsynelatende en såkalt ”velprodusert” plate.

Hvorfor Skink123som hadde et helt 10 år å velge i la inn denne plata undres jeg over, sett for mye på gyldne tider kanskje? Det kom ut mye fantastisk musikk i 85, for ikke å snakke om hvor mye fantastisk og influerende musikk som kom ut samme tiår. Se fx hva pitchfork trekker frem fra 1985: Rum, Sodomy and the Lash-Pogues, Rain Dogs- Tom Waits, Psychocandy- Jesus and Mary Chain, Tim- The Replacements, New Day Rising- Hüsker Dü, Hound of Love- Kate Bush bare for å nevne noen. Kanskje er det et utslag av ondsinnet humor, ikke vet jeg.

Mvh

Bernt (som føler seg litt fattigere etter et gjenhør med denne plata)

PS. Plata fikk meg likevel til å reflektere over hvor bittersøt populærmusikken var i den tida. Hitlistene var preget av både dur og moll. Om ikke låta hadde mollstemte partier, så hadde platene ofte begge deler. ”la oss glemme alt og være sorgløse i to timer før vi gråter en skvett sammen og snakker om alt det vonde i verden og alle som har såret oss” var tilsynelatende formelen som gjaldt..DS
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Roberten

Roberten skrev:
To og en halv uke etter fristen, som jeg endatil frivillig byttet med Mbare, kommer jeg luskende med halen mellom bena og Ole Paus på tallerkenen.
Nu vel.


http://open.spotify.com/album/1DjWqnJPoObQzAbb8dPwts

Det pleier å være et dårlig tegn når artister begynner å covre seg selv, det kan fort lukte skrivesperre og idétørke av slikt. Dessverre har jeg ikke noe aktivt forhold til Paus sitt musikalske verk slik at jeg kunne problematisert fornuftig rundt Paus vs Paus.

Paus er en finurlig blanding av sylskarp og rund, han går fra å bite til å omfavne i løpet av to fjerdedels takt. Man kan mene mye om stemmen til Paus, jeg mener at man ikke finner slik varhet og varme på denne siden av Prøysen. Sammen med stemmen er det blikket til Paus som er en av hans sterkeste egenskaper, blikket for de små beskrivelsene som sier så mye, som legger merke til og løfter frem.
Popterrenget Paus beveger seg i lener seg mot jazz og blues, i ordenes videste forstand. Og det kler ham godt. Bortsett fra på 'Som En Storm,' her er Paus i ferd med å begå det eneste godkjente Cash på norsk forsøket jeg har hørt. Ikke at jeg tror at han har forsøkt å gjøre en Cash, men den får meg til å ønske at de tok den helt ut og fremstiller Paus som en hevner fra dypet. Det hadde kledd ham godt.
http://open.spotify.com/track/5hredCxd0HUZ5GqGRDq5ah

'Paus Synger Paus' er et veldig fint popalbum. Jeg er egentlig overrasket over hvor godt jeg liker det. Men vi kommer ikke bort fra at han bare gjør seg selv på nytt igjen. Han gjør det på en sterk måte, men allikevel. Det ville vært urettferdig ovenfor den yngre Paus å gi platen høyere karakter enn 6.

Ps. Mæsjen og Påsjen har sin sjarm, hvem hadde vel trodd det.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra ErosLoveKing

ErosLoveking skrev:
Gruff til side........




Kate Bush - The Kick Inside
(EMI - 1978)

En ung skolepikes dikt tonesettes, og en tidløs debut fra moderne syngedamers "mor" er en realitet. Oppskriften er enkel, men akk så vanskelig å kopiere. Konsistente låter, karakteristisk stemme og piano. Kate Bush´ vokal er ikke å ta feil av, der den svever i de høye tonelag i en alder av 19 år.
Det er naturlig å trekke frem "Wundering Heights", som på mange måter oppsummerer hele platas musikalske spekter. En sterk låt, forståelig nok også en hit. Kate rocker løs på "James & The Cold Gun", mens hun er på det sarteste i "The Man With The Child In His Eyes". Det spenner fra symfoniske lydtapeter til rockegitarer. I "Kite" flørtes det vilt med tidstypiske britiske skarytmer, det skinner tydelig igjennom at bandet nok har en noe annen bakgrunn enn pikebarnet fra et besteborgelig hjem.

Sangenes befriende korthet går tett over i hverandre, med et 43 minutter eventyrfortelling som resultat. Null daukjøtt, ingen ønsker om låter som burde utelukkes.

Selv etter 32 år, låter denne plata overraskende friskt, med et par 70-tallskarakteristikker som trekker bittelitt ned. Endelig kom det noe fornuftig fra David Gilmour som sies å være den som oppdaget den unge piken, den gang da.

8/10

Moro!!! :) :D
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra 65finger

The Loch Ness Mouse – Flair for Darjeeling

Etter 4 små dager er det ikke enkelt å anmelde en ukjent plate av et band jeg aldri har lest/hørt/sett/enset noget om. Samtidig som NaziLyngen gir meg 4 dager på å lytte samt skrive denne anmeldelsen. Roberten har hivd inn et band som det finnes minimalt med bakgrunnsinfo om (Roberten er en dass!) nok sutringen! Denne gjengen er fra Skullerud/Norway og har holdt på noen år, i hvertfall fra 1999 som dette albumet er fra.

Dette er gutter som føler at verden er urettferdig grunnet at de ikke var gamle nok på 60tallet til å spille i band, sansynligvis var de ikke født engang. Denne gjengen har kjedelyttet på Beach Boys, Beatles og annet i samme gate. Guttene satt også med store øyne og så på the Monkees da dette ble sendt på Sky channel rundt midten av 80 tallet.

Dette albumet har et knippe fengende poplåter med flerstemt Beachboysaktig vokal. Typisk gitarbasert pop som er influert mer enn littebittegrann av Beatles. Til tider har bandet plukket skamlig fra gitarbaserte 80talls band som f.eks The cure.

Til tider er dette glitrende pop som passer utmerket på f.eks. varme sommerdager med sprudlende vin i glasset og ingen tidslimit for køyserøys. Det er også av og til noe sjarmerende skjeivt over vokalarrangementet.

Dette er musikk som glir lett inn og ut av øret. Man blir glad og lett til sinns av denne platen men nå er det på tide å høre noget annet. Lettbeint pop med begrenset dybde men funker til sitt bruk.
6/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Todd

The Pretty Things - S.F Sorrow

Jeg hadde faktisk litt angst for å skrive om denne plata. S.F Sorrow er nemlig en skive som har fulgt meg tett de siste årene og seilt opp som en av de aller ypperste 60's skivene i min bok. I den boka er den i ekslusivt selskap med storheter som Friends (The Beach Boys), Forever Changes (Love) og Oddesey & Oracle (The Zombies). Vi snakker altså om en av mine favoritt rocke plater ever.

Hvordan så skrive om noe sånt? Tja. Jeg satte på meg Grado hodetelefonene og snurret igang åpningssporet 'S.F Sorrow'. Hvilken låt, hvilken produksjon - og finnes det noe kulere åpningsriff dere ute, noensinne? Fra åpningslåta og utover skjer det mye og ganske mye rare ting. Husk på folkens at 'S.F Sorrow' ofte referes til som den første rocke operaen (før 'Tommy'- The Who, altså). Ved de første lytterunder kan det kanskje virke litt usammenhengde og i overkant mye galskap, men tro meg - spill den om og om igjen og brikkene vil falle på plass. Er du utålmodig så kan du feks hoppe frem til fantastiske 'Trust'. Låta er etter min mening sterkere enn noe av det The Beatles drev med på samme tid. Så det så!

S.F Sorrow ble gitt ut i en tid der Pink Floyd spilte inn 'Piper At The Gates Of Dawn' og The Beatles 'Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band'. The Pretty Things gjore ingen kommersiel suksess med 'S.F Sorrow'. Det er først nå i ettertid at plata har fått sin velfortjente plass i rockehistorien. Gjør deg selv den tjenesten å sjekk ut dette albumet!

Det er fredag, og her i huset (eller leiligheten) har jeg byttet ut Gradoene med stereon. Du verden hvor god stemning det er hjemme nå, sånn
ca. 17 sekunder i inn i dette vidunderet av en plate. Ingen angst lenger å snakke om....

10/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra gjedde


Bandet Mooving Oos er et hobbyprosjekt bestående av medlemmer fra bla. Cadillac, The International Tussler Society og Dadafon. Plata ”Peace and Love” fikk Alarmprisen for Beste nykommer i 2007.

Etter et par kjappe gjennomlyttinger begynte jeg å planlegge en anmeldelse med mye gnåling om uorginalitet og hemningsløs stjæling fra 70-tallsrocken og ikke minst Black Crowes. Men etter å ha latt skiva gå en del ganger uten å sitte foran anlegget og nilytte, tok jeg meg selv i stadig vekk å trampe med foten og nynne litt. For plata svinger som bare det.

Hvis jeg skal være kritisk (og det skal jeg vel?) synes jeg et par av refrengene blir litt kaotiske pga. overproduksjon, og et par av låtene høres rett og slett litt uinspirert ut. Og så kommer man jo ikke vekk fra det faktum at de stjæler som ravner... Men de stjæler fra band som betyr noe, og så lenge det fenger er det vel greit?

”Peace and Love” har vokst på meg den korte tida jeg har hørt på den, og jeg gleder meg til å spille den på neste vorspiel i heimen. Den har noen elementer som alltid funker: Hammond, kubjeller, heftige kordamer og mye bra gitarspill. Jeg har rukket å få meg noen favorittkutt allerede, åpningslåta Eight Miles High, den veldig Stonesinspirerte Never Let you Down og den litt proggete Demon Machine.

Spennende å få være med på Albumstafett, og spennende å trekke en overraskende plate på første forsøk:)

Terningkast: 7/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra mikefish

mikefish skrev:
Jeg beklager et par ting her.Det ene er at jeg ikke har hatt tilgang på nett i noen døgn og dermed hatt knapt med tid.Det andre er at jeg ikke får frem svenske bokstavtegn fra tastaturet.



Totta 5 ; turnen

Dette er en artist jeg har hørt lite av.Totta Naslund døde i 2005 etter lang tids sykdom,60 år gammel.Han var aktiv i legendariske Nationalteateren fra 70-tallet.Et eget band hadde han senere med Tottas Bluesband.Husker det var hyppig spillt av salige Geir Hovig i sin hangar.

Totta 5 ; turnen inneholder 16 spor og jeg syns det er en noe rotete plate.Noen egenkomponerte låter,noen coverlåter.Noe med svensk vokal,noe engelsk,noen livekutt og noen studioproduserte.Han tolker endel kjente amerikanske blues og roots-låter.Dro kjensel på et par av de.Endel kan minne om vår egen Steinar Albrigtsen,men mest av alt minner det om Dylan.Kanskje ikke rart at Rolfozzy nominerte denne ? Det er også gitt ut soloplater post mortem.

Nå er ikke jeg noen bluesentusiast,men skulle ønske at jeg hadde hatt bedre kjennskap til denne artisten.Det kan muligens komme senere.Totta's femte soloalbum er solid håndverk og han fremfører melodiene med en slik innlevelse og nerve at denne står til karakteren 8/10.

På det siste kuttet som er et liveopptak sier han avslutningsvis '-livet er kort mine venner'.vemodig,men så sant som det er sagt.

mvh. s,
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra .Marcus


Klokka er over midnatt, så da poster jeg min!




Uten anlegget skikkelig ”up and running” blir det ikke så lett å få en fair tilnærmelse til anmeldelse av en plate hvis artister du ikke har noe forhold til fra før. Men man kommer jo egentlig langt med en laptop nå til dags. Man hører det store og det hele, men den store fallgruven er jo at du har vanskelig for å få med selve stemningen og atmosfæren i platen – ofte er dette veldig viktig for at undertegnede liker et album.
”Hawk” er et samarbeidsprosjekt mellom Isobel Campbell og Mark Lanegan. Campbell har vært aktiv musiker siden 1996, da hun var med å starte opp Belle & Sebastian. Lanegan begynte sin karriere på åttitallet med gruppen Screaming Trees. Lanegans stemme synes jeg det var noe kjent med, og jaggu var han ikke deltidsvokalist for Queens of the Stone Age i sin tid. Med all respekt å melde er nok nevnte band litt mer i min gate enn ”Hawk”.

Jeg føler det blir vanskelig å like platen. Som bakgrunnsmusikk fungerer den flott, med varierte melodier, fra det rolige til det kaotiske. Jeg blir ikke helt fortrolig med konseptet med tanke på å høre på hele albumet i en sitting, for jeg synes mange av låtene er svært like den forrige. Jeg har en del band i hylla der det samme gjelder (plata som Gjedde anmeldte synes jeg detter ned i denne kategorien grovt sett) men da med et helt annet driv. Jeg er tross alt ungdom, og det blir litt kjedelig i lengden.
Campbell synger forsiktig og det blir bittelitt søvndyssende. Kvinnevokal kan være fortryllende vakkert, men hun jeg synes ikke hun gjør annet enn å hviske inn i mikrofonen! Svært uengasjerende – men igjen, det virker til bakgrunnsmusikk.
Låten ”Come Undone” trekker paralleller til et soundtrack i en eller annen reklame jeg har sett, men jeg husker ikke det spesifikke låtnavnet. Jeg føler på mange måter at jeg har hørt mye av dette før, både av andre artister, og etter hvert som albumet spiller sine spor, innad i albumet. Et unntak er tittelsporet ”Hawk”, men det ble igjen litt for alternativt for min del. Kaotisk og uoversiktelig med mindre du blokker ut alt annet enn skarptromma.

Albumet er nok ikke ned min gate, men det var allikevel gøy å gjøre opp erfaring med artister jeg ikke var kjent med fra før (med unntak av litt mørkstemmet sang fra Lanegan på album allerede til stede i samlingen takket være Queens of the Stone Age). Jeg er sikker på at andre kommer til å like albumet om de snurrer platen, men jeg kommer nok ikke til å kjøpe den selv. Karakteren går opp et par hakk uansett, for jeg liker mange av låtene ”alene”. Jeg vet ikke om Campbell er mer frampå på andre album, men hun at hun viser et imponerende sangregister her, det synes jeg ikke.



Subjektiv karaktersetting ift. musikksmak: 6/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra kjeithno

kjetinho skrev:
Eg er ferdig med mi plate. Den var kort, og eg byrja i god tid, så eg fyller gjerne inn for lyngen.


Ceo: White Magic (2010)






Bak White Magic skjuler det seg ein svenske ved navn Eric Berglund, tidlegare medlem av electro-pop-duoen The Tough Alliance. Så vidt eg kan sjå er dette fyrste plata hans under denne fana.

Det heile opnar i roleg tempo med storslegne, kunstig lydande strykarar, synthar og perkusjon med mykje klang som frå ein episk film som Titanic. Samstundes er det ikkje like glatt, men litt skakt. Litt overraskande vert dette supplert med ein spinkel, nasal vokal med svensk aksent litt uti låta.

Etter dette går tempoet opp, og me befinn oss stort sett i eit sprettent synth-pop-land. Det vert supplert med instrument, eller samplar av slike. Gjerne med mykje klang som får meg til å minnast Enigma. Melodiane er melodiøse, enkle og heller litt mot det naive.

Eg vil framheve spor fem, som er kammerpop med ein retro orgelrytme bak. Nok ein enkel melodi, men likevel original og effektiv, og ikkje masete og sytete som eg føler ein del av det andre materialet er. Her tek han ned tempoet litt, og tillet meir luft i produksjonen.

I god pop-tradisjon held han plata kort. Åtte låtar der kun ein bikkar 4 minutt, skulle vel tilseie speletid på under halvtimen. Ei oppskrift fleire burde fylje.

Personleg slit eg med fleire ting med plata. Estetikken, altså bruk av klang og litt anmassande rytmikk tiltaler meg ikkje veldig. Vokalen er uvanleg svakt levert, eg lurer av og til på om meininga er å vere morosam. I så fall er eg ikkje på byljelengd. Mannen er fullstendig avhengig av sjarmpoeng for å fungere. Frå meg får han ikkje det.

Ved siste lytting gjekk spotify vidare til C.E.O. Eg høyrer særs lite på rap, men for meg kom høgdepunktet her.

Dette er ein kar med høg stjerne i ein del miljø. Vil du ha ei meir positiv vinkling, sjekk til dømes Pitchfork. Hjå meg får han 4/10.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Burnt_Island

Burnt_Island skrev:
Caribou: Swim 2010



var ikke en plate det var så lett å bli klok på dette; delvis intetsigende slik at jeg ramla helt ut , og her og der ganske fengende. det er vel nært beslektet med dansegulvmusikk, med beats som er mer bass enn trommedrevne. den vokser med noen runder med lytting, det er positive ting med plata som jeg ikke la merke til de første gangene. jeg tror nok mannen bak Caribou har et nokså gjennomtenkt og bearbeidet produkt i Swim. veldig mye av det jeg hører er godt stjælt. du tror du har hørt det før, det minner om noe, men ikke helt. uansett dna så har plata sin egen personlighet.
To spor liker jeg godt; 5) Bowls og 6) Leave house. resten festet seg ikke hos meg i denne omgangen... gir plata karakteren 6/10 og lover meg selv at jeg skal vende tilbake til plata og artisten om en stund igjen
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra RoDa


The Avett Brothers – I and Love and You

Brødrene Avett er Seth og Scott fra Concord, North Carolina. De har med seg Bob Crawford på kontrabass, og flere andre gjesteartister på dette albumet. Jeg har aldri hørt om disse brødrene tidligere, men de har allerede rukket tolv utgivelser før denne som jeg har fått æren av å omtale. Før det igjen hadde de et band som het Nemo, uten at jeg har undersøkt mer i den retningen. Jeg har søkt etter denne informasjonen i etterkant, startet med å høre albumet med nyvaskede ører og helt uten forventninger.

Jeg er ingen ekspert på sjangere, er faktisk helt ræva på det, men synes å høre noe som kan kalles countryroligbluegrasspopfolkrock… Tankene mine beveger seg innom Ryan Adams og Counting Crows på grunn av stemningen på flere av sporene.
Første låten, tittelsporet, setter stemningen for hele albumet. Eller burde gjort, men det kommer jeg tilbake til. Herlig jævli vakkertrist låt om tapt kjærlighet, eller den økende avstanden mellom bandet og publikum som de selv har sagt den handler om. Dette er nakent og samtidig storslagent, det føles ekte og utleverende, vokalen er sår, ærlig og uttrykksfull. Jeg bare digger måten det er laget tid og rom i låten på, tonene får lov å dø ut før det kommer nye og dette mellomrommet gir plass for stemningen til å bre seg ut. Denne vakkertriste smått deprimerende stemningen holder seg gjennom de seks første numrene, med variasjoner i tema og instrumentering. Fenger dette deg som det gjorde meg så bare vokser dette på deg gjennom for hver gang du hører låtene.

Så kommer ”Kick Drum Heart” og jeg lurer på hva i helsike som skjer?! Låten er kul nok den, men hva faen gjør den på plata her og akkurat nå? Malplassert. "Laundry Room" kommer som neste låt og senker pulsen min slik at jeg igjen nyter. ”Keep your clothes on, I got all that I can take.”
Etter 9-10 låter kunne godt plata sluttet for min del, både fordi det er mange nok låter og fordi de mer rocka låtene ikke helt passer på skiva. "Tin Man" er en kul låt, men den bryter også den vakkertriste stemningen på albumet etter min smak. Nå kan det hende at jeg blir mett etter et visst antall låter, men jeg synes spor 11 og 12 er intetsigende og skipper stort sett til sistesporet og hører på ”Incomplete And Insecure” som en avslutning på et komplett (nesten i alle fall..) og sikkert album på kjøpelisten.

For noen kan det hende de rocka låtene bryter opp og liver opp en ensformig stemning på albumet, for meg bryter de opp og ødelegger stemningen. Jeg skal være ærlig å si at også disse ødelegger-låtene stadig vokser på meg og kanskje snart digger jeg dem også….

For meg har dette vært en åpenbaring, det å få ørene opp for et band jeg aldri har hørt om før og som har seilt opp til å bli min favoritt ”siste låtene før natta”-plate er bare herlig. Veldig moro å få en slik plate som min første i albumstafetten. Jeg skal kanskje ikke ta så hardt i som å si I and Love and You, kjentinho, men i alle fall tusen takk for at du nominerte denne!
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra ErosLoveKing

ErosLoveking skrev:
Bonusanmeldelse!!




Träd Gras och Stenar - Homeless Cats
(Subliminal Sounds - 2009)

69 minutter fordelt på 11 låter innbyr sjelden til fest.
Albumet starter sløyt hasjironisk med en imfam nærmest fornærmende versjon av Caesars Palace's lille hit fra 2000, "Punkrocker" (også utgitt av Teddybears STHLM samme år). En punkrocklåt er ikke 6 minutter og 16 sekunder lang, med unntak av Stooges som får lov, enkelt og greit. Videre avsporer plata med togturer til sommerdiskoen det aldri ble noe av, ikledd utforskende instrumentalmasturbasjon som får de Pink Floydske skogsturer på jakt etter sauen som sa mø, til å være langt å foretrekke. Får aldri helt grep på hvor egentlig den geriatriske barnehagen vil. Vet ikke helt om orkesteret prøver å ta igjen for alle sine mislykkede forsøk på dårlig hippiesex, 40 år siden, eller om det er for store eller for små mengder av soppen i siste låt "The Unexpected Encounter In the Mushroom Forest". Dette må være et album for de som liker frijazz kombinert med seige lydbilder og en gudetro på progressive små grønne menn med bjeller, derav karakter 8/10 til dere.

For oss andre dødelige som setter pris på en god låt, melodi og alt det der, en medioker 3/10, en karakter opp mest pg.a låta "Pondering Wondering" som har et herlig dronebakteppe dog noe ødelagt av en svenske som synger et eller annet om hvarandra, natt, svart, hvor hatten er og "någon dödat min katt"......
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Townes

Townes skrev:

Artist: the Dead weather
Tittel: Sea of cowards
Label/År: Third man records / 2010

Jack White med et sideprosjekts sideprosjekt.

Jack White turnerer med the Racounteurs sommeren 2008. Med seg har de bandet the Kills, anført av Alison Mosshart. Mr White pådrar seg bronkitt mot slutten, og the Kills vokalist Mosshart trår støttende til. Banda må trolig like det de hører, for ut av dette kommer altså enda et prosjekt; the Dead weather. Dette er deres andre fullengder, uten at noen av dem har sendt sjokkbølger gjennom undertegnede. Det gjorde Jack White med White stripes for det som begynner å bli en del år siden, men the kills er for meg tilnærmet ukjent.

Kjapt summert leverer the Dead weathter småskitten lurvete rock & roll med ene beinet i blues'n og det andre i klassisk rock&roll. Premissene skulle derfor så absolutt være tilstede for å levere et helstpøt album. Det har imdlertid ikke Sea of cowards blitt. Låtene holder rett og slett ikke helt til gull. Det blir for likt og monotont i lengden, og innimellom kjeder plata meg. Når det er sagt, kan dette gjerne være farget av at jeg stort sett har skyhøye forventninger til mr White, og ting han foretar seg, og at plata isolert sett kanskje er bedre enn jeg vil vedgå.

Lyspunkter er det imidlertid her, det skulle da bare mangle. Blue blood blues som åpner plata, I can't hear you og Gasoline er solide rockelåter som tåler å bli hørt noen ganger før slitasjeskadene oppstår. Dette er også låtene som i mine ører avviker mest fra det jeg oppfatter som "formelen" platen er fundamentert på, og det er altså når bandet er mest ulik seg selv at det funker best. Gasoline har også en svært så "sonisk" gitarsolo i ermet, og slikt kan man bifalle. Vi befinner oss altså hele tiden i skjæringspunktet rock&roll/blues, ispedd små hint av punk, og av en eller annen merkelig grunn vandrer tankene mine ofte til Led Zeppelin når plata snurrer. Det må jo strengt tatt være et godt tegn?

Mosshart og White gjør en mer enn godkjent jobb vokalmessig. Til tross for (tidvis) påfallende like røster, utfyller de hverandre på en god måte. Ellers trakteres gitarer og rytmeseksjon på en solid måte - de vet ka de holder på med, men det er noe med det litt krampaktige forsøket på å være for kreativ og smart, som gjør at dette fort blir verken fugl eller fisk for meg. Tidvis bobler det nesten over med idèer og avsporinger i alle retninger, noe som gjør at plata framstår som sprikete og ustrukturert, slik at helhetsinntrykket får seg et skudd for baugen. Paradokset er at tross alle disse kreative innfallene fortoner altså plata seg nokså kjedelig og uinspirerende til tider. Det blir fort sånn skuldertrekk/whatever-plate feeling av dette.

the Dead weather er altså sideprosjektetes sideprosjekt for White sin del, noe som merkes både i låter og engasjement. Når det er sagt så byr plata på et knippe låter som tåler noen runder og som faktisk gir meg noe, men det er et par tusen rockeplater opp gjennom historien som fortener mer lyttetid enn denne.

6/10
CEVBOF hadde sagt 5/9

Ps!
Det er bare å beklage at eg ikkje har hatt meir tid tilgjengelig denne gongen. Meldinga kunne med fordel vore meir informativ, men terningen ville nok blitt den samme uansett.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra rolfozzy

rolfozzy skrev:


ROCK-N-ROLL FRAGMENTER.


En treffende tittel på denne, fragmenter. Låtlengde fra 0,36 til 3.00 ca.

Jeg hørte på denne de første 2-3 gangene uten og prøve og finne ut noe om denne, for meg, helt ukjente artisten. Og her var det rock. God gammel 50-60talls surfrock med twangy gitar og det som hører til.

Jeg kom i tanker om Link Wray og Dick Dale, som står ihylla mi.

Språket hadde jeg problemer med og plassere. Kanskje japansk tenkte jeg. Men etter omsider noe googling på Charlie Megira, fant jeg ut han er fra Israel. Så det er vel hebraisk muligens.

En damestemme (tror jeg) synger litt her også. Da tenkte jeg vaudeville, eller kanskje noe som fremføres under rulleteksten på en gammel russiske film. Der det vises vaiende kornåkre og menn med ljå på skuldra på vei til jobb.

Men en absolutt hørverdig og svingende sak denne. Vil tro det er en bra liveartist Charlie Megira som kan få svetten til og dampe og lokalet til og svinge skikkelig.

Synd den bare er og få kjøpt på MP3 filer.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra ErosLoveKing

ErosLoveking skrev:

Grinderman - "Grinderman 2"
(Mute 2010)

Australias mørkemann er tilbake med det brutale sideprosjektet Grinderman.


53 år gamle Nick Cave har for lengst blitt allemannseie, takket være seg selv og The Bad Seeds.Dystre tekster og i hovedsak melodiøse låter har appellert til begge kjønn i dobbel pubertet og litt til.
Boys Next Door/Birthday Party fans trakk nok mer enn på smilebåndet i 2006 da Nick Cave's sideprosjekt Grinderman materialiserte seg på skive. Borte var rødvinskveldene til fordel for nedstrippet, midt i trynet, lett pornografisk, kuksprengende, skrikende garagebluespaaank, ikke laget for de med antydning av angina pectoris. Ca 3 låter den gang minnet om The Bad Seeds, opp i alt bulderet og bråket. På 2010's Grinderman 2 er det nesten bare den neste siste låta, "Palaces of Montezuma", hva "folk flest" kjenner igjen fra mannens bravader de siste 24 år. Velkommen til Nick Caves' Disneyland, i åpningskuttet "Mickey Mouse and the Goodbye Man", og om mulig enda mer inn til beinet desperat rock'n'rolla. Dette er ikke manifestet til en patetisk for lengst over midtlivskrise 53-åring, vi snakker steike vondt ballespark til sarte sjeler som tror på for mye godt i verden. Et massivt snerrende monster på jakt etter større bytter, mer punk og renskåret enn før, med drivstoff innabords, noe langt annet enn dårlige drugs som for snaue 30 år siden. Londonboer Cave, minner tidvis om smått de legendariske undergrunnerne fra samme by, Gallon Drunk, dere skal ikke se bort i fra at banda kjenner til hverandre. Gjør dere klar for skrikende instrumenter, overstyrte gitarer og en frontfigur som snerrer desperat avgårde i 9 låter og tidseffektive 41:17.
Slår inn 8/10 på Eros' platometer.....


Bonus! Bonus! Bonus!
Bilder fra Eros' private bildearkiv.

Nick Cave aka The Bad Seeds (Oslo Spektrum 2008)



Nick Cave aka Grinderman (Øya 2008)


edit: typo
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Brasse

The Dolly Rocker Movement - Our Days Mind the Tyme
http://open.spotify.com/album/2F8fH3gBlIi1d5MSrAP0Mg

Psykedelisk vims byr meg vanligvis midt i mot. Mest på grunn av lyden det lager. Coveret tilsa at dette kom til å bli en høyrevenstrepropellsynth og gitarekkosyre-opplevelse.

Førstelåta The Only One knuser coverinntrykket. Med min lytteportefølje (og urovekkende smale hukommelse) fikk jeg en smak av Beta Band og Air's Virgin Suicides synther og hooks (Air – Dirty Trip). Et rimelig fett og deilig lydbilde og et perfekt utgangspunkt for det som følger.

Det er fint lite vims og psyke av den sorten som psyker meg ut. Til tider litt for flowerpowersk og tamt, men likevel har The Dolly Rocker Movement nok energi og spilleglede til at eg gir den gode 6 av 10.
 
K

Kaare G. Opsahl

Gjest
Fra Roberten

Roberten skrev:
Einstürzende Neubaten - Perpetuum Mobile



På sitt beste er Einstürzende Neubaten det man kan forestille seg Wagner ville prestert dersom han kommanderte et orkester bestående av edbmaskiner, borhammere, dommedagsmaskiner, pressluftbor og overstyrte gitarer i fritt fall fra tusen meters høyde.

Spetakkel, sier du ? Neida. Tusenkronerstrikset er at selv om det ofte virker som om alt skal ramle fra hverandre, så klarer de å fange trådene og nøste det sammen i en spretten ball like før det hele truer med å eksplodere. Det er nok av fine melodier å ta av, de ligger bare i kryss og tvers over og under hverandre slik at man må lete litt før man finner de. Det kalles ikke avantgarde for ingenting.

Er så Perpetuum Mobile fallende nybygg av beste sort ? Nei. Tittellåta er et nesten 14 minutter langt høydepunkt, men ellers er det skralt. Det vil si, det er mange fine låter her, men av det slaget man kan finne på en hvilken som helst skive. Og noe av poenget med Einstürzende Neubaten er at de ikke bør gi ut hvilken som helst skive, de bør gi ut album som høres ut som om dommedag klapper sammen rundt veggene på deg og vakre blomster vokser opp av ruinene hvert tyvende sekund.

De tidlige utgivelsene anbefales på det varmeste, Perpetuum Mobile får aldri nok moment til å gi et vedvarende inntrykk.

5/10.
 
Topp Bunn