Rått og godt
Ja,da er vi her igjen med et nytt utvalgt album til omtale i "
Rått og godt".
Denne gangen var det
Refused som skulle i ilden.Det bød på overraskelser som ga undertegnede til tider problemer med nattesøvnen samt en voksende beundring og interesse for et band som regelrett revolusjonerer normene og fremgangsmåten for hvordan man lager et album med skikkelig integritet.Det med et sluttresultat som står igjen som en bauta i så vel svensk som global musikkhistorie.
Band: Refused
Dannet år: 1991
Nasjonalitet: Sverige
Opphavsted: Umeå
Genre:
Hardcore punk
Post-punk
Experimental rock
Post-hardcore
Medlemmer på omtalte Album:
Dennis Lyxzén - Vokal (19911998)
David Sandström - Trommer, Gitar og Melodica (19911998)
Kristofer Steen - Bass, Guitar og Trommer (19941998)
Jon Brännström - Gitar og Samplere (19941998)
Magnus Björklund - Bass og Cello (19921995) (Tidligere medlem,men spillte på denne innspilllingen)
Torbjörn Näsbom-Fiolin (gjesteartist)
Jakob Munck-Kontrabass (gjesteartist)
Pelle Henricsson-Tamburin (gjesteartist)
Tidligere medlemmer:
Pär Hansson - Gitar (19911994)
Magnus Höggren - Bass,Gitar (19951997)
Henrik Jansson - Gitar (1992)
Anders Johansson - Bass (Vikar når de trengte ham)
Jonas Lindgren - Bass (1991)
Ulf Nyberg - Bass (19971998)
Jesper Sundberg - Bass (1994)
Tidligere Utgivelser:
Album:
-This Just Might Be the Truth (1994)
-Songs to Fan the Flames of Discontent (1996)
EP`s:
- The New Noise Theology EP (1998)
- The E.P. Compilation (1997)
- Everlasting (1997)
- The Demo Compilation (1997)
- This Is The New Deal (1993)
(Rett meg om noe er feil her,da jeg ikke er helt sikker på om EP`ene er helt korrekte.)
Album under anmeldelse: The Shape of Punk to Come: A Chimerical Bombation In 12 Bursts
Label: Burning Heart
Utgivelsesår: 1998
Antall spor: 12
Varighet: 55 min. 11 sek.
Den heftige berg-og-dalbane
Noen ganger er det lett å se en plate under ett og for det meste med syn på musikken som helhet.Det lar seg rett og slett ikke gjøre med denne plata , da den bare er for imponerende og variert til dette.Jeg føler dette er et album som fortjener veldig god kritikk og det er med respekt og jeg prøver meg på den oppgaven.
Her har vi definitivt med den type album å gjøre som vokser på lytteren over tid.Det litt merkelige er at det i tillegg blåste meg av stolen og satte meg tilbake igjen,rev av meg håret,plantet et ettertrykkelig potent kne i mellomgulvet på meg og strøk meg over kinnet bare ved første gjennomlytting.Noen album må høres noen ganger før innholdet rettferdig får synke inn.Dette er mer som en kamelon i så fall.Den kom innunder huden på meg selv om jeg følte at jeg ikke klarte fordøye skiva ved første lytt.
For en kaskade av sjangre denne skiva byr på! Den blir aldri kjedelig og er en adrenalininnsprøytning av en annen verden.
Sjongleringen med sjangre og instrumenter gjør den samtidig så variert og mystisk at jeg hele tiden ble overrasket over rytmeskift og utenkelige vendiger i musikken både fra spor til spor og i sporene i seg selv.Plutselig dukker opp klimpring kontrabass,melankolsk spill på fiolin,melodica,en liten Jazz-snutt eller rett og slett en del av et klassisk verk opp og førte meg inn i en helt annen stemning for et øyeblikk eller noen minutter.Musikk er følelser og denne plata greier å vekke virkelig mange!
Det kan høres ut som albumet har en rotete og forvirrende sammensetning utfra hvordan jeg her beskriver den her,men nei.Da er det vel heller jeg som burde lære meg å gi en skikkelig og ryddig anmeldelse.Noe jeg finner vanskelig med et så innholdsrikt og skiftende album.
Denne variasjonsfesten er bare med på å gjøre albumet enda mer sjels- og sinnsvekkende og gir den en unik signatur.Til tider rolige innslag treffer man på ofte underveis i albumet,før låtene på ny røsker tak i å tar lytter med videre på ferden i enten et forrykende tempo eller rasende brutalitet.
Men ikke tro det bare raser i vei ukontrollert.Her er en miks av driv og rytme som gir plata et gjennomgående dreiemoment og framdrift som til enhver tid er musikalsk og engasjerende.Ikke noe sanseløs instrumentonanering her med andre ord,men en fingerferdig og kontrollert presisjon fra gutter som tydelig og sikkert ga meg inntrykk av musikere som har et enormt talent innenfor det de driver med.
Refused,et Hardcore-Punk band som startet opp i Umeå,Sverige i 1991 fikk gitt ut Tre album og fem EP`er.
A Shape Of Punk to Come ble deres siste og definitiv beste.For et verk!
Plata sparker igang med
Worms of the senses/Faculties of the skull,som starter med larmen av trafikk og en strofe som peker litt mot hva de mener om seg selv og som jeg finner meget passende.Dette er en hardbarka tøff og låt med enormt driv og variasjon i rytmer,herlig smått psykedelisk gitarspill og tunge riff.Dette er et band som gir alt når de setter igang.Her spares ikke på kruttet.
Plutselig,på en festlig og original måte,med litt skurring og sus som på en vintage Tandberg Huldra 11 av rett serienummer,blir låta et innslag i en imitert radiokanal.Båndet tunes,hvorpå de får inn en italiensk programleder,som presenterer Refused som et houseband(?).Deretter blåses igang en liten house-snutt.Hele den sekvensen synes jeg var bare artig og humret litt for meg selv der jeg satt.Her er plass for humor også!
Det tunes på ny og låt to,med en ikke så overrsakende tittel
Liberation frequenzy går igang med en snillere start.David Sandström har en lett rytmisk touch på high-hat`en og en trommestikke på kanten av skarptromma,akkompagnert med småfunky grep på gitaren fra Jon Brännström og en ikke så rasende vokal fra Dennis Lyxzén.Deretter river de seg løs igjen og tar av i et tungt og hardt tempo på refrenget.Slik fortsetter denne skiva låt etter låt og imponere med sin usedvanlig mangesidede stil og variasjoner helt til enden er nådd.
Hit kommer vi nå,etter en så langt imponerende ferd som i det store og hele har et ord til felles.Heftig og genial
Variasjon.
Det er her det vakre,knalltøffe og tunge sporet
"Tannhäuser/Derrivè" tropper inn,som har melodi fra en Wagner referanse om jeg forsto en av våre andre reportere(Roberten) fra magasinets redaksjon rett.Et storslagent verk som begynner med med et stemningsladet,sørgmodig og melankolsk fiolinspill av Torbjörn Näsbom i introen,der håndfaste og kraftige trommer kommer inn som backup fra David Sandström.Det bygger seg opp og river deg med for de siste ganger i albumet.Mot slutten av sporet daler tempoet og råskapen ned til taktfast plukking på kontrabass i et melodiøst og finstemt samspill med Melodica og fiolin.Dette er en utrolig godt sammensydd låt som jeg synes virkelig er med på å sette et spesiellt preg på albumet og er min klare favoritt.
Til slutt kommer det rolige og avbalanserte akustiske sporet,
"The Apollo Programme Was a Hoax" og setter prikken over i-en,med en avslappet og pent avrundet kontrabass akkopagnert av klimpring på akustisk gitar og en laidbak vokal fra Dennis.Nesten som en liten natta-sang.Like overraskende som det er beundringsverdig.
Den ga meg på en måte litt tid til å komme ned på jorda igjen og er en fin avrundging som gir roen tilbake,etter 11 tidligere spor som for det meste har vært skikkelig knallharde til tider men også veldig uforutsigbare med rolige passasjer innimellom.Dette synes jeg er utført med en nesten kunstnerisk sjonglering og inkludering fra sjangre man egentlig aldri hadde ventet skulle dukke opp i et slikt album.Rett og slett imponerende hvordan disse gutta har greid å gi dette albumet sitt unike og gjennomført banebrytende sluttresultat !
Dette kan like gjerne være fremtidens Punk,slik albumets tittel låter,
"The Shape of Punk to Come".Den er i stor grad eksprimentell og nytenkende,engasjerende og til tider så knallhardt beintøff som kunn en springskalle kan beskrive.Dette albumet er så variert,gjennomtenkt og mesterlig utført at det burde tiltale og vekke interesse hos et vidt spenn musikkentusiaster.Jeg nølte i allefall ikke.Ser ikke bort fra at dette kan regnes som en klassiker.Den er i sannhet noe for seg.
Er det noe jeg kanskje vil trekke ned et poeng for så er det vel vokalen som i og for seg passer godt til musikken,men som blir litt slitsomt i lengden når det skrikes som værst og det å få med seg teksten blir litt som på
Pile sessions av
Napalm Death for å sette det yderst på spissen.Den må leses da den vanskelig kan tolkes ut fra det man hører.Forskjellen er at Napalm Death hadde elendige tekster også,men så er jo det Death Metal med instrumentonanering og stemmerølp om underganger og digre blodpøler på høyt plan,et for lengst avsluttet kapittel for mitt vedkommende.Det må jo også tas med i betraktning at jeg hadde hørt gjennom Refused-albumet rundt 6 ganger når jeg begynte kjenne at ørene ble slitne.Kan nok ha litt å si det.
Musikk: 9/10
Albumets tekster har et veldig etisk engasjement med sterke visjoner når det gjelder musikk.
Lyrikken virker som en kraftig protest mot å dilte etter forrige generasjoners måte å lage musikk på.De retter også en neve mot de som ei tørr prøve å lage noe nytt eller reise seg i protest mot trauste og repeterte oppskrifter på hva det å lage egen genuin musikk angår,med det budskap om at det er verre å ikke prøve på grunn av frykten for å mislykkes enn å oppleve et mislykket forsøk i seg selv.Noe som jo gir mening.
Det er revolusjonsinspirerende og oppfordring til endring.
De har et nytt og åpnere syn på hvordan musikk kan produseres uten grenser for hva man burde forholde seg til av sjangre og miksing av slike med det jeg vil kalle et meget godt resultat.Der åpenrom for tolkning fra flere sider i et band gir mer mening ved skapelsen av låter enn at det skaper kollisjoner.Selv komplikasjoner ved et slikt åpent samarbeid mellom flere bandmedlemmer heller skaper akkurat den rette spenningen og gjennomgående nerven i dette albumet.Mye av dette kommer fram i tekstene også.Det er vel det som gjør denne plata så sterk og original som den er.En skikkelig forfriskning og oppvekker.
Lyrikk/Budskap: 8/10
Dynamisk rekkevidde på denne skiva lå rundt 8-10 på TT DynamicRange-Meter og det er ikke helt bra,men på par med det meste av normale produksjoner.Synes ikke det virker livløst og flatt av den grunn heller.Selv om dynamisk rekkevidde kunne vært bedre på papiret,er ikke det noe man tenker på under lytting av dette albumet.Er i besittelse av flere skiver som oppfører seg på den måten.Det blir et problem om man gjør det til det.God musikk fortjener gode opptakk men når de ikke er på topp så får man ta det beste fra dem å nyte det.Ikke noe vits i å henge seg opp det man savner om man likevel ikke kan få det.
Sistesporet,
"The Apollo Programme Was a Hoax" som kanskje er best til å høre om det er lagt noe i innspillingene er både transparent,klar og åpen.For eksempel Knirkelyder fra kontrabasskroppen er klar og krisp,klangen fra kassa er luftig og klar og viser at de har brydd seg en del om kvaliteten på lyden selv om de som så mange andre band nå til dags,lider av loudnesssyndromet.
Samme kan det være,for totalt sett er bare å si bravo!!
Innspillingskvalitet: 7/10
Er mulig jeg både gjentar meg selv en del og øser på med litt mye superlativer her,men jeg syns den var verd det da den ga meg en wow-opplevelse jeg på langt nær hadde forventet.Det får også være så som så at jeg ikke tar med låtene mellom begynnelsen og slutten av albumet,men beskrivelsen av disse ligger i denne omtalen like fullt.Kunne også ha tatt med litt av de foregående albumene,men da med fare for å skrive meg ut i det uendelige.Denne anmeldelse begynner vel strengt tatt å bli lang nok....Kort fortalt er de også gode,men ikke i nærheten av deres siste album slik jeg ser det.
De splittet opp i 1998 etter omtalte album.Avskjeden deres kan leses i sin helhet
her.
Dennis Lyxzén,ledende vokalist,brøt med Refused og startet bandet
The International Noise Nonspiracy.De andre bandmedlemmene dannet gruppen
TEXT . I senere tid (2008) har Dennis Lyxzèn og David Sandström gått sammen og startet et nytt rent hardcore-band ved navn
AC4.
Og her runder også vi av
Rått og Godt for denne gang med med Tannhauser/Derrivè.Et flott eksempel fra dette albumet og et godt eksempel på bandets geniale stil,variasjon og kapasitet.
Takk for at jeg fikk delta i
Albumstaffeten 4 og således muligheten å stifte bekjenntskap med denne enromt gode skiva og bandet samt et nytt og godt album i musikksamlinga.Det har også vært artig å lese anmeldelser fra dere andre så langt å ser frem til å lese de andre som står for tur.
Det ser ut til at jeg ikke vet hvordan jeg skriver en kort anmeldelse.Har til og med kortet den inn....!