Anmeldelser fra Albumstafettene

[Kaare G. Opsahl]

Fra Townes

Artist: Elbow
Tittel: The seldom seen kid
Label/År: Polydor/2008

ZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZZ.​

Gåte: Kva for ein om ein parrar streit radiohead, med kjedelig coldplay? Jau, trulig noke som ikkje er heilt ulikt Elbow.

Til tross for, har eg fått høre frå pålitelege kjelder, ein del år på baken, er Elbow eit heilt nytt bekjentskap for meg. Heldigvis har eg ikkje gått glipp av så alt for mykje. Det værste først: Det er heilt greit at vokalisten (som eg ikkje eingang anar ka heiter) åpenbart kjeder rævva av seg i studio, men kvifor må han projisere all kjeisemda over på meg? Det er som om kvart ord blir dratt ut av ham med ei makt han ikkje kan kontrollere. Han syng ikkje fordi han vil, men fordi han må. Og ikkje "må" fordi han drivast ut frå ei genuin kunstnerisk kraft, langt derifrå. Det er så totalt uinspirerande og uengasjereande at eg nesten blir litt fascinert. Er det med overlegg kanskje? Er det ein plan bak det heile? Er det dette som er "greia" til Elbow? Tjah. Fanden veit.

Eg har sett fleire nemne denne plata som ein skikkelig godbit opptil fleire gongar, så eg var faktisk litt spent på ka eg hadde i vente. Ikkje heilt utan forventingar heller. Ekstra nedslåande var det då å konstantere at dette høyres ut som erkebritisk sytepop. Eg har ikkje gidda sjekke eit einaste fact om Elbow, men eg vedder dattera mi og halve kongeriket på at dei er frå England. Dei er betyeleg streitare enn Radiohead, og av ting eg har høyrt så er det nok Coldplay som er mest nærliggande å samanlikne med.

Herregud så hjelpeslaust kjedelig dette er. Det er så absolutt meir kjedeleg enn det er dårleg, det skal dei ha. Det finnes eit hederlig unntak; Grounds for divorce. Ein bluesa rocker kor det faktisk er driv og inspirasjon å finne. Dette er faktisk ei nokså kul låt, drevet av eit riff som faktisk fungerer. Bruken av akustisk gitar på verset fungerer også svært bra. Utover denne er det lett svevande, sødmefylt og drømmande pop over ein lav sko. Værst av alt er nok One day like this, med ein outro som rett og slett tar kaka. Produksjon- og lydmessig snakkar vi stort sett litt stryk og piano her, noken vibrafoner (av alle ting) der, og ein og annan gitar. Alt meir eller mindre like totalt uengasjerande, kanskje med unntak av The fix kor Richard Hawley bistår den ellers hjelpelause vokalisten; han orka sikkert ikkje synge heile sangen aleine. Her er dei også inne på noke riktig, og det er ikkje mange lysår unna noke som kunne ha vore ei konvensjonell Nick Cave&tbs låt. Det er heilt sikkert knallgod lyd på denne plata, og det er nok fint lite å utsette på produksjonen. Men igjen; eg høyrer på musikk, ikkje på lyd.

Så bollocks til Elbow for å kjeda meg halvvegs til døde med noke som aldri skulle vore utgitt. Ein 7" med Grounds for divorce på a-sida og The fix på b-sida hadde vore meir enn nok. Det hadde til gjengjeld vore ein nokså bra 7".

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF hadde sagt 3/9 (tilsvarar kjipaplate)

 

[Kaare G. Opsahl]

Fra gwh

Vel, som tidligere anmelder sa, dette hørtes engelsk ut, og det stemmer.
Må si at ved første gjennomlytting så var det en tanke som festet seg: KJEDELIG
Men vi i denne tråden vår tar dette seriøst, så har tatt 3 gjennomlyttinger til, og det har tatt seg opp.
Litt.

For de som synes Coldplay blir for spennende musikk, så er Elbow et godt valg.
Rolig (syte som noen kalte de tidligere)UK pop er en grei beskrivelse av platen.

Høydepunkter på platen er
Reasons for divorce, er en vesentlig mer rocka sang, og den biter bra fra seg.
Gode tekster og bra driv over den

The fix, duver rolig av gårde og man føler en viss dysterhet i bakgrunnen av musikken.

Resten av platen fungerer som en slags muzak, rolig bakgrunnsmusikk som ikke trenger å involvere lytteren på noen måte, og gir en behagelig følelse i øregangen.

Hadde egentlig veldig lyst til å slakte etter første gjennomgang, men den har vokst seg større ved gjennomlyttinger.

Gir en 6/10 for bra håndverk uten noen spesielt bra høydepunkter.

 

[Kaare G. Opsahl]

Fra impulse

Lucinda Williams : Live @ The Fillmore

Jeg liker musikk som dette her. Og Williams er slett ingen hvemsomhelst, selv om jeg aldri har fått ubetinget fot for det hun gjør. Det har liksom aldri vært lett å sette fingeren på noe, men den store fascinasjonen har uteblitt. Men det er meg. Objektivitet er oppskrytt og har ingenting i denne sammenhengen å gjøre, så det er mine opplevelser dere får. I likhet med det grusomme fonogrammet jeg ble tildelt for noen dager siden, har også denne fått fem, seks runder før jeg skrev et ord. So here goes.
Jeg kommer fort i kontakt med reservasjonen igjen. Joda, dama kan skrive låter. Det er tilløp til storhet her, bandet gjør en kanonjobb,og vi snakker ikke minst om en hyperlegendarisk venue, men fruen var nok i overkant tørst før hun gikk på, for vokalen er sur, snøvlete og upresis, og hun har en nød-vibrato som er til å få brekninger av.Det lukter litt vel mye av Bourbon og pliktløp til at jeg tar fram det store tallet, selv om de vareste låtene har både desperasjon og ekthet over seg. Det holder liksom ikke helt likevel. Kanskje må jeg utforske dama ytterligere, men dette var ingen høydare for meg. Ikke dette heller. Noen skulle gitt henne en bøtte med kaffe i pausen.

En firer får hun likevel. Så får vi håpe noen ringer Betty Ford snart.

Jeg går og setter på Mary Gauthiers "Mercy Now" så lenge.

 

[Kaare G. Opsahl]

Fra gjedde


Johnny Flynn-Been Listening

27 år ung gutt. Skuespiller, poet og musiker. Har gitt ut to plater med bandet Sussex Wit, dette er nummer to og er fra i år. Debuten, A Larum kom i -08. De ga også ut en EP i -09.

Vi snakker her om folk-rock av ganske så tradisjonell type. Det er vanligvis ikke helt min te-kopp, så jeg tenkte litt "å nei" første gangen jeg satt på plata. Men man går jo løs på oppgaven med blanke ark og åpent sinn, og atter en gang lønte det seg For selv om jeg føler at dette er temmelig tradisjonell folk-rock, har plata ganske mye av det deilige udefinerbare som kalles "sjel" eller "det lille ekstra". Albumet er variert, men jeg har allikevel litt vanskligheter med å høre hele plata på en gang. Blir litt mye nasal vokal og fiolin.... Syns også at noen låter blir blir litt ødelagt av overarrangering, blåserekke er et krydder som skal brukes med forsiktighet når det skjer såpass mye fra før...
Albumet har som sagt vokst kraftig på meg, og det er noen låter her som virkelig er perler. Aller mest Barnacle Warship som har truffet meg midt i rota. Den kommer helt klart til å fortsette å nytes lenge etter at albumstafetten er over Lost and Found er også en godbit, rolig og vakkert, og med herlig nerve i vokalen til Flynn. Liker også Howl veldig godt, sløy og bluesete. Men den hadde imo klart seg minst like bra uten messingpartiene.
Alt i alt et album som var mye bedre enn forventet/fryktet. Assosierer til tider med det fabelaktige bandet Neutral Milk Hotel.

Karaktermessig havner jeg på en temmelig sterk 7/10, men må legge på et halvt poeng til for Barnacle Warship

 

[Kaare G. Opsahl]

Fra dag1234


Johnny Flynn

Been Listening, 2010

- viserock/folk(inspirert) og vokalbasert – 11 låter, alle skrevet av Johnny Flynn

1.låt. Trommer og blåserekke, en noe uferdig stemme, som har hørt mye engelsk folkrock. Artig arrangement, minner om Fairport Convention – på sitt beste.

2. låt. Gitarbasert vise. Godlåt.

3. låt. Blåsere, vokalen frempå. Tenker på Pogues med latinorytmer.

4. låt. Tittelkuttet. Strykere, kan minne meg om Ian Anderson i sangen, men ikke i musikken.

5.låt. Strykere, mer tempo. Sandy Denny gjenfødt som mann? Artig arrangement, uvanlig.

6.låt. Banjo og en salgs rocka lag på lag i musikken, men likevel med folktradisjonen langt fremme.

7.låt. Valser i vei kvinnelig harmonisk sang med vakker klang. (sic!)

8.låt. Messingblåser og gitar, mer rocka igjen. Grautlyd.

9.låt Tempo og igjen minner det om Pogues og kanskje helst Brown Eyes.

10.låt. Piano og vokal i harmoni med Lillie Flynn. Gneldrete lyd, men en låt ikke uten potensiale, rolig og vart.

11.låt. Artig låt med blåserekke som soulaktig vaker i refrenget og harpe (!!?) innimellom. Vokalen for langt fremme og for dominerende i lydbildet. Så spennende er ikke stemmen hans. Så er det køntri plutselig. Ganske vellykket.

Vise. Viserock. Keltisk. Americana. Køntri. Vakkert, vart og nedpå. Nytt bekjentskap for meg, men forstår at dette er enda en yngling som er gitt meg. For å si det slik, jeg vil mye heller ha meg med han her, enn en runde med fingerens ananas! (Selv om jeg føler meg litt snytt for en omgang heftig mannekos.)

Ikke alt er like vellykket, han lesser på og vil så mye, får jeg inntrykk av. Kan bli noe kalkulert og kanskje dette spriker for mye og at han hadde hatt godt av en noe strammere regi. Dette er nok en plate som i sin noe uforløsthet vil kunne vokse. Og Johnny Flynn vil kunne vokse som artist, med andre ord en artist det kan bli spennende å følge utviklingen på.

7,5/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Fra rolfozzy

Nytt navn for meg denne Ben Sidran. Men han har nå vært med en stund. Første plata i 1971.
Amerikaner, trakterer keyboards. Og har deltatt en del på andres utgivelser. Bl.a. Steve Miller, Van Morrison, Diana Ross. Og fler.

Så hva med denne?

Mange er kallet, men få er utvalgt er det visst noe som heter. Sidran er definivt ikke utvalgt til denne oppgaven. Det fins et utall med Dylancovers der ute. Noen er bra, de fleste er likegyldige, mens noen er direkte dårlige og kjedelige.

Denne ligger nok nærmest det siste i mine ører. Dylan som taffeljazz, nei takk.

Det som er gjenomgående på denne er kjedsomheten som griper meg, det er så utrolig kjedelig.

Trodde GunsnRoses hadde den definitivt verste versjonen av Knocking on Heavens Door, men her ble de jaggu forbigått.

Men jeg skal være grei og gi den 3/10. Det får han for jobben med og slepe pianoet ut for og lage en nogenlunde hørbar leirbålversjon av Blowing in the Wind.

 

[Kaare G. Opsahl]

Fra RoDa

Ben Sidran - Balla Jazzhus

Kult eller Døllt?

Jeg vetta faen, men sliter litt med om denne plata er seriøs eller om mannen gjør det med humor.
Diksjonen er god slik at tekstene blir lettfattelige, men det kan Finn Kalvik bedre.
Tidvis funker det og er så jævli kult, og andre ganger (de fleste) blir jeg sittende å tenke hvorfor...
Hvorfor lage en slik plate, den hadde vært grei i sin sjanger om det hadde vært Sidrans egne tekster. Han skrev jo The Joker i sin tid..
De gangene det ikke funker så er det Kannike som synger i Balla Jazzhus.
Akkurat de gangene tror jeg det hadde vært helt topp i prøverommene hos H&M.

Dylan Different, Dylan Ansleis, Dylan i heisen, Dylan neddopet.... Tittelen passer veldig bra, for dette er annerledes!!
Sidran har en kul stemme, herlig dyp og klangfull. Det kler musikken godt. Med andre lydkulisser kunne dette vært gode låter som hadde vært en hyllest med respekt til den store Zimmermann.


Sløve på sofaen og glemme å høre på tekstene? Ok, da er det greit.
Men klarer ikke å la vær å le når Blowin' in the Wind ødelegges

Kirsti Huke og Totta + Wiehe gjør Dylan bra. Det gjør ikke Ben Sidran. I alle fall ikke sånn at jeg tror på det han synger. Han leser tekstene godt, men jeg tror ikke han tar inn over seg hva han leser.
Har ikke lest ozzy sin før jeg skrev denne, tenkte det var best sånn.

Det er jo ikke dårlig, så jeg kan ikke gi bunnkarakter. Noen av låtene fenger meg litt. Sier 3/10.

Mvh
Rolf som løper for å legge første vaskerunde i nye fine innercover

 

[Kaare G. Opsahl]

Fra Dazed

Spoon - Ga Ga Ga Ga Ga

Det positive med denne plata fra indie rock-bandet Spoon fra Austin, Texas, er at det er gjort en voldsom jobb med produksjonen. Alt er "korrekt", finpusset i minste detalj, og egentlig ganske minimalistisk.

Det er noen greie låter her, men helhetsinntrykket er at plata er temmelig ensformig, og sangene monotone. Det føles nesten som om jeg kunne satt 15 sekunder av hvert spor på repeat i to-tre minutter i stedet for å høre dem i sin helhet, og ikke merket forskjell. Jeg sitter og venter på at låtene skal komme forbi forspillet og sette "skikkelig" i gang, men det skjer ikke.

Lavmålet er den "eksperimentelle" låta "The Ghost Of You Lingers", der de (få) samme hamrende pianoakkordene durer ustoppelig monotont gjennom hvert eneste taktslag i hele låta, mens vokalistens svevende og sporadiske kvitring spretter frem og tilbake mellom høyttalerne. Det eneste jeg får ut av den låta er egentlig litt irritasjon.

De to høydepunktene (hvis man kan kalle dem det) er "You Got Yr. Cherry Bomb" og "The Underdog", som er litt mer upbeat, med morsomme innslag av messingblåsere og litt "gladere" piano. Dette er kanskje de mest poppa sangene på albumet som for det meste streber litt etter det sære indie-preget.

Spoon gjør ingenting egentlig "feil" på plata. Alt er som sagt "korrekt", og de har nok laget nøyaktig den skiva de ville lage, men det er ikke noe her jeg ikke har hørt før, og det blir dessverre ganske kjedelig.

Innimellom hører jeg litt Madness og ska-inspirasjon, og andre ganger minner vokalen faktsk litt om Manic Street Preachers. Det i seg selv er jo et lyspunkt.

"Ga Ga Ga Ga Ga" er litt som sushi. Noen ganger kommer du over en bit som faktisk smaker godt, men det er jo ikke skikkelig mat! Man blir fristet til å snike seg ut mellom rettene og hive nedpå en pølse i brød fra kiosken over gata.

For fans av bandet og sjangeren kan det hende dette er et veldig godt album, men for undertegnede blir det den aller lengste 36 minutters plata jeg har hørt på lenge, for å si det sånn.

Det blir 4/10, og da strever jeg for å holde meg objektiv. I min hylle havner den aldri.

 

[Kaare G. Opsahl]

Fra 65finger

Spoon Ga Ga Ga Ga Ga
Spoon er fra Austin i Texas og dette albumet ble gitt ut i 2007.
Bandet består av
Britt Daniel (vokal, gitar)
Jim Eno (trommer)
Rob Pope (bass, gitar, keyboards, backing vokal)
Eric Harvey (keyboard, gitar, percussion, backing vocals)

Musikkstilen til Spoon er beskrevet som indierock, en sjanger jeg har problemer med da et er ofte er selvhøytidlige og pretensiøse artister som lager kjedelig musikk. Spesielt er dette tilfelle med indieband fra England, men i USA er det ofte noen perler blant all søpla. Spoon er en perle blant svin, det er sikkert. Et eventyr av en pop-plate med fantastiske låter. Jeg digger stemningen på denne platen. Melankolsk og glad på samme tid. Spennende arrrangementer med kul gitar og trommebruk krydret med keyboards og av og til blåsere.
De er inspirert av ”indie”band (æsj og Bærsj) fra 80 tallet, (Pixies, Clash, Cure, REM m.m.), men har helt klart sin egen stil.

Britt har en fasinerende sårhet i stemmen og er heldigvis ikke for pretensiøs. Jeg har hørt låter på denne platen siden den kom ut men av en eller annen ubegripelig grunn har jeg ikke kjøpt den. Låtene hviler tungt på vokalen til Britt men det er opplagt et band, hvor alle medlemmer har verdifulle bidrag. Meget anvendelig og Kul poprock som har blitt brukt i flere filmer, TV-serier, TV-programmer, til og med i the Simpsons.
Sangene "Don't You Evah" (fra dette albumet) og "I Turn My Camera On" (fra albumet Gimme Fiction) har forøvrig blitt brukt i musikkvideoer med en japansk robot som heter Keepon og har over 2 millioner treff på youtube. Denne anvendeligheten vitner absolutt ikke om at bandet produserer billig mainstream musikk, men heller at deres særegenhet og uavhengige stil blir fanget opp og verdsatt av mer enn en type fans, og at de egentlig ikke kan spikres ned i en fast og bestemt sjanger.
Dette er på pallen for årets plate for meg.
Spoon ruler!!!!
9/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Fra Mbare

Riktignok blir dette en anmeldelse av feil plate (men riktig band og iofs riktig navn på plata), men siden jeg oppdaga det først for noen timer siden, får det bare stå til. Den plata jeg har jobba med er altså denne:


Small Faces - Small Faces

Den korte versjonen: dette er typisk, erkeklassisk mod-musikk. Har du hørt The Who, så vet du hva det går i. Liker du det, er dette en ypperlig plate. Liker du det ikke, styr unna.

Den litt lengre versjonen: Jeg sliter litt med denne musikken, kjenner jeg. Det er fengende, godt sammenskrudd, til tider catchy, men det mangler det siste ekstra før det blir helt kanon. Litt som The Who uten galskapen. Jeg har ikke et veldig nært forhold til The Small Faces, men jeg er ganske så sikker på at jeg har hørt de vesentlig bedre enn på denne plata. Dette er, uten at jeg helt vet, lyden av et band som prøver å finne en sound og ikke enda har funnet den. Litt uferdig, litt ufokusert, litt all-over-the-place. Vanskelig å skrive noe mer om det, kjenner jeg. Karakter? 5.7/10.

Forøvrig er lyden ganske snurrig, i hvert fall det inntrykket jeg sitter med er at denne plata burde vært i mono - nå er det i hard-panned-stereo (i hvert fall store deler av del den) og det blir for rart. Og jeg vil våge å mene at det ødelegger noe for musikken, som mister litt fokus og blir for lite tight. Dette bandet skal sitte som en kule midt mellom HT dine, ikke spredd tilfeldig utover veggen.

 

[Kaare G. Opsahl]

Fra Supertramp

Jeg får redde æren vår, mbare

Small Faces - Small Faces (1966)

"Med hjarte på rette staden" / "Sjukehuset i Aidensfield" - musikk

Det er førsteinntrykket med låta "Shake" (Sam Cooke) som starter ballet på denne skiva - en skive med 23 låter på +/- 3 minutter hver.

Låt 2, Come on children, er en rotete greie i startfasen, men derfra og ut er det noe funk aktig over den - litt "afroamerikansk".

Så begynner det å bli litt kjedelig, rett og slett.

Til vi kommer til Wat'cha gonna do about it. Tilbake til litt funk preg ala James Brown - artig
Underlige solopartier med gitar/hammondorgel.

Så er det en kjedelig stund igjen, før You need lovin'. Og her er Small Faces på sitt sterkeste, etter mitt syn. Blues/funk med en herlig vokal og et driv som nærmest "drar" deg ut på dansegulvet.
Litt av det samme med neste låt, Don't stop what you're doing - men på langt nær det samme drivet her.

E too D - hva er dette, Janis Joplin look-a-like? Pussig låt, men på en måte veldig spennende....

Sha-la-la-la-lee, og dette kunne vært The Monkees. Bra og fengene låt som ikke helt passer inn på albumet og den er da heller ikke skrevet av noen i gruppa.

What's a matter baby, I've got mine, Grow your own, Hey girl er alle sånn passe greie.

Men til slutt, før bonuslåtene, kommer Almost grown. En instrumenttallåt, nesten. Kun litt sang/snakk midt i, ellers er det mye "piggtråd" gitar og orgel -meget bra!

Small Faces ble oppløst i 68(?) og medlemmene gikk til grupper som Humble Pie og The Faces (Rod Stewart/Ron Wood).

Musikken til Small Faces er legendarisk og viktig og får 9 poeng av meg - mest fordi de var viktig inspirasjonskilde for grupper som kom på 70 tallet.

Lyden er fin den, til 60 talls musikk på gratisversjon av Spotify å være.

Høydepunktene har jeg vel skrevet nok om. Nedturen er nok at Sha-la-la-la-lee er å finne på en såpas "funky" plate som dette. Den passer bare ikke inn

 

[Kaare G. Opsahl]

Det er ny dag og dermed tid for ny anmeldelse. Får det travelt på jobb frem til onsdag så jeg poster nå:

That Handsome Devil: A city dressed in dynamite 2008

Mye folk, mye lyd. Kan minne om et samarbeidsprosjekt mellom Foetus og Mr Bungle, litt Tom Waits aktig måte å synge på, litt Frank Zappa på sitt mest kommersielle (Sheik Yerbouti, You are what you is, Joes garage..)og spagettiwesterntwangen til Ennio Morricone. Litt nyere referanser kan kanskje være balkanband som Gogol Bordello og Emir Kusturicas No Smoking Orchestra.
Nesten like ordrikt som rap. Litt collage/ mosaikk over det, med innklipp fra tv serier og filmer, slik også the Avalanches gjør det, men med et helt annet resultat, og også med mye klipp og lim i musikken som kan minne om Naked City sin sekvensielle oppbygging av låter.

Dette er kreativt og lekent, og med referanser fra masse jeg liker så dette burde være midt i gata mi, men det er ikke det i november 2010 i allefall. Jeg digger det, men samtidig ikke. Veldig ambivalent til dette. Funker best i små doser. Totalen blir litt for anmasende for meg, bl.a. på grunn av vokalen. (som om vokalisten er redd for å bli glemt hvis han tier stille i mer enn 10 sekunder) Har dessuten inntrykk av at dette kunne vært fokusert litt bedre, at låtene har et skissepreg over seg. Tøft gjort, men mangler litt substans? Har jeg hørt det bedre av andre?

Er usikker på karakter her. Splitt opp plata og gi det ut som 4-5 spors ep og dette hadde vært drittøft tror jeg. 13 spor på rad blir som å spise spacecakes; lenge før det er ferdig med å sige på er jeg lei allerede. Skal likevel følge med bandet fremover da det lukter litt «aquired taste» av dette.

5/10 fra meg.

 

[Kaare G. Opsahl]

Ingen grunn til å vente

SOUNGARDEN Badmotorfinger:

Jeg har store problemer hvordan jeg skal gripe an dette, ikke minst for å vise respekt for andres smak.
Men; dette er BARE BRÅK! En kakofoni av primalskrik, elektrisk gitaronani og noen som maltrakterer trommene!
Dette er IKKE MUSIKK! Musikk har en del kjennetegn, som helt mangler her: DYNAMIKK, DYNAMIKK, DYNAMIKK! Her er det full peis- hele f... tiden. Grusomt! Variasjon i tempo mangler totalt. Hver låt er en kopi av den forrige headbangeren. Er helt utslitt etter å ha lyttet til dette bråket.

Karakter 0 av 10. og da er jeg snill!

Puh!

 

[Kaare G. Opsahl]

Soundgarden - Badmotorfinger

Først og fremst, Lars_Erik og jeg har hørt på totalt forskjellige album. At han klarer å finne kakafoni, primalskrik, støy og gitaronani kan jeg bare tillegge en vill koblingsfeil hos Spotify som har ført til at han har lyttet til Melt Banana eller Kore Ga Mayaku Da. Jeg er glad i japansk støyrock, bevares, men jeg skjønner at han ble forvirret når han trodde han skulle få servert Soundgarden.

Innenfor det vi for enkelhetsskyld kan kalle grunge kom det to(kanskje jeg glemmer noen nå, jeg har tyllet i meg en del alk under en lengre middag i kveld,) veldig gode skiver, og et sutrete makkverk av noen som var så drepende kjedelige at de tok bandnavn fra syltetøyet til bestemoren til vokalisten.

Der Nirvana gav deg inntrykk av at de bråket og satte deg på prøve, men allikevel fulgte en så forutsigbar og nynnevennlig formel at du blant annet finner den hos Beethoven og Bach, var ikke Soundgarden villig til å gi noe ved dørene. Badmotorfinger er metall i møte med grunge, resultatet er gitarer som som er helt feil, men allikevel så riktig og temposkiftninger som ville skremt vannet av Eddie Vedder på høylys dag. Takk og lov. Men samtidig er den gode melodien grunnlaget for alt de gjør. Hurra for det også.

Jeg har ikke hørt på Soundgarden på lenge. Grunnen er Chris Cornells soniske selvmord med Audioslave, det kjedeligste fanget på tape på denne siden av Kari Bremnes. Men dette gjorde godt, denne runden av stafetten fikk meg til å gjenoppdage Soundgarden og gleden ved å knalle avgårde i bilen til Badmotorfinger og Superunknown, for ikke å snakke om å drikke øl med kompiser og hytte med nevene i takt med musikken.

Synes man dette er bråkete, kjedelig, ensformig og lite givende etter å ha hørt de fire første sangene, ja, vel, så er nok ikke Soundgarden noe for deg. Alternativt har spotify sendt deg til feil sted.

At ikke Soundgarden feide Pearl Jam så ettertrykkelig av salgslistene med denne skiva at Eddie Vedder aldri våget seg i nærheten av et studio igjen er et av 90tallets største mysterier og sorger.

7/10

 

[Kaare G. Opsahl]

And You Will Know Us by the Trail of Dead - "Madonna"

Merge Records (1999)




Episk punkprog på ville veier.​

Austin i det erkekonservative Texas, en smeltedigel for musikk, her er rom for det meste. Førsteinntrykket er det samme med "Madonna". Trail of Dead er et sammensurium av flere stilretninger, og angriper låtene med hardcorehissig vokal, tidvis tøft, tidvis kjedelig i dennes noe begrensede repertoar. Det hele fulgt av korrekte indiestøygitarer, toppet med noen avsindig pompøse trommearrangementer . Kan noen være så snill å tenne opp i peisen med den ene trommestikka?

Bandet fungerer best på den lengste låta, "Aged Dolls", melankolsk og nedtonet, etterfulgt av et drøyt ett minutts, nærmest klassisk mellomspill, før den blodtøffe punkmördaren "A Perfect Teenhood" blir voldtatt ihjel av overivrig flink trommis. Tilnærmingen "drummer larger than the band", smaker riktig ille og ødelegger for låter som har potensiale.

Medlemmene i Trail of Dead har sikkert partiboka i orden og kan sin musikkhistoriske ABC. Dessverre oppfattes det som var spennende de første gjennomspillingene, etterhvert som selvmotsigende monotont og kjedelig i lengden. For hver lytt (10 i tallet) går den mer og mer ut på dato. Synd.

5/10

 

[Kaare G. Opsahl]

…Trail of dead - Madonna

Madonna er Trail of dead albumet som virkar å lede til noko stort. Eit verk av støy og idear som virkelig vil men som etterlet intrykket av at det kunne vore kvassare. Det er tegn til knall materiale her, men det forsvinn litt inn i mellom nokre litt for ordinære låter. Vanviddtromminga som til tider styrer plata er eit høgdepunkt. Eg kan tenke meg at albumet er knallsterkt for dei som har minner tilknytta det eller venta spent på dette etter å ha høyrt den sjølvtittelerte debuten. A Perfect Teenhood er eit høgdepunkt - det syntes nok og Them Crooked Vultures.

Eit album eg føler eg ikkje "har rett" til å sette så høgt som dei som føler "eigarskap" til albumet (om det gir meining). Eg trillar terningen til 6.5 av 10. Kjem til å høyre meir … Trail of dead! Trur dei har sterkare album enn dette.

 

[Kaare G. Opsahl]

Lyres - Some Lyres

Utgitt 1994

En parodi på Rollings Stones - Some Girls

Noen bilder:

De har byttet ut noen medlemmer etterhvert, men frontmannen til venstre her er i allefall Jeff Conolly. Et nyere bilde til høyre.



Ja, her kommer rockefoten på under ett sekund! Tett driv, energisk vokal og full fart. God gammel rock´n roll feeling fra 60-tallet eller rettere sagt løssluppen garasjerock. Innsatsen er det ingenting å si på! Kjapt inn i låt to og det er umulig å sitte stille. Yeah ... Gulvplassen blir brukt og håper ingen naboer ser meg rave rundt i bare underbuksa.

Roer tempoet ned litt på låt tre, mens vokalen kommer bedre frem på kanskje enda bedre melodilinjer (kanskje et klønete uttrykk, men er ingen musiker). I like! Kul låt og godt gitarspill. Det groover godt. Don t Give It up now ....

How Do We Know endrer karakter noe. Litt mørkere og saftigere lyd. Litt mer punk. Jeg synes Lyres har en fin liten røre av hårfine sjangerblandinger. Bra saker! Neste låt får inn orgellyd også og går mer mot tradisjonell rock. Ingen dårlig låt dette heller, men ikke like bra som de forrige for min smak. 80-talls skrikevokalen er ikke så godt likt. Er nok låten jeg liker minst.

Mitt yndligstall 6 fordrer en god låt. Det pleier å stemme overraskende godt og er ikke noe unntak med Lyres. We Sell Soul er en super kul låt med tøff og energisk vokal. Får frem rølpete dansefoter igjen. Oh Yeah... Dette er en låt man kan spille om og om igjen og bare digge.

Touch starter med munnspill og det samme trøkket og drivet. Han synger kult, og dette er også en av de bedre låtene. Gode gitarriff.

Og nå skal vi jaggu mot typisk god rock ´n roll pop fra tidlig 60-tall med Here´s a Heart. Man kan jo nesten missta dette for å være Beatles. Joda, jeg liker dette også. Men man kan jo lure på om det passende for denne plata som helhet?

Sun´s Goin´ Down har flotte melodier. Vokalen synes å drukne litt, men det er nok helt tilsiktet. Liker denne godt og særlig gitarriffene. Flink mann på trommer også.

På den tiende har de skrudd lydkvaliteten enda et hakk mot 60-talls lydkvalitet eller garasjerocklyd(?) i tillegg. Er det nødvendig? Ikke av de beste låtene denne, uten å være noe dårlig. Det synes litt som de går litt tom for gode ideer mot slutten så jeg får litt fyllstoff feeling. De er ikke like fokuserte synes jeg. Men jeg litt streng nå.

De to siste låtene blir jeg ikke like engasjert i, men ingen låter er dårlige på denne plata for de har god teft og godt driv hele veien. Jeg synes alikevel første havlvdel er best.

Favorittlåter? Liker låt 3, 4 og 7, men kan ikke unnlate de to første friske og lette låtene heller. Men låta som skiller seg helt klart ut er We Sell Soul. Virkelig herlig når Jeff “Monoman” Conolly 1:41 ut i låta skriker energisk ut “Are you ready....” og gitar og bass kommer inn i en grisetøff melodi med påfølgende knallbra vokalarbeid! Når jeg nå søkte etter tekstene så finner jeg ut at dette er faktisk er en coverlåt fra Roky Erickson og The Spades som de med The 13th Floor Elevators gjorde om til Don´t Fall Down. Se det se det .. Uansett så står denne låten til toppkarakter alene. Lytter til den litt seigere orginalen og lurer på om jeg faktisk kan like denne versjonen enda bedre. Er det flere coverlåter? Ja, de er visst mye av det. Suns goin´down og Touch er fra Outsiders. She Pays the Rent fra Otis Redding. Er alle coverlåter? Kan tyde på det. Skjønner også at Some Lyres plata består av låter fra ulike perioder. Spor 3 og 4 er fra 1979 og det er tre live opptak (5,7,12) Veldig vanskelig å finne noe info om Lyres. Lyres ble grunnlagt i 1979 og de er fra Boston , men de begynte som De-Militarized-Zone (DMZ) i 1976. De har vært til til og fra siden den gangen så vidt jeg skjønner. De har gitt ut bare 5 plater.

Synes som bandet har fått lite oppmerksomhet i media og det er synd, for jeg synes dette er en veldig bra plate som er tett og variert produsert. Men å covre andre er vel ikke like verdsatt? Noen færre låter har fort dradd dem opp på 8´ern.


7,8/10

 

[Kaare G. Opsahl]

(Poster allerede nå da jeg blir bortreist noen dager.Kan dermed ikke komme med noen ytterlige kommentarer)

Lyres - some lyres (1994)



Tja..hva skal man si om Lyres?.Denne gangen var jeg heldig å få tak i platen på cd.Har derfor hørt den på begge anleggene,samt at jeg har dock'et den inn på i-pod'en.Har da hørt platen med headset og via nattbordsradioen.

Lyres er omtalt som verdens lengstlevende garasje indieband.Gruppen ble stiftet i Boston i '79 av Jeff Conolly.Han kom da fra bandet DMZ.Conolly med kleggenavnet "monoman" synger og trakterer et vintage Vox farfisa orgel.Jeff er den enste igjen av orginalbesetningen.(Riktignok er gitarist Peter Greenberg tilbake i dagen's line-up).

'some lyres' er et samleplate med 12 kutt som tikker inn på sympatiske 39 minutter.Her er en del fra bandet's 4 offisielle album fra åttitallet,noe fra Ep'er og et singelkutt.Her er også med et par livekutt (leste et sted at desse var teipa under en konsert i Oslo).

Plata åpner med to heftige garasje/rockabilly-låter der orgelet driver melodien frem.Så tones tempoet litt ned og vi får et noen soul-aktige låter før tempo'et dras opp igjen.Mot slutten de nevnte livegreiene.Det er klar 60-talls innspiriasjon her og endel av musikken hadde nok glidd rett inn på en av nugget-boksene om gruppa hadde eksistert da.Vokalen er mikset langt bak i lydbildet.Det er av og til vanskelig å få med seg hva Conolly synger om.Tekstmessig er ikke Lyres noen kandidat til Nobelprisen i litteratur med tekstlinjer som '-I need money more than I need you'.Men til gjengjeld er dette rock "med baller".Musikk som virkelig gir bakoversveis.Det hadde vært fett å oppleve desse live på en intim klubbscene.
'

Det er vel unødvendig å nevne at coveret er en parodi på Stones' 'some girls'.

Lyre's musikk står helt klart til en åtter,men i og med at jeg ikke er så begeistret for samlealbum havner denne på 7/10.

Plata's høydepunkt er for meg de to første låtene 'busy body' og 'how can I make her mine'

mvh. s,

 

[Kaare G. Opsahl]

The Clientele - Strange Geometry
Merge Records, 2005

 

[Kaare G. Opsahl]

The Clientele – Strange Geometry
”Not my cup of tea” (sitat H.R 8/11-2010)

Sånn sukkersøt musikk forbinder jeg med “tenåringsjente-i-kjærlighetssorg” sitt foretrukne valg, hadde de bare hørt om det noe de selvsagt ikke har og må ta til takke med det bittersøte som finnes på VG lista den dagen. Mine døtre skal få vite bedre og få denne først som sist da tiden vil komme til dem alle.

Jeg kan faktisk ikke finne en situasjon jeg har vært i hvor dette er musikk som kunne passe meg. Å kjøre bil til ville medført først som sist at jeg hadde havnet i grøfta bare for å finne på noe. Hadde jeg hatt fest og spilt dette – hadde mennene innsett at lysten til å komme hjem med sine fruer er fånyttes, og minst et par kjerringer ville sittet og tenkt på de gangene de var dumpet i stedet for. Som bakgrunnsmusikk er den poengløs da det hele i grunn bare er støy og man kan like gjerne ha det stille.
Nå har jeg nå engang fått denne skiva og skal anmelde den – så har spilt den jevnt og trutt siden den gang.
Så hva videre?

Vel – kan man skrive noe om en plate som ikke passer ens smak?
Joda – dette er faktisk ikke så ille likevel. Vokalen virker oppriktig deppa. Musikken er tidløs og kan i grunn ikke aldersbestemmes med unntak av at instrumentene som spilles på var funnet opp. Musikerne går på Ritalin (tror jeg) og de har passet dosen sin ganske godt med få unntak. Ikke mange gitarsoloer som tar av, men det forekommer. Midt i et spor kalt E.M.T.Y. så får hovedgitaristen et anfall og skal spille heftig solo (vel heftig er vel å ta litt hardt i) – men så husker han at det var slikt han gjorde i et tidligere band da musikken får han til å tenke på det som var og ikke det som er nå. Trommeslageren er heller ikke plettfri og prøver å gjøre opprør på låten ”When I Came Home From The Party” – godt at det var i alle fall EN av dem som hadde det moro på den festen….
Det som irriterer er spor 11 – ”Losing Haringey”. En låt som ikke passer inn, bryter hele mønsteret. Musikken en den samme, men fra å synge så går ting over til å lese et brev, gjort med Fortellerstemme, dvs. annen vokal. Godt forsøk på å skape litt spenning, men ikke vellykket synes jeg.

Poenget er vel – musikken her er ikke spennende. Tror heller ikke at den er ment å være veldig spennende, ikke ment å bli spilt i tide og utide, men derimot laget for tenåringsjenter-med-kjærlighetsorg og til det så har de lykkes. De har i alle fall ikke startet dette bandet for å dra damer – da de eneste jeg kan tenke meg går på den er – ja nettopp – litt eldre tenåringsjenter-med-kjærlighetssorg og dermed være hensiktsløs da man neppe ikke havner i senga første kvelden uansett.
De har lykkes på en måte som ikke irriterer meg nevneverdig også.
Så karakteren.

Denne får faktisk fem av ti mulige, da jeg tror de har vært flinke innen genre. Jeg kommer aldri til å spille dette igjen selv, men kommer nok til å stikke innom med CD’en som jeg sikkert kommer til å kjøpe for å ha i kriseberedskap når ungene kommer i rett alder slik at de får sjansen til å deppe ordentlig!

 

[Kaare G. Opsahl]

The Decemberists - "The Crane Wife"
(Capitol 2006)

Folk-rock goin´ large

Åpningskuttet "The Crane Wife 3", bygger seg på sekunder opp fra enkel nedstrippet, ja nesten klassisklydende keltisk folk, til et voldsomt grandiøst instrumentert lydbilde. Sammen med neste låt ut, den over 12 minutter "The Island", den perfekte side "A" på en LP, velspilt og melodiøst som det er. "The Island" er strengt talt 3-4 låter gående over i hverandre, langt fra så progepisk som lengden skulle tilsi.

Bygd rundt frontmann, låtskriver og vokalist Colin Meloy´s umiskjennelige stemme og fremførelse, er ikke The Crane Wife noen enslydende plate. Her gis det smaksprøver på 90s indie, 70s tyngre rock, sommerpop, vakker duett og sart sing/songwriting, uten at temaet schizofreni av den grunn noengang trengs og bringes på banen.

Savner noenganger den gang den enkle vinyl LPs klare begrensinger i tid, og effektivt barberte låter, men jeg gir likevel 7+/10 herifra.

 

[Kaare G. Opsahl]

The Decemberists - The Crane Wife
jeg nominerte denne platen fordi jeg syntes det er pussig at jeg liker en skive som har tydelige progreferanser og er godt forankret i "indiesjangeren" tilsammen burde det vært nok for meg til å skygge unna. Sterke melodier, spesielt bra vokalarbeide og en stemning som griper meg, er stikkord som rinner meg i hu. Dette er etter min oppfattning bandets sterkeste skive og en som titt og ofte spilles i stallen. Ellers stiller jeg meg bak ErosLoveKing glimrende anmeldelse (Som vanlig)

8/10

Hater ikke "indisjangeren"

 

[Kaare G. Opsahl]

OK. En rask anmeldelse av albumet jeg selv nominerte denne gangen, altså:

Backstreet Girls - Christmas Crusher

Det jeg liker med denne plata, er det samme som med alle skivene til Backstreet, egentlig. Bredbeint og hardtslående boogie rock'n'roll. Samspilt og tight. Levert med et skikkelig trøkk og driv som sitter rett i fletta og umiddelbart starter rockefoten hos undertegnede i alle fall.

Akkurat denne skiva har altså et juletema, uten å bli sviskete. Gode låter, selv om den taper seg litt på de siste to av fem sporene, med den litt barnslige "Don't mess with my Tequila" og julesang-medley-tingen "A Merry Jingle".

Uansett er det alt i alt en veldig morsom og fengende "juleplate" med ærlig rock'n'roll med flat pedal.

7/10

 

[Kaare G. Opsahl]

The Sonics
Busy Body!!! Live In Tacoma 1964


Lyden av jul fra en reiseradio pakket dypt ned i en våt gymbag, eller noen som glemte å ta opp mikrofonen fra innerlommen når de tapet denne konserten? Ikke godt å si, men grumsete og begredelig lyd kamuflerer kuttene og gjør dem uegnet til lytting. Synd, for det er endel greie låter på albumet. Etter en litt masete og unødvendig intro fra en eller annen klovn på en nattklubb, eller hvor det nå er de spiller så begynner musikken så smått. Litt tradisjonell buleblues starter det hele, lyden svinger litt ut og inn som fra et dårlig AM-mottak, men slukker aldri helt så det går an å få med seg musikken hvis man konsentrerer seg.

Tall Cool One er litt bedre med gitar, orgel, trommer og dansebandsaxofon som lager grei 60-talls stemning. Greit, men det låter så ille at det ikke går an å lytte til. Bandet skifter venue midt på platen, og låtene herfra går fra ullent til skurrete. Om det er en forbedring eller ikke blir en smakssak. Låtene er jo tildels gode, Have Love Will Travel er jo en udødelig klassikker. Synd det blir ødelagt av møkkalyd, for det går nesten ikke an å høre vokalisten en gang på denne sangen.

Bedriten dårlig utgivelse som aldri burde vært sluppet.

The Sonics er et fantastisk band, men dette er bare trist. Det går rett og slett ikke an å høre på denne platen.

2/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Beklager at dette også blir en litt kort og enkel anmeldelse. Får skylde på den berømte "tidsklemma".


The Tractors - have yourself A Tractors christmas

Dette er et julealbum fra country-prosjektbandet The Tractors, og det er slett ikke verst. En lett blanding av tradisjonelle julesanger med eget preg, egenkomponerte julelåter (Til og med sin egen versjon av juleevangeliet i spor 3, "The Shelter".) og en resirkulert tidligere hit med ny tekst. ("Baby Likes To Rock it (In A Boogie Woogie Choo Choo Train" ble til "Santa Claus Is Coming (In A Boogie Woogie Choo Choo Train")

Ganske godt driv på mange av låtene, et par svisker og et par tradisjonelle julesanger med bandets eget country-preg.

Skjønt; Country? Ja, det er typisk klassisk C&W-stil på mye her. Pianoet f.eks. minner meg om en Saloon-pianist i en gammel westernfilm som spiller ufortrødent i vei mens John Wayne slår whiskeyflaska i hodet på en badguy ved bardisken. ...Men likevel er det nesten like mye klassisk rock'n'roll, dette, og med tydelige referanser til både blues og bluegrass, som country.

Det høres ut som traktorene er dyktige musikere, og jeg liker spesielt godt gitarlyden. Mye bra slide-gitar også!

Denne musikken kunne jeg godt tenke meg å høre live på en pub i julebordsesongen, og det er kanskje i slike settinger bandet hører hjemme også.

Absolutt hørbart, men juleplata blir nok litt fort kjedelig. Jeg håper at de andre platene til bandet er mer spennende i lengden. Som juleplate er denne bra!

Jeg vipper litt her, men gir plata en 6/10.

 

[Kaare G. Opsahl]

Og en liten enkel omtale av min nominerte. Tractorjuleplata. Eller christmas som det heter, da tydeligvis jul er en amerikansk sak. Når det gjelder mesteparten av musikken ihvertfall.

Tractors ja.

Har vel hatt den liggende her siden den ble kjøpt i, må ha vært rundt 95 tror jeg.

Lite spilt, er ikke mye julemusikk som spilles her. En midt på treet plate, som har sine svingende øyeblikk.

Rocka country er vel båsen jeg vil putte den i.

Hørte på den en gang for noen dager siden. Og da blir det sikkert noen år til neste gang.

5/10 fordi den er ikke så aller verst.

 

[Kaare G. Opsahl]

- Er dere hypp på å dra til Texas i tre måneder? Alt gratis, 30 dollar dagen i lommepenger. Bli kjent i miljøet den første måneden, øv litt den andre og spill inn plate den tredje. Hvem sier nei til no' sånt? Ingen!

- Så vi dro til Texas, vi. Fester i en måned. Signer til og med med et stort management.

- Nå er dere SÅ langt fra å bli millionærer. Slapp av, den første millionen kommer neste uke. Sign her:::

På en tre cm tjukk kontrakt.

- Men så kunne han ikke et ord engelsk, sier Baarlie.

- Det ender med at vi speller showcase for CBS, bassisten i Blondie kommer og ser oss. Klokka ti på morran, sola står inn i lokalet. Vi gjorde vårt beste, vi, og han kom opp og sa:

- You're SO close!

- Og så skjedde det ikke no' mer. Så vi brukte opp resten av penga og dro hjem.

Det gikk slik for seg, forteller Hans Petter Baarlie. Angus Youngs største fan og kopi. Jeg husker han fra en gang på 80-tallet, da han dukket opp på TV med sin gibson SG. Jeg husker jeg syntes han var et sted mellom passe cool og ufattelig tåpelig, eller litt av begge deler. De var SO close i starten og har vel vært det siden. Musikken er svært nær AC DC fra Bon Scott-tiden, ispedd litt Ramones/Sex Pistols og Status Quo. Det er ett stort problem med å kopiere AC DC. Alle kan spille den typen musikk men ingen kan gjøre det så bra som AC DC selv. Derfor var dette et dødfødt prosjekt fra starten. Men hvis man får for mye julefred i jula
og trenger å løse opp litt er det bare å sette på Backstreet Girls - Christmas Crusher så har man det ikke kjedelig det neste kvarteret. Her går det unna i no bullshit hard rock boogie eller hva man kan kalle det. 5 kjappe låter, først så rocker man julerock og så er det en kjapp juleboogie, så er det full rulle med Rudolf, Før man tar en kjapp fransk tequila, tror den må bli fransk, atså ei dame med salt mellom puppene og lime i munnen så er det bare å forsyne seg. Det hele avsluttes med A marry jingle - We whish you a marry chistmas and a happy new year og jinglebell på på høyoktan. Godt egnet dersom man vil bli kvitt svigermor i romjula, eller vil ta en kjapp trim med luftgitaren for å forbrenne juleribba. Musikalsk innhold: 1/10, morofaktor: 10/10. Totalt: 5,5/10. God fornøyels. Selv setter jeg heller på High Voltage av originalene, eller kanskje ikke når julefreden blir for stille...

 

[Kaare G. Opsahl]

Egenanmeldelse:
Bugge Wesseltoft
It's Snowing On My Piano (1997)

Jeg liker ikke mye julemusikk og oppfatter mange av disse innspillingene som forsøk på å skape noe nytt over gamle låter uten å helt lykkes.
Poplåter som skal være julesanger er for meg intetsigende svada og gir ingen som helst lytteglede.
Ganske så rart da jeg pleier å ignorere tekster sånn jevnt over hele fjøla. Har ikke noe i mot kor men det blir fort for mye av den slags også.
Alt i alt så betyr det jo at jeg ikke spiller noe særlig med julemusikk, men det finnes noen få unntak. Denne er altså unntaket.

Dette er ikke en plate med et utall instrumenter, improviseringer og “hør-hvor-flink-jeg-er” låter, men derimot et svært enkelt album uten vokal,
og hvor pianoet skal frem. Låtsammensetningen er gjennomtenkt og visker nå er det tid å roe seg ned et par tre hakk.
Hele platen kunne like gjerne vært spilt inn under ett mens Bugge sitter og koser seg foran pianoet uten så mye som en eneste tilhører og ikke ment for utgivelse i det hele tatt.
Liker også veldig godt lyden i flygelet som maner frem ro og fred hos undertegnede.

At jeg nominerte denne til denne runden er dermed ikke så rart. Jeg har ingen andre plater som er definert “advent/Jul” og trenger det heller ikke da denne er for meg nok.

Jeg gir selv denne 8/10. Jeg tviler at den kommer til å vokse eller synke noe mer for undertegnede de neste årene heller

 

[Kaare G. Opsahl]

It's Snowing On My Piano - Bugge Wesseltoft

Denne har jeg hørt fra før, og jeg kunne godt ha nominert den selv, om så ikke allerede var gjort.

Konsept: Bugge spiller kjente julesanger på piano, uten effekter eller komp.

En ordentlig fin plate, synes jeg. Disse sangene blir tidvis fremført på skikkelig vis også av andre, men man er vant til å høre dem som allsang (surt, marsjtakt, hoppe over pausene) eller jamrende og overfrasert av en eller annen syngedame med generøse lag lipgloss over leppestiften (kilde: TV-reklamer). Bugge derimot får frem kvaliteten i melodiene og det han gjør av improvisasjoner er i all hoevdsak pent og smakfullt. Jeg liker akkordbruken hans på platen veldig godt. På tross av improvisasjonene og akkordbruken så fremstår melodiene som renere og mer avkledd enn de vanligvis gjør, og man hører godt hvor de kommer fra, og at julesanger ikke har oppstått som en katalog, men i diverse musikktradisjoner.

Bakgrunnsstøy kler forresten denne lavmælte musikken dårlig. På konserten til Bugge i Konserthuset for et år siden hadde man plassert viftekjølte PA-forsterkere på scenekanten, som faktisk klarte å til tider overdøve pianoet, hvertfall for meg som satt langt fremme. Veldig merkelig påfunn.

Konklusjon: Selv om det er mye pent å si om platen så har jeg i bakhodet at feltet den konkurrerer i (julemusikk) ikke det mest spenstige. Som plate får den 7/10. Som juleplate hadde den fått 8.

totte

 

[Kaare G. Opsahl]

Jul i Garasjen

Så var det denne da. For andre gang på rad skal jeg mene noe om en av Eroslovekings utvalgte.

Mer vrien og mene noe om denne enn Kid Congo syns jeg. Men jeg får prøve.

Det kjøres i gang her med en julevariant med ny tekst på Sonics "Have Love Will Travel". Nurse Julie, bassist i gruppa sunger i duett med Billy Childish. Nesten så nissen er en gammel gris og skal lure med seg den unge vakre her.

En artig vri på The Whos, "A Quick One While Hes Away" er det også. Hører fler kjente ting videre på plata her.

Hadde det ikke vært for at Christmas blir nevnt fler ganger her, så hadde det ikke vært mye til julemusikk.

Men det kan være greit og spy i juletrefoten av og til.

4/10.

 

[Kaare G. Opsahl]

Mitt eget bidrag:
Sting - If On A Winters Night


Hvorfor bidraget?
Tja, har ikke noen "ekte" juleplater jeg hører på.
Dette er en vinterplate for fyr i peisen, stille i fjøset og god drikke i glasset.
For meg er atmosfæren og stemingen i platen som skapt for slike stunder.
Stort sett enkle arrangementer der instrumentene ikke slåss om plassen i lydbildet.
Favoritt er 5-ern, Christmas at Sea. Dikt fra Robert Louis Stevenson til toner fra Sting og Mary Macmaster.

R

 

[Kaare G. Opsahl]

Sting - if on a winter night
2009 - 15 låter

Sting har gitt ut 3 veldig bra plater med The Police og de ble utgitt før 1981, han har videre gitt ut 2 gode plater med samme band som ble gitt ut før 1984. Etter 1984 har Sting vært et stort gjesp og gitt ut en endeløs rekke med søvndyssende soloskiver. Dette var mitt bakteppe før anmeldelsen av denne juleplaten.

Jeg liker ingen av Stings soloskiver. Helt ærlig, jeg avskyr Sting og de søvndyssende, gudsjammerlig kjedelige platene fylt opp med flinkismusikkere for å dekke over drittlåtene.

Denne skiva er den jævligste han har sluppet disse 26 årene. Jeg har lyttet gjennom denne 5 ganger og jeg fikk rapptusbein etter 3 låter alle gangene. Jeg ble aggressiv og sur av å høre på dette.

Nok drittpreik. Musikken er en blanding av irsk folkemusikk, Enja og Gregorian Chants. Slapt og uinnspiret fremført av musikantene. Vokalarbeide til Sting er uinspirert, tilgjort og krampeaktig. De av dere som har hørt Gregorian Chants på Youtube vil nikke gjenkjennende. En blanding av julesanger, folkehymner og salmer fremføres.

For meg virker det som kun en mulighet for å stikke enda noen slanter ned i de velfylte lommene har vært motivet for å gi ut dette makkverket. Denne platen gikk til nummer 6 på Billboard i USA! Utrolig.

Et makkverk! 0 av 10

Jeg liker deg RoDa og håper du ikke tar det personlig

 

[Kaare G. Opsahl]

David Bowie
David Bowie - 1967




David Bowies karriere har vært en berg og dalbane slik jeg ser det. Fra det mest geniale til det intetsigende. Sånn må det kanskje være for en artist som tross alt har gitt ut plater fra 1967 og frem til i dag. Dette er debut albumet.

Det slo meg ganske fort – denne skiva har jeg aldri ofret mye tid, men sitter med samme inntrykk som jeg gjorde for noen år siden, og noen år før det – Bowie har ikke funnet seg selv enda. Og plata er i grunn ganske rotete men man hører mye av det som på senere album med elementer fra vaudeville, rock samt noe glam.

I dagens platemarked ville nok vår godeste Bowie ikke fått sjansen til å gi ut mer – så vi skal være overlykkelige over at denne skiva ble gitt ut i datidens platemarked for de påfølgende skivene er uten tvil evigvarende klassikere.

Skiva har sin sjarme, med låter som “Love you till Tuesday” , “Little Bombadier” (Tuba er et kult) “Come And Buy My Toys” og” She's Got Medals “
Jeg klarer ikke dra frem noe som utmerker seg på denne. Han har gjort alt bedre (og dårligere) etter. Likevel anser jeg dette som en viktig plate historisk sett. Denne skiva var med på å definere Bowie i en retning som jeg liker. Likevel så ville jeg aldri spilt denne igjen dersom det ikke var for denne stafetten.

Karakteren den får er 5/10 noe feig kanskje, men jeg klarer rett og slett ikke å ta stilling til om jeg liker det eller ikke.

 

[Kaare G. Opsahl]

David Bowie - David Bowie

Denne platen, eller rettere sagt sangene på denne platen var viktig for meg som barn på 70-tallet. Platen var Images_1966–1967, en samler med mye av de samme låtene, og fascinerende illustrasjoner på coveret. Litt av den nostalgien sitter i ennå når jeg hører platen, litt som med jul. Jul var stor stas når man var barn.

Men den nominerte platen hører jeg på fremdeles. (Images finnes bare på LP.. og mitt eksemplar er herpet som en gammel stikkebil). Jeg er glad i mange av låtene på den og mener de holder godt mål selv i dag. Det er en litt annen side av Bowie enn det han laget senere. Men han har aldri helt sluppet denne litt barnlige naiviteten som denne platen viser så godt.

Låtene er små historier og forundelige dikt og bilder, om man tar dem for face value eller velger å tolke dem dypere så er det mange godbiter i tekstene.

Platen på Spotify er rotete, og her har man tømt skuffen på verste vis og grytet sammen ymse versjoner og kutt helt uten sammenheng. Det er unødvendig, og viser at hvem det nå er som har satt sammen denne versjonen ikke har noen som helst respekt for materialet med ser på det hele som en ren akademisk utgivelse. Hvem trenger tre versjoner av samme låt på platen? :-\

Og ja, tuba kan være kult:

[video]0DakPPBqPok[/video]


Jeg blir alltid litt glad når noen liker disse låtene, men det blir umulig å gi en karakter på denne som gir mening for andre. Jeg holder disse sangene høyt. Men har man ikke et forhold til tidlig Bowie så er det ikke sikkert at dette er så givende å høre på. Kanskje litt som med julen egentlig. Fjerner man det nostalgiske aspektet er det ikke så mye igjen. Men det som for oss er nostalgi, er kanskje det som andre vil bygge sin nostalgi på når de blir gamle. Det er en fin barneplate dette.

 

[Kaare G. Opsahl]

Jerry Douglas: Jerry Christmas

Denne nominerte jeg selv.
Jerry Douglas spiller litt ymse strengeinstrumenter på denne platen, men mest resonatorgitar/dobro som han er mest kjent for (med god grunn). De fleste sporene er kjente anglosaxiske julesanger. Douglas har med diverse gode musikere på ulike spor hvorav de fleste er vokalfrie, men med noen unntak. Maura O'Connell synger "New Year's eve", som er et flott spor, og Jerry selv er julenissen som låter mer som Draugen på "Santa Clauss is coming..." i en litt nifs versjon med småpsykedelisk klokkespill og xylofon (?). En spenstig, variert, vakker, uvanlig og gjennomført juleplate som like gjerne spilles også om sommeren. Den hører helt klart hjemme i amerikansk folkemusikk og country-sfæren, men vil nok bli likt også av folk som normalt ikke begeistres av denslags. Jeg gir 9/10.

 

[Kaare G. Opsahl]

Hans Rotmo - Vårres Jul 2

Vi kom skjevt ut, Vårres Jul 2, og jeg. Med et førsterefreng som begynner med Arne, Bjarne, Jesubarnet ville det seg bare ikke.
At kompet på låt to høres ut til å være laget på et Soundblaster 8 bit lydkort fra '92 gjorde ikke saken bedre. Teksten har sine gode stunder, men for min del kveles det litt av at det virker som om Rotmo akkurat har oppdaget at man kan programmere EDBmaskiner til å spille instrumenter.

Men fra sang fem og utover tar det seg opp betraktelig, Min Første Julefest, Ølbrygginga og Julegavan Uti Bila er alle finurlige, morsomme og ganske såre på samme tid. Vårres Jul 2 er nok ingen tradisjonell juleplate, jeg får i hvert fall ikke noe julestemning av å høre på den. Men som et skråblikk på julefenomenet fungerer den fint, og jeg vil tro at den kan gjøre seg som et fint avbrekk mellom sølvgutter og juleoratorier. Kanskje spesielt på et julenachspiel, om noe slikt finnes.

Halvparten av låtene er vel verdt å høre på, resten er ingenting for meg, og på bakgrunn av dette kan ikke karakteren bli særlig høyere enn 5 av 10.

 

[Kaare G. Opsahl]

Hjelmer, hjemmebrent, hauverk og honning. O jul med din glede!


Prøver meg på den jeg fikk tildelt, jeg.
Hva det har med jul å gjøre får andre tolke, og kanskje I'll-finger-her hadde en vid inngang?
Well.....




Neutral Milk Hotel – In an Aeroplane Over The Sea


Mann leser Anne Franks dagbok, utvikler en dyp kjærlighet til henne og skriver låter.
Denne platen synes jeg er noe jævla helvetes skramlete tøv og slakten er klar, fort gjort!
Men så tenker jeg som så:
Noen har nominert denne platen og jeg skylder vedkommende å prøve å finne ut av hvorfor.
Hvorfor kan noen like dette som høres så sært og dårlig ut?

Så jeg starter på en liten vandring på nettet for å finne ut mer om band, mann og musikken.
Det blir veldig tydelig at denne platen er tekster, tekster og tekster, og at den i stor grad er Jeff Mangum.
At det er presentert med vokal, instrumenter og ræva opptak (såkalt LO-FI) et nesten uten betydning.
For dette er albumet som tolkes i øst og vest på grunn av tekstene, denne plata gjør noe med folk!
Noen vil ta livet av seg, andre mener dette er det vakreste og gladeste de har hørt, noen minnes sine døde venner og familie og noen snakker om fingerpuling, sædsprut i auan og pikkhode.
Men de fleste er enige om at dette er en plate som handler om Anne Frank ispedd litt av livet til Jeff Mangum selv.

Selv etter min andre måte å angripe denne platen på synes jeg The King Of Carrot Flowers pt1, 3 og tre er bare fyllstoff. Tekster som kan tolkes i alle retninger og jeg opplever dette som en slags ”vi legger lista her så vet du hva du får” innledning til resten av albumet. Tåler du ikke dette så er sjansen stor for at resten også er utålelig.

Tredje låt – tittelsporet begynner å feste seg. En slags gladlåt over hvor fint og flyktig de vakre ting i livet og livet selv er. Samtidig får jeg en følelse av underliggende tristhet. Liker musikken som er lystig og glad, med ræva lyd som seg hør og bør. Lo-Fi selvsagt. Passer på en merkelig god måte.

Så kommer vi til gutten med to hoder som sitter og tapper på glasset i krukka si. Her tolkes det livlig i alle retninger igjen, og det er faen ikke rart med sånn en tekst. Jeg begynner å undre, hva foregår i hodet på mannen som skriver disse tekstene. Er han plaget av indre demoner?

Så kommer en instrumental, en slags begravelsesmusikk kanskje?
Ikke nødvendig låt på et tekstbasert album, skip.

Neste, Holland 45, er glad i musikken og trist i teksten. Merkelig blanding, men det funker kanon om du er i stemning. Dette albumet har sannsynligvis satt deg i rette stemning allerede siden vi snakker sjette spor. Er du suicidal på dette punkt, STOPP AVSPILLINGEN!!

Communist Daughter, kort låt om en som står å ser på en jente som står i vann. Eventuelt om kjempekuker som spruter snølignende sæd. Kjenner dere julestemningen siger på?

Så kommer platens høydepunkt, Oh Comely. Kjærlighetserklæring til Anne Frank, eller hva du måtte ønske at det skal være. Greit med rom for tolkning av teksten her også. Intenst, rått, sårt, taktfast drivende og nær utrolig vellykket låt! Hør på teknikeren på slutten av låten.
(At datteren min kommenterte at dette hørtes falskt ut og skjærer i øra får så være)

Deretter Ghost, har ingen sterke meninger om denne. Ghosts før og nå. Dee, de de de de…. Selvsagt er det noen der ute på www som setter denne som det beste NMH har gjort så YMMV.

Untitled. Bare tull. Sekkepipehelvete, eller som de som liker det sier: Bad Ass bagpipe jam. Lurer på om de som liker/elsker dette albumet hører på denne ved hver lytting?

Siste låt, Two Headed Boy Pt.2. Fortsatt forstyrrende, forvirrende og forvrengt tekst. Men like fortsatt forvirrende fantastisk fengende musikk.

Dette er merkelige greier, det er vakkert og ekte på sitt vis.
Det er nok ikke musikk jeg kommer til å kjøpe, men det spørs jo hva denne musikken gjør meg meg fremover når jeg prøver å legge den vekk…. Forvirrende fengende som sagt.
Tok meg selv i å nynne på tittelkuttet i går morges…..

Liker vel halvparten av låtene og liker de mer enn halvveis godt.
Dette blir såpass sært at karakterer er vanskelige, men jobbing med plata (inkludert å lese om den) kan gjøre opplevelsen større.
7-er fra meg (av 10 mulige)

Har bare hørt dette på laptop med hodetelefoner, ser ikke bort fra at opplevelsen kan være større på anlegget.

At kvinner hører på dette er kanskje et kvalitetstegn? Eller?







Mvh
Rolf

 

[Kaare G. Opsahl]

Oi - skulle man anmelde eget bidrag også? Får vel gjøre det da, litt forsinket....

Hans Rotmo - Vårres Jul 2

Hans Rotmo er trønderrockens gudfar. Han slo voldsomt igjennom med Væmmøl Spellmannslag i 1974, med en snedig saus av rock, norsk folkemusikk, refrenger som satte seg på hjernen, syk humor, politisk budskap og samfunnsrefs, med en solid slagside for bygde-Norge mot de skjøre bysamfunnene. Siden har han figurert med bl.a. Arbeidslaget, Heimevernslaget, Ola Uteligger og som soloartist. Musikken har alltid vært enkel og virkingsfull, og bak den gale humoren har det vært ulike politiske og samfunnskritiske budskap.

Når en gammel revolusjonær kommunist gir ut juleplater forventer man ikke akkurat noen utpreget sakral sak med dyp respekt for juleevangeliet. Nå har også Rotmo blitt rundere i kantene med årene, men på Vårres Jul 2 er mye ved det gamle. Åpningssangen sier det meste. Barna er de viktigste i jula, og de små har jo sin egen oppfatning av hvordan ting er, og det blir en herlig blanding av små bruddstykker som settes sammen til en merkelig helhet. Hører du mer enn en gang på dette er det stor fare for at ting setter seg på hjernen, og det er stor fare for at budskapet drykner i den elleville humoren, som de fleste borgelige nok finner en smule vulgær, Arne Bjarne Jesusbarnet...

Jul i Barnehagen

I forgårs fulgt æ barnebarne bort te barnehagen
Og der så va det juleleika akkurat den dagen
Ungan kravla rundt i sine regntøy med reklame
i sandkassen som dem ha døpt om te Den Sorte Dame
Kaptein på det skipet heita Kristus den Fæle
Han lura på Jesusbarnet bare for å stjæl det

Ref.
Jesusbarnet Arne Bjarne
Hopp i vann - kryp i sand
Arne Bjarne Jesusbarnet - hvis du kan

Æ spurt om dæm gleda sæ - te å møte Nissen
Da ble dæm flau og tverr og sa at nissen det va tissen
Så spurt æ ka slags julemat dæm håpa dæm fikk
Da sa fire pølse, og fæm sa sjokodrikk
Så spurt æ: Har dokk hørt om Jomfru Maria
Da ropt dæm all i kor: hu e på jobb i herre tia

Ref.

I Barnehagen Bakvendland - der kan visst alt gå an
De vise menn fra Østfold hette Kasper, Jesper og Jonathan
- Men far te Jesusbarnet, veit di, kæm e han?
- Faren e en flyver i fra Engel-land


Jesusbarnet - det e visstnok først et pattedyr
Men snart så spring det rundt omkring en svært vidløftig fyr
- Og herpe alle eklingan og trøste all som deppe
- Og frelse oss fra salmevers og i fra nød og næppe
- Han bli en dag Konge og styre alle steds
- Sammens med Kong Harald og Kong Vinter og Kongress

Ref.

 

[Kaare G. Opsahl]

Akk

Heilt føkka på tid her, så fort og gæli

Artist: Various
Tittel: A christmas gift for you from Phil Spector
Label/År: Abcko/1963

Wall-of x-mas
​

Juleplater er ikkje som andre plater, og må derfor vurderes ut fra litt andre kriterier. Eg er en sucker for gode juleplater (de finnes, men de er få), og Spectors klassiske julealbum fra 1963 med storheter som Darlene Love, The Ronettes, The Crystals og Bob B Soxx & the blue jeans har vært en følgesvenn i mange, mange år.

Foruten å være rape gal og drapsman, har Spector også gjort ett og annet for musikken siste 50 år eller så. Han har til og med produsert Ramones 8).
Spectors velkjente wall-of-sound dominerer denne, på alle måter klassiske, juleplata. Vi får servert tradisjonelle julelåter som "White Christmas", "Frosty the snowman" og "Rudolph the red-nosed reindeer", for å nevne noen av de mest kjente og kjære. Det er klassisk Spector innpakning; stryk, blås, perkusjon etc over en lav sko. Det er i det hele tatt myyyyyye lyd her. Og det funker, stort sett i alle fall. Det funker både som julelåter og som fengende popmusikk.

For meg handler juleplater kun om en ting; gjør de jula lettere å holde ut (WBC, Reverend Horton Heat, Sonics etc.), eller strør de bare salt i såret (Kurt Nilsen, Sissel Kyrkjebø etc)?. Det finnes alt for mange juleplater i sistnevnte kategori, og de er som regel eksepsjonelt jævlige, på alle måter. Spector sin plate tilfaller uten tvil første kategorien.

Spector's jul føles kanskje i overkant amerikanisert tidvis (eg tenker kvalmende coca cola reklamer med glossy julenisser und so weiter). Men for all del, dette er jo artister som vet ka de holder på med, og er i stand til å levere vokalprestasjoner godt over gjennomsnittet i en norsk X-factor semifinale. Det er veldig mye bra her. Vokaler og harmonier er plettfritt levert, og arrangementer er jevnt over svært bra. Sjøl om det kan bli "litt alt for mye" innimellom.

Det er kanskje ikkje verdens mest engasjerende og vågale plate dette - du strykes medhårs hele veien, og den byr vel ikkje på én eneste overraskelse, verken positivt eller negativt. Det er sikkert heller ikkje meningen med denne, og som juleplate gjør den jobben sin og vel så det. Den får meg i rette stemninga, og eg krever ikkje mer av en juleplate.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF hadde sagt 7/9 (som tilsvarer kongejuleplate)

 

[Kaare G. Opsahl]

Artist: Reverend Horton Heat
Tittel: We three kings
Label/År: Yep Roc/2005

It's a psychobilly x-mas​

Eg har et noe ambivalent forhold til Jim Heath & co. De er fenomenale i små doser, men over et helt album kan det av og til bli i drygeste laget. Så er ikkje tilfelle når de tar for seg en rekke klassiske julelåter og baker dem inn i en utrolig lekker rockabilly/twangy innpakning på Wee three kings. Dette funker bare så jævli bra. Helt fra "Frosty the snowman" åpner denne festen av en plate, til "Run Rudolph Run" avslutter det hele, 12 låter senere, har RHH et jerngrep om det de holder på med. Dette svinger som faèn! Det er akkurat så passe edgy og twangy at eg seint utpå julekvelden lett får med meg svigermor på en svingom til den überfantastiske versjonen av "Santa looked a lot like daddy", krydret med sine fantastiske twangy gitarer, samtidig som dette uten problemer kan nytes som en god rockabilly plate per se. Andre høgdare er "Santa on the roof", signert Heath himself, og det instrumentale tittelkuttet. Fint lite daukjøtt her!

Som juleplate kan ikkje dette bli bedre, enkelt og greit fordi eg blir i utrolig godt humør av den og får lyst til å drikke julebrygg og akevitt hele natten, men den spilles utelukkende i desember måned.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF hadde sagt 8/9 (tilsvarer jule-klassiker).