Anmeldelser fra Albumstafettene

[Kaare G. Opsahl]

Polvo-Today`s active lifestyle

dette er et band jeg aldri har hørt før, og det er egentlig like greit, for makan til møl er det jaggu lenge siden jeg har hørt.
her er det faktisk ikke noe positivt å melde, annet enn at det muligens er grei støy å trene til da det er første gang jeg er blitt fysisk sliten og uvel av å høre på musikk. Allverdens svartmetall og grovling er jo som fløte for ørene i forhold til dette.
Her gidder jeg ikke å nevne enkeltlåter i det hele tatt da hele skiva er hinsides.

Så Townes opererte med minuspoeng til Marillion, denne skiva får minus uansett hvor høyt skalaen går.

Ps. De som har noe positivt å melde om denne plata her mister all musikalsk troverdighet i mine øyne

..

 

[Kaare G. Opsahl]

Greit,

Da er det bare å miste all musikalsk troverdighet hos Drammen Lyd...

Nokså fin plate dette. Veldig "tidstypisk" i sinn gitarbaserte, smånoisy 90s-indie. Bandet gikk meg hus forbi den gang, men synes å høre klare paralleller til både Pavement, Sebadoh, Sonic Youth, Archers of Loaf og Superchunk i dette - band man hørte til dels svært mye på i hine hårde dager.

Plata er jo ganske "vrien" - den gir ikkje akkurat ved dørene, tidvis høres jo det såpass ustrukturert og uferdig ut, at man kan lure på om lyden har lekket fra øvingslokalet på en mindre heldig dag, rett til the recording studio. Men i dette ligger jo også mye av sjarmen. Det eg føler det skorter litt på her, er de virkelig gode melodiene - det blir noe mer "skisseaktig" over mye av skiva, men det rå og upolerte soundet tiltaler meg - savner bare litt growling her og der

Beste låt? Tilebreaker

Hadde trolig (etter litt for ugrundig lytting) endt på 5/10

Da denne skiva ble nominert oppdaga eg at de er ute med ny plate i disse dager; Siberia heter den, og har et åpningskutt det lukter svidd av.

..

 

[Kaare G. Opsahl]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne...
Helt siden trekninga har jeg latt denne plata surre og gå når jeg har hatt anledning til det.
På spotify har sjangeren blitt beskrevet som "artsy, noisy indie rock" endatil er det putta inn i sjangeren math rock.

Math rock er en sjanger jeg er lite bevandret i, men Math core (et noe hardere uttrykk, med lignende struktur i låtoppbygginga) har man da hørt på.
El Grupo Nuevo de Omar Rodriguez Lopez er også definert inn i sjangeren Math rock. dette bandet har med seg flere av folka fra The Mars Volta, Zach Hill osv osv osv..
Dette er musikk som kan beskrives som komplisert, nyansert, progressiv, og beint ut grisedeilig!

Hvordan man har klart å putte Polvo inn i samme sjanger fatter jeg nesten ikke.

Greit nok. Det er mye telling ute å går. Musikerne må ha øvd på låtene for å få til å spille dem sammen.
Det kan nesten virke som om gutta har bestemt seg for hvor mange slag ei låt skal ha. Siden har de brutt opp antall i et tilfeldig antall bolker, med tilfeldige antall slag. Disse struktureres etter en taktart som er enkel å forstå, men den henger ikke nødvendigvis godt i hop med den forrige som ble spilt.
Dynamikk er det noen steder. Etter prinsippet. nå spiller vi svakt. NÅ SPILLER VI HØYT.
Det er som et lappeteppe av restetøy, sydd av et barn.
Oppbygningen av låtene ender opp med å virke forvirret. Ikke forvirrende og engasjerende slik jeg oppfatter andre band som defineres inn i denne sjangeren. Og jeg gleder meg til å ta fatt på de andre bandene innenfor Math Rock. Men Polvo får ligge for min del.

Dissonans, rare lyder, og et grumsete lydbilde, som høres ut som det er tatt opp i garasjen til vokalistens mor bidrar heller ikke til å trekke opp for min del.
Og Vokalen som ligger dypt nede i denne grøten av SURE gitarer!
Jada, det står at polvo bruker alternative stemminger, og flere lag med gitarspor som fletter seg inn i hverandre på spotify, men disharmoniene virker tilfeldige -og gitarer som er stemt så mye lavere enn det som er naturlig får skjev hals- og er altså ikke en positiv ting. Hverken for instrumentet, eller for lytteren.
Trommisen spiller så dårlig at jeg får lyst å reise hjem til ham og gi ham en klem.

Alt dette kan vel hende er gjort med hensikt, og med et ønske om å formidle noe bestemt. En ser det ofte i samtidskunsten. Kunsthistorikere bruker et uttrykk; "vanskelig tilgjengelig". Dette er for min del det mest positive jeg kan si om musikken.

Jeg spilte plata for en kompis som jobber i bransjen, og jeg vil gjerne sitere ham.
Polvo er som en smart professor med null formidlingsevne.

Karakter? Nei. Det må jeg tenke på til senere ikveld.

..

 

[Kaare G. Opsahl]

Hva skjer? Liker ikke alle dette? Skal ikke alle spille dette på volum 11 når julepakkene åpnes om noen dager?

Nå i disse juletider er alle sure kommentarer tigitt for endelig kom skikkelig slakt på en plate som jeg har nominert og som jeg liker veldig bra! Har prøvd på det lenge nå og neste alternativ ville blitt å nominere «Earth 2: Special Low-Frequency Version» som nok ikke framkaller rockefoten til så veldig mange. Jeg sover også godt med å ha null musikalsk troverdighet.

Jeg liker variasjonen, sounden og gitarspillingen på denne Plovo platen. Det at de spiller veldig atypisk og på grensen til sur gitarlyd synes jeg fungerer veldig bra her. Hører noe nytt hver gang jeg hører platen. Dette er imidlertid ikke en av mine aller største favoritter, men får en 8’er av meg.

Polvo var med å definere math rock som i grunnen er et ganske beskrivende begrep. Flere av platene som er nominert i denne runden (Lloyd Cole, Winnerbäck, Lana Del Ray etc) lager musikken etter «formelen» 2 + 2 = 4 (og noen ganger 1 – 1 = 0). Dette er matematisk helt riktig, men det er ingen ukjente parametre og et veldig kjedelig regnestykke. Polvo derimot bruker Fourier transformasjon, diffligninger av andre orden , trippelintegraler og formler med fire ukjente. Ikke alltid like enkelt å finne svaret, men når man gjør det er gleden desto større. Muligens må man ha minst 20 vekttall matematikk fra universitetet for å sette pris på slik musikk…

Polvo er definitivt ikke for alle. Det er musikk for viderekomne. Den siste platen deres som kom i år er nok en del mer kommersiell (se video i Townes sitt innlegg over). Jeg vurderte å nominere denne, men ville nok fått litt mer midt på treet anmeldelser da. Og det er jo verre enn en slakt.

Her er en sang til fra siste platen som jeg liker bra og ganske anderledes:

..

 

[Kaare G. Opsahl]

Vis vedlegget 233338

LLoyd Cole - "Standards" (2013)
Tapete Records


Mange år siden LLoyd Cole debuterte med sine Commotions på midten av åttitallet. Alltid den trygge, melankolmørke Cole, poprock for de voksne. Nå har jeg aldri vært voksen, so LLoyd Cole var det de aldre som hørte på. Endel av skivene har vært tapetmusikk i heimen, mest takket være husets dronning. Så hva har skjedd? Sannelig, det er anstrøk av rockegitar, ganske tøft faktisk, og Cole minner tidvis om Steve Wynn´s snillere lillebror innfusert av Lou Reed på enkelte låter. Liker jeg det? Ja. Hvorfor? Tja

Det er gode låter her, av typen, slappe av i sofaen, foten holder beskjedent takten, gladfølelse i mellomgulvet, litt sunshine i desember. Ingen stor banebrytende udødelig klassisk populærkunst, likevel solid, nok til at skiva lever videre i samlinga. Knall for avstressende mørkekvelder, og de er det ganske mange av i min kalender.

Tør jeg lukte sånn ca. på 6/7 av 10?

..