Anmeldelser fra Albumstafettene

  • Trådstarter Kaare G. Opsahl
  • Startdato
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Her kommer anmeldelsene fra albumstafettene i en tråd uten kommentarer.

Veldig fint om dere ikke kommenterer mellom postingene

Fra Jowil


David Bowie – Hunky Dory

10/10

Dette var den første Bowie-plata jeg kjøpte for fire-fem år siden. Jeg har i ettertid kjøpt tre andre, men innså fort at han nærmest hadde overgått seg selv på Hunky Dory. Dette er en helstøpt skive. Musikalsk er den på et sjeldent høyt nivå; man formelig sanser spillegleden i studio ledet av et knippe bunnsolide og meget retningsbestemte låter, noe som etter mitt skjønn er den sterkeste siden ved denne skiva.

Ingen av musikerne utmerker seg spesielt på andre måter enn at de på mesterlig vis bygger opp under historien Mr. Pop beretter med sin viljesterke røst. Mye av grunnen til at dette fungerer så bra ligger i et meget målbevisst arbeide med produksjon og arrangementer.

Åpningskuttet, Changes, bærer bud om at vi her har å gjøre med en artist som i høyeste grad mener alvor. Jeg må innrømme at jeg på langt nær er noen «bowieolog» og ergo ikke er særlig opplyst omkring privatlivet hans på denne tiden, men jeg har fått med meg at han fra visse hold blir lablet som androgyn horebukk (forstå det den som kan). Alt jeg hører er en Mann som forsvarer friheten til å stå frem med det han har:

«And these children that you spit on
As they try to change their worlds
Are immune to your consultations
They're quite aware of what they're going through»

Herifra går det slag i slag med høydepunkter som perler på en snor for å bruke et tynnslitt uttrykk. Den ene popperlen avløser sømløst den neste i en parade verdig en mester.

Den erkebritiske aksenten til Bowie er også med på å fremheve lyrikken og nærmest tvinge lytteren til å høre poengene hans. For eksempel på platas svakeste kutt (noe som sier alt om det skyhøye nivået på låtmaterialet), Fill Your Heart, hvor han på selvparodisk vis proklamerer:

«Love will clean your mind
And make you Free!!»

Fill Your Heart er på ingen måte en dårlig låt, men den har et litt for jolly beat som jeg syns passer litt dårlig inn ved siden av resten av låtene hvor det går en soleklar blå tråd. Det er den eneste svakheten jeg er i stand til å finne og er på langt nær nok til å trekke poeng for. Jeg har inntrykk av at denne skiva er blant de få som kan forene på tvers av sjangre. Den engasjerer med et temperament som hever seg over båser og gjør lytteren forhåpentligvis litt klokere. Det er en musikkelskers drøm å oppdage slike utgivelser, bare så synd at jeg hadde et godt forhold til denne fra før av...

Har aldri anmeldt noe som helst før, så jeg beklager om utførelsen er noe springende. Uklar bør den ikke være i det minste, jamfør karakteren.

Standout tracks: Changes, Oh! You Pretty Things, Life On Mars?, Kooks, Quicksand, Andy Warhol, Song For Bob Dylan
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra ErosLoveKing


Trentemøller - The Last Resort
Poker Flat Recordings (2006)

Dette er den ordinære utgivelsen, og ikke 2 disc ltd.ed. (journ.anm.)

Dj Anders Trentemøller har tydligvis sin store fanbase plassert verden over. En lang rekke 12" og remixes kom fra den danske Dj´en før dette debutalbumet så dagens lys i 2006. Sjangeren kan vel mest beskrives som ambient electronica godt plassert i det mer lavmælte og nedstrippa chillout landskapet.

Albumet åpner med det 7 minutter og 31 sekunder lange kuttet "Take Me Into Your Skin". Lytteren blir lovet kjølige skandinaviske vinterlandskap, med håp om kald sol i det fjerne. Perfekt som lydtapet i egnete cafelandskap
I låt nummer 2, "Vamp", blir vi tatt med til en mer støyete verden. Etter gjentatte gjennomlyttinger, føler jeg at kuttet er malplasert, og blir bare irriterende med sine plagsomme lyder.
På "Evil Dub" er vi igjen på vei mot det kjølige nord, mens "Always Something Better" snegler seg avgårde med økende utbrudd mot noe som ligner på et dansegulv, før "Cold Winter Waiting" maler tapeten til en kortfilm om en bortkommen vintergrå kar som går fra Karasjok til Utsjoki. Går videre i "Nightwalker" og inn i det roligste og mørkeste med "Like Two Strangers".
Det kan virke som Trentemøller under produksjonen av dette albumet har hatt flybillett til Mexico. Med den lavmelte western/americana gitaren i bakgrunnen på "The Very Last Resort" , nesten et band som Calexico verdig, ble det brått kjølig også utenfor den mexikanske hacienda.
"Snowflake" byr på mye av det samme langsomme mørket som tidligere, mens "Chameleon" bygges tempomessig med hardere beats opp mot "Into The Trees - Sereneti Part3", det nærmeste vi kommer klubb-DJen Anders Trentemøller her.
Avslutningsvis med "Moan" og ikke minst "Miss you" er Trentemøller vel hjem til det lavmælte ødslige hvor det startet.

For de som er godt inne i sjangeren, sikkert et bra album, men for meg blir det i overkant strengt med over 80 minutter lyder. Personlige favoritter er der Trentemøller er på sitt mørkeste rolige, hvor det atmosfæriske teller og ikke harde beats.
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra rolfozzy

rolfozzy skrev:


Når jeg første gang hørte på denne,tenkte jeg som så. Dette må være Felice Brothers sorte får.

Band fra Arizona som starta opp i 2004. Sean Bonnette, akkustisk gitar og Ben Gullaty, bass. Med hjelp av venner. De har visst gitt ut noe sånt som 10 album siden dengang. Jeg har kun hørt denne.

Og når jeg kom over første inntrykket fikk jeg et annet inntrykk enn det første.

Der Felice Brothers virker veldig påvirka av Dyan/Band ca. Basement Tapes, går disse lenger bakover. Her er påvirkningen mer direkte fra Woody Guthrie, irsk musikk kan også spores her.

Har sett at musikken kalles folkpunk, men for meg holder det med folkrock.

Det er den akkustiske gitaren til Sean Bonnette som setter det største preget på musikken, og da er det bruken av høyrehanda som er den dominerende.

Det er fullt øs på de to første låtene, før det roer seg ned på den tredje. Den kunne Waterboys ha vært stolt av, det er bruken av fele på denne som får meg til og assosiere med dem.

Ellers er det bruk av saksofon, blåsere og som nevnt feler.

Det er virkelig noen fengende låter de har laga. Mine favoritter er Trucker on the Blood og Love will fuck us apart.

Tekstene er et kapittel for seg sjøl. Med refreng som "if thats what make your dick hard"

Det som trekker dette ned er låt nr. 7. Kazoo Sonata in Cmaj. Det er bare noe gutteromsvas.

Men alt i alt en meget bra plate. Jeg har tro på dette bandet.
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Roberten


The Replacements - All Shook Down (Sire 1990)
http://open.spotify.com/album/3Hyt0J3NIW4Nh2sGWTXitb

Snatching defeat from the jaws of victory

Historien om Replacements er historien om nesten. De var nesten garagerock, nesten hardcore, nesten punk, de ble nesten gigantiske og de var nesten selvutslettende tørste og ustrukturerte. Det eneste som ikke var nesten med The Replacements var musikken. De tre første albumene(noen vil sikkert påstå at det skal være fire, det kan være de har rett,) står som påler i rockehistorien, i hvert fall i åttitallets alternative rockehistorie. Og liker du tidvis småskranglete, rufsete, kjapp og god rock som får deg til å pumpe nevene i takt med musikken bør du sporenstreks oppsøke en platebar og plukke med deg disse tre.

I ettertid er det fristende å si at 'All Shook Down' er lyden av et band som nesten bare eksisterer på papiret. Det vil si, 'All Shook Down' er i hovedsak lyden av Paul Westerberg og en gjeng med studiomusikere. Såvidt jeg har klart å gjøre rede for er hele bandet representert samtidig kun på et par kutt på plata. Så var da også albumet opprinnelig tenkt å være solodebuten til Paul Westerberg.

Det er like greit å si det først som sist, jeg sliter med 'All Shook Down.' Ikke fordi det er et dårlig album, for det er det ikke, det er mange fine låter her og Westerberg virker å ha hatt godt av tørrleggingen han gjennomgikk på denne tiden. Han virker oppgitt, men ikke frustrert, heller ettertenksom . Men selv om tekstene kan bære preg av at han har vært gjennom en mildt sagt hard tid så leveres det med en oppriktighet og oppstemthet som står i kontrast til temaene han tar opp.

Så hva er det da jeg sliter med ? Kort fortalt, meg selv. Eller min oppfattelse av hva og hvordan The Replacements var. Dette er så langt fra det jeg forbinder med Replacements som det er mulig å komme. I stedet for et knippe rockelåter som klistrer smilet i trynet og skyller festen ned i halsen din er det for det meste lavmælt og fin poprock som møter deg. Der hvor mitt Replacements fikk deg til å løfte opp kjæresten din på fest og trykke henne opp mot veggen med et lattermildt og brunstig smil og gi henne et dypt kyss, er 'All Shook Down' som skapt for en lang biltur en solskinnsdag hvor du trommer på rattet og nynner med.

Hadde en generisk radiostasjon servert meg hvilkensomhelst av låtene fra 'All Shook Down' ville jeg tenkt å faen, det er kanskje håp for P3/4/Norge allikevel. Men slik det er nå får jeg det ikke helt til å stemme.

Avslutningssporet 'The Last' må være et av de fineste og mest passende punktum som eksisterer.
This one's your last chance
to make this last one really the last
http://open.spotify.com/track/4aQKEjzmJybr4LbUX1gFND


Tillegg:

Etter at jeg hørte albumet for første gang var jeg nødt til å grave frem opptakskassetene fra ungdomsskolen med 'Sorry Ma..' 'Hootenanny' og 'Let It Be,' for å sjekke om jeg husket så feil. Diskusjonen om hvor sørgelig jeg er som fortsatt har 20 år gamle kassetter kan vi ta over en pils.
Det gjorde jeg heldigvis ikke. The Replacements er et knallbra band. 'All Shook Down' vil seg bare ikke for meg. Jeg har skrevet og slettet denne "anmeldelsen," gjentatte ganger for jeg har vært så utrolig usikker på hvordan jeg skal gripe den an, akkurat slik jeg har vært usikker på hvordan jeg skal takle albumet. Men samme hvordan jeg har forsøkt har jeg ikke klart å se bort fra mitt inntrykk av hva og hvordan The Replacements skal være.
Betyr så dette at jeg er misfornøyd ? Slettes ikke ! Til nå har jeg kun hatt 'Pleased To Meet Me' på vinyl, og den har jeg ikke spillt på femten år. Denne seansen har fått meg til å bestille de tre første på vinyl til meg selv og 'All Shook Down' til moren min.

Karakter: 6/10. Jeg hadde ikke protestert om en annen anmelder hadde gitt denne 8/10.


NB: disse albumene skal du høre på
'Sorry Ma...I Forgot To Take Out The Trash
http://open.spotify.com/album/4zOmK82ivj2Eu7j4oP9Y3l

'Hootenanny'
http://open.spotify.com/album/0pBqLz20Olwl0JVODWwyoI

'Let It Be'
http://open.spotify.com/album/2sOLW5TSgXiLZBacdHxO6m

Tillegg2: Om du er fan av The Replacements, og god alternativ rock fra den gang den betegnelsen betydde noe skal du lese Michael Azzerads hysterisk fantastiske 'Our Band Could Be Your Life. Scenes From The American Indie Underground 1981-1991.'
http://en.wikipedia.org/wiki/Our_Band_Could_Be_Your_Life
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Emotikon


John Cage Uncaged, BBC Symphony Orchestra, Radio 3
Cage's powerful silence dissipated in a noisy kitchen
By Robert Hanks


Although 4'33" is often referred to as John Cage's "silent piece" - the composer himself used the term - part of its point is to demonstrate that the concept of silence is at odds with reality. Visiting Harvard's anechoic chamber, Cage noticed that in this supposedly silent space he could still make out two faint, constant sounds. Afterwards, he was told that the higher pitched noise was his nervous system, the lower his blood pumping through his veins. From this, Cage concluded that we are all making music all the time - we just don't know it.

In 4'33" the nominal performer, or performers, don't perform for four minutes and 33 seconds (with breaks in between the three movements), while the audience listen to whatever sounds are happening around them. In the concert hall this will generally include the hum of air-conditioning systems, the shuffling of fellow audience members and perhaps traffic noises. Last night's performance by Lawrence Foster and the BBC Symphony Orchestra - a rare orchestral outing for a piece that is usually performed by a soloist - included some spectacular bouts of coughing in between movements, some unexplained giggling, and in the live radio transmission, an exciting variety of kitchen noises: among them, some quite beautifully realised boiling pasta - the whimpering of small children in quest of milk and attention, and the buzz of what sounded like a pizza delivery moped.

It is arguable that this was not, as advertised, the first broadcast of 4'33" on British radio. I heard what claimed to be a transmission on Radio 3 some years ago. On that occasion, however, the presenter explained that automatic override systems would cut in if the station was silent for too long; and so a recording of Cage was played simultaneously with a recording of a more conventional piece of music. For last night's concert, however, the override systems were switched off.

Was there really any point, though? That the event had a tension and interest for those attending was clear from the amount of coughing, and the enthusiastic applause. Listening at home, though, the impact was dissipated: having the radio on but almost silent is not really different from having it on with the volume turned down. The piece needs the chemistry of performer and audience and the relatively formal setting of a concert-hall to succeed. But conventional music can dispense with the concert-hall - you can always whistle Beethoven's Fifth, or hear a record; 4'33" is unique in the way it requires formal structures to give it meaning. In the end, the message of 4'33" is: turn the music back on.

--------------

Hjemme hos meg fremstår dette verket med en enorm dybde- både emosjonellt og på det tekniske plan.
Verdt å sjekke ut for de med oppsett som fanger verkets krav til fullrange gjengivelse.
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Elel6200

Opeth, Damnation http://open.spotify.com/album/4qx8h5bCtgr4LH2v1QmeOm


Har valgt å ikke søke info om band og plate, da jeg blir lett påvirket, så her får dere bare mine egne tanker.

Dette er et av de albumene der helheten er bedre enn delene så jeg har valgt og ikke kommenter enkelt sanger, da hele plata for meg er en sang delt opp i forskjellige partier.

Min forhåndskunnskap til Opeth er korte inntrykk av gauling, beinharde gitarer med en trommis som går amok. Blant kjenner blir vel dette kalt deathmetal. På denne skiven har Opeth valgt å la brutalitet, skriking og brøl bli hjemme.

Nydelig mellotron og synth bruk. Kan til tider minne litt om Porcupine Tree.
Fantastisk behagelig gitar soloer og gitar strofer som dukker opp i nærmest jammete progpartier. Veldig 70talls. Band som Camel og Pink Floyd (tenk sangen echo), dukker opp, uten at likheten er slående. Skulle nok ønsket at de eksperimenterte enda mer, noe som ville gjort plata enda mer spennende. Uansett vil jeg beskrives hele plata som usedvanlig vakkert, om enn litt lite musikalsk dristig.

Vokal bruken er ikke til å kjenne igjen fra mine tidligere erfaringer med gruppen. Her synges det klart og rent. Ingen dødsvræl her, nei. Selv ikke bestemor og tanter ville rynket på nesen om Damnation ble spilt i bakgrunn.

Nærmest en drøm for en trommis dette her. Trommene er tydelige og litt frampå i lydbilde. Du kan nærmest høre trommeslageren storkoser seg. Enormt leken trommehåndtering som får foten til å trampe med. Bassisten gjør det hele enda mer groovy. Takktskifter og temaendringer fungerer smertefritt (uten at overgangen blir kunstig), noe som en del progressive grupper har mye å lære av.

Faren med denne type progressiv (med vekt på progressive) akustisk death metall er at det blir litt flinkt. Her fungerer det bra selv om det enkelte ganger kan bli litt vel klinisk/rent.

Det litt kalde lydbilde kan være et virkemiddel for å få fram en slags desperasjon/depresjon. De depressive tekstene understrekker dette.

Selv om plata er nærmest akustisk i sin framtoning så ligger det noe mørkt, hardt og dystert der bak som du bare venter på skal komme frem. For meg er dette mer skremmende en mye av det jeg har hørt av blackmetall og deathmetall som kan bli latterlige i sitt sterke behov for å ”markere seg”.

Som sagt særs rolig og melodiøst, men likevel i metall landskapet.

Opeth er svært dyktige låtsnekkere. Melodiøst, fengende musikk med rytmikk og groove som en bare må like. Mye bruk av akustisk gitar gir meg en folkerock/ folkeprog feeling. Litt Landberk (Riktigt akta) aktig. For et tidligere proghue som meg treffer dette. For andre kan dette være en ”turnoff”.

Liker du 70 talls progressiv rock og/eller er åpen for metall, så er det en stor sjanse for at denne skiva går rett hjem. Jeg skal i alle fall ha meg et eksemplar av denne skiva.
God musikkhelg
8/10
Lf
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra mikefish

mikefish skrev:
siden jeg aldri har hatt en normal døgnrytme poster jeg like godt nå.



Dan Bern - Dan Bern (1997)

det var en aldri så liten utfordring å anmelde en plate fra en artist jeg aldri har hørt om eller noe fra før.ved første gangs gjennomlytting tenkte jeg at den var helt grei.etter femte,sjette gangs lytting begynte jeg faktisk å like plata svært godt.lærdomen man fikk av denne eminente tråden var at man bør gi alle plater en fair sjans og gjerne tvinge seg litt gjennon musikken før man eventuelt avskriver plata og stuer den bort.

dette er debutalbumet fra den 44 år gamle singer/songwriteren fra Iowa som ble gitt ut i '97.en EP ('van') ble gitt ut året før.etter denne utgivelsen har det kommet 7 album og 5 EP'er fra Dan Bern.

musikalsk har denne platen en akustisk sound.det er ganske spartansk instrumentering til tider med kassegitar,munnspill og sang som bærer melodiene frem.åpningskuttet 'Jerusalem' og nest siste kutt 'Estelle' henleder tankene til Dylan.'Estelle' har,uten sammenligning forøvrig,en slags "like a roling stone-aktig" driv over seg med det sure orgelet i bakgrunnen.ellers syns jeg musikken minner mye om Tom Petty,bare litt mer rufsete.

Dan Bern er en svært habil tekstforfatter.han har også gitt ut en roman ('quitting sience') i 2004.det er tydlig at han har mye å melde.tekstene er gjerne litt krasse og ironiske.tematikken her er den knuste amerikanske drømmen.han referer til kjente skikkelser i moderne amerikansk histoie som Marilyn Manroe,Henry Miller,James Dean,Elvis,Andy Warhol og Joe DiMaggio.det virker som det er musikken som underbygger tekstene og ikke omvendt.

det eneste jeg syns trekker litt ned er at platen ikke helt tålt tidens tann,men når det er nevnt gav denne platen mersmak.jeg lander på karakteren 7/10.

mvh s,
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Vermin

Vermin skrev:
Måtte bare skrive min da jeg logger av for resten av helgen her pga helgebesøk og avgårde med flyttelass hele søndag. Hope you don't mind too much


Guadalcanal Diary
2X4




Guadalcanal Diary var et alternativt pop gruppe fra Atlanta Georgia, US.
De startet opp i 1981, bestående av en line up på 4.
Murray Attaway på vokal og gitar, Jeff Walls på gitar, Rhett Crowe på bass og John Poe bak batteriet.
Navnet er tatt, etter hva jeg har funnet ut fra en film laget i 1943 om krigen for Guadalcanal under andre verdenskrig på Solomon Islands.

2X4 er 4. studioplata til Guadalcanal Diary i en serie av 5 pluss ett livealbum.
Produsert av ingen ringere enn Don Dixon, produsent for bla. R.E.M og The Smithereens.
Lyden på plata er meget god, gitarene låter fett og trommer og bass sitter fint i mellomgulvet.
Noe som får plata til og svinge skikkelig når den avspilles på høyt volum, for det er nettop dette den burde, spilles høyt.

Guadalcanal mixer inn en rekke sjangere i alt pop verdenene sin og det funker bra, det hele er meget interessant og lytte til.
Jeg gjorde først plata tilgjengelig offline og spillte den på trening og på jobb over øreklokkene en 3-4 ganger før jeg fikk annledning til og hooke laptopen opp på hifien hjemme for seriøs gjennomlytting og ikke minst det og lese meg opp litt på hva dette var for noen karer.
Allerede gjennom øreklokkene uten og vite et pip om bandet hørte jeg klare paraleller til R.E.M, et band jeg ikke har stort til overs for utenom deres fantastiske filmusikk til "Man On The Moon".
Så hvordan kan jeg like dette så mye bedre? Jo drar man sammenligningen til R.E.M så har Guadalcanal Diary mye flere elementer i musikken som gjør den spennende og morsom og høre på. De har vendinger og masse fete komp i låtene som fenger skikkelig til tider.
Til tross for ett par kjedelige låter med lite variasjon og kjipe musikalske prestasjoner er det meste absolutt bra. Uten tvil en gjeng meget dyktige musikere, trekker da spesielt frem spor 2 (Under The Yoke) og spor 5 (Things Fall Apart) som jeg liker ekstra godt. Superb gitartraktering og batterihamring.

Gir plata 7 av 10 mulige da jeg skulle ønske de kutta nachspiel-låtene på en så ellers positiv plate.
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Kjetinho

kjetinho skrev:
Fischer-Z – Red Skies Over Paradise (1981)



Eg lyt inrømme at eg var spent på denne plata, då det er eit band eg aldri har høyrd om før. Eit betre utgangspunkt kunne eg ikkje spurd etter. Bandet vart starta opp i 1979 av John Watts, som er vokalist og låtskrivar. Dette er deira tredje plate og Watts løyste opp bandet for å gå solo etter denne plata. Det gjekk så som så, han starta bandet att med nye medlemmer og løyste det seinare opp att for nye soloforsøk.

Lydbiletet på plata er ganske klassisk 80-tals, ein litt spinkel bass, harde kontante trommer med klang, elgitar med effektar som klang og fuzz, synth/orgel, og ein vokal som ofte ligg litt høgt i registeret. Tekstane har for ein stor del politisk innhald som t.d. den kalde krigen og kapitalisme.

Opninga med Berlin er bra. Den set ein litt trykkande feeling (litt som London Calling), og det virkar som om vokalisten har ein del på hjarta, men det er desverre litt vanskeleg å få med seg kva han seier. Uansett er det ikkje tvil om at det handlar om muren. Veit ikkje om det er tilfeldig at dei syng om tyskarar i tilnerma marsjtakt.

Marliese er ein glad-rock-låt som får det til å rykke i... zappe-fingeren, desverre, men eg held ut, refrenget kjem, og eg kan ikkje anna enn å kalle det ille. Her trur eg dei har fått hjelp av den britiske fetteren til Eddie Van Halen.

Tittellåten byrjar som ein type new-wave-ska som mange kanskje vil forbinde med The Police. Eg tykkjer vokalisten leverer med innleving og intensitet, det byggjer seg fint opp mot refrenget, men alt rasar saman når dei glir over i tre-greps leike-rock som, på grunn av det barnslege preget, får meg til å tenke på ein teiknefilm om ei reise til jordas indre.

In England er ein uptempo rockelåt med klare islett av boogie. Eg er allergisk mot slikt og held meg frå vidare kommenterar om denne, anna enn at eg har høyrd verre av sorten.

You'll Never Find Brian Here. Ein uvaleg god låttittel, dette. Låten er vel derimot av dei meir anonyme på plata, men er i alle fall ikkje dårleg. EDIT ved siste gjennomhøyring var denne låten blitt smått irriterande, medan In England har heva seg litt og kanskje ikkje fortener stempelet boogie, likevel.

På Batallion of strangers er dei attende i litt røffare og dystrare terreng, som eg tykkjer kler dei godt. Dei balanserar fint opp mot det pompøse med synthbruk og klassisk åttitals-fuzz på gitaren. Av ein eller annan grunn går tankane mine mot Europe, men slapp av folkens, dette er mykje betre. Det kunne lett ha bikka over, men eg tykkjer det går nett fint. Plata er heldigvis tilbake på sporet.

Song And Dance Brigade held fram litt i same sporet, men med meir Cure-aktig sound. Ein fin variasjon her er at vokalisten doblar sin eigen vokal ein oktav under pipe-leiet han ligg på mykje av tida.

The Writer. Eg observerar at foten går.

Bathroom Scenario. Eg slit litt med å bli kvitt biletet av at det er Michael Palin frå Monthy Python som syng her. Dei bør halde seg unna glad-rocken. Svakaste sporet på “B-sida”.

Wristcutters Lullaby har ein fengande melodi, småraff gitarriffing som glir under boogie-radaren min med plenty romklang og eit sjøsjukt orgel. Eg sit berre og ynskjer at vokalisten skal vrenge lungene skikkeleg for å setje prikken over i'en. Eg er usikker på om han har det inne, men det er ein god låt.

Cruice Missiles er ein pompøs og dyster ska-inspirert sak (positivt meint), dette er er skikkeleg fengande. I tillegg skapar dei ei snikande kjensle som kler temaet i låten godt. Deira tematiske paralell til den russar-låta til Sting. Eller omvend, sidan Fischer-Z var fyrst ute.

Luton To Lisbon er ei fin lita ballade, som tyder på at dei kanskje skulle ha satsa på fleire. Eit kort politisk innspel, om ikkje anna har Thatcher-epoken sin dysterhet inspirert mang ein britisk musikant.

Multi Nationals Bite. Eg merkar at stemninga som vart sett på Berlin byrjar å sette seg att, etter at dei øydela den med nokre av dei tidlege låtane.

Ein berg og dalbane av ei plate for meg dette. Lovande start, 3-4 raske kjakalaksar, og så byrjar plata att (for min del). Eg har vel høyrd den fem gonger no, og då byrjar vel intrykket å stabilisere seg. For å prøve å oppsummere: Stilen til Fischer-Z er ganske vanskeleg å gripe. Dei balanserar på slakk line mellom puddlar, musical, new-wave, ska og sikkert mykje meir, men dei kjem also velberga, med unntak av klemskadar på testiklane, over. Hadde dei vore så heldige å miste låt 2-5 i avgrunnen på vegen, hadde det på ein merkeleg måte endt opp heilstøypt. For meg er ei plate med variasjon, høgdepunkt og bommar langt meir interessant enn ei einsformig plate med middels låtar.

Til saman er dette over middels, 5,5/10.
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra 65finger

65finger skrev:
Tjuvstarter Lyngen, Du får finne en passende straff. Skal reise bort i kveld

The Lioness
Songs: Ohia er en person! nemlig; Jason Molina som bor i Skottland men er vokst opp i USA hvor han brukte mesteparten av tiden da han vokste opp til å lytte til Black Sabbath. han startet sin musikalske karriere ved å spille bassgitar i diversse metallband i og rundt Cleveland. Etter hvert tipper jeg han ble lei av bandkompisene og/eller musikksjangeren og instalerte seg hjemme (i USA først og etterhvert Skottland) og begynnte å mekke låter under navnet Songs: Ohia. I 1996 ga han ut en singel under navnet Ohia og fulgte opp i 1997 med albumet: "Songs: Ohia" en så kreativ sjel som Molina burde ha funnet på en annen tittel på albumet, spør du meg men det er en avsporing fra det som er meningen i dag og anmelde albumet: "The Lioness" Opps glemte å nevne at duden ga ut albumet Impala i 1998 og Axxess & Ace i 1999. tilbake til "The Lioness" som ble utgitt i 2000. På denne utgivelsen har Molina fått musikalsk hjelp av Alasdair Roberts (Appendix Out) og Shane Aspegren (Lullaby for the Working Class) Her kunne jeg fortsatt og bable i vei om disse gutta og bandene de spiller i. det er stier jeg overlater til eventuelt intereserte lesere å følge.
Albumet består av 9 låter. instrumenter som går igjen: Orgel, trommer(mye visper) og gitar. Det viktigste instrumentet på denne platen er stemmen til Molina. Platen åpner med "The Black Crow" en nydelig låt i et rolig tempo. akustisk gitar som fyller elegant ut Molinas elektriske ,kombinert med effektivt trommespill. Det er vokalen som drar oppmerksomheten til seg (dette gjelder hele platen) stemmen til Molina er vakker, den har desperasjon og en nærmest ubegripelig sårhet og tristesse som virkelig eter seg inn i sjelen min. Mark Hollies, Nick Drake,Townes Van Zandt er navn som rinner meg i hu. Jeg leser at Molina blir sammenlignet med Neil Young og Leonard Coen. For meg er de tre førnevnte mye mere relevante å sammenligne med. De fleste låtene spilles det fantastisk orgel. foreksempel "Being in love" orgelet bidrar sammen med vokalen til å bygge den ubegripelige vakre og triste stemningen som er gåsehudfremkallende. Dette er en plate som drar meg inn i en stemning og det uten å lytte til tekstene. En stemning som leker med melankoli, tristesse og fortiden. Denne platen får tankene til å frigjøre seg (litt dårlig forklart) og jeg ble ihverfall sittende å fjerne. Molina klarer å utrykke desperasjon og melankoli uten at det blir klisjefylt og patetisk ( det er det verste jeg vet) Han er ekte (håper han ikke tar livet sitt) Helt til slutt. Denne platen blir jeg i godt humør av å lytte til! jeg anbefaler å kjøpe denne platen (jeg har gjort det) faktisk anbefaler jeg: Løp og kjøp! 9/10

NB! førstelåten var på hornalliansens "birgers julecd 2008!!
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Brasse


Navigators - The Straight and Narrow

Navigators er mørkemann og supervokalist Trond Anderassen sitt nye hjertebarn.
Låten Wall of Stone har gått sin seiersgang på radio, og selv om min radio egentlig er en brødrister har jeg hørt låta såpass mange ganger at jeg hadde høye forventninger til fortsettelsen.

Plata er delt mellom en solid dose god gammeldags rock og et knippe svært såre køntrilåter.
Det hele er svært vennlig, stuerent og mer køntri enn Andreassens tidligere utgivelser med The Ricochets.

Musikalsk føles det hele nok en smule uforløst. Selv om mange av låtene er bunnsolide hadde ikke produksjonen hatt vondt av en råere sound og tre knepp mer kreativitet.

Det blir simpelt fra flinke musikere. Simpelhet kan være det beste i verden, men på The Straight and Narrow blir det litt ullent og Andreassen drar i fra bandet sitt ved et par anledninger. Høydepunktene, ved siden av vokalen, ligger i tagenteriet, særlig på Wall of stone.

En solid utgivelse, som dessverre skuffer litt i at bandet ikke helt er på samme sted som Andreassen.

6/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Todd

Green Carnation - "Light Of Day, Day Of Darkness"

Et spor på 60 min i sjangeren gotisk progressiv metalrock? Det er faktisk noe slikt Kristiansand bandet Green Carnation bega seg ut på med deres album nr 3 i rekken. Før jeg går videre med å omtale denne skiva bør jeg si noen få ord (dog ikke mange) om egne musikalske preferanser. Det har blitt rimelig bra bredde på musikken som er blitt spilt opp gjennom årene, men sjangeren som vi snakker om her, har fått svært lite (om noe) hylleplass i samlinga. Det burde kanskje vært et par titler der, men interessen for langhåra menn i svarte skjorter som headbanger har aldri kommet. Er Green Carnation's ”Light Of Day, Day Of Darkness” en av de platene som fortjener en plass i samlinga?

Det er umiddelbart vanskelig å hevde at dette ikke er musikk av en viss kvalitet. Det er utvilsomt bra musikalske prestasjoner og gode variasjoner i temaer. Det spenner nemlig over ulike sjangre og utrykk i den 60 minutter lange seansen. I enkelte partier minner dette meg feks. om Pink Floyd’s The Wall (som heller ikke har noen plass i samlinga). I andre enden av den musikalske skala, låter det til tider mer metal, slik en popnerd som undertegnede kjenner metal. Green Carnation skal også ha for at de klarer å få det hele til å henge sammen i en times tid, godt gjort det!

Det er først og fremst på produksjonssiden jeg kunne tenkt meg mer. Mer av hva spør kanskje du? Vel, når man først har lagt seg ut på en slik musikalsk reise skulle jeg gjerne sett at det hele var mer pompøst, kraftigere og ga meg en WOW opplevelse rent lydmessig. Her når det ikke helt frem til mitt lydhjerte.

Jeg har faktisk kost meg med å lytte til denne skiva, det hele har vært litt underlig. Og jeg er faktisk ganske imponert over hva de har fått til. Jeg liker folk som satser og det gjør tydeligvis Green Carnation, og innfrir rimelig bra. Jeg er sikker på at musikk interesserte som vanker i de musikalske landskap det er referert til ovenfor vil finne dette interessent nok. For oss andre?…tja..nei…tror jeg hopper over metal hylla i Platesjappa også neste gang….

6/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Lyngen

Rolf Lislevand - Diminuito

Jeg trodde først jeg trakk noen trauste norske folketoner, men vi skal faktisk til Italia. Og til tidlig renessansen. Lutt er instrumentet til Rolf Lislevand, bosatt i Italia. Lutt låter utvilsomt vakkert, men jeg synes det er et instrument som kan være ensformig å lytte til alene over tid siden den ikke har så rikt følelsmessig register som strykere, men i kombinasjon med andre instrumenter som har kontinutet kan det bli riktig så flott, så det blir spennende å høre hva mer platen kan by på.

Diminuito (som refererer til en teknisk praksis som jeg avstår fra å beskrive) begynner med vakker luttspill, og sopranvokalene til Anna Maria Frimann og Linn Andrea Fugleseth fra Trio mediæval flyter nesten overjordisk over det rike instrumentalbesetningen bestående av harper, clavichord, colascione, kontrabass, nyckelharpe, chitarra battente og perkusjon. Men Lutt er hovedinstrumenet. Lisleland ville med Diminuito fremføre gamle verker med sitt eget mer moderne uttrykk og legger stor vekt på improvisjason.

Ricercate Prima låter slik man kan forvente av tidligmusikk. Vakkert, men uten vokalene som virkelig beriker strenginstrumentenes plukking synes jeg det fort kan bli litt lite givende. Saltarello derimot låter virkelig frisk og medrivende. Kraftfult og med tydligere melodier blir jeg mer revet med på dette stykket. Og med Prima økes tempoet enda et par hakk. Nydelig spill!

Petit Jacquet roer det hele ned igjen hvor lutten får fri utfoldelse. Så absoluttt vakkert, men det kan fort bli litt ensformig med bare lutt over tid så det føles godt at stykket endrer karakter midtveis med flotte melodier fra andre instrumenter som de lyse vokalene vakkert tilfører en ekstra dimensjon med samme melodi.

La Perro Nova høyner tempoet i likhet med Prima. Klangrikdom så det monner og det er tydelig at dette er morsomt å spille, og ja det er morsomt å lytte til også.

Nok engang roes det ned når det trengs med Susanne Un Jour hvor lutten er i førersetet og sopranene som får det hele til å føles åndelig og litt opphevet fra det jordiske. Stykket kan kanskje føles litt vel langt.

Canon er mer anonym og ikke like givende, men intensisteten kommer godt fram mot slutten. I Fantasía que contrahaze la harpa en la manera de Luduvico er det harpen som får æren med å sitte i førersetet og det synes jeg var et godt valg da stemingen skifter karakter på en fortreffende måte. Og i Vestila I Colli er det sopranene som driver musikken sakralt videre. Igjen et fint stykke, men ikke av de mest interessante.

Tourdion avslutter albumet med høyt tempo og flott intensitet. Alt i alt er betydelig mer interessant plate enn jeg først antok. En mer gripende plate enn man kanskje kan tro om tidligmusikk takket være at Rolf Lislevand og co. tør å sette et personlig preg på reportuaret. Og det er vel heller intet tvil om at musikerne holder et meget høyt teknisk nivå.

Innspillingene er gjort i St. Gerold´s kirke i Østerrike.


9/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Wergeland

Wergeland skrev:


http://open.spotify.com/album/70V1kL7w7Q9pDU4I6zDjYE

Talk Talk - The Colour of Spring

La meg først unnskylde meg. Jeg har allerede dårlig samvittighet fordi denne plata ikke har fått den oppmerksomheten av meg som den åpenbart fortjener. Og en spesiell unnskyldning til mikefish, for jeg kan lett se for meg at dette har vært en en spesiell og skjellsettende plate i en ung manns liv på tampen av åttitallet. Og nå skal tenåringsminnet dissekeres og beskrives av en uvitende og uinnvidd.

Jeg skal forsøke å si noe interessant om denne plata etter noen (desverre litt pliktfyllte) runder i Spotify. Neste gang skal jeg kjøpe plata (eller fikse meg en ok dac og lytte via hovedanlegget). Denne gangen har det meste av lyttingen foregått på de aktive Audio Pro monitorene jeg har på kontoret. Gode de, men de hinter kun mot den gode lyden som åpenbart ligger på plata.

Talk Talk var ikke helt ukjent for meg når jeg ble tildelt denne utfordringen. The Very Best of Talk Talk står i hylla, men er nok en av de minst spilte cdene jeg har. Før mine lytterunder med The Colour of Spring var vel It's My Life den eneste Talk Talk låten jeg virkelig kjente. I tillegg så har jeg hørt litt på solo-platene til Mark Hollis uten at det har endret livet mitt. Så dette er første gang jeg bruker dedikert lyttetid på et ordentlig Talk Talk album. Friske ører altså.

Og dedikert lyttetid fortjener denne plata. Mens It's My Life er klasisk og catchy new wave/synth-pop er The Colour of Spring en lang mer sober, eksperimentell og introvert affære. Åpningslåten Happiness is Easy treffer meg umiddelbart med sitt trommespor. Kul, sløy og groovy trip-hop, men her er ingen samples. Trip-hop i 86 altså. Tidlig ute disse gutta. Trommene går, et kjølig, men organisk synthlandskap tegnes opp. Mark Hollis' hviskende stemme (det høres litt ut som om han hele tiden holde r på å gå tom for pust) kommer inn. Det er mye hals og lite gutturalt i stemmen. Subtilt og sobert. Ingen store fakter. Stemningen tegnes opp med tynn blyant, ikke veggprydende grafitti.

Og siden dette er hifisentralen; Lyden er veldig bra. Hvert instrument har masse rom og de åpne rommene i lydbildet fylles stadig av smakfulle og interessante instrumentale 'fills'. Mye hifidemonstrasjonsmateriale her vil jeg tro. Men igjen, stikkordet er smakfullt.

Det er ikke bare nikk til den fremtidige sjangeren trip-hop på denne plata, men også post-rock. Dvs. den sofistikerte loungeaktige post-rocken som Tortoise stod for på sine 3 første plater, men mer strømlinjeformet og de instrumentale eksperimentene står frem som subliment til melodiene som hele tiden står i sentrum.

Men mest av alt låter The Colour of Spring som soloplatene til David Sylvian. En smakfull miks av ambient, jazz og (mer i Talk Talks tilfelle enn David Sylvians) fengende poplåter. På denne platen har Talk Talk en rekke førsteklasses studiomusikere som bidrar (bl.a Steve Winwood) og de i utgangspunktet fengende melodiene er pakket inn i jazz-aktige instrumentaldetaljer, som gir deg nye ting å lytte etter og holder på oppmerksomheten din, også 25 år etter.

8/10

Edit: plukka bort noen skrivefeil og glemte ord.
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Burnt_Island


Yo la tengo – And then nothing turned itself inside out Matador 2000

På starten av 90 tallet hadde jeg flere bekjente som lyttet til dette bandet, men overflatiske visitter i musikken deres gav ikke meg så mye da. Jeg syntes det var litt kjedelig, og at dette minnet om bleke skygger av andre band jeg heller ville høre på. Jeg var derfor forberedt på å ikke like denne…men det gjør jeg mer og mer. Dette er en plate som sniker seg innpå meg og setter seg fast. Den har også en underliggende uro som jeg liker. Musikk skal gi litt friksjon!

Dette er et band som har holdt på i nesten 25 år, men det er første gangen jeg lytter ordentlig til de. Noen av referansene mine kan derfor være nyere enn denne plata uten at jeg har tenkt så mye over det. Det første som slo meg var at stemningen på plata (ikke lyden) minnet om ”sølvbryllupsturneen” til Handsome Family, som kom innom Norge i fjor høst. Er ekteskapet et tema på denne plata også? Den neste assosiasjonen jeg fikk var ”Up” av REM, som også er litt lavmælt, distansert, og med fellesnevnere i programmering av loops og ”drone-keyboard”.
Plata har også likhetstrekk med deler av produksjonen til Lambchop og bandet takker da også Kurt Wagner på coveret. Det er også noe urovekkende ute i horisonten som kan minne om Mezzanine av Massive attack. Den assosiasjonen som er sterkest hos meg går til 22 pisterpirkko slik de hørtes ut på starten av 90 tallet (fx på Big Lupu); selv om lydbildet er forskjellig så er atmosfæren lignende.
(Jeg har lest at flere kobler dette bandet til Velvet Underground. De, og andre nyskapende band dukket opp for mer enn 40 år siden, så det er vanskelig å ikke ligne på de, og så lenge det ikke er snakk om kopiering finner jeg ikke slike referanser meningsfylte.)

Et 13 spor langt album på til sammen 77 minutter, mye av det tilsynelatende tilpasset ”late night listening”, men spor 9 Cherry Chapstick er en støyorgie i sonic youth divisjonen. Platen har mye atmosfære, har en rytmisk fremdrift som er myk men stødig, og litt hypnotisk. Musikken har et litt distansert utrykk, som om dette kommer til deg langt bortefra… (det er opplevelsen jeg tenker på her, og ikke dybden i lydbildet, som for øvrig er stor)
Hvis denne plata hadde vært et maleri så tror jeg det er malt innenfor impresjonismen.

Den enkelte låta har jeg ikke fordypet meg så mye i, jeg har tatt inn albumet under ett, fra spotify på PC høyttalere, i bilen og over anlegget. Plata har et stort lydbilde, med mye effekter som aldri blir påtrengende, intet her som roper på oppmerksomheten min, det er lavmælt men spennende vil jeg si. Selv om det ikke er påtrengende tror jeg ikke dette funker som bakgrunnsmusikk (jeg hater bakgrunnsmusikk!)

Plata er kommet for å bli hos meg. Har vel så langt bevegd seg fra 5/10 til 8/10 tenker jeg. God lyd, og kan med hell nytes over et bra anlegg med volum. Fungerer bra i bil også, den forbedrer strekningen Trondheim-Berkåk (som er ulidelig kjedelig) slik at jeg kjører lovlig for å få høre hele cdn ferdig. Favoritter er vanskelig å trekke frem men spor 2, 5 og 8 var de første jeg falt for.

Hvor fortsetter jeg? Hva er den neste Yo la.. jeg skal prøve meg på?
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Todd


Joe Henry - Civilians (2007)

Jeg husker jeg hadde Joe Henry høyt oppe på min liste over artister jeg skulle sjekke ut. Det var tilbake i 2001 da skiva "Scar" ble sluppet. På den tiden var jeg fast leser av det brilliante nettstedet Feber.se. Feber gutta elsket denne skiva og ga den full pott (10/10). Vanligvis pleide jeg å løpe til nærmeste platesjappe når disse gutta omfavnet en artist eller album på en slik måte, men denne gang var det noe som holdt meg tilbake. Det var et eller annet ved beskrivelsen av musikken som fikk meg til å tro at Joe Henry var en dørgende kjedelig artist .

Nå sitter jeg her altså en god del år senere, og med et nærmere bekjentskap med "Civilians". I mellomtiden har jeg møtt på Henry som produsent på mesterlige album fra Solomon Burke (Don't Give Up On Me - 2002) og Loudon Wainwright (Strange Weirdos -2007). Hans bidrag på disse albumene har igjen vekket interessen for mannen, men det har aldri blitt alvor av det. Ikke før nå...

"Civilains" er en behersket, seriøs og moden plate av en mann som har vært i gamet en stund. Joe Henry har både låtskriver talent og stemme vel inntakt. Etter de første lytterundene satt jeg dog med mer et godkjent stempel enn heftig begeistring. Etterhvert har det bare vokst og vokst og utviklet seg til en plate jeg gleder meg til å sette på! Henry har også fått med seg et band av ypperste klasse (bla. Bill Frisell), i tillegg til en svært velykket produksjon. Resultatet er en plate som tåler sammenligning med mye av det beste innenfor moden, klassisk singer/songwriter (sorry, den beste sjangerbenevnelsen jeg fant )

Albumet er i sin helhet sterkt og uten dødpunkter. Skal jeg dog trekke frem høydare er det vanskelig å unngå å nevne nydelige "Parker's Mood" og "Our Song". Shit hvor vakkert...

Så hvor stor er min begestring for plata? Den er stor, spørsmålet er hvor stor....Jeg skal være forsiktig med å bruke klassiker stempelet her, men har ingen problemer med å forstå at folk vil plassere den så høyt oppe. At jeg i 2001 satt med et inntrykk av at Joe Henry var kjedelig, vel det får så være. Jeg tok feil og Feber-gutta hadde rett (igjen). For jeg gleder meg allerede til å sette på "Civilians" igjen imorgen kveld, når det er mørkt ute, stille i gatene og de fortryllende låtene fyller stua med vellyd.

9/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra pstraums

Dungen - Tio Bitar (2007)

Dungen er for meg en helt nytt bekjentskap. Har vel forsåvidt hørt OM dem, men aldri (såvidt jeg vet) hørt noe AV dem.. Jeg har nå hørt kun på denne plata, og ikke falt for fristelsen å sjekke ut mer Dungen (andre utgivelser) på Spotify (i tilfelle det skulle forurense opplevelsen av DENNE plata, før jeg rekker å skrive ned tankene mine)

Litt generelt først: Jeg er ikke spes fan av Svensk musikk, føler absolutt at jeg har et stort svart hull i min musikk-kunnskap når det gjelder våre naboer i øst. jeg har svært allsidig smak og er åpen som ei låvedør for alle nye "impulser" innen musikk, så dette var for meg en spennende utfordring..

Låtene på dette albumet er svært varierte, Det ER Rock'n'roll hele veien, men de gjentar seg sjøl aldri. Mange låter har mye "støy" i seg.., det høres ganske skittent ut. Spilt inn slik med vilje selvsagt, (Hvordan er lyden på CD'en? anyone?) uten at det går på bekostning av det estetiske. Estetikk føler jeg det er veldig mye av på hele plata, En eller annen vakker melodilinje (eller flere) finner man i alle låtene.. Det kan være instrumentalt, eller vokalt (eller begge deler). Flerstemt sang er også et virkemiddel som benyttes relativt mye her (Flerstemt sang, akkurat som flerstemt gitar blir aldri feil i mine ører, og sistnevnte benyttes også her og der på albumet) Det estetiske er pakket inn i røffe riff og i noen tilfeller litt "jazzete" innpakning.

I flere av disse låtene får jeg en liten "Beatles" feeling.. I mine ører så høres det ut som Dungen har hørt MYE på Beatles .. spes. fra siste halvdel av Beatles' karriere.. (Spiller trommisen på et gammelt Ludwig trommesett tro?) Ser også for meg at muligens trommisen i J.H. Experience er en inspirasjon, sammen med lydbildet til Experience generellt.

Liker dere "psykedelisk (progressiv-ish) rock" med fine melodier i en litt skitten innpakning, så tør jeg påstå at dere kommer til å virkelig LIKE denne plata her!. Jeg sliter litt med å finne noen spor som utmerker seg nok som "svake" til at jeg skal nevne dem. Dette er ei utrolig gjennomført plate, som jeg tror jeg skal snøggast råd se om jeg finner på cd.. Så får man bare håpe at ikke det er så skittent at det er vondt å høre på i hovedanlegget.

Foreløpige favorittspor : 3: Gör det nu 5: Du Ska Inte Tro At det ordnar seg 6: Mon Amour
Vil nok forandre seg etterhvert tenker jeg

(Jeg har lyttet med ATH-911 hodetelefoner via en vintage Marantz receiver tilkoblet Pc.)

Løyp og kjøyp (som T.A.Flo ville sagt (ifølge Valen))

(Vil legge til helt til slutt at dette var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd på forhånd)

Edit: (Glemte å gi karakter, takk for påminnelsen Lyngen) : Plata fortjener karakteren 8,5 imho..
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Townes

Artist: The mountain goats
Tittel: We shall all be healed
Label/År: 4ad / 2004

Ujevn, men tidvis glitrende indieplate

Et forholdsvis ubeskrevet blad for meg, The mountain goats, med opphav i California, men et hyggelig bekjentskap har det blitt. Jeg hadde en meeeeget vag mistanke om at jeg kunne ha en plate med denne gjengen fra før av; og ganske riktig, etter å ha endevendt en haug med kasser så jeg til min triumf at jeg hadde plata Tallahasse (4AD debut fra 2002) liggende. Frykten for demens midlertidig utsatt!

Nevnte Tallahasse kan derfor ikke ha gjort nevneverdig inntrykk på meg, den ble nok kjøpt i en tid jeg hadde nådd mitt metningspunkt på lofi indiegreia som opptok (for) mye av ungdommen, så det var med en viss skepsis We shall all be healed ble satt på første gang.

Gledelig var det derfor å kunne konstantere at skepsisen min langt på vei forsvant som dugg for solen etter hvert som vokalist, gitarist og låtskriver John Darnielle tryllet frem tre vidunderlige låter på rappen, helt fra Slow west vultures åpnet ballet med sine drivende akustiske gitarer, nøkterne strykere og kledelige lydkollasjer. Åpningskuttet gir visse assosiasjoner i retning Richmond Fontaine og deres tilnærming til americana/alternative country sjangeren, men det er lite å spore av dette videre utover plata. Neste låt ut, Palmcorder Yanja, er for meg platas suverent beste kutt, med en superfengende melodi, og med en bridge det ikke går mange av på dusinet av som selve rosinen i pølsa. En virkelig perle av Pavement / Guided by voices kaliber, som får meg til å undre hvorfor jeg egentlig datt av lofi galeien en gang på slutten av 90-tallet.

Svaret på denne undringa gir seg imidlertid selv når plata nærmer seg slutten. På siste halvdel kommer det låter som ikke er i nærheten av å matche nevnte to låter, som sammen med Linda Blair was born innocent og den singer/songwriter aktige Your Belgian things virkelig imponerer. Etter å ha hørt plata 10-15 ganger nå, har de tre-fire siste låtene ennå ikke festet seg nevneverdig, og det er derofr slutten på plata som langt på vei trekker ned helhetsinntrykket.

Som vokalist minner faktisk John Darnielle av og til meg littegrann, dog noe far fetched, om en av mine favoritter, nemlig Loudon Wainwright III. Spesielt er dette tilfelle på Your Belgian things, en melodisk vakker liten sak, båret fram av det sedvanlige, akustiske uttrykket som preger plata, til tider kanskje i for stor grad. Darnielle har imidlertid en stemme som kler låtmaterialet utmerket; litt spe og nasal, med den typiske underfundige ”naiviteten” man kan finne blant (gode) indievokalister. Det slår meg også at det er visse likhetstrekk, både musikalsk og vokalt, med herlige They might be giants, selv om tmbg er noe mer eklektiske og, noen vil nok hevde, ”tullete” av seg.

Med det ”sedvanlige” akustiske uttrykket, er dette ment som et forsøk på diplomatisk, høflig og konstruktiv kritikk. Sammen med den forholdsvis enkle produksjonen som gjelder for hele plata gjør dette sitt til at det kan låte litt ensformig i lengden, det blir noe uforløst over plata, og det er kanskje derfor slutten av plata blir noe intetsigende og uinspirerende. Et hederlig unntak på platas andre halvdel er Home again garden grove, som sender tankene i retning Jeff Mangum og det han gjorde i sine glansdager med Neutral milk hotel. Men generelt sett savner jeg noe dynamikk i produksjonen, og kanskje litt mer kreativitet hva instrumentering angår.

Når det gjelder tekster, har jeg dessverre ikke fått satt meg godt nok inn i disse til egentlig kunne yte Darnielle den rettferdighet han nok fortjener. Kanskje skyldes dette at det første jeg bet meg merke i da jeg gikk inn for å lytte til tekstene var et kutt av den mer narrative sorten, hvor det meste handlet om hvor mange milky ways han spiser til frokost og hvordan han foretrekker kaffen (All up the seething coast). Sikkert spennende nok, men den slags hadde gitt meg mer for 10-15 år siden. Til tross for dette er det jo åpenbart at både Your Belgian things, Mole og Against Pollution har noe litt mer interessant å berette:

I came to see you up there in intensive care
They had handcuffed you to your bed
There were tubes going into you and out from you
Bright white gauze bandages at your head

(Fra Mole)

Jeg skulle absolutt ha fått tilegnet meg litt mer innsikt i tekstene, men jeg får skylde på manglende tid her.

Problemet for undertegnede med denne typen plater, og sjangeren generelt, er at det er musikk som går fort inn ene øret, og som regel like fort ut det andre. Dette er heldigvis ikke helt tilfelle med fjellgeitene. We shall all be healed viser seg å ha noe lengre datostempling enn mye annet jeg ville finne det naturlig å sammenligne med på dagens indiescene (som jeg rett nok ikke har veldig dyptgående kjennskap til), og nysgjerrigheten til å sjekke ut mer av mountain goats har absolutt blitt trigget.

Det er nok overveiende sannsynlig at plata vil kunne få seg noen snurr selv etter denne anmeldelsen er publisert i det meget prestisjetunge foraet hifisentralen, for det er en jevnt over god indieplate Darnielle har levert.

Karakter: 7/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra 65finger

The Soft pack - The Soft Pack

Soft Pack, tidligere The Muslims er fra San Diego. De byttet navn etter mye styr og støy rundt navnet The Muslims. det er 4 karer:
Matt Lamkin - Vokal og gitar, Matty Mcloughlin - gitar, David Lantzman - bass og Brian Hill - trommer. Bandet blir betegnet som et såkalt "Indie"band som jeg er klar over i utgangspunktet betyr at de er signert på et uavhengig plateselskap. "Indie" har vel etterhvert blitt en sjangerbetegnelse som inneholder ymse musikkstiler. jeg sliter litt med denne sjangeren (selv om jeg liker mye av musikken) Jeg finner mye av musikken og bandene i overkant selvhøytidlige og pretensiøse. Litt sånn: Dette er ikke Rock´n roll! det er alvor. Det preger etter min oppfattning dette bandet og denne platen.

Denne platen har fått mye spilletid og jeg har også kjøpt Cden (angrer ikke på det)
Det har vært et krevende prosjekt å anmelde denne platen og jeg har vært igjennom mange faser sett i forhold til hvordan jeg oppfatter den. startet med fengende straigt rock med impulser fra alternativ rock fra 80 tallet, litt garage/surf impulser og mere gravalvorlig "indie" fra 90 tallet og frem til idag. etter noen runder ble jeg mere negativ og irritert over noe som jeg oppfattet som en pretensiøst og alvorlig stil. litt sånn ( en metafor i skuspillform)

Lars møter Ole (lars er Soft Pack):
Ole: lars! blir du med på fest i dag? det er gratis drinker (rom/bananbaserte i coctailglass laget av en proff) 3 ganger så mye damer som gutter og massive mengder med Rock´n roll.
lars: beklager! jeg henger etter med leksene og dessuten har jeg ikke snakket med far på en stund. Mor står også nå og steker vafler. håper dere får det hyggelig og at det ikke blir for sent.

Dette er ØLROCK! og det pretensiøse og alvorlige preget er litt i veien. MEN!
Lyngen skrev i et innlegg om denne platen at den vokser om man lar den gå noen runder. Dette er som nevnt tidligere Rock med inspirasjon fra garage/surf (i litt liten grad) 80 talls alvorspreget alternativ rock og indie fra 90-00 tallet. Det er bra musikere som skriver solide låter. I starten ble jeg litt opphengt over at det virket som de fremførte den samme låta med forskjellige tekster og små variasjoner 10 ganger. Etterhvert "vokste" platen og fra låt 4 og utover sitter det bra. Hvis disse gutta senker skuldrene litt og fjerner seg l fra den litt småklamme "indie"modusen de befinner seg i blir alt så meget bedre. Det pussige er at i skrivende stund liker jeg den mye bedre (hører på plata mens jeg ligger henslengt i sofaen og skriver) Jeg er ikke helt overbevist. Kan være at jeg burde la platen få litt mere spilletid før dette innlegget. Deadline er i dag så sånn blir det.

Hadde fem av ti i hodet men gir den 6/10
fordi jeg tror den vokser på meg
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Brasse


The Bloody Hollies - If footmen tire you

Tre kunststudenter fra New York bestemmer seg for at bluespunkgaragerock er greia og finner på verdens beste bandnavn. AC/DC, the Blues Explosion, the Oblivians, Led Zeppelin, Motorhead, The Stooges er stimulans.

Rockbluesrockgarage er mer sexy enn kunst. Først slår det meg at dette er et triks. At dette er tre kunststudenter som bare vil pule mer. Som alle andre studenter.

Heldigvis gikk ikke puleprosjektet ut på å finne opp hjulet på nytt. Selv om riffene er et direkte resultat av stimulansen spiller bandet med verdens beste bandnavn hardere og mer potent enn de andre i klassen. Wesley Doyles slidegitar er signert Lucifer. Ondt og godt.

Dette er så upretensiøst og genuint at man må nikke erkjennende. Eller danse til beina faller av. Det er kun på sistesporet at man ikke klarer la være tenke at The Bloody Hollies "Fell in Love with a Girl".

Men det er greit. De gir garasjebluesrockpunken et slag i nyra, setter fyr på fyllefesten og spiller til fingrene blør.

8/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra rolfozzy

Bruce Springsteen - Born to Run.

Springsteens tredje plate. Etter og både ha blitt nevnt som den nye Dylan og rockens fremtid hadde Springsteen noe og leve opp.

CBS ville ha en hit ellers lå nok Springsteen i fare for og bli utelatt fra pengemaskinen CBS sin stall.

De to forrige hadde ikke solgt det som selskapet forventa, så nå var det bare og få levert varene.

Som beundrer av Phil Spector ønska han en wall of sound på denne innspillinga.

Først låt som ble innspilt ble Born to Run, tok tre måneder i studio. Ble sendt til noen radiostasjoner for presentasjon, og det ble umiddelbart etterspørsel. Noe som ikke kunne oppfylles da det bare ble med radiopromo i denne omgang.

Men Springsteen gikk i studio sammen med John Landau, Mike Appel og seg selv som produsenter. Det ble en LP av det.

Resultatet ble en amerikansk drøm for rotløs ungdom. Her handler det om og komme seg vekk. Ut på the highway, bånn gass og håret flagrende i vinden.

Fengende melodier. Særlig tittellåten, Tenth Avenue Freeze Out, Thunderroad og Jungelland.

Plata gjorde Springsteen til rockestjerne. 10 år senere ble han stadionstjerne og rockens svar på Sylvester Stallone.

Bra plate. 7/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra ELEL6200

Avenged Sevenfold - Avendged Sevenfold

Fra pstraums http://open.spotify.com/album/0v3FHuvSb3f90AWW5uTqE7


Avenged Sevenfold er et amerikansk tungmetall-band fra California.

Vokalisten M. Shadows må være stor fan av Mike Patton. Han synger for øvrig fint, dog noe pompøs og selvhøytydelig. Sangene gir en klar assosiasjon til Mr Bungle, men uten den velkjente tivoli/karneval-følelsen. Dessverre blir dette bare en blek kopi (hør sang 9). Plata er fylt av popete hooks, som for meg blir rånete, lite oppfinnsomt og kvalmende fengende. Jeg slet med nu-metallbølgen på slutten av 90tallet , og denne plata manet fram de samme dårlige følelsene. Avenged Sevenfold prøver å samle det beste fra de forskjellige epokene av heavymetall-historien, men ender opp med det verste. Dette blir nærmest en parodi. Plata avsluttes på verst tenkelig måte med en country sang, blottet for følelse kalt Dear God.

Jeg gledet meg til doble trommer, tunge riff, og tøff rett i tryne rock. Jeg ble skuffa.

”80tallsgitar” soloene tar mye av fokuset (noen ganger Iron Maiden-aktige, andre ganger Yngve Malmsten) og får meg til å grøsse langt inne i ryggmargen. Under lytting, avbrøt min samboer meg og mente at hun heller ville høre på støyen fra naboens oppussing enn tonene fra denne plata. Jeg er definitivt ikke uenig.

For meg er dette dårlig popmusikk i en heavymetall innpakning, snilt, flinkt, rytmisk og musikalsk, men dørgende kjedelig. De gjør spede forsøk på å være eksperimentelle, men dette blir raskt forutsigbart og trygt. Du føler du har hørt det meste fra før, og Mr Bungle og Mike Patton er navn som til stadighet dukker opp.
Jeg blir verken aggressiv, deprimert, glad, sint eller får lyst til å kjøre fort av denne platen. Det eneste jeg blir grepet av er lysten til å slå av, jeg forstår virkelig ikke denne greia.
Jeg er sikker på at det er mange der ute som simpelthen elsker denne plata, men for meg inneholder den alt det som musikk ikke skal handle om; 80talls puddelrock/hardpop/heavypop/hevymetal med brems og susp. Bandet tar i bruk synth, strykere og blåseinstrumenter uten at det gjør plata noe mer spennende.
De har vunnet en MTV pris og det høres.
Liker du mainstream rock av den ”liksom” harde typen (dog med bremser og susp) med 80talls gitar sound (tenk Yngve Malmsten) så kan dette være noe for deg. Jeg avstår og priser meg lykkelig for at bekjentskapet er over.

1/10
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
fra mikefish

mikefish skrev:
Bob Hund - stenålderen kan byrja (2001)



Bob Hund ble starta i '91 og de personifiserte begrepet antihelter.de slet med å få platekontrakt,men de fikk navn på seg for å være et godt liveband.etterhvert fikk de napp hos det lille selskapet silence records.i '93 kom det første minialbumet 'Bob Hund' ut.året etter kom et nytt ut uten annen tittel.('Bob Hund II').i '95 kom første full-lengder ut,dette også det uten tittel.i ettertid bare omtalt som 'omslag Martin Kann',da vedkommende kunstner var avbildet på coveret.Martin Kann har tegnet bandet's logo (den røkenede hunden) og designet alle coverene til bandet.de gjorde seg bemerket med låter som '100 år','et fall och en løsning' og hvem husker ikke monsterhiten 'Dusseldorf' ?.denne låten ble flittig spillt på p3 fra '95 og utover.de ble et slags husband for roxrevyen og vi ble tidlig gjort oppmerksom på at Bob Hund hadde ambisjoner om å skrive på engelsk og slå igjennom internasjonalt.dette tok år og dag,men etter mye om og men fikk de faktisk ut to album ut under sideprosjektet Bergman Rock i '04 og '05 uten at dette gav dem verdenherredømme.de gikk over på å skrive på svensk og gav ut en plate som kunne tolkes som en avskjed med tittelen 'jag rear bort min sjel,allt skal bort'.men de holder fortsatt koken og gav så sent som i fjor ut en plate med tittelen 'foklmusik for folk som inte kan bete seg som folk'.dette brakte dem heller ikke særlig videre og man kan spørre seg om de ikke burde gitt seg mens leken var god og beholdt sin kultstatus.

men nå til platen 'stenålderen kan byrja' fra 2001.dette var tilfeldigvis den eneste plata foruten mitt eget forslag som jeg hadde i min platesamling.forøvrig også den eneste Bob Hund-skiva jeg er i besittelse av.etter en intro kommer den mest kjente låten fra plata 'dansa etter min pipa'.den ble vel ikke noen særlig stor hit som de tidligere nevnte låtene,men plata er heller jevnt god.få band har vel et slikt markant særpreg som dette bandet.med sin knivskarpe gitar,et skranglete men stødig komp og den rølpete,nærmest skrikende vokalen på vrien skånedialekt hører man at dette mine damer og herrer : dette er Bob Hund !

mange av låtene starter rolig før de tar skikkelig av.visst kan de støye a la Sonic Youth også.innimellom maler de veldig flotte lydlandskaper.den energiske musikken appelerer til punkeren,alternativfolka såvel som til hardrockerene.dette er musikk som avgjort gjør seg bedre på høyt volum på vorspiel enn en søndag formiddag.det er vanskelig for meg å tolke tekstene da jeg ikke er så stødig på svensk språk,samfunn og lynne,men man aner bitterhet,sarkasme og desperasjon.det brukes også endel metaforer.på slutten av plata kommer et par rolige låter før hele ballet blir avrundet med en ska-aktig instrumental ('invandrener').'stenålderen kan byrja' er like relevant i dag som da det ble gitt ut for snart ti år siden.et gjennomført og godt album.terningkast 9/10.

mvh. s,
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra kjetihno

Kevin Coyne - Millionears and Teddy Bears (1978)

Kevin Coyne kan kanskje beskrivast som ein slags folk singer som lenar seg tungt på andre tradisjonelle amerikanske musikkformer som blues, rock 'n roll og r&b (gamal som sådan, ikkje den nye møka). Slik sett lyder han kanskje meir amerikansk enn britisk, som han faktisk er. Det heile framstår som ganske jordnært, samstundes lyder han litt annsleis. Han brukar ein del synthar og gitareffektar og andre effektar som i utgangspunkte kanskje ikkje passar inn, men det fungerer likevel. Han gir slik ein del av låtane eit litt atmosfærisk preg. Ein kan ane eit snev av kunstmusikk, men det kan like gjerne vere at fyren er ein bygdeoriginal, så voldsomt pretensiøst blir det ikkje. Det skulle ikkje forundre meg om Jack White kan ha høyrd litt på denne karen.

I rolege låtar kan han høyrast ut som ei vellukka spleising av Rod Stewart og Van Morrison, og høyres betre ut enn begge i mine øyre. No likar eg ikkje nokon av dei nemnde, og vil helller ikkje påstå at Coyne er ein stor vokalist, men har har stemme med preg. Han syng med stor innleving og intensitet, nasalt, slepande og rustent. I mellom blir det litt gnåletete, og ei heil plate i strekk blir i meste laget for meg. Eg tykkjer det er vanskeleg å få med seg tekstene, og det er litt dumt i denne sjangeren.

Eg finn at det er ganske stor variasjon i sound og stil på plata. Eg vil vel påstå at det går litt opp og ned kvalitetsmessig og. Ikkje alle melodiane er spesielt sterke. Likevel framstår plata som ein fin heilskap, men manglar kanskje låtar som står fram som spesielt gode. Dei beste låtane etter mitt syn er "Having a party" og "I'll go to" som byr på gode melodiar og særeigen sound. I periodar henfell Kevin Coyne til monoton messing og då slit han med å halde på mi merksemd. Den verste må vere "Miss Portobello Road" som byr på eit vers med rytmisk rauting etterfulgt av eit refreng med ei overenkel, repeterande melodilinje backa opp av eit syltynt komp ein skule tru var improvisert for anledninga.


Ei varierande plate som ender opp litt over middels med 6/10 på min skala. Vel verdt å sjekke ut, om stemma skulle falle i smak og ein ikkjeer allergisk mot Creedence og islett av hippie.
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Lyngen

Lyngen skrev:
Noir Désir - Des Visages Des Figures



http://open.spotify.com/album/6ZubyXxhPubbss7a7vF86e



Fransk musikk var midt i blinken for meg siden jeg er, eller i det minste var litt frankofil. Jeg har bodd i en liten kort periode i frankrike for å lære fransk. Da er det kanskje veldig rart at jeg ikke har visst om Noir Désire (som betyr noe sånt som sort begjær). Jeg har lest meg litt opp om bandet og ser at det har vært en av de mest populære franske rockegrupper de siste ti årene, men google tok ikke frem en eneste anmeldese så de har tydeligvis fått lite opperksomhet utenfor hjemlandet.

Des visages, des Figures er deres 10. album og kom ut på den kjente datoen 11. september 2001. Vokalist og gitarist Bertrand Cantat er venstreradikal og har ofte politiske tekster så vidt jeg har forstått. I 2003 ble han dømt for drap på hans kjæreste på et hotellrom i Litauen. Han hadde slått henne mange ganger i ruspåvirket tilstand grunnet sjalusi. Cantat ble løslatt i 2007.

Ettersom jeg kan endel fransk så har jeg forsøkt å forstå noen av låtene, men som så ofte er det vanskelig å skjønne hva lyrikkene egentlig handler om. Selv om jeg skjønner alle ord så kan de tolkes på mange måter. Jeg ga meg på å prøve å si hva sangene handler om.

Jeg synes Des Visages, des figures (ansiktene, trekkene) er en virkelig flott plate. Veldig varierte uttrykk, rytmisk og uttrykksfull. Et ganske så vidt spekter musikalsk, så plata er ikke lett å sette i bås. Akustisk, elektronisk, rocka, nesten litt rapp, strykere, munnspill, fløyte som minner om kaukasus eller noe sånt. Spennende, fengende og tidvis dyster musikk som gir lytteren litt mer for hver runde i spilleren tror jeg. En plate jeg tror mange kan nyte selv om det ikke forstår et pip fransk. Cantat har en myk og varm stemme som han utrykker både rocka, dempet og snakkesyngende. Uten tvil en dyktig vokalist, flinke musikere og produksjonen er virkelig solid.

Albumet har ikke noen klare svakheter etter min mening og selv den siste låten, den intense L´Europe som varer i nesten 24 minutter klarer å holde lytteren oppmerksom gjennom låten. Brigitte Fontaine synger med på låten. Den er visst en tirade mot Maastricht og GATT-avtalen ifølge Klassekampen. Også Manu Chao har bidratt på gitar i den vakre og mer popete låten Le Vent Nos Portera (Vinden fører oss). Låten er min favoritt på platen, nest etter den rytmiske, suggerende og energiske Le Grand Incendie (Den store brannen). L´Appartement (leiligheten) er facinerende også.

Det føles litt flaut at jeg ikke har kjent til dem før nå og takk til Burnt_Island som trakk frem dette glitrende albumet som aldri føles kjedelig. Kanskje jeg kunne ha gitt full pott, men reserverer meg et hakk.

9/10



 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra ErosLoveKing

ErosLoveking skrev:


Auteurs - How I learned to Love the Bootboys
Hut (1999)


Bootboys er den siste skiva til den ukronede konge av indie ironipop, Luke Haines og prosjektet Auteurs. Der andre og mer kjente indie band av samtiden, ofte har klare 60-talls referanser, har Auteurs det mer i tekst og titler, enn musikk og fremføring. Snirklende pop, med plenty atmosfære, lyder og dubs, parret med Haines skarpe gitar og særegne vokal som svever over hver låt. Dette er fremtidsnostalgi, pop med klare undertoner av dunkelt, depressivt 70/80-tall. Hver låt står godt hver for seg, men personlig hadde jeg fint klart meg uten "Some Changes" og "School". I tittellåta "How I Learned to Love the Bootboys", en discopop-aktig sak, har vi en soleklar favoritt.

6/10



Fotnote: Streng karakter? Tja. Liker skiva veldig godt. Ved et arbeidsuhell, surret og gikk spotify videre og jeg ble eksponert for enda mer av Haines´ arbeide. For å si det rett ut, Auteurs, Black Box Recorder,Baader Meinhof, Haines (solo) kommer helt sikkert inn i min samling, før eller siden. Etter et par lytt har jeg faktisk gjort forsøk på å få tak i anmeldte album på vinyl, uten hell. Skulle gjerne også lest tekstene, for her ligger mye av Haines dybde.
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Burnt_Island

Burnt_Island skrev:
dEUS - In a bar, under the sea Island 1996



dEUS var et ukjent band for meg før denne albumstafetten, de startet visstnok som et coverband på tidlig 90 tall, gav ut sin første skive med egenkomponert materiale i 94; ”worst case scenario”. Vår plate kom i 96. Siden har de gitt ut ”the ideal crash” i 99, ”pocket revolution” i 05 og ”vantage point” i 08. De er det første ”indie” bandet fra Belgia som signet en stor labell; Island records. De har hatt flere endringer i besetning undervegs, men Tom Barman (gitar, vokal) og Klaas Janzons (fiolin, tangenter) har vært med hele tiden. Jeg antar at dEUS hovedsakelig er Barman sitt band, da han har skrevet tekst og musikk til de aller fleste låtene.
Som en konsekvens av albumstafetten har jeg nå hørt de 4 første skivene og er blitt eier av to av de. Det takker jeg ELEL6200 for.

Jeg tiltror nevnte Barman å ha en stor platesamling som inspirerer han på godt og på vondt. Det er mye du nesten kjenner igjen her, som i en drøm, når alt er velkjent, men samtidig ikke helt. En akkord her, et riff der, en gitarlyd, et break osv. Det foregår mye i låtene, mange ideer og mange lag.
Førstekuttet kunne vært gitt ut av Captain Beefheart, og er nok en hilsen til produsenten av plata: Eric Drew Feldman som spilte på brett og bass for nevnte band.
Dana Colley fra Morphine bidrar med sax på låta ”Supermarketsong” og ”Theme from turnpike” inneholder en Mingus sample. Lag på lag med gitarer og andre strengeinstrumenter og flere lag med vokal er typisk for plata. Musikalsk spenner den over mange stilarter, og lydmessig kan den høres ut som om Wilco rundt "Yankee Hotel Foxtrot" skulle samarbeidet med Motorpsycho anno "Let them eat cake". (forstå det den som kan ;))
Produksjonen later til å ha blitt spilt inn i etapper og ulike steder, da lyden varierer fra helt flat, til levende og tredimensjonal.

Denne plata er et stort nesten for meg. Den har for mange innfall og ideer og for lite fokus. Den spriker i mange retninger og får det liksom ikke helt til. Den kunne vært oppe på 8 eller 9 med litt mer bearbeiding, men fordi den gir meg falske forventninger må den straffes med en 6er. Det er mulig jeg ville ha opplevd denne skiva annerledes om jeg hadde hørt den i 96, men 14 år senere er det lite som får meg til å lytte med friske ører.

Barman er en låtskriver som sjarmerer, en arrangør som irriterer, men han er aldri kjedelig (vel, det blir litt for mange lag og lyder som blir anmassende her og der)
Little Arithmetics, Theme from Turnpike og Disappointed in the Sun er supre låter.
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Dephnot

Dephnot skrev:
The Brimstone Solar Radiation Band - The Brimstone Solar Radiation Band

spotify:album:5kVHhq3LF3bfzWNbTx9oke

2004

 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra impulse

impulse skrev:
The Strollers - Falling right down!

Det første jeg gjorde da jeg ble tildelt denne skiva, var å logge meg på Spotify og ramle rett inn i "Let me come on in", en høyoktans garasjerocklåt av det slaget det er umulig å sitte stille til. Stilsikkert som ville helvete, med sekstitallsattitude fra moptop-sveisene, via det hylende og energiske Farfisa-orgelet, den smådesperate vokalen og et frekt og uforskammet elegant taktskifte omtrent midtveis. Jeg ble sittende å lure på hvordan i all verden jeg kunne ha ungått disse gutta. Smilet gikk nesten hele veien rundt.
Men så er jeg egentlig ingen stor fan av garasjerock. Trodde jeg. Selv med en garasjerockjunkie som Finger´n i nærmeste omgangskrets, er det tydeligvis mange upløyde garasjer for min del. Denne skiva er åpenbart bandets debut fra det herrens år 1999, og hvilken debut det er! Jeg kunne veddet armen på at dette var genuin britisk sekstitallsvare, det er noe med stemningen, energien, riffene. For ikke å snakke om coveret ! Jeg får bare lyst til å jekke en øl, invitere noen kompiser og spille høyt og drikke hele kvelden. Det er pokker ikke et dødpunkt her, låtene er overraskende sterke,det spruter energi, og gutta virker så spillekåte at det høres ut som om de bare hadde råd til to timer i studio. De to sterkeste i min bok er "She´ll be mine" og førstesjokket "Let me come on in". Takk , Eros! Denne skiva skal definitivt kjøpes inn.
Det andre sjokket kom da jeg oppdaget at disse gutta er svenske ! Mathias Lilja på gitar og vokal, (En SVENSKE med patent engelskuttale!! Like sjeldent som øyenbryn på egg!) Henrik Wind på Farfisa-orgel, Martin Karlsson på trommer og Peter Kallin på bass.

Hele garasjeskrammelet er utgitt på "Low impact records". Gutta har jaggu humor også!

En sterk sjuer på skalaen. Jeg liker garasjerock mye bedre enn jeg trodde! ;D
 
K

Kaare G. Opsahl

Guest
Fra Roberten

Roberten skrev:


Michael Penn - MP4 (Days Since A Lost Time Accident)

I'm sending out a call to arms
from the cities to the farms
to the sounding of alarms


Åpner du et album med en krigserklæring mener du alvor. Michael Penn er en mann med en misjon. Ingen tvil. På toppen av det hele har han nok hatt bedre dager.

I must be the lucky one
the luckiest in Luckydom
who reached the moon but
wound up numb
now that I've had my fun
here comes the millennium


I løpet av det første minuttet på 'Days Since A Lost Time Accident' gjør Michael Penn det klart at han vil ha deg med i krigen og at det ikke nødvendigvis står så bra til. Det er lovende. Ambisjoner og depresjoner er gode ingredienser for store ting.

Michael Penn destillerer ikke pur pop på dette albumet, men han er veldig nære ved en rekke anledninger. Særlig åpenbarer dette seg etterhvert som man trenger dypere ned i materien, for det er et album som belønner en tålmodig og trofast lytter. Til gjengjeld er betalingen et helstøpt album som er nær ved å lykkes i å skape sitt eget univers.

For at jeg skulle overgitt meg fullstendig måtte han tatt litt større sjanser produksjonsmessig. Det er mye spennende som skjer her, men det blir mer skissert enn skikkelig blåst opp. Med en produsent som for eksempel Chris Walla(The Thermals, Hot Hot Heat, The Decemberists,) tror jeg 'Times Since A Lost Time Accident' hadde levd opp til det jeg tolker som Michael Penns mål med skiva. Slik det er nå er albumet sannsynligvis for sært for generisk radio og for glatt til at jeg blir virkelig bergtatt. Jeg åpner døren til hans univers, men nøyer meg med å lene meg mot dørkarmen og nyte forestillingen derfra.

En knallsterk sekser.

Kuriosa, Penn er gift med Aimee Mann, men i stedet for å trekke frem hennes musikk nøyer jeg meg med å nevne hennes rolle som nihilistkjæreste i 'The Big Lebowski.' Du vet, hun som må ofre en tå. Bra pike.
Og ja da, i følge google har lillebroren hans vært gift med Madonna. Skummel pike dame.
 
Topp Bunn