albumstafetten 6

[Kaare G. Opsahl]

eller dette: http://www.play.com/Search.html?sea...=s{AutumnSale}+c{410}+&add=3436367&pid=638409

 

[utgatt60135]

Veldig bra skrevet anmeldelser av Gjestemedlem og Mbare. Kløftas store stjerne var ukjent for meg også, men ikke helt min greie om den da ikke vokser på seg. Decemberists plate ble jeg skuffet over med tanke på tidligere utgivelser, men mange hevdet at den er bedre enn hva førsteinntrykk kan gi. Ble innkjøpt alikevel og jeg syntes den var bedre enn jeg først trodde, men så ble den raskt bare liggende og samle støv da man har så mye spennede å lirke frem.

 

[BurntIsland]

Tannlegen min heter Erik Andersen, jeg visste ikke at han var så musikalsk av seg . Jeg liker anmeldelser hvor anmelder prøver å posisjonere seg slik mbare gjør. Da blir det mye lettere å få en formening om hvordan jeg vil like plata, uavhengig av hva anmelder synes. Bra skrevet.

 

[_RoDa_]

Kul gitar og enda kulere boom-tsj-boom-boom-tsj komp!
Denne platas første låt fenget tvert, kult nok, og like tvert bestilte jeg plata.
Men det er ikke alltid at de platene/låtene som fenger tvert er de som varer lengst. Tvert imot, faktisk.....

Dette låt så jævlade kjent ut synes jeg også!
Ikke så rart kanskje, siden Supernatural gikk på repeat for noen år siden....
Leave your lights on MP3
Men denne gangen er det en hel plate over 15 spor med Erik Schrody alene.


Everlast - White Trash beautiful

Jeg har ikke hørt Everlast tidligere, trodde jeg. Men dette må jeg ha hørt før uten å vite hvem det var. Eller kanskje det finnes flere artister som spiller akkurat sånn her musikk? Sannsynligvis hit'en What it's like som festet seg dengang da.
For meg høres dette ut som rap som har gått hen og blitt melodisk, til tider veldig så vellykket denne kombinasjonen av gitarer, feit bass, scratching og vekselvis rap og sang.
Dette er musikk som det er lett å vugge i takt med, og som fester seg i hodet for å bli der en stund.

Dessverre hopper jeg inn i en slags analysemodus når jeg hører på musikk som skal være med i stafetten. Denne gangen ble jeg for fokusert på tekstene og der var det mye shitty, diddy og funny for å sitere Everlast. Men bevares det er flere fornøyelige historier og betraktninger her. Bare ikke forvent deg store vokalprestasjoner for stemmen til Everlast og de han har med seg er best egnet til rap. Gjennom en hel plate blir det for ensformig og det mangler dessverre variasjon og trøkk i vokalen.

Føler dessverre at jeg ikke helt har "tatt" denne skiva. Det er kul musikk og et for meg ganske særegent konsept. Så det funker dersom jeg bare kobler ut og ikke er alt for aktiv i lyttingen. Men jeg har ikke forstått hva Everlast vil med denne plata, og hvis det er noen ekte feeling og engasjement bak dette prosjektet så skinner det ikke gjennom til meg.
Kul, lettflytende musikk som passer spesielt godt i bilstereoen min. Førstelåten og tittelsporet kommer nok kjapt opp på mest spilt i iPoden som er montert i bilen.




En av de kjedeligste karakterene som finnes, men for meg er dette ikke mer enn "bare bra liksom".

6/10


Mvh
Rolf

 

[impulse]

Finger, jeg prioriterer en time med husets yngste beboer, så jeg får ikke publisert noe før etter tolv. Sånn er det bare.

 

[Kaare G. Opsahl]

Finger, jeg prioriterer en time med husets yngste beboer, så jeg får ikke publisert noe før etter tolv. Sånn er det bare.

Har vel ikke annet valg enn å godta det. jeg har jo sittet å oppholdt deg i timevis i kveld med krav om kaffe og bytte av musikk

 

[Kaare G. Opsahl]

Veldig bra RoDa! fikk lyst til å høre på den platen nå!

 

[impulse]

Finger, jeg prioriterer en time med husets yngste beboer, så jeg får ikke publisert noe før etter tolv. Sånn er det bare.

Har vel ikke annet valg enn å godta det. jeg har jo sittet å oppholdt deg i timevis i kveld med krav om kaffe og bytte av musikk

Nemlig! Men det var hyggelig læll, gitt! ;D

 

[.Marcus]

Da kan jeg liksågodt klemme opp min anmeldelse da. Håper jeg ikke har tatt feil av datoen ;D
_________________________________________________

Mark Selby – Nine Pound Hammer

Dette er en plate jeg kunne tenkt meg å hatt i bilen, til lange kjøreturer. Jeg kategoriserer ofte musikk i sjangere som beskriver når jeg kunne tenkt meg å høre på den musikken. Jeg har vel skrevet før at jeg liker stemningsfull musikk, så det er jo en grei måte å gjøre det på.

Jeg var på besøk hos Dag i går, og da hørte vi på hyttemusikk. Dette er kjøremusikk, lett fordøyelig, med kule gitarriff og en klar vokal. Hovedsjangrene mine sånn rent stemningsmessig er vinter- og sommermusikk. Denne faller inn i kjøremusikken til sommerbruk, da jeg fort kunne fått en lei sladd på bilen om jeg skulle følge taktene på gasspedalen, men aller mest på grunn av sørstatsvibbene i musikken. Passende, ettersom mannen med mellomnavn Otis (blir det mer redneck? enn det?) er født i Enid, Oklahoma. Jeg foreslo jo Moving Oos sist runde, og dette er ikke så fryktelig langt borte (musikkmessig, ikke geografisk, kverulantosaurer!), selv om det er klare forskjeller mellom Selby og de galne trønderne.

Låtene ”Nine Pound Hammer” og ”I Should Know Better” sørger for en skikkelig kickstart på albumet, og du får egentlig her servert så godt som alt albumet har å by på, før det kommer en rolig(ere) låt i den smått progressive ”Cold One Closin’ In”. Felles for de tre er disse kule gitarriffene, som nevnt, compet med grei perkusjon, og rockefoten kommer ganske lett. Enkle melodier, enkle tekster, men allikevel så herlig lettbent! (Soloen i sistnevnte låt er forresten nesten plent nødt til å ha bli spilt inn med en Telecaster, men nå hører jeg faktisk på laptopen, så det skyter jeg inn med forbehold).

Utover i albumet kommer gjentakelsesspøkelset trengende på. Det føles som mye gjenbruk, men det er da strengt tatt en sjanger det er vanskelig å revolusjonere, og svinge variasjonskjeppen så meget på. Det gjentar seg, ja, men jeg synes det fortsatt er ”kul” musikk. Man får en ”på-med-pilotbrillene-ned-med-taket-ut på-Route-66”-følelse. Det vil si, jeg får den følelsen.

Rolig midtparti, som seg hør og bør på en skikkelig kjøreplate. Og selvsagt, etter et rolig parti kommer jo som regel den mest rocka låten. ”Dangerous Game” er engasjerende. Får lyst til å spille den på Guitar Hero og få skikkelig godfølelsen. (”Gal ungdom” tenkes det stille foran skjermene, mens hoder ristes på. I så fall: gamle surpomper! ;D )

Slutten av albumet er mer av det samme. ”Tell the Truth” kommer faktisk ganske i nærheten av Whitesnake-nivå. Whitesnake er for ordens skyld noe av det kuleste som kan høres på over bilstereoen når cruise-kontrollen er satt til 90 i 80 sonen, uansett vær. Veldig kul trommeshuffle i bakgrunnen, og den er akkurat lang nok!

Som en selvfølge avsluttes albumet med en ”endelig hjemme”-låt, i ”Guitar in the Rain”. Et helt OK punktum på en plate jeg egentlig har kost meg med, på tross av førsteinntrykket: ”ÆSJ, KØNTRI, KA FAEN RODA!” (sur, sytende stavangerdialekt). Som sagt (skrevet), kunne jeg tenkt meg denne plata i bilen, sammen med Best of Whitesnake, til lengre kjøreturer. Enkel musikkunderholdning, holder deg våken, såpass lette tekster at du sitter å gauler i kor etter hvert, og såpass kult at du gidder å høre på køntri. Nå skal det sies at køntri ER kult å kjøre til, men er ikke noe jeg orker å høre på i ro og mak hjemme.

Kjørekarakter: 8/10
Hjemmekarakter: 3/10

 

[Kaare G. Opsahl]

et dusin minutter i riktig rettning på feilskalaen er helt OK .Marcus. Underholdende og godt skrevet anmeldelse! får lyst til å høre den platen i bilen

 

[BanjoArrne]

Toppers levert fra Roda og Marcus.

Har ikke hørt noe på disse enda,men får gi dem en runde senere.

 

[impulse]

Ok, så var det vel min tur, etter å ha oversittet fristen med noen timer. Nazifinger var nemlig på besøk i går, så da gikk tiden med til lytting, skravling og kaffe, ikke musikkytringer her inne. Nuvel.

Screaming Trees´´"Sweet Oblivion" er en skive jeg har hørt litt på før, men aldri kjøpt sjøl. Når jeg hører på den nå, begriper jeg egentlig ikke hvorfor den ikke har stått i hylla i en ti års tid allerede. Utgitt i det herrerns år 1992, midt i grungebølgen. Jeg var vel så til de grader på jazzbag´en dengang at den forsvant relativt fort fra radaren. Det tror jeg den må ha gjort for en del andre også, selv om den i og for seg solgte relativt respektabelt. Det er bare sånn noen ganger. Nirvana, Pearl Jam og Alice In Chains stakk seg enda lenger fram i køen. De var tydeligvis destined for stardom i større grad.

Vi snakker om klassisk grunge med betydelig substans. Låtene har format, ikke helt ukjente Mark Lanegans vokal har episke kvaliteter, og både han og bandet har noe å melde. Skiva kjennes på et vis viktig,den tar tak, og har noe insisterende, vemodig og desperat ved seg som gjør at jeg lar skiva få en runde til. Og en til. Og enda en. Det er en ulmende intensitet her,noe som ikke slipper taket. Det er noe med glimrende vokalister, formidlingsevne og låter som holder, og denne for min del sørgelig foirbigåtte skiva har alt sammen. Jeg skal straks gjøre bot for mine ignorante år og sørge for at "Sweet Oblivion" får permanent opphold i heimen.
Ikke er musikken historieløs heller. Her er mer enn et nikk i retning klassisk seksti-og søttitallsrock, og Lanegan og hans garasjekumpaner bekjenner villig sin gjeld til både The Who, Free, (Lanegan har lyttet mer enn litt til Paul Rogers, spør du meg!) Allman Brothers og Zeppelin. For å nevne noen. Jeg er gammal nok til å synes det er et svært sjarmerende trekk ved musikken.

Det nærmeste disse gutta kom en hit, "Nearly lost you", er naturlig nok det mest iørefallende sporet. Det sitter som en kule, sammen med "Shadow of the season", "Dollar bill", "Winter song" "For celebrations past" og den nærmest naturlig mørke "Troubled times". Jeg får lyst til å finne fram (og ikke minst stemme) luftgitaren til mye her, egentlig er jeg ikke i stand til å finne en eneste likegyldig låt på "Sweet oblivion". Jeg er vel rett og slett tatt på senga, som det heter. Musikk for veien, høsten, vinteren og de litt mer overskyede dagene. Dagene da du trenger både energi og bekreftelse på at livet ikke nødvendigvis er for amatører.

Screaming Trees får åtte av ti. Takk til Finger´n som sendte denne i min retning. Det var på tide.

Er det forresten en tilfeldighet at finger´n, som både har kabler og elektronikk fra trollmannen på Fagernes, liker en plate med den poetiske og kanskje i overkant selvfoklarende tittelen "Sweet Oblivion", eller står vi overfor dobbeltkommunikasjon av Beatles-dimensjoner her? Jeg bare spør.

 

[room]

Knallanmeldelse av ei gromskive.
Screaming trees har fulgt meg oppigjennom hele nittitallet og står fortsatt som en påle!
Fikk også med meg en konsert på den tiden.. låt ikke dårlig det heller...

 

[Townes]

Mye gode meldinger her nå. Denne gangen har eg faktisk høyrt på de fleste platene som er med i stafetten.

Everlast syns eg var noke jæ*** skit. Hadde eg fått den plata, måtte nok skalaen ha blitt redfinert med negative verdier.

Screaming trees plata har vore viktig for meg i mange år (sjøl om den ikkje spelast så ofte no som i 1992-1996), og eg meiner den står som en bauta frå den tida den kom. Absolutt ein klassiker. Forøvrig reutgitt på vinyl nå, og etter meldinga til impulse spørs det om eg er overbevist nok til å skaffe meg enda fleire duplikater.

 

[gwh]

Screaming Trees har jeg hørt mye på på 90'tallet.
Sweet Oblivion sto some en påla da, og står som en påle nå.

Første gang jeg hørte den var når jeg kjøpte soundtracket til filmen singles.
Der er det mye knall ;D

http://en.wikipedia.org/wiki/Singles_(soundtrack)

 

[.Marcus]

Satte på Screaming Trees for Stavangerbefolkningen i dag, veldig bra plate!

Må nok luske bort på Kompaniet for å få meg den en gang i nær framtid.

 

[Kaare G. Opsahl]

Super anmeldelse impulse! Screaming Trees er store for meg og denne platen er en av 90 årets største. Jeg elsker det bandet!

 

[BanjoArrne]

Toppers anmeldelse , Impulse.

Har ikke hørt screaming trees før (tror jeg da) og siden så mange stemmer i her,så virker den enda mer lovende.Er nesten bare å glede seg til å lytte på den da.

 

[rolfozzy]

Muses femte album dette. Hvordan de forrige låter aner jeg ikke. Men jeg vil nok tro de har funnet sin nisje før dette siste.

Åpner fengende med syntintro, som Simple Mind på speed omtrent.

Og slik fortsetter det, og fortsetter. Innimellom er det tydelige referanser til Queen.

Stadionrock. Er nok ikke et band, og musikk som gjør seg i små intime lokaler.

Kan virke på de tre siste låtene som de også setter pris på Beethovens pianosonater.

Problemet mitt med denne plata er at jeg sporer av underveis, mister konsentrasjonen, og aner ikke hva jeg har hørt.

Med andre ord. Drittkjedelig.

2/10. Får 2 fordi det høres ut som produksjonen er brukbar. Selv med øreplugger på en miserabel pc.

 

[Townes]

Hehe

Kort og konsist der rolfozzy Det lille, men strengt tatt alt for masse, eg har hørt med Muse, er slik du beskriver det.

 

[Kaare G. Opsahl]

God anmeldelse rolfozzy! har aldri fått fot for bandet

 

[.Marcus]

Jeg synes de var OK live, men det var etter et par pils, og midt i flokken på Hovefestivalen.

Er ellers enig med rolfozzy, kjedelige greier!

 

[Anonym]

Nå er ikke The Resistence det albumet jeg liker best men jeg mener Muse har en del god musikk. Hvis det er noen som vil høre mer er Black holes and revelations eller live albumet H.A.A.R.P verdt å sjekke ut.

 

[BanjoArrne]

Fin anmeldelse Rolfozzy.

Det er vel ikke for alle å like Muse,sånn er det med den saken.Skål!

 

[BanjoArrne]

Får vel la det stå til.... :

 

[BanjoArrne]

Deerhunter-Halcyon Digest (2010)​

Bandmedlemmer:

Bradford Cox- Vokal, gitar, elektronikk
Moses Archuleta- Synth, trommer
Josh Fauver- Tapes
Lockett Pundt- Gitar, synth, bass


Opprinnelse:

Atlanta, Georgia. USA


Grunnlagt år:

2001

Sjangre:

Noise rock
Ambient
Punk rock
Shoegaze
Indie rock



Tidligere utgitte album:

Turn It Up Faggot (2005)
Cryptograms (2007)
Microcastle/Weird Era Cont. (2008)

Godt og Blandet​

Var litt usikker med denne skiva,da dette er musikk jeg ikke kjenner så godt.Skal prøve så godt jeg kan.

Den er et sammensurium av mye forskjellig og ikke lett å feste til en bestemt sjanger.Hver låt byr på noe nytt og ingen ligner direkte på hverandre.Det er jo positivt og gjør den svært innholdsrik men vanskelig å skrive kortfattet om.
"Disse gutta må være veldig glad i gjenklang og atmosfære",tenkte jeg ved en gjennomlytt,,for her var det virkelig mye av nettopp det.
Flere runder fulgte på,for det trengte den i mitt tilfelle..Siden det viste seg være et selværklært Ambient-Punk band vi snakker om her,så var det vel kanskje ikke noen overraskelse.Til tider kan det bli litt rotete med så mye reverb og ambience,men det ødelegger likevel ikke her føler jeg og bidrar mye til stemningen på de forskjellige sporene.Her er også et vintage-preg,på både stemmer og bruk av instrumenter som er lett gjenkjennbar med mange 60-talls band.Før man er igjennom albumet svinger man også innom flere sjangre og jeg vil si den er meget godt variert.

​

Vi snurrer igang og Earthquake starter veldig aslappet,flytende,melankolsk og nesten svimlende.Her har de med effekter og gjenklang greid å skape herlig steming.Vokalist Bradford Cox kommer inn med en skikkelig sløv vokal gitt en lett tåkete overflate om nesten flyter sammen med resten av musikken.Gitarklimpring lager et behagelig sommeraktig komp sammen med en bass som avslappet trasker avgårde i seigt tempo.Spor 2 ,Don`t Cry rister av seg dette med en taksfast og Beatles-aktig "vrinsk",litt treg som om rusen ikke har avtatt helt fra spor 1 enda.Likevel,dette er som tatt rett fra 60-tallet.
Revival Er virkelig "fresh" og gir meg assosiasjoner til Beck,med sitt litt seige men rytmiske groove og gode tyngde.Blir i godt humør.Her er vokalen renset opp til en mer klar sådan som kommer bedre fram enn den gjorde på de foregående.Ikke helt overraskende etter albumets utvikling siger Sailing inn med et veldig slack spor som tar god avstand fra forrige låt, med sin klimpring og lette grep fra Lockett Pundts el-gitar uten effekter og svake bakrunnstakt fra maracas og tamburin litt lengre uti sporet.Minimalistisk og litt mager kanskje.Buldrende,nesten underjordisk atmosfære gir stemningen tyngde.
Lett søvnig blir man fort overrasket av Memory Boysom regelrett og uventet hopper inn og lager liv i albumet igjen med en meget frisk og rytmevillig låt som tar deg med på en aldri så liten gladmarsj.Denne er velkomment med på å gi flott variasjon.

Den tyngre og litt mer flytende Desire Lines fortsetter siste halvdel av albumet med en tøff intro som er en fin overgang fra spor 5.
Chorus og steelguitar med reverb gir svevende og drømmeaktig følelse.Den er samtidig ganske rytmisk og "catchy".Vokalen er herlig.Låta er 6:44 men ble likevel ikke dryg i min oppfatning.
Basement Scene er mer seigt og psykedelisk igjen.Dette ble litt spesielt.Det høres da også nesten ut som det er spilt inn i et stort,tomt kjellerlokale med tomme harde gulv og murvegger med sitt gjallende ekko.Helt klart 60-tallspreg her også.Om man ble litt trøtt-sløv av denne så tar Helicopter tak igjen og gir mer goodfeel-sløvhet med sin suggerende og tunge basstrommeffekt.Alldeles herlig intro.Her er klarere vokal,svevende harpelignende-arangement og trylleaktige pling-plongs med på å lage nok et godt spor.Fountain Stairs tar over med lett,firkantet og noe monoton takt.Likevel en fin vri som får lytter opp fra transen og tar deg med til Coronado,som har en groovy takt i Please Mr.Postman-intro-stil(The Beatles).Saksofonen er kul og passet enormt godt inn,men dette sporet hadde hatt godt av litt mer klarhet på vokalen til Bradford Cox,som i mine ører blir litt for fjern.
Det hele rundes av med He Would Have Laughed som er et langt spor.Kunne vært kortere,men variasjon redder det i land.Moses Archuleta kjører en litt bongotromme-aktig rytme fra start,uten skarp`en for det meste.Mange effekter og ambiance gir spirituell og svevende feel til låten.Litt over midtveis skifter sporet takt til litt laidback nirvana-style,med seigt akustisk gitar-komp.Sløv vokal sukret med reverb.Og da er vi ved veis ende.Merkverdig.



Lettere å høre på enn å skrive om,helt klart.
Albumet synes jeg er spesiellt og har gode kvaliteter på veldig mange måter.Noen låter gjør meg avlslappet og nærmest svimmel med sitt sjelfulle,melankolske og drømmeinspirerende preg.Andre låter er det mer driv i og gir meg lyst til å trampe takten og "groove" med.Den er en mental heisatur av den mer varsomme typen,blandet på en måte som gjør skiva veldig godt variert og sitt til at det ikke blir kjedelig på noen måte.Altså min dom:Et veldig godt album,meget innholdsrik med mye sjel og nerve (på en litt annen måte enn jeg er vant med).



Tekstene omhandler det mer nære og personlige.Jeg greide ikke feste meg helt til dem da jeg ble mer fortryllet av stemningen(ene) denne skiva skaper.Det er her styrken på dette albumet ligger vil jeg si.



Lydmessig virker den ikke så god der kvaliteten tenderer å varierer fra spor til spor,men det virker å være gjort med intensjon,eller så er det kanskje såkalt Low-Fi.




Samlet vurdering:

8/10
​

 

[Kaare G. Opsahl]

Jævlig bra BanjoArrne. Virker som du virkelig har jobbet. Ble supernyskjerrig på plata. Takker og bukker

 

[H.R]

Nå er ikke The Resistence det albumet jeg liker best men jeg mener Muse har en del god musikk. Hvis det er noen som vil høre mer er Black holes and revelations eller live albumet H.A.A.R.P verdt å sjekke ut.

Enig her. Selv spiller jeg faktisk dette av og til, dog helst på full guffe og gjerne full selv også. Aldri hørt noen av platene til ende dog da jeg har gått lei lenge før, men synes på en måte at bandet har livets rett, muligens fordi det meste innen genre føles hakket værre i mine ører. Uansett knallgodt annmeldt i likhet med alle de andre. Øver på unnskyldninger for å forsvare min egen som skal komme.

 

[Kaare G. Opsahl]

Nå er ikke The Resistence det albumet jeg liker best men jeg mener Muse har en del god musikk. Hvis det er noen som vil høre mer er Black holes and revelations eller live albumet H.A.A.R.P verdt å sjekke ut.

Enig her. Selv spiller jeg faktisk dette av og til, dog helst på full guffe og gjerne full selv også. Aldri hørt noen av platene til ende dog da jeg har gått lei lenge før, men synes på en måte at bandet har livets rett, muligens fordi det meste innen genre føles hakket værre i mine ører. Uansett knallgodt annmeldt i likhet med alle de andre. Øver på unnskyldninger for å forsvare min egen som skal komme.

gruer meg til min egen etter alle de bra anmeldelsene

 

[gwh]

Å h asin egen første anmeldelse her blir litt som å hoppe etter Wirkola...

 

[rolfozzy]

Takk for positive tilbakemeldinger på rableriene mine.

 

[gwh]

Da var kone og unger godt plassert i kirken, så da har man et par timer for seg selv.
Dette er min første runde innom dette å anmelde plater, og må si jeg har funnet dette konseptet interessant for å lytte til ny musikk som man ikke ville ha funnet på å lytte til normalt.


Min første anmeldelse, så…
Tja, hva skal man egentlig si om denne platen som ikke fremkommer av coveret…
Savner kanskje litt KA-POW, BOOM YI-HAA o.l, men veldig inspirert av syttitallets herlige kung-fu og action filmer som gjør at man føler for å dra frem den gamle nun-chakoen og se om man klarer å påføre seg selv noen nye og interessante brudd. .

Popinstrumentalsoundtracksurfrockmuzak sjangeren er for undertegnende en sjelden fugl i musikklivet, men det fungerer overraskende bra.
Leken og fin musikalsk musikk med god variasjon
Lydmessig finner jeg platen meget bra med engasjerende lyd som får foten til å følge takten utenom å gå veien om hodet, et sikkert tegn på fengende musikk.

Hele platen holder et høyt nivå, men for meg selve høydepunktet ”Enter the Dragon”, platas første sang.
Dette er Kung-fu soundtrack på høyt nivå





Totalt for plata, så blir scoren 8/10 da denne vaker mellom det bra og knallbra.

 

[Kaare G. Opsahl]

Kul og velskrevet anmeldelse gwh. Pass på deg selv og familien når du kåler rundt i stua med nun-chakoen ;D

 

[BanjoArrne]

Jævlig bra BanjoArrne. Virker som du virkelig har jobbet. Ble supernyskjerrig på plata. Takker og bukker

Takk for ros,Fingern.Jeg kan ha overgjort den litt,men det er litt typisk av meg. :

 

[BanjoArrne]

Det var en velskrevet og artig anmeldelse,Gwh!


Må ta en lytt til denne skiva i kveld.

 

[atonal]

Jævlig bra BanjoArrne. Virker som du virkelig har jobbet. Ble supernyskjerrig på plata. Takker og bukker

Takk for ros,Fingern.Jeg kan ha overgjort den litt,men det er litt typisk av meg. :

Velskrevet anmeldelse, BanjoArne! Har selv hørt en del på Halcyon Digest i det siste, liker den meget godt.

 

[impulse]

Å h asin egen første anmeldelse her blir litt som å hoppe etter Wirkola...

8



Evt. kan man jo tenke seg at man hopper etter ruccola. Det er liksom ikke så voldsomt.

 

[BanjoArrne]

Velskrevet anmeldelse, BanjoArne! Har selv hørt en del på Halcyon Digest i det siste, liker den meget godt.

Takk for det.

Ja,den skiva er spesiell og på en meget fengende måte.

Det hadde egentlig stagnert litt med nyoppdagelse av musikk for min del.Men hver gang jeg er med i Albumstafetten får jeg hørt noe jeg ikke var kjent med fra før og som til tider virkelig har overrasket med å være veldig tiltalende.
Et supert tiltak.

 

[BanjoArrne]

Å h asin egen første anmeldelse her blir litt som å hoppe etter Wirkola...

8



Evt kan man jo tenke seg at man hopper etter ruccola. det er liksom ikke så voldsomt.

Enig.Her er vi en gjeng med HFS-lads som koser seg med album og skriver hva vi synes om dem.Det viktigste er at vi har det artig.

 

[gjedde]

Noe av det første jeg gjorde etter å ha kommet hjem fra noen dager i soppskogen (med rekordfangst ) var å kikke innom denne herlige tråden og lese de siste anmeldelsene. Her er det jaggu mye fin skriving!!
Banjo-arne: flott håndverk mistenker at Deerhunter-plata ikke er helt min greie, men etter så mye skryt må jeg jo gi den en sjanse.
gwh: hyggelig at du likte plata. Får alltid assosiasjoner til den gamle politiserien "Streets of San Francisco" når jeg hører den jeg