Dylan LeBlanc: Paupers field ( Rough Trade2010)
En vidunderlig deilig debutant
Glem sprit, glem Valium, glem Seroxat, glem Ritalin, glem sogar heroin: Gud har i sin store godhet gitt oss Dylan LeBlanc - kom la oss nyte ham!
20 år gammel debuterer han med dette fullendte og gjennomførte albumet. Ett år senere enn den andre, den egentlige Dylan. Det er helt fantastisk at en så ung mann kan levere noe så modent, så stemningsfullt og så vakkert. I motsetning til Bob, der vi ikke kunne høre hvilken genialitet han bærer på i debuten, legger LeBlanc lista høyt for seg selv. Hvis dette innvarsler hva som kommer, har vi mye godt i vente, folkens.
Født og oppvokst i Louisiana, spilt gitar siden han var 7, og skrevet låter siden han som 11-åring fikk sin første gitar av sin far, James LeBlanc.
Albumet består av tolv låter, som føyer seg inn i hverandre og som nærmest sømløst passer sammen. Americana, singer/songwriter, visesanger, svinger mot køntri, alt passer. Her høres Townes Van Zandt, Neil Young, Nick Drake men egentlig ikke noe særlig Bob Dylan. Og jeg hører ikke rock her, heller.
Enkle og vakre melodier som smekkert glir inn i sjelen - og blir der. Vekt på vokal, med steelgitar relativt tydelig i lydbildet. Piano har en viktig rolle, gitar også selvsagt, far James spiller flere instrumenter, og har gjerne hatt mer enn en finger med i tilvirkningen av albumet, Emmylou Harris korer på en sang med sin særegne stemme. Akustisk lydbilde, harmonisk og lekkert. Strykere noen ganger, kassegitar andre ganger. Ofte nedpå, men noen har og kjappere rytme. Og alltid Dylans tenor langt fremme. Med mye luft og rom. Det er bare deilig å høre på, og etter hundre gjennomspillinger vil jeg bare ha mer. Og mer.
Tekstene kretser rundt klassiske sentimentale køntri-tema: kjærligheten man ikke vågde å ta i mot og som man mistet eller som glipper i det avgjørende øyeblikk, eller de handler om enkeltmenneskers skjebner. Det er aldri kritikk av systemer eller tingenes orden, kun konstatering av tingenes tilstand, med en klar hang mot det triste. Slik er det og i melodiene, en konstatering av tingenes tilstand, aldri kritikk. Sånn står han trygt i en køntritradisjon.
Hvis jeg skal trekke frem noe negativt (men da må jeg altså grave djupt i både Sure-Dag- og Kjipe-Dag-personlighetene mine) så mangler kanskje albumet noe variasjon. Dette er ikke en vesentlig mangel ved albumet, men det kunne muligens vært en eller to låter som kommenterte de andre mer, og slik skapt noe mer liv og dynamikk i albumet som helhet.
Det er ofte en hårfin balanse mellom det homogene og det ensformige synes jeg, men siden dette er en debut, så mener jeg en slik kritikk er smålig. Hadde dette vært hans tredje album, ville jeg trukket ham for det.
Men som den unge herremannens første verk, er dette først og fremst vidunderlig vakker musikk: hør selv: If time was for wasting.
9.9/10