Artist: '68 Comeback
Tittel: A bridge too fuckin' far
Label/År: SFTRI/1998
The dark side of the Sun
Nick Tosches tyner i si bok
Unsung heroes of Rock&Roll Richie Unterberger for å gi ut en bok laget over samme lest, med den kontradikterende og ustødige semantiske tittelen
Unknown legends of Rock&Roll. Men akkurat "
unknown legend" er en dekkende beskrivelse for hvilken status dette albumet kanskje engang vil få, og blant enkelte kanskje allerede har.
A bridge too fuckin' far er rett og slett klassikermateriale du aldri vil se på noen lister.
Fra ruinene av kultbandet Gibson Bros. etablerer Monsiuer Jeffrey Evans '68 Comeback. Med seg har han blant annet folk fra både Red devils (uinvidde må gjerne komme med Man Utd vitser her), the Gories, samt gitarist Jack Taylor fra Monster truck five. Det durer og går noen år og Jack Taylor gjør som rockegitarister titt og ofte gjør; dør av en overdose. Evans velger å hylle sin avdøde gitarist med å spille inn
A bridge too fuckin' far. Foruten en solid håndfull egenkomponerte låter består dette veldig-nær-mesterverket av mer eller mindre outrerte tolkninger av klassikere fra Sun-artister som Johnny Cash, Carl Perkins, Roy Orbison og bluesgiganter som Slim Harpo, for å nevne noen.
21 låter er mye å svelge. Det blir ikkje mindre av at det er bakt inn i et forvrengt, høylydt, lydbilde hvor alt som er av knapper, er skrudd til 11. Ved første lytt kan
A bridge too fuckin' far høres ut som det reneste soniske kaos. En vegg av vrengte gitarer og feedback møter lytteren, mens Evans synger, snakker og nærmest "messer" som seg hør og bør. Det ville være lett å avfeie
A bridge too fuckin' far som nettopp dette; endeløs støy blottet for musikalske kvaliteter. Så feil kan noen kanskje ta.
A bridge too fuckin' far er ikke langt unna å være en moderne klassiker innen punkrocpsychogaragebilly sjangeren. En sjelden sjanger forøvrig.
Hvorfor er dette så bra da, lurer du kanskje på? Det høres jo bare ut som en gjeng med no-goods som verken kan synge eller spille (en sannhet med visse modikfikasjoner), og som har sluppet ut fra øvingslokalet et år eller to for tidlig. Jo, dette er avsindig bra fordi det har nerve, intensitet, ekthet og ærlighet som 99% av artister stort sett kan ta rennafart og drite langt i å oppnå. Dette er så rett fra sjela som det kan få blitt. Det er så hjerteskjærende ekte at det er umulig å ikkje la seg bli helt bergtatt. Både av Evans egne perler, og de mange covere av kjente og kjære 50s/60s låter de freser igjennom.
'68 Comeback høres til tider ut som den store, stygge, slemme storebroren til Compulsive gamblers, Oblivians eller Tearjerkers, og det er kanskje ikke så usannsynlig, da både Jack og Greg Oblivian (Jack Yarber / Greg Cartwright) bidrar på
A bridge too fuckin' far. De musikalske bånda er tette.
Av egenkomponerte låter kan den vakre balladen
'68 med fordel nevnes. En vindskeiv elgitar driver låta fremover, og et kledelig lavmælt orgel lurer i bakgrunnen og skaper en unik atmosfære. Lydbildet er mye likt de mest lofi av alle lofi banda undertegnede hørte seg halvt ihjel på fra midten av 90 tallet. Omtrent det eneste som skiller '68 comeback fra disse er at de rocker betydelig hardere! Men på
Muddy boots får eg seriøse assosiasjoner til god gammel Guided by voices. Både lydbilde og melodi har egenskaper som ikkje er lysår unna noe Bob Pollard kunne funnet på på en god dag i sine glansdager. Den noe outrerte blåseren er det vel heller tvilsomt at ville funnet veien til en gbv plate. En perle av en låt er det uansett. Også
Kings road og
In the company of kings må fremheves. Begge er signert Evans, og her demonstrerer han meloditeft av rang. Sistnevnte låt, hvor både tempo og intensitet er skrudd ned et par hakk, er blant platas definitive høydepunkt. Rein og skjær magi!
Det finnes naturligvis også låter som ikkje holder samme høye kvalitet som de nevnt til nå, men de er få.
That's how my mind works er ikke like inspirerende som resten, men det er omtrent også eneste låta hvor jeg ikke får fot. Det meste er bunnsolid og vel så det.
Coverne er som sagt mange, og de er gode. Noen har de faret såpass hardt med at kan være vanskelig å kjenne dem igjen, sjøl for de som kan sin Sun, Chess og Excello historie til fingerspissene. Slim Harpo's
Shake your hips er betydelig mindre stuerein og tilgjengelig enn Stones sin tolkning fra
Exile on Main street, men nerven er her. Johnny Cash sin egen
Get rhythm er heller nesten ikke til å kjenne igjen.
The wall kjenner kanskje mange fra Cash's beste fengselplate,
Johnny Cash at Folsom Prison (
jo, den er bedre enn
at San Quentin!), og Evans' tolkning av mannen som stirrer på veggen, er det lite å utsette på. Versjonen av
Boomerang (Simmons, Wain) høres ut som om Hasil Adkins skulle ha fått seg et band som er like rape gal som han var. Nokså intense greier, men det svinger jo som juling, og det samme gjør Cal Perkins'
Pink Pedal pushers. Tolkningen av Roy Orbison's
Evergreen er uendelig vakker i all sin hjerteskjærende oppriktighet.Chuck Berry's
Let it rock er direkte streit og rett fram i dette selskapet, og Jack Scott's signaturlåt
The way I walk er også gjort relativt edruelig. Da er det mer vrient å høre New Orelans rytmene i Fats Domino's
My girl Josephine.
De tøyer ikkje strikken for covere like langt som the Residents, men du skal ha bra kjennskap til originalene for å ta alle ved første lytt.
Det er altså en solid skjerv med gode, og riktige covere her, og det viser at '68 comeback vet så absolutt hva det er de holder på med. De kjenner og forstår sitt opphav, og dette er deres versjon av det som er rockens vugge. Alt gjøres med en nerve og intensitet få matcher. At de ikkje er 100% samspilte og samstemte til enhver tid er fullstendig underordnet her, det gjør egentlig det hele bare bedre. Enten tar du greia, eller så gjemmer du deg under teppet og snurrer Lee Ritenour platene dine.
Året etter '68 comeback gav ut
A bridge too fuckin' far slapp de albumet
Love always wins. Det albumet er på mange måter den snille utgaven av dette mørke, forvrengte mesterverket. Begge plater anbefales på det varmeste, men
A bridge too fuckin' far gir deg litt mer å jobbe med. Platas eneste problem er egentlig at den er
for lang. Det kan fort bli for mye å ta inn over seg, spesielt om man ikkje er klar for å bli fullstendig overkjørt av gitarer og vokal. Det er med andre ord ikke et album man kan dra fram i enhver sammenheng, den funker bare sånn passe bra en søndags morning i 0600 tida. På den annen side, er man i rette humøret, gir
A bridge too fuckin' far lytteren uendelig mye. Dette er et band som gir absolutt alt, vrenger sjela si fullstendig, og får det ned på tape. Akkurat
der er det mange som har mye å lære.
1 2 3 4 5 6 7 8
9 10
CEVBOF hadde sagt 8/9
