Prudence Takk Te Dokk
Jeg må si det var med en viss skuffelse jeg leste at jeg skulle anmelde denne plata. Åge Aleksandersen og Terje Tysland, liksom. :

Kviet meg lenge for å snurre i gang plata. Når jeg først satt meg ned og trykket play, samt fikk skjøvet trønderrock-fordommene til siden, (Rai, rai!) dukket det overraskende nok opp en instrumentalt kompetent utført, og musikalsk sett solid, plate, inspirert av både Beatles, Jethro Tull og The Band. En slags krysning mellom folk, progrock og country/låvedans. ...Selv om ompakompet og trekkspillet det hele starter med på "Kom Igjen Kara" ga meg et aldri så lite "Hva i h¤%#ete"-øyeblikk.
"Takk Te Dokk" er Prudence's fjerde og siste album, og kom ut i 1975, som en slags avskjed til fansen. De fikk faktisk Spellemannsprisen for plata, i klassen "pop", og med det sitt store gjennombrudd i Norge, men da var det for sent. Bandet var nemlig allerede oppløst.
Det var alltid en del spenninger og krangling internt i bandet. Hovedsaklig mellom Åge Aleksandersen og Terje Tysland. Synd, egentlig, for de hadde et veldig godt musikalsk samspill. Prudence gjorde suksess med alle fire platene sine, og stjal en gang hele showet på Kalvøyafestivalen, og gjorde også en veldig god opptreden på Roskildefestivalen. Bandet var forresten veldig godt likt i Danmark.
Denne plata var Prudence's første med norske tekster og trøndersk dialekt, og kan sies å ha startet hele "trønderrock"-sjangeren. Den var blant de, om ikke
den første som brukte norske tekster i rock. Prudence hadde sitt eget "sound" i det at de brukte en del for sjangeren ukonvensjonelle instrumenter. Mange av dem de samme som andre band av samtiden (fløyte, mandolin, congas), men det som var mest "deres eget" er nok trekkspillet til Terje Tysland.
Plata inneholder som sagt gode musikalske prestasjoner fra et samspilt band hele veien, og noen av låtene er ganske gode. Eksempelvis "Takk Te Dokk", "På Botne E Vi Ganske Lik" og "Drømmen Om Grisen". Sistnevnte bringer meg videre til motsetningen. Noen av låtene holdes tilbake av fjollete tekster. "Æ E Trønder Æ". Rai, rai! ...igjen! Ellers takk!

Veldig synd, for hvis man klarer å høre musikken bak, er den ganske bra.
Låter som disse, med høy Rai Rai!-faktor, gir meg assosiasjoner om hjemmebrent, allsang og 50 år gamle groupies bak i bandbussen etter bygdefesten. Låter som "Sokkevise" og "Æ E Trønder Æ". ...Selv om jeg forstår at sistnevnte nettopp var et ironisk tilsvar på manges fordommer. (Jfr. Bør Børson.)
Men alt i alt var dette en ganske bra plate. Må helt til slutt få skryte av Terje Tyslands gitarsolo på "Takk te Dokk". Toppklasse! Får meg til å lure på hva i alle dager han har holdt på med siden.
Konklusjonen da? Følgende er en beskrivelse jeg vanligvis synes er ganske teit. I dette tilfellet synes jeg derimot den passer. Særlig i 1975 (
Tror jeg, siden jeg var
ett år gammel da.):
"Bra til å være norsk!" 5/10