Albumstafetten 11

[_RoDa_]

Jeg spiller litt Buddy Guy

Kona:
"Hva er det du bråker med nå?"

Jeg:
"Musikk"

Kona:
"Er det den der stafetten igjen?"


;D ;D ;D ;D ;D

du er savnet!

Takk og takk!
Musikk er livet, og resten av HFS er mindre og mindre givende.
I'll be back.

R

 

[Kaare G. Opsahl]

Skal muligens tilbringe hele dagen i mårra i Ålesund, så here it goes

Artist: The Who
Tittel: Live at Leeds
Label/År: MCA/1970


This one goes to eleven.​

Det var litt diskusjon i forkant hvorvidt vi skulle ta utgangspunktet i den originale 6-spors LP'n fra 1970, eller om vi skulle legge til grunn en av de nyere utvidede cd-versjonene av denne konserten. For en meningsløs diskusjon! Når det er sagt, så tar denne anmeldelsen utgangspunktet i spotifyversjonen, som vel er cdversjonen fra 1995. Tommy er dermed ikke anmeldt, og innslaget fra den som er med på Spotify utgaven er dermed ignorert.

Det er faktisk egentlig nesten meningsløst å anmelde Live at Leeds. Albumet er høyoktan rock & roll, i all sin edle prakt, enten man hører en tilfeldig låt, eller tar for seg hele konserten fra a-å, Tommy inkludert. Dette er så ekte, så reint og så ubesudlet rock & roll at det hele koker ned til et avgjørende spørsmål; liker du rock & roll, eller er du en pudding? Det finnes ikke tvil hvor undertegnede lander i dette spørsmålet, og jeg har kost meg glugg i hjel med Daltrey & Co igjen siste tida.

Fy faèn for et band The Who var i sine glansdager. For noen musikere og personligheter! En naturlig analogi er Zeppelin, hvis band-konstellasjon var påfallende lik, og som også var, for å si det forsiktig, et meget potent liveband. Men faèn heller, Live at Leeds, som nådde tredjeplass på den britiske albumlista, slår gnister fra første strofe, og står ikke tilbake for noen av Zeppelins offisielle liveutgivelser, eller andre liveutgvivelser generelt for den saks skyld.

For en energi, for en råskap, for et vulkanutbrudd dette albumet er! Dette er lyden av et band på høyden av sin karriere; Mikrofonslyngeren Daltrey synger fletta av de fleste rocke-vokalister, Keith Moon slår både hardere, oftere og bedre på trommene sine enn de fleste andre (det er vel strengt tatt kun Bonzo som topper ham), Townshend er ett med gitaren sin og balanserte Entwistle binder det hele sammen på elegant vis, en grasiøs maestro som holder tre villstyringer i tøylene med en løssluppen jernhånd - helt på grensen til det totale kaos, men alltid innenfor. Entwistle er stødigheten sjøl, en bauta, og lar heller tordnede bassnoter, framfor en gestikulerende sceneopptreden, gjøre snakkinga. The Who eide Leeds denne februarkvelden1970. Det ryktes at det fantes rundt 80 timer med konsertopptak fra turnevirksomhet i 1969–1970, som tidvis gikk Live at Leeds en høy gang (noe jeg har svært vanskelig for å tro), men disse opptakene skal angivelig ha lidd en ublid skjebne i form av ildspåsettelse av bandmedlemmer, blant annet for å unngå bootlegging. Daltrey skal ha sådd tvil om at disse pyromanfaktene faktisk fant sted, sjøl om Townshend hevder så. Da Live at Leeds landet i hyllene sommeren 1970 så den da også vitterlig ut som en bootleg, med en tilsynelatende kjip innpakning. Det var det imidlertid ikke, det var en riktig så forseggjort sak, med mye snacks til fansen. Blant annet poster og annet snasent memorabilia.

The Who må ha vært blant klodens aller feteste liveband på denne tida, og de har lykkes bedre enn de fleste med å fange denne energien og kraften på plate.
Det er bassist John Entwistle som får æren av å åpne det hele, med sin Heaven&Hell. En tung, drivende rocker, som våre egne nasjonalhelter Motorpsycho også har spilt inn. Motorpsycho har forøvrig ved flere anledninger vist sin affeksjon for dette live-albumet, blant annet ved å spille hele den originale 6-spors LP'n live. Umiddelbart etter Heaven&Hell kommer I can't explain, The Who sitt eget forsøk på å ligne the kinks. Det klarer de for så vidt med glans, ettersom låta er helt konge, hvilket jo kinks også er. Et enkelt, klassisk og udødelig rockeriff, med driv og trøkk så det holder. Verdt å nevne her er det det usedvanlig melodiske refrenget, som fungerer som en perfekt kontrast til det mer "rocka" verset. En liten genistrek.

Men hva er det som gjør Live at Leeds til så mye mer enn bare enda et live album fra 70 tallet? Jo, flere ting. Én ting er Daltrey's brilliante, erkebritiske, humor, som innimellom er på stand-up nivå:

...We'd like to play three selected hit singles, the three easiest...Substitute, which we like, that was our first number four, and Happy Jack, which was our first number one...in Germany....And I'm a boy, which according to the Melody Maker was our first numer one in England, I think for about half an hour".

Noe annet er bare den enorme energien som er på Live at Leeds, som nærmest mangler sidestykke i historien. Selv om låtene varierer i tempo, og dels også intensitet, er det strengt tatt bare ett gir her; racergiret. Høydepunktene står i kø og er for mange til å nevne dem alle hver for seg, men noen ting sparker enda mer rompe enn resten. Aller fetest er Mose Allison coveren av Young Man Blues, som også åpner den opprinnelige LP'n fra '70. Townshend sin intro er reine skjære lykkepilla. For et riff, for en lyd! Det er som om Allison må ha hatt noe sånt i tankene da han skrev denne perlen. The Who makter her å gjøre en cool jazza låt om til reine skjære rock&roll hymnen, i en vital og herlig råskap. Dette er rett og slett et magisk øyeblikk fanget på tape. Motorpsycho har også gjort denne, både på plate og live, men de når ikkje britene til nederst på anklene en gang

En annen coverlåt, som også fungerer utmerket, er Fortune teller (gjort av en hel haug artister), som med sitt snertne taktskifte litt over midtveis bare tar fullstendig av. Fra en litt tung og seig rytme innledningsvis, gjør Townshend noen små grep, og vips, så er låta transformert til en frenetisk rocker med et fabelaktig driv. Låta glir sømløst over i deres egen Tattoo, som langt på vei demonstererer Daltreys register som vokalist. Han er kanskje liten av vekst, men stemmen er stor. Veldig stor.

Det er flere coverlåter enn de som allerede er nevnt: Summertime blues og Johnny Kid's Shakin all over fremføres også med bravur. Sistnevnte er jo en så avsindig fet låt i utgangspunktet at det skal være umulig å trø feil med den, og det gjør jo naturligvis ikke The Who heller. Legg merke til den utrolig geniale bassinga til Entwistle på denne, det svinger som fy. Og Daltrey synger med en vannvittig autoritet og selvsikkerhet her. Stålkontroll kaller en sånt.

Innimellom disse klassiske coverlåtene og "hits" fra egen katalog spiller de så mesterkverket Tommy i sin helhet, før de avslutter det hele med nevnte Summertime blues og Shakin all over, samt udødelige My generation og Magic Bus. Gitararbeidet på Magic bus må også fremheves. Hjelpe meg for et fett groove de opparbeider seg på denne låta. Med klassisk call and respone vokal seiler denne også opp som en av alt for mange personlig favoritter. Det er så grisetøfft at eg tar meg sjøl i å riste vantro på hodet. Er det virkelig mulig å låte så kult og groovy? For en vannvittig coolness de utviser her.

Da Live at Leeds omsider kom ut i sin helhet, var låtrekkefølgen noe endret, slik at hele Tommy kom til slutt. Det syns eg er helt greit, for på et vis så blir Tommy delvis et antiklimaks til den totale utblåsningen resten av konserten er. Det er egentlig to helt forskjellige ting, og det er en noe strammere regi på Tommy. "Rockeoperaen" til Townshend gjør seg også live, bevares, men personlig foretrekker eg studioversjonen av Tommy, som jeg i min ungdom hadde et smått autistisk forhold til.

Så hvordan skal jeg så kunne sette en karakter på Live at Leeds? Det blir jo helt meningsløst å lytte analytisk og kritisk til dette. Det blir derfor vanskelig, og også nokså underordnet, å finne ting å sette fingeren på. Hvem er jeg til å si at noe her og der kunne vært gjor annerledes på en magisk aften som denne? En solo her kunne vært kortet litt ned? Manglet det litt på samspillet der? Var de et milliesekund ut av synk noen steder? Ha ha, som om ikkje gutta boys i The Who visste akkurat ka de holdt på med, de hadde fullstendig kontroll denne kvelden, og de strutter av selvtillit og spilleglede. Det er liten vits å snakke om produksjon og lyd her, det blir fullstendig irrelevant. Det er meg revnende likegyldig hvordan MasVis grafer, eller hva det nå heter ser ut på denne. Forhåpentligvis er den på full hyling hele veien. Maktdemonstrasjonen Live at Leeds handler ikkje om karakterer, analyse og vudering av musikk, Live at Leeds handler om noe myyyyyyyye viktigere; nemlig ROCK&ROLL !!!!!!!!!!!!!!

Jeg kan ikke gjøre annet enn å gjøre noe jeg neppe kommer til å gjøre flere ganger i stafetten, og denne henger sykt høyt hos meg. Eg må rett og slett,
slå til med smått ufattelige:

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF hadde sagt 8+/9 (eg trekker et halvt poeng siden eg ikkje var der)

Fantastisk jobba Townes! Denne platen var den første jeg hørte av The Who i det herrens år 1978. Den blåste datidens punkeplater av banen for meg. Jeg er livslang superfan av The Who. Gudhjelpeogtrøste hvor kult det hadde vært å oppleve den konserten.
Utrolig hvilken jobb du har nedlagt i denne anmeldesen. Enig med karakteren er jeg også

 

[utgatt60135]

Jeg tar av meg hatten for din fremførlse, Townes! Bare lekkert!

Jeg er ikke like stor fan av The Who, men de laget utvilsomt mye bra! Men har faktisk ikke spilt Live at Leeds så veldig mye. Skal gjøre det når jeg kommer hjem. Men vil nok ikke bruke like store ord.

 

[rolfozzy]

Jeg kan ikke unngå og se at Townes har levert sitt bidrag. Jeg vil ikke lese noe av det før jeg har levert det jeg kan bidra med senere i dag.

Best sånn.

 

[Gjestemedlem]

Igjen en storveis anmeldelse av Townes. Verdt hele stafetten alene.

Hvilke album har forresten oppnådd ren 9 på din CEVBOF?

 

[rolfozzy]

The Who


Sekstitallet med Radio Luxenbourg. Sene kvelder og netter for og lytte til verdens beste musikk. Noen låter og band fikk mer reaksjon fra meg enn andre. The Who-My Generation. For en låt. Tiden og modskulturen tatt så fantastisk på pulsen. "Hope I die before I got old" Lev i nuet, følg moten og fuck the rest.

The Who var blandt mine fire største dengang. Stones, Kinks og Small Faces var de andre. Sossen hørte på Beatles.

The Who starta av Pete Townshend og John Entwistle som tidliger hadde spilt sammen i tradjazzband, henholdsvis banjo og trompet. Bytta ut jazzen, og instrumentene med elektrisk etterhvert. Fikk med seg den tidligere skolekameraten Roger Daltrey som sologitarist. Han la fra seg gitaren etterhver og ble vokalist. The Detours var født.

Trommeslageren Doug Sandom, som var noen år eldre, og visstnok så sånn ut også, og heller ikke hadde det riktige taket på dette med trommer, fikk sparken.

Med vikar på trommer hadde de en konsert i Grenford, da en full og brautende syttenåring ved nav Keith Moon dukka opp og fikk prøve seg på trommene. Etter at han hadde ødelagt trommesettet, fikk han jobben på stedet. Via navnet High Numbers ble de The Who.

Men det var nå denne da.

Hva kan sies?

Etter turnering i USA for og promotere Tommy, ville de gi ut en liveplate. De hadde 80 timer med materiale fra turneringa som de egentlig hadde tenkt og bruke. Men de fant ut at det var alt for mye jobb og gå igjennom. Det påstås at disse tapene ble brent for at ikke bootleggere skulle få kloa i de.

De bestemte at en konsert på Leeds University 14 februar skulle tas opp og gis ut.

Gitt originalt ut med bare seks spor fra konserten. Har hatt denne tidligere, men nå har jeg 1995års utgaven med 14 spor. Og ta får jeg se hva jeg kan si om den.

Og hva kan jeg si?

Dette er et band som er så tight og samspilt at det kan ikke gjøres bedre. Roger Daltreys vokal hadde aldri vært bedre, Pete Townshends gitar, der oppe. Keith Moon slo ikke trommer, han spilte trommer.
Og stødige John Entwhistle, fantastisk.

Høyoktan rock fra første låta Heaven and Hell. Innom låter av Mose Allison, Eddie Cochran, Naomi Neville og Johnny Kidd and The Pirates Shakin All Over. Og deres egne selvfølgelig.

Humoristisk småprating av Pete Townshend og Roger Daltrey mellom enkelte låter.

Åpningen av A Quick One, de kunne alle synge. Dette er intet mindre enn ei fantastisk liveplate. Kanskje verdens beste. Jeg finner ikke mer ord. Den må høres.

11/10

 

[Brasse]

Fy f*aen så bra den plata er.

 

[rolfozzy]

Nå har jeg lest anmeldelsen fra Townes. Fantastisk bra.

Intet mindre enn fantastisk godt skrevet. Jeg fikk lyst til og slette min.

 

[atonal]

Innkjøpslista mi blir lengre og lengre. Kjempefine anmeldelser. Takker!

 

[Dazed]

To supre anmeldelser. Enig i at plata er fantastisk. Er vel ikke helt oppe på 10 (eller 11) selv, men det er vel ikke langt unna heller.

 

[utgatt60135]

Veldig bra rolfozzy, setter pris på all historisk kunnskap også.

Keith Moon slo ikke trommer, han spilte trommer.

Det en en ting som ofte slår meg. Dagens trommeslagere mangler ofte den viriliteten og tja.. hva skal jeg kalle det; egenrådige musikaliten de virkelig gode hadde på den tiden. I dag er det mye teknisk bra, men vel striglet og beregnelig.

 

[Dazed]

Veldig bra rolfozzy, setter pris på all historisk kunnskap også.

Keith Moon slo ikke trommer, han spilte trommer.

Det en en ting som ofte slår meg. Dagens trommeslagere mangler ofte den viriliteten og tja.. hva skal jeg kalle det; egenrådige musikaliten de virkelig gode hadde på den tiden. I dag er det mye teknisk bra, men vel striglet og beregnelig.

Mike Portnoy, Nicko McBrain, Dave Grohl, Terry Bozzio, etc. Det finnes da gode trommeslagere fremdeles.

 

[rolfozzy]

Trommer som et instrument ble ødelagt på 80 tallet. Da skulle det bare smelles til enten det var de digitale vederstyggelighetene som enkelte brukte, eller de med skinn.

I dag er trommer i rocken bare et rytmeinstrument som ligger i bakgrunnen. Kan godt hende det fins innspillinger med gode trommiser innen rocken, som spiller trommer. Jeg har ikke hørt de. Kanskje de er dempa/fjerna i den ferdige mixen. Ikke vet jeg.

Uansett så er det ingen som når Keith Moon, John Bonham og f.eks. Mitch Mitchell til knea en gang av dagens utøvere.

 

[Dazed]

Sjekk Mike Portnoy, Rolf.

Dream Theater er kanskje ikke i din gate (?), men prøv Transatlantic eller Yellow Matter Custard.

De finnes nok enda hvis man leter, selv om Bonzo & Co nok var i særklasse.

 

[BurntIsland]

Jeg har ved flere anledninger hevdet at Live at Leeds må være verdens beste livealbum. Det fins sikkert andre som er bra også men ingen er bedre.
Det ser ut til at anmelderne er ca. enige med meg. Anmeldelsen til Townes var ekstra godt skrevet.

Ellers er det mest fascinerende med the Who (om vi ser bort fra den fantastiske musikken) den magiske bandkjemien. Eller synergieffekten om jeg tørs bruke et slikt ord. (det er lov å slå folk som snakker om synergiefekter;- det var de som begynte!)
Det er kun i the Who at medlemmene får vist frem sin storhet. Solo har alle fire gitt ut plater som er verd å lytte til men de når ikke the who til knærne en gang

 

[Geir Kristiansen]

Uansett så er det ingen som når Keith Moon, John Bonham og f.eks. Mitch Mitchell til knea en gang av dagens utøvere.

Det var da svært til alt var så meget bedre enn før innstilling. Hvis man ikke klarer å anerkjenne folk som Neil Peart, Gavin Harrison, Martin «Axe» Axenrot, Johan Langell, Shannon Larkin, Mike Portnoy osv. som meget habile utøvere på sine instrument så sliter man skikkelig. Slik jeg ser det så handler det mere om stilretning enn om ferdigheter. Husker jeg ikke feil så har John Bonham uttalt seg i meget positive vendiger om Neil Peart.

Mitt inntrykk er at dagens utøvere holder et utrolig høyt nivå og vi formelig svømmes over av utgivelser som bare er et "must have".

 

[rolfozzy]

Uansett så er det ingen som når Keith Moon, John Bonham og f.eks. Mitch Mitchell til knea en gang av dagens utøvere.

Det var da svært til alt var så meget bedre enn før innstilling. Hvis man ikke klarer å anerkjenne folk som Neil Peart, Gavin Harrison, Martin «Axe» Axenrot, Johan Langell, Shannon Larkin, Mike Portnoy osv. som meget habile utøvere på sine instrument så sliter man skikkelig. Slik jeg ser det så handler det mere om stilretning enn om ferdigheter. Husker jeg ikke feil så har John Bonham uttalt seg i meget positive vendiger om Neil Peart.

Mitt inntrykk er at dagens utøvere holder et utrolig høyt nivå og vi formelig svømmes over av utgivelser som bare er et "must have".

Klart at alt var meget bedre før. Da var jeg ung. Og som du sier det fins "meget habile utøvere", og det gjør det nok. Men fra habil og opp i mesteklassen er det et stykke.

Dazed, ja jeg kjenner Dream Theater, jeg har en cd med de. Men ellers er nok ikke progmetall det jeg hører mest på. Kanskje det er det jeg tilogmed hører minst på.

 

[Karma]

Uansett så er det ingen som når Keith Moon, John Bonham og f.eks. Mitch Mitchell til knea en gang av dagens utøvere.

Det var da svært til alt var så meget bedre enn før innstilling. Hvis man ikke klarer å anerkjenne folk som Neil Peart, Gavin Harrison, Martin «Axe» Axenrot, Johan Langell, Shannon Larkin, Mike Portnoy osv. som meget habile utøvere på sine instrument så sliter man skikkelig. Slik jeg ser det så handler det mere om stilretning enn om ferdigheter. Husker jeg ikke feil så har John Bonham uttalt seg i meget positive vendiger om Neil Peart.

Mitt inntrykk er at dagens utøvere holder et utrolig høyt nivå og vi formelig svømmes over av utgivelser som bare er et "must have".

Enig.
Og beveger vi oss over på f.eks. jazz og jazzrock sjangeren, finnes det enormt mange usedvanlig dyktige musikere.

 

[H.R]

Mike Portnoy, Nicko McBrain, Dave Grohl, Terry Bozzio, etc. Det finnes da gode trommeslagere fremdeles.

For ordens skyld - Terry Bozzio har da passert de 60 for et par år siden. Nicko McBrain nærmer seg vel de 60 med stormskritt.

 

[Dazed]

Mike Portnoy, Nicko McBrain, Dave Grohl, Terry Bozzio, etc. Det finnes da gode trommeslagere fremdeles.

For ordens skyld - Terry Bozzio har da passert de 60 for et par år siden. Nicko McBrain nærmer seg vel de 60 med stormskritt.

Det er sant. Men de gir ut musikk enda.

 

[Karma]

Fantastisk anmeldelse fra Townes!!

Må også rose anmeldelsen fra rolfozzy. Han gir oss interessante tillegsopplysninger.

Etter disse anmeldelser våger man nesten ikke si sin mening, om den skulle være noe mer avmålt..

Minner bare om at musikk er en personlig greie, og at det ikke finnes en absolutt sannhet som gjelder alle. Vi har alle våre personlige preferanser, og det må være lov å ikke oppleve nirvana ved å lytte til denne platen også.
Jeg er dog enig i at platen har stor historisk betydning innen rock&roll!

 

[Dazed]

det må være lov å ikke oppleve nirvana ved å lytte til denne platen også.

Det er jo klart. For å oppleve Nirvana, burde du lytte til denne platen:

 

[Karma]

Sant nok.. Men i min verden har ikke Nirvana monopol på nirvana.

 

[rolfozzy]

Fantastisk anmeldelse fra Townes!!

Må også rose anmeldelsen fra rolfozzy. Han gir oss interessante tillegsopplysninger.

Etter disse anmeldelser våger man nesten ikke si sin mening, om den skulle være noe mer avmålt..

Minner bare om at musikk er en personlig greie, og at det ikke finnes en absolutt sannhet som gjelder alle. Vi har alle våre personlige preferanser, og det må være lov å ikke oppleve nirvana ved å lytte til denne platen også.
Jeg er dog enig i at platen har stor historisk betydning innen rock&roll!

Selvfølgelig er musikk en personlig greie, Karma. Du trenger ikke minne om det. Og skal en anmeldelse være troverdig må den komme av egen smak og mening.

Og selvfølgelig skal du slippe og oppleve nirvana ved og lytte til The Who. Det er lov. Det er til og med lov og ikke like de. Og ingen pådytter deg hverken det ene eller det andre innen musikk.

Så det er bare og si sin mening om det som blir anmeldt.

 

[lars_erik]

Fantastiske anmeldelser i denne runden. Nivået her blir bare høyere og høyere.
Nå blir jeg bare nødt til å gi The Who en ny sjanse.

 

[Karma]

Så da er det ikke grunnlag for et musikalsk mindreverdighetskompleks fra min side, rolfozzy?

 

[rolfozzy]

Så da er det ikke grunnlag for et musikalsk mindreverdighetskompleks fra min side, rolfozzy?

Litt usikker. Men jeg tror det går greit, Karma. Du hører jo på Totta.

 

[Kaare G. Opsahl]

Fantastisk bra Rolfozzy. Meget leseverdig og kult bygget opp

 

[baluba]

Sjekk Mike Portnoy, Rolf.

Som igjen er fan av Steve Moore. Kanskje det er Moore som er rocketrommisenes redning?

 

[utgatt60135]

I dag er trommer i rocken bare et rytmeinstrument som ligger i bakgrunnen.

Det er en god beskrivelse ja. Savner tromming som er mer fremtreden.

Hvis man ikke klarer å anerkjenne folk som Neil Peart, Gavin Harrison, Martin «Axe» Axenrot, Johan Langell, Shannon Larkin, Mike Portnoy osv. som meget habile utøvere på sine instrument så sliter man skikkelig. Slik jeg ser det så handler det mere om stilretning enn om ferdigheter. Husker jeg ikke feil så har John Bonham uttalt seg i meget positive vendiger om Neil Peart.

Mitt inntrykk er at dagens utøvere holder et utrolig høyt nivå og vi formelig svømmes over av utgivelser som bare er et "must have".

Ja, jeg tror du har rett i at det mest av alt handler om stilretninger. Slik sett savner jeg nye grupper som har mer løssluppen råskap og synergi hvor trommer er mer ute i frontlinja.

 

[Geir Kristiansen]

Ja, jeg tror du har rett i at det mest av alt handler om stilretninger. Slik sett savner jeg nye grupper som har mer løssluppen råskap og synergi hvor trommer er mer ute i frontlinja.

Når jeg hører på Rush/Peart sine tidlige utgivelser som for eksempel 2112 og prøver å få med meg hvilken timesignature låten går i så skønner man fort at dette er kompliserte greier. Trommmene i progrocken har så utrolig kompliserte timesignaturer at de må være perfekt produsert skal de låte bra. Ta for eksempel U2, kan ikke huske sist de ga ut et album der trommene sitter godt i lydbildet.

Jeg mener de flinkeste i klassen leverer det du etterspør. Steven Wilson produserer som en gud og jeg vil anbefale Anesthetize på Blu-Ray slik at man kan se hva som foregår når Gavin Harrison leverer en konsert på nivå med det beste som noen gang er levert.

Tråder som denne og "hva hører du på i dag" er en katastrofe. Har ikkke fått middagskvil på lenge og akurat nå stter jeg på en skive til så det blir ikke en lur i dag heller.

Takk for gode anmeldelser. Det legges ned mye energi i disse og lyttelisten blir bare lengre og snart er middagskvilen bare noe jeg har hørt rykter om.

 

[Karma]

Slik sett savner jeg nye grupper som har mer løssluppen råskap og synergi hvor trommer er mer ute i frontlinja.

Da anbefaler jeg å lytte til mitt bidrag til denne stafetten..

 

[Kaare G. Opsahl]

Ja, jeg tror du har rett i at det mest av alt handler om stilretninger. Slik sett savner jeg nye grupper som har mer løssluppen råskap og synergi hvor trommer er mer ute i frontlinja.

Når jeg hører på Rush/Peart sine tidlige utgivelser som for eksempel 2112 og prøver å få med meg hvilken timesignature låten går i så skønner man fort at dette er kompliserte greier. Trommmene i progrocken har så utrolig kompliserte timesignaturer at de må være perfekt produsert skal de låte bra. Ta for eksempel U2, kan ikke huske sist de ga ut et album der trommene sitter godt i lydbildet.

Jeg mener de flinkeste i klassen leverer det du etterspør. Steven Wilson produserer som en gud og jeg vil anbefale Anesthetize på Blu-Ray slik at man kan se hva som foregår når Gavin Harrison leverer en konsert på nivå med det beste som noen gang er levert.

Tråder som denne og "hva hører du på i dag" er en katastrofe. Har ikkke fått middagskvil på lenge og akurat nå stter jeg på en skive til så det blir ikke en lur i dag heller.

Takk for gode anmeldelser. Det legges ned mye energi i disse og lyttelisten blir bare lengre og snart er middagskvilen bare noe jeg har hørt rykter om.

Enda verre blir det ved neste stafett hvor du forhåpentligvis er deltaker

 

[Kaare G. Opsahl]

vi går inn i påskeferien og noen av oss reiser bort. fantastiske bra anmeldelser til nå. Et godt engasjement og litt småkjekling (det hører med) håper punktligheten ved posting holder seg på det samme glitrende nivået. Ønsker alle deltagere og lesere en riktig god påske! Ser frem til mange gode anmeldeser i påsken.

 

[Brasse]

Takk for gode anmeldelser. Det legges ned mye energi i disse og lyttelisten blir bare lengre og snart er middagskvilen bare noe jeg har hørt rykter om.

Ingen problem Geir, eg høyrer alle Staffetplatene medan eg kvilar middag. Så står eg opp og skriv melding.

 

[Townes]

Fantastiske anmeldelser i denne runden. Nivået her blir bare høyere og høyere.
Nå blir jeg bare nødt til å gi The Who en ny sjanse.

Nødt og nødt, fru. Blom. Såg du ikkje det fozzy og eg skreiv om at dette er ROCK&ROLL ??? ;D
Neida, gi denne en sjans du, du trenger et avbrekk fra Haden og Ritenour.

@fozzy - Gullende godt! Artig at vi har så til de grader like oppfatninger av denne. Lurte sjøl på å gi den 11 faktisk, derav Spinal tap ordspillet i headingen. Søkke ta for ei liveskive det er! Det var et utrolig artig gjenhør med en plate som har vært i samlingen i rundt 15 år eller så. Når sant skal sies så visste eg faktisk ikkje at eg likte denne så godt. Eg er ikkje overbegeistret for liveskiver i utgangspunktet, men tydeligvis finnes det unntak

@Gjestemedlem - Tjah, det er faktisk album eg er villige til å gi 9 på CEVBOF. Tommelfingerregelen min er vel at sånn ca 1/1000 album er verdig en 9'er. Det er jo en høyst personlig skala, derfor noe irrasjonel til tider også (i den forstand at eg gjerne kan rangere plater i artisters diskografi langt høyere enn det som er den gjengse oppfatning er artistens beste), men eg tror følgende er 9'er plater (eller veldig nær 9):

• Townes Van Zandt - Our mother the mountain (i en klasse for seg)
  
• Led Zeppelin - IV
• Big Star - 3rd
• Beatles - Abbey road
• Sonics - Here are the sonics

Er nok muligens et par til som snuser på 9, og det er veeeldig mange 8+
Jada, det mangler både Young, Costello og Dylan her, og om eg hadde tatt en veldig grundig gjennomgang er det godt mulig at disse ville vært representert. Men igjen dette mer personlig, høyst subjektive vurdering. Ka har vel Big star og Sonics der å gjøre? 8)

 

[Kaare G. Opsahl]

Fantastiske anmeldelser i denne runden. Nivået her blir bare høyere og høyere.
Nå blir jeg bare nødt til å gi The Who en ny sjanse.

Nødt og nødt, fru. Blom. Såg du ikkje det fozzy og eg skreiv om at dette er ROCK&ROLL ??? ;D
Neida, gi denne en sjans du, du trenger et avbrekk fra Haden og Ritenour.

@fozzy - Gullende godt! Artig at vi har så til de grader like oppfatninger av denne. Lurte sjøl på å gi den 11 faktisk, derav Spinal tap ordspillet i headingen. Søkke ta for ei liveskive det er! Det var et utrolig artig gjenhør med en plate som har vært i samlingen i rundt 15 år eller så. Når sant skal sies så visste eg faktisk ikkje at eg likte denne så godt. Eg er ikkje overbegeistret for liveskiver i utgangspunktet, men tydeligvis finnes det unntak

@Gjestemedlem - Tjah, det er faktisk album eg er villige til å gi 9 på CEVBOF. Tommelfingerregelen min er vel at sånn ca 1/1000 album er verdig en 9'er. Det er jo en høyst personlig skala, derfor noe irrasjonel til tider også (i den forstand at eg gjerne kan rangere plater i artisters diskografi langt høyere enn det som er den gjengse oppfatning er artistens beste), men eg tror følgende er 9'er plater (eller veldig nær 9):

• Townes Van Zandt - Our mother the mountain (i en klasse for seg)
  
• Led Zeppelin - IV
• Big Star - 3rd
• Beatles - Abbey road
• Sonics - Here are the sonics

Er nok muligens et par til som snuser på 9, og det er veeeldig mange 8+
Jada, det mangler både Young, Costello og Dylan her, og om eg hadde tatt en veldig grundig gjennomgang er det godt mulig at disse ville vært representert. Men igjen dette mer personlig, høyst subjektive vurdering. Ka har vel Big star og Sonics der å gjøre? 8)

3av 5 på min liste Townes, Led Zep og Sonicsalbumene. Ville byttet Led Zep IV med I og Abbey Road med Rubber Soul så er det 4 og Big Star vet jeg ikke hva er, så potensielt 5 ;D

 

[_RoDa_]

Savner tromming som er mer fremtreden.

Prøv denne, spell høyt og spell hele!
Words: Edvard Munch
Voice: Kari :-*

R

 

[mikefish]

'Live at Leeds' er herved bestillt !

mvh. s,

 

[Dazed]

Dazed, ja jeg kjenner Dream Theater, jeg har en cd med de. Men ellers er nok ikke progmetall det jeg hører mest på. Kanskje det er det jeg tilogmed hører minst på.

Jeg har en idé til. (Et oppkomme av gode idéer, denne karen!) prøv en runde med Avenged Sevenfold's "Nightmare". Der hjelper Portnoy til med trommingen, siden trommisen i bandet døde.