Avenged Sevenfold - Avendged Sevenfold
Fra pstraums
http://open.spotify.com/album/0v3FHuvSb3f90AWW5uTqE7
Avenged Sevenfold er et amerikansk tungmetall-band fra California.
Vokalisten M. Shadows må være stor fan av Mike Patton. Han synger for øvrig fint, dog noe pompøs og selvhøytydelig. Sangene gir en klar assosiasjon til Mr Bungle, men uten den velkjente tivoli/karneval-følelsen. Dessverre blir dette bare en blek kopi (hør sang 9). Plata er fylt av popete hooks, som for meg blir rånete, lite oppfinnsomt og kvalmende fengende. Jeg slet med nu-metallbølgen på slutten av 90tallet , og denne plata manet fram de samme dårlige følelsene. Avenged Sevenfold prøver å samle det beste fra de forskjellige epokene av heavymetall-historien, men ender opp med det verste. Dette blir nærmest en parodi. Plata avsluttes på verst tenkelig måte med en country sang, blottet for følelse kalt Dear God.
Jeg gledet meg til doble trommer, tunge riff, og tøff rett i tryne rock. Jeg ble skuffa.
80tallsgitar soloene tar mye av fokuset (noen ganger Iron Maiden-aktige, andre ganger Yngve Malmsten) og får meg til å grøsse langt inne i ryggmargen. Under lytting, avbrøt min samboer meg og mente at hun heller ville høre på støyen fra naboens oppussing enn tonene fra denne plata. Jeg er definitivt ikke uenig.
For meg er dette dårlig popmusikk i en heavymetall innpakning, snilt, flinkt, rytmisk og musikalsk, men dørgende kjedelig. De gjør spede forsøk på å være eksperimentelle, men dette blir raskt forutsigbart og trygt. Du føler du har hørt det meste fra før, og Mr Bungle og Mike Patton er navn som til stadighet dukker opp.
Jeg blir verken aggressiv, deprimert, glad, sint eller får lyst til å kjøre fort av denne platen. Det eneste jeg blir grepet av er lysten til å slå av, jeg forstår virkelig ikke denne greia.
Jeg er sikker på at det er mange der ute som simpelthen elsker denne plata, men for meg inneholder den alt det som musikk ikke skal handle om; 80talls puddelrock/hardpop/heavypop/hevymetal med brems og susp. Bandet tar i bruk synth, strykere og blåseinstrumenter uten at det gjør plata noe mer spennende.
De har vunnet en MTV pris og det høres.
Liker du mainstream rock av den liksom harde typen (dog med bremser og susp) med 80talls gitar sound (tenk Yngve Malmsten) så kan dette være noe for deg. Jeg avstår og priser meg lykkelig for at bekjentskapet er over.
1/10