dEUS - In a bar, under the sea Island 1996
dEUS var et ukjent band for meg før denne albumstafetten, de startet visstnok som et coverband på tidlig 90 tall, gav ut sin første skive med egenkomponert materiale i 94; worst case scenario. Vår plate kom i 96. Siden har de gitt ut the ideal crash i 99, pocket revolution i 05 og vantage point i 08. De er det første indie bandet fra Belgia som signet en stor labell; Island records. De har hatt flere endringer i besetning undervegs, men Tom Barman (gitar, vokal) og Klaas Janzons (fiolin, tangenter) har vært med hele tiden. Jeg antar at dEUS hovedsakelig er Barman sitt band, da han har skrevet tekst og musikk til de aller fleste låtene.
Som en konsekvens av albumstafetten har jeg nå hørt de 4 første skivene og er blitt eier av to av de. Det takker jeg ELEL6200 for.
Jeg tiltror nevnte Barman å ha en stor platesamling som inspirerer han på godt og på vondt. Det er mye du nesten kjenner igjen her, som i en drøm, når alt er velkjent, men samtidig ikke helt. En akkord her, et riff der, en gitarlyd, et break osv. Det foregår mye i låtene, mange ideer og mange lag.
Førstekuttet kunne vært gitt ut av Captain Beefheart, og er nok en hilsen til produsenten av plata: Eric Drew Feldman som spilte på brett og bass for nevnte band.
Dana Colley fra Morphine bidrar med sax på låta Supermarketsong og Theme from turnpike inneholder en Mingus sample. Lag på lag med gitarer og andre strengeinstrumenter og flere lag med vokal er typisk for plata. Musikalsk spenner den over mange stilarter, og lydmessig kan den høres ut som om Wilco rundt "Yankee Hotel Foxtrot" skulle samarbeidet med Motorpsycho anno "Let them eat cake". (forstå det den som kan
)
Produksjonen later til å ha blitt spilt inn i etapper og ulike steder, da lyden varierer fra helt flat, til levende og tredimensjonal.
Denne plata er et stort nesten for meg. Den har for mange innfall og ideer og for lite fokus. Den spriker i mange retninger og får det liksom ikke helt til. Den kunne vært oppe på 8 eller 9 med litt mer bearbeiding, men fordi den gir meg falske forventninger må den straffes med en 6er. Det er mulig jeg ville ha opplevd denne skiva annerledes om jeg hadde hørt den i 96, men 14 år senere er det lite som får meg til å lytte med friske ører.
Barman er en låtskriver som sjarmerer, en arrangør som irriterer, men han er aldri kjedelig (vel, det blir litt for mange lag og lyder som blir anmassende her og der)
Little Arithmetics, Theme from Turnpike og Disappointed in the Sun er supre låter.
