|
Feiende flott anmeldelse, Todd ! Denne må jeg høre. Tar jeg skammelig feil om jeg tror jeg har hørt skiva en gang for lenge siden, og at jeg tenkte at han var litt Tom Waits minus en flaske whisky og seksti Pall Mall om dagen ?
- Ble medlem
- 28.06.2009
- Innlegg
- 1.230
- Antall liker
- 47
Nei, da tar du ikke feil...Tenkte å unngå Waits referansen, men din beskrivelse er jo treffende.Roberten skrev:
- Ble medlem
- 19.07.2006
- Innlegg
- 1.872
- Antall liker
- 9
Må bare hive meg på bølgen; herlig anmeldelse. Singer/songwriter er imo helt korrekt ettersom fyren skriver utrolige låter og fremfører dem med største troverdighet. Det som skiller han fra den mer tradisjonelle hopen er hans utrolige talent for produksjon og arrangement som bare er noen få forunt. Som Zappa og, ja, hm, Tom Waits. :
Den mer tradisjonelle siden av Joe Henry finner man på de to smått utrolige nittitallsutgivelsene Shuffletown og Short Man's Room, førstnevnte produsert av T-Bone Burnett og sistnevnte med salige Jayhawks som backingband.
Herlig at det ble litt liv her igjen, begynte å lure på om hele greia var i ferd med å velte.
Den mer tradisjonelle siden av Joe Henry finner man på de to smått utrolige nittitallsutgivelsene Shuffletown og Short Man's Room, førstnevnte produsert av T-Bone Burnett og sistnevnte med salige Jayhawks som backingband.
Herlig at det ble litt liv her igjen, begynte å lure på om hele greia var i ferd med å velte.
Så veldig lenge siden kan det nok ikke være, da platen kom ut i 2007. Joe Henry er en av mine favoritter i det vi kan kalle rock-sjangeren. Synest imidlertid at både Scar og Tiny Voices er hakket bedre. Skjønner at Waits kan dukke opp som en sammenligning.Roberten skrev:
Vel, det er jo tett på tre år, på den tiden har jeg kjøpt tett på tusen plater, og hørt enda flere. Men det er slettes ikke sikkert det er 'Civilians' jeg har hørt. Det finner jeg ut på jobb i morgen når det er spotifydags igjen.
U
utgatt60135
Gjest
Det tok ikke lange tiden fra aller første lytting og trengte ikke å høre mange spor før jeg la den inn på play.com. Jeg kunne tenke meg at den endte på ca 8. Har ikke fått den i posten enda, så har ikke hørt plata helt igjennom.
Godt jobba Todd.
Godt jobba Todd
.
- Ble medlem
- 28.06.2009
- Innlegg
- 1.230
- Antall liker
- 47
Takk for hyggelig tilbakemelding fra flere av dere.
Har lagt inn bestilling på både Scar og Civilians, så får vi se om det stopper der. Joe Henry er utvilsomt en flink fyr.
Har lagt inn bestilling på både Scar og Civilians, så får vi se om det stopper der. Joe Henry er utvilsomt en flink fyr.
Dungen - Tio Bitar (2007)
Dungen er for meg en helt nytt bekjentskap. Har vel forsåvidt hørt OM dem, men aldri (såvidt jeg vet) hørt noe AV dem.. Jeg har nå hørt kun på denne plata, og ikke falt for fristelsen å sjekke ut mer Dungen (andre utgivelser) på Spotify (i tilfelle det skulle forurense opplevelsen av DENNE plata, før jeg rekker å skrive ned tankene mine)
Litt generelt først: Jeg er ikke spes fan av Svensk musikk, føler absolutt at jeg har et stort svart hull i min musikk-kunnskap når det gjelder våre naboer i øst. jeg har svært allsidig smak og er åpen som ei låvedør for alle nye "impulser" innen musikk, så dette var for meg en spennende utfordring..
Låtene på dette albumet er svært varierte, Det ER Rock'n'roll hele veien, men de gjentar seg sjøl aldri. Mange låter har mye "støy" i seg.., det høres ganske skittent ut. Spilt inn slik med vilje selvsagt, (Hvordan er lyden på CD'en? anyone?) uten at det går på bekostning av det estetiske. Estetikk føler jeg det er veldig mye av på hele plata, En eller annen vakker melodilinje (eller flere) finner man i alle låtene.. Det kan være instrumentalt, eller vokalt (eller begge deler). Flerstemt sang er også et virkemiddel som benyttes relativt mye her (Flerstemt sang, akkurat som flerstemt gitar blir aldri feil i mine ører, og sistnevnte benyttes også her og der på albumet) Det estetiske er pakket inn i røffe riff og i noen tilfeller litt "jazzete" innpakning.
I flere av disse låtene får jeg en liten "Beatles" feeling.. I mine ører så høres det ut som Dungen har hørt MYE på Beatles .. spes. fra siste halvdel av Beatles' karriere.. (Spiller trommisen på et gammelt Ludwig trommesett tro?) Ser også for meg at muligens trommisen i J.H. Experience er en inspirasjon, sammen med lydbildet til Experience generellt.
Liker dere "psykedelisk (progressiv-ish) rock" med fine melodier i en litt skitten innpakning, så tør jeg påstå at dere kommer til å virkelig LIKE denne plata her!. Jeg sliter litt med å finne noen spor som utmerker seg nok som "svake" til at jeg skal nevne dem. Dette er ei utrolig gjennomført plate, som jeg tror jeg skal snøggast råd se om jeg finner på cd.. Så får man bare håpe at ikke det er så skittent at det er vondt å høre på i hovedanlegget.
Foreløpige favorittspor : 3: Gör det nu 5: Du Ska Inte Tro At det ordnar seg 6: Mon Amour
Vil nok forandre seg etterhvert tenker jeg
(Jeg har lyttet med ATH-911 hodetelefoner via en vintage Marantz receiver tilkoblet Pc.)
Løyp og kjøyp (som T.A.Flo ville sagt (ifølge Valen))
(Vil legge til helt til slutt at dette var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd på forhånd)
Edit: (Glemte å gi karakter, takk for påminnelsen Lyngen) : Plata fortjener karakteren 8,5 imho..
Dungen er for meg en helt nytt bekjentskap. Har vel forsåvidt hørt OM dem, men aldri (såvidt jeg vet) hørt noe AV dem.. Jeg har nå hørt kun på denne plata, og ikke falt for fristelsen å sjekke ut mer Dungen (andre utgivelser) på Spotify (i tilfelle det skulle forurense opplevelsen av DENNE plata, før jeg rekker å skrive ned tankene mine)
Litt generelt først: Jeg er ikke spes fan av Svensk musikk, føler absolutt at jeg har et stort svart hull i min musikk-kunnskap når det gjelder våre naboer i øst. jeg har svært allsidig smak og er åpen som ei låvedør for alle nye "impulser" innen musikk, så dette var for meg en spennende utfordring..
Låtene på dette albumet er svært varierte, Det ER Rock'n'roll hele veien, men de gjentar seg sjøl aldri. Mange låter har mye "støy" i seg.., det høres ganske skittent ut. Spilt inn slik med vilje selvsagt, (Hvordan er lyden på CD'en? anyone?) uten at det går på bekostning av det estetiske. Estetikk føler jeg det er veldig mye av på hele plata, En eller annen vakker melodilinje (eller flere) finner man i alle låtene.. Det kan være instrumentalt, eller vokalt (eller begge deler). Flerstemt sang er også et virkemiddel som benyttes relativt mye her (Flerstemt sang, akkurat som flerstemt gitar blir aldri feil i mine ører, og sistnevnte benyttes også her og der på albumet) Det estetiske er pakket inn i røffe riff og i noen tilfeller litt "jazzete" innpakning.
I flere av disse låtene får jeg en liten "Beatles" feeling.. I mine ører så høres det ut som Dungen har hørt MYE på Beatles .. spes. fra siste halvdel av Beatles' karriere.. (Spiller trommisen på et gammelt Ludwig trommesett tro?) Ser også for meg at muligens trommisen i J.H. Experience er en inspirasjon, sammen med lydbildet til Experience generellt.
Liker dere "psykedelisk (progressiv-ish) rock" med fine melodier i en litt skitten innpakning, så tør jeg påstå at dere kommer til å virkelig LIKE denne plata her!. Jeg sliter litt med å finne noen spor som utmerker seg nok som "svake" til at jeg skal nevne dem. Dette er ei utrolig gjennomført plate, som jeg tror jeg skal snøggast råd se om jeg finner på cd.. Så får man bare håpe at ikke det er så skittent at det er vondt å høre på i hovedanlegget.
Foreløpige favorittspor : 3: Gör det nu 5: Du Ska Inte Tro At det ordnar seg 6: Mon Amour
Vil nok forandre seg etterhvert tenker jeg
(Jeg har lyttet med ATH-911 hodetelefoner via en vintage Marantz receiver tilkoblet Pc.)
Løyp og kjøyp (som T.A.Flo ville sagt (ifølge Valen))
(Vil legge til helt til slutt at dette var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd på forhånd)
Edit: (Glemte å gi karakter, takk for påminnelsen Lyngen) : Plata fortjener karakteren 8,5 imho..
- Ble medlem
- 19.07.2006
- Innlegg
- 1.872
- Antall liker
- 9
Hm. Trodde ikke dette var noe for meg, men nå kom jeg på andre tanker, gitt. ;D Takk for en brillefin anbefaling og anmeldelse. Skal jaggu prøve å slite meg ut av Joe Henry-tåka nå og finne ut hva svenskene har å by på...
U
utgatt60135
Gjest
Det har jeg gjort etter at denne plata kom med i stafetten. I likhet med deg har jeg oversett gruppa med lytting, men har jo visst om dem. Dette var mye bedre enn jeg trodde. Høres ut som lyden er ganske dårlig over Mac´en, men får se hvordan den låter over anlegget.pstraums skrev:Løyp og kjøyp (som T.A.Flo ville sagt (ifølge Valen))
Ja det er ikke lett å skrive om musikk, men jeg synes du klarte deg bra jeg
. Det er etter min mening en bra trening man kan ha nytte av. Tydelig av de er inspirert av 60/70 tallls band ja. De har denne lekne trommingen og gitarspillingen som ikke blir så symetrisk som mye annet i dag. Tror jeg ... : Har savnet mye av dette på nyere musikk. Har du en karakter å gi plata pstraums (x/10)?
Jeg har hørt og hører mye på svensk musikk. Hender jeg kjører over Svinesundsbroa og fortsetter til Strømstad. Tar en tur på den gode gamle platesjappa de har der. Finner bestandig noe og ta med hjem av svensk musikk. Men akkurat Dungen har jeg ikke hørt, selv om jeg ser de står i hylla der borte. Fikk lyst til og ta en lytt på de neste gang jeg er der borte.
Fin anmeldelse forøvrig.
Fin anmeldelse forøvrig.
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Fin anmeldelse pstraums. Har ikke fått tid til å lytte igjennom alle albumene men det du skriver øker motivasjonen til gjøre det!
Fine omtaler sålangt i runde 2.
I hylla hjemme står det flere cder både av Dungen og Joe Henry. Tiny Voices er nok min Joe Henry favoritt.
Når det gjelder Dungen så har jeg Ta Det Lugnt og 4, og ikke Tio Bitar. Jeg er egentlig ikke så glad i folk med langt uvaska hår, og som kler seg i ull og busserull langt ut på 2000-tallet, men hypen rundt Dungen var så stor i 2004 at jeg ikke kunne la være å kjøpe Ta Det Lugnt. Og det er jo bra psykedelisk rock.
I hylla hjemme står det flere cder både av Dungen og Joe Henry. Tiny Voices er nok min Joe Henry favoritt.
Når det gjelder Dungen så har jeg Ta Det Lugnt og 4, og ikke Tio Bitar. Jeg er egentlig ikke så glad i folk med langt uvaska hår, og som kler seg i ull og busserull langt ut på 2000-tallet, men hypen rundt Dungen var så stor i 2004 at jeg ikke kunne la være å kjøpe Ta Det Lugnt. Og det er jo bra psykedelisk rock.
Flotte anmeldelser av Joe Henry og Dungen! Og det gleder mitt hjerte at Civilians falt i smak
Her følger my take on fjellgeita. Og på forhånd, beklager alle eventuelle skriveleifs...
Artist: The mountain goats
Tittel: We shall all be healed
Label/År: 4ad / 2004
Ujevn, men tidvis glitrende indieplate
Et forholdsvis ubeskrevet blad for meg, The mountain goats, med opphav i California, men et hyggelig bekjentskap har det blitt. Jeg hadde en meeeeget vag mistanke om at jeg kunne ha en plate med denne gjengen fra før av; og ganske riktig, etter å ha endevendt en haug med kasser så jeg til min triumf at jeg hadde plata Tallahasse (4AD debut fra 2002) liggende. Frykten for demens midlertidig utsatt!
Nevnte Tallahasse kan derfor ikke ha gjort nevneverdig inntrykk på meg, den ble nok kjøpt i en tid jeg hadde nådd mitt metningspunkt på lofi indiegreia som opptok (for) mye av ungdommen, så det var med en viss skepsis We shall all be healed ble satt på første gang.
Gledelig var det derfor å kunne konstantere at skepsisen min langt på vei forsvant som dugg for solen etter hvert som vokalist, gitarist og låtskriver John Darnielle tryllet frem tre vidunderlige låter på rappen, helt fra Slow west vultures åpnet ballet med sine drivende akustiske gitarer, nøkterne strykere og kledelige lydkollasjer. Åpningskuttet gir visse assosiasjoner i retning Richmond Fontaine og deres tilnærming til americana/alternative country sjangeren, men det er lite å spore av dette videre utover plata. Neste låt ut, Palmcorder Yanja, er for meg platas suverent beste kutt, med en superfengende melodi, og med en bridge det ikke går mange av på dusinet av som selve rosinen i pølsa. En virkelig perle av Pavement / Guided by voices kaliber, som får meg til å undre hvorfor jeg egentlig datt av lofi galeien en gang på slutten av 90-tallet.
Svaret på denne undringa gir seg imidlertid selv når plata nærmer seg slutten. På siste halvdel kommer det låter som ikke er i nærheten av å matche nevnte to låter, som sammen med Linda Blair was born innocent og den singer/songwriter aktige Your Belgian things virkelig imponerer. Etter å ha hørt plata 10-15 ganger nå, har de tre-fire siste låtene ennå ikke festet seg nevneverdig, og det er derofr slutten på plata som langt på vei trekker ned helhetsinntrykket.
Som vokalist minner faktisk John Darnielle av og til meg littegrann, dog noe far fetched, om en av mine favoritter, nemlig Loudon Wainwright III. Spesielt er dette tilfelle på Your Belgian things, en melodisk vakker liten sak, båret fram av det sedvanlige, akustiske uttrykket som preger plata, til tider kanskje i for stor grad. Darnielle har imidlertid en stemme som kler låtmaterialet utmerket; litt spe og nasal, med den typiske underfundige naiviteten man kan finne blant (gode) indievokalister. Det slår meg også at det er visse likhetstrekk, både musikalsk og vokalt, med herlige They might be giants, selv om tmbg er noe mer eklektiske og, noen vil nok hevde, tullete av seg.
Med det sedvanlige akustiske uttrykket, er dette ment som et forsøk på diplomatisk, høflig og konstruktiv kritikk. Sammen med den forholdsvis enkle produksjonen som gjelder for hele plata gjør dette sitt til at det kan låte litt ensformig i lengden, det blir noe uforløst over plata, og det er kanskje derfor slutten av plata blir noe intetsigende og uinspirerende. Et hederlig unntak på platas andre halvdel er Home again garden grove, som sender tankene i retning Jeff Mangum og det han gjorde i sine glansdager med Neutral milk hotel. Men generelt sett savner jeg noe dynamikk i produksjonen, og kanskje litt mer kreativitet hva instrumentering angår.
Når det gjelder tekster, har jeg dessverre ikke fått satt meg godt nok inn i disse til egentlig kunne yte Darnielle den rettferdighet han nok fortjener. Kanskje skyldes dette at det første jeg bet meg merke i da jeg gikk inn for å lytte til tekstene var et kutt av den mer narrative sorten, hvor det meste handlet om hvor mange milky ways han spiser til frokost og hvordan han foretrekker kaffen (All up the seething coast). Sikkert spennende nok, men den slags hadde gitt meg mer for 10-15 år siden. Til tross for dette er det jo åpenbart at både Your Belgian things, Mole og Against Pollution har noe litt mer interessant å berette:
I came to see you up there in intensive care
They had handcuffed you to your bed
There were tubes going into you and out from you
Bright white gauze bandages at your head
(Fra Mole)
Jeg skulle absolutt ha fått tilegnet meg litt mer innsikt i tekstene, men jeg får skylde på manglende tid her.
Problemet for undertegnede med denne typen plater, og sjangeren generelt, er at det er musikk som går fort inn ene øret, og som regel like fort ut det andre. Dette er heldigvis ikke helt tilfelle med fjellgeitene. We shall all be healed viser seg å ha noe lengre datostempling enn mye annet jeg ville finne det naturlig å sammenligne med på dagens indiescene (som jeg rett nok ikke har veldig dyptgående kjennskap til), og nysgjerrigheten til å sjekke ut mer av mountain goats har absolutt blitt trigget.
Det er nok overveiende sannsynlig at plata vil kunne få seg noen snurr selv etter denne anmeldelsen er publisert i det meget prestisjetunge foraet hifisentralen, for det er en jevnt over god indieplate Darnielle har levert.
Karakter: 7/10
Her følger my take on fjellgeita. Og på forhånd, beklager alle eventuelle skriveleifs...
Artist: The mountain goats
Tittel: We shall all be healed
Label/År: 4ad / 2004
Ujevn, men tidvis glitrende indieplate
Et forholdsvis ubeskrevet blad for meg, The mountain goats, med opphav i California, men et hyggelig bekjentskap har det blitt. Jeg hadde en meeeeget vag mistanke om at jeg kunne ha en plate med denne gjengen fra før av; og ganske riktig, etter å ha endevendt en haug med kasser så jeg til min triumf at jeg hadde plata Tallahasse (4AD debut fra 2002) liggende. Frykten for demens midlertidig utsatt!
Nevnte Tallahasse kan derfor ikke ha gjort nevneverdig inntrykk på meg, den ble nok kjøpt i en tid jeg hadde nådd mitt metningspunkt på lofi indiegreia som opptok (for) mye av ungdommen, så det var med en viss skepsis We shall all be healed ble satt på første gang.
Gledelig var det derfor å kunne konstantere at skepsisen min langt på vei forsvant som dugg for solen etter hvert som vokalist, gitarist og låtskriver John Darnielle tryllet frem tre vidunderlige låter på rappen, helt fra Slow west vultures åpnet ballet med sine drivende akustiske gitarer, nøkterne strykere og kledelige lydkollasjer. Åpningskuttet gir visse assosiasjoner i retning Richmond Fontaine og deres tilnærming til americana/alternative country sjangeren, men det er lite å spore av dette videre utover plata. Neste låt ut, Palmcorder Yanja, er for meg platas suverent beste kutt, med en superfengende melodi, og med en bridge det ikke går mange av på dusinet av som selve rosinen i pølsa. En virkelig perle av Pavement / Guided by voices kaliber, som får meg til å undre hvorfor jeg egentlig datt av lofi galeien en gang på slutten av 90-tallet.
Svaret på denne undringa gir seg imidlertid selv når plata nærmer seg slutten. På siste halvdel kommer det låter som ikke er i nærheten av å matche nevnte to låter, som sammen med Linda Blair was born innocent og den singer/songwriter aktige Your Belgian things virkelig imponerer. Etter å ha hørt plata 10-15 ganger nå, har de tre-fire siste låtene ennå ikke festet seg nevneverdig, og det er derofr slutten på plata som langt på vei trekker ned helhetsinntrykket.
Som vokalist minner faktisk John Darnielle av og til meg littegrann, dog noe far fetched, om en av mine favoritter, nemlig Loudon Wainwright III. Spesielt er dette tilfelle på Your Belgian things, en melodisk vakker liten sak, båret fram av det sedvanlige, akustiske uttrykket som preger plata, til tider kanskje i for stor grad. Darnielle har imidlertid en stemme som kler låtmaterialet utmerket; litt spe og nasal, med den typiske underfundige naiviteten man kan finne blant (gode) indievokalister. Det slår meg også at det er visse likhetstrekk, både musikalsk og vokalt, med herlige They might be giants, selv om tmbg er noe mer eklektiske og, noen vil nok hevde, tullete av seg.
Med det sedvanlige akustiske uttrykket, er dette ment som et forsøk på diplomatisk, høflig og konstruktiv kritikk. Sammen med den forholdsvis enkle produksjonen som gjelder for hele plata gjør dette sitt til at det kan låte litt ensformig i lengden, det blir noe uforløst over plata, og det er kanskje derfor slutten av plata blir noe intetsigende og uinspirerende. Et hederlig unntak på platas andre halvdel er Home again garden grove, som sender tankene i retning Jeff Mangum og det han gjorde i sine glansdager med Neutral milk hotel. Men generelt sett savner jeg noe dynamikk i produksjonen, og kanskje litt mer kreativitet hva instrumentering angår.
Når det gjelder tekster, har jeg dessverre ikke fått satt meg godt nok inn i disse til egentlig kunne yte Darnielle den rettferdighet han nok fortjener. Kanskje skyldes dette at det første jeg bet meg merke i da jeg gikk inn for å lytte til tekstene var et kutt av den mer narrative sorten, hvor det meste handlet om hvor mange milky ways han spiser til frokost og hvordan han foretrekker kaffen (All up the seething coast). Sikkert spennende nok, men den slags hadde gitt meg mer for 10-15 år siden. Til tross for dette er det jo åpenbart at både Your Belgian things, Mole og Against Pollution har noe litt mer interessant å berette:
I came to see you up there in intensive care
They had handcuffed you to your bed
There were tubes going into you and out from you
Bright white gauze bandages at your head
(Fra Mole)
Jeg skulle absolutt ha fått tilegnet meg litt mer innsikt i tekstene, men jeg får skylde på manglende tid her.
Problemet for undertegnede med denne typen plater, og sjangeren generelt, er at det er musikk som går fort inn ene øret, og som regel like fort ut det andre. Dette er heldigvis ikke helt tilfelle med fjellgeitene. We shall all be healed viser seg å ha noe lengre datostempling enn mye annet jeg ville finne det naturlig å sammenligne med på dagens indiescene (som jeg rett nok ikke har veldig dyptgående kjennskap til), og nysgjerrigheten til å sjekke ut mer av mountain goats har absolutt blitt trigget.
Det er nok overveiende sannsynlig at plata vil kunne få seg noen snurr selv etter denne anmeldelsen er publisert i det meget prestisjetunge foraet hifisentralen, for det er en jevnt over god indieplate Darnielle har levert.
Karakter: 7/10
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
meget gode anmeldeser så langt ! har ingenting av Dungen i min samling,men slik jeg har forstått det høster de stor anerkjennelse i broderlandet.kommer til å sjekke ut dette bandet nærmere med tiden.av Joe Henry har jeg også 'scar' og 'tiny voices'.denne tråden vil nok få meg til å myse under bokstaven H i mitt arkiv.av The Mountain Goats har jeg de to nyeste som fallt i god smak her hos meg.('heretic pride' og 'the life of the world to come').
det blir ingen lett oppgave å matche nivået på albumstafetten når turen kommer til meg lørdag.litt prestasjonsangst kan kanskje bidra i positiv retning perhaps.
mvh. s,
det blir ingen lett oppgave å matche nivået på albumstafetten når turen kommer til meg lørdag.litt prestasjonsangst kan kanskje bidra i positiv retning perhaps.
mvh. s,
Istemmes på det aller sterkeste. + givende å lese at vi gjør oss omtrent de samme tankene om albumet.rolfozzy skrev:
Darnielle er omtrent like produktiv som Pollard, men med et mye jevnere kvalitetsnivå, det er med andre ord mye å utforske og glede seg over dersom du likte denne skiva. Ta deg tid til tekstene, de var grunnen til at jeg endte opp med å nominere denne Mountain Goats lp'en, hele sulamitten er tuftet på Darnielles tid som speedfreak/junkie. Og tenker man på at mye av dette er selvbiografisk er det rimelig strengt. Streng på en god måte.
Takk, Townes !
U
utgatt60135
Gjest
Det var solid jobba 5 dager før dato´n din Townes. Veldig godt skrevet! Jeg ante ikke at Fjellgeitene hadde laget så mange album (15) når jeg sjekker med allmusic. Jeg har The Sunset Tree som jeg tror er antatt for å være deres beste? Og fjorårets fine Life of The World to Come. Thallassee mener å ha hørt godt om også. Liker gruppa veldig godt, men tenker at jeg ikke trenger så mange plater fra dem da det stort sett er ikke så store variasjoner av samme gode oppskrift.
Takk takk! Bra du ikke var totalt diametralt uenig med meg daRoberten skrev:
Var ikke klar over at han var junkie, men blir jo ikkje veldig overrasket når eg tenker etter...@Lyngen. Hadde deadline i dag, bytta med LF
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
The Soft pack - The Soft Pack
Soft Pack, tidligere The Muslims er fra San Diego. De byttet navn etter mye styr og støy rundt navnet The Muslims. det er 4 karer:
Matt Lamkin - Vokal og gitar, Matty Mcloughlin - gitar, David Lantzman - bass og Brian Hill - trommer. Bandet blir betegnet som et såkalt "Indie"band som jeg er klar over i utgangspunktet betyr at de er signert på et uavhengig plateselskap. "Indie" har vel etterhvert blitt en sjangerbetegnelse som inneholder ymse musikkstiler. jeg sliter litt med denne sjangeren (selv om jeg liker mye av musikken) Jeg finner mye av musikken og bandene i overkant selvhøytidlige og pretensiøse. Litt sånn: Dette er ikke Rock´n roll! det er alvor. Det preger etter min oppfattning dette bandet og denne platen.
Denne platen har fått mye spilletid og jeg har også kjøpt Cden (angrer ikke på det)
Det har vært et krevende prosjekt å anmelde denne platen og jeg har vært igjennom mange faser sett i forhold til hvordan jeg oppfatter den. startet med fengende straigt rock med impulser fra alternativ rock fra 80 tallet, litt garage/surf impulser og mere gravalvorlig "indie" fra 90 tallet og frem til idag. etter noen runder ble jeg mere negativ og irritert over noe som jeg oppfattet som en pretensiøst og alvorlig stil. litt sånn ( en metafor i skuspillform)
Lars møter Ole (lars er Soft Pack):
Ole: lars! blir du med på fest i dag? det er gratis drinker (rom/bananbaserte i coctailglass laget av en proff) 3 ganger så mye damer som gutter og massive mengder med Rock´n roll.
lars: beklager! jeg henger etter med leksene og dessuten har jeg ikke snakket med far på en stund. Mor står også nå og steker vafler. håper dere får det hyggelig og at det ikke blir for sent.
Dette er ØLROCK! og det pretensiøse og alvorlige preget er litt i veien. MEN!
Lyngen skrev i et innlegg om denne platen at den vokser om man lar den gå noen runder. Dette er som nevnt tidligere Rock med inspirasjon fra garage/surf (i litt liten grad) 80 talls alvorspreget alternativ rock og indie fra 90-00 tallet. Det er bra musikere som skriver solide låter. I starten ble jeg litt opphengt over at det virket som de fremførte den samme låta med forskjellige tekster og små variasjoner 10 ganger. Etterhvert "vokste" platen og fra låt 4 og utover sitter det bra. Hvis disse gutta senker skuldrene litt og fjerner seg l fra den litt småklamme "indie"modusen de befinner seg i blir alt så meget bedre. Det pussige er at i skrivende stund liker jeg den mye bedre (hører på plata mens jeg ligger henslengt i sofaen og skriver) Jeg er ikke helt overbevist. Kan være at jeg burde la platen få litt mere spilletid før dette innlegget. Deadline er i dag så sånn blir det.
Hadde fem av ti i hodet men gir den 6/10
fordi jeg tror den vokser på meg
Soft Pack, tidligere The Muslims er fra San Diego. De byttet navn etter mye styr og støy rundt navnet The Muslims. det er 4 karer:
Matt Lamkin - Vokal og gitar, Matty Mcloughlin - gitar, David Lantzman - bass og Brian Hill - trommer. Bandet blir betegnet som et såkalt "Indie"band som jeg er klar over i utgangspunktet betyr at de er signert på et uavhengig plateselskap. "Indie" har vel etterhvert blitt en sjangerbetegnelse som inneholder ymse musikkstiler. jeg sliter litt med denne sjangeren (selv om jeg liker mye av musikken) Jeg finner mye av musikken og bandene i overkant selvhøytidlige og pretensiøse. Litt sånn: Dette er ikke Rock´n roll! det er alvor. Det preger etter min oppfattning dette bandet og denne platen.
Denne platen har fått mye spilletid og jeg har også kjøpt Cden (angrer ikke på det)
Det har vært et krevende prosjekt å anmelde denne platen og jeg har vært igjennom mange faser sett i forhold til hvordan jeg oppfatter den. startet med fengende straigt rock med impulser fra alternativ rock fra 80 tallet, litt garage/surf impulser og mere gravalvorlig "indie" fra 90 tallet og frem til idag. etter noen runder ble jeg mere negativ og irritert over noe som jeg oppfattet som en pretensiøst og alvorlig stil. litt sånn ( en metafor i skuspillform)
Lars møter Ole (lars er Soft Pack):
Ole: lars! blir du med på fest i dag? det er gratis drinker (rom/bananbaserte i coctailglass laget av en proff) 3 ganger så mye damer som gutter og massive mengder med Rock´n roll.
lars: beklager! jeg henger etter med leksene og dessuten har jeg ikke snakket med far på en stund. Mor står også nå og steker vafler. håper dere får det hyggelig og at det ikke blir for sent.
Dette er ØLROCK! og det pretensiøse og alvorlige preget er litt i veien. MEN!
Lyngen skrev i et innlegg om denne platen at den vokser om man lar den gå noen runder. Dette er som nevnt tidligere Rock med inspirasjon fra garage/surf (i litt liten grad) 80 talls alvorspreget alternativ rock og indie fra 90-00 tallet. Det er bra musikere som skriver solide låter. I starten ble jeg litt opphengt over at det virket som de fremførte den samme låta med forskjellige tekster og små variasjoner 10 ganger. Etterhvert "vokste" platen og fra låt 4 og utover sitter det bra. Hvis disse gutta senker skuldrene litt og fjerner seg l fra den litt småklamme "indie"modusen de befinner seg i blir alt så meget bedre. Det pussige er at i skrivende stund liker jeg den mye bedre (hører på plata mens jeg ligger henslengt i sofaen og skriver) Jeg er ikke helt overbevist. Kan være at jeg burde la platen få litt mere spilletid før dette innlegget. Deadline er i dag så sånn blir det.
Hadde fem av ti i hodet men gir den 6/10
fordi jeg tror den vokser på meg
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Krevende øvelse denne gangen men takk!rolfozzy skrev:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
bra skrevet ! har bare fått tid til å lytte gjennom denne plata en gang via spotify og fikk følelsen av dette er mer "bredbeint" rock enn typisk indie.likte imidlertid det jeg hørte,så den er ikke avskrevet,men heller satt litt på vent.
mvh. s,
mvh. s,
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Du har nok rett. jeg bruker nok mere begrepet indie om stemningen jeg sanser. Er ikke negativ til sjangeren generelt bare deler av denmikefish skrev:
- Ble medlem
- 28.06.2009
- Innlegg
- 1.230
- Antall liker
- 47
Har vært på farta noen dager og lite aktiv på HFS. Kommer tilbake og ser at det er kommet ytterligere gode anmeldelser i denne tråden. Bra jobba!
Gleder meg til fortsettelsen!
Gleder meg til fortsettelsen!
U
utgatt60135
Gjest
Interessant at vi tenker så ulikt om en plate. "Indie", selvhøytidelig og pretensiøse har aldri slått meg med denne platen. Hvorfor mener du den er såkalt Indie? For meg er det post-punk på den flinke og litt softe siden.65finger skrev:
Jeg synes den er fengende, lystig og engasjerene. Fine melodilinjer og godt spill. God vokal også. De spiller ganske likt hele veien, men det er slik post-punk er. Så jeg kjenner meg ikke igjen i din omtale, sånn er det bare.
Jeg digger denne platen, selv om den ikke når helt opp til skyene.
8/10
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Det er vel litt oppgulp fra min side denne "Indie" fokusen er litt irritert over "merkelappen". det med selvhøytidlig osv er mere enn følelse enn hard facts. Vil uansett gjerne ta en ny vurdering etter noen uker. For som jeg skriver: Den vokser. Jeg vil understreke at det langt i fra er dårlig LyngenLyngen skrev:
CD er kjøpt
U
utgatt60135
Gjest
Den har fått variable anmeldelser, fra bra til veldig bra. Jeg googlet litt nå og noen kaller det punkpop som jo er en treffende beskrivelse. En annen ting jeg ofte legger merke til at mange trekker ned grupper som er retro uten at de tilføyer noe nytt. Hvorfor må alle tilføye noe nytt for å bli like godt likt? Dette undrer jeg meg over noen ganger. For det er riktig at The Soft Pack tilfører ikke noe nytt under solen.
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Det betyr intet for meg om de tilfører noe nytt. Mye av det jeg liker best er ikke spesielt nyskapende. Ser poenget ditt at det er lett og generelt geniforklare alt som tilsynelatende er "noe nytt"Lyngen skrev:
U
utgatt60135
Gjest
Men takk for anmeldelsen, finger´n . Kan jo ikke forvente at andre liker samme musikk som en selv like godt. Litt skuffet først, men etter ett minutt er alt bare fint .
. Kan jo ikke forvente at andre liker samme musikk som en selv like godt. Litt skuffet først, men etter ett minutt er alt bare fint .
- Ble medlem
- 28.06.2009
- Innlegg
- 1.230
- Antall liker
- 47
Det er vel heller ikke et poeng med denne stafetten at anmelderen må like plata :-\ Selvsagt hyggelig, men læll.Lyngen skrev:Men takk for anmeldelsen, fingerne
U
utgatt60135
Gjest
Nei, for all del :-*.Todd skrev:Det er vel heller ikke et poeng med denne stafetten at anmelderen må like plata :-\ Selvsagt hyggelig, men læll.Lyngen skrev:Men takk for anmeldelsen, fingerne
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Du får smøre deg med tolmodighet til neste vurdering av platen. Kan hende den knepper opp nærmere din karakter. Fikk litt dårlig tid med denne og siste lytten var den beste. 6/10 er ikke slaktLyngen skrev:Men takk for anmeldelsen, fingern
- Ble medlem
- 28.06.2009
- Innlegg
- 1.230
- Antall liker
- 47
Tror jeg må gjøre min egen vurdering av plata...må finne ut av detteLyngen skrev:Nei, for all del :-*.Todd skrev:Det er vel heller ikke et poeng med denne stafetten at anmelderen må like plata :-\ Selvsagt hyggelig, men læll.Lyngen skrev:Men takk for anmeldelsen, fingerne
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Jeg syntes det er kult at det blir litt diskusjon rundt anmeldelsene. Det tyder på at denne tråden vil fortsette og det gleder meg
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.171
- Antall liker
- 14.992
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Når kommer den første skikkelige slakten? Kanskje det er vanskelig å slakte noe en annen har anbefalt?
U
utgatt60135
Gjest
Jeg ga en Coheed & Cambria plate 1/10 på VG Debatt, men han jeg fikk plata av tok det fint. Ja, en slakt hadde vært kult 8). Tror ikke det kommer i denne runden etter å ha lyttet litt på alle. Funderer litt på en nye vri til en tredje runde med begrenset valg utifra ulike sjangre. Tror det kan bli moro.baluba skrev:Når kommer den første skikkelige slakten? Kanskje det er vanskelig å slakte noe en annen har anbefalt?