Godt nytt år unge mann
gismo
gismo
iGrans Mikrokosmos
- Trådstarter iGran
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Godt nyttår kompis
Bare husk at du skylder alle som krever det å bevise hvorfor, hvis du er fornøyd med lyden
- Ble medlem
- 08.02.2008
- Innlegg
- 3.854
- Antall liker
- 13.076
Godt nytt år og takk for en fin tråd!
Analog seanse i vinterkulden
Musikk som avrimer
Jeg har lenge ønsket å finne flere som er over middels interessert i klassisk musikk. Ikke bare at det er hyggelig å snakke om å anbefale innspilllinger man liker, men det å lytte sammen til forskjellige innspillinger, sammenligne og diskutere hva som skjer i musikken. Det er nemlig ikke bare ting i anlegget som kan diskuteres ad infinitum.
Det finnes nok flere på forumet som kan være like interessert i det som meg, og jeg har vært heldig å treffe for eksempel @Valentino å fått lyttet til Mahler i plenum. En annen i Bergen som var på besøk et par ganger hos meg tidligere. Men å få til slike treffer jevnlig blir da vanskelig grunnet lang distanse.
Men for en tid siden ble jeg kjent med en som er veldig entusiastisk i både hifi og musikk, og som har et minst sagt oppegående anlegg med noe av de beste kildene tilgjenglige i flertall når det kommer til analog avspilling. Det gjør at ting blir litt mer interessant for min del, når det ikke bare er foten som skal lytte.
En kald dag med -15 ute og dårlig kledd gikk jeg ut av hjemmet mitt for å reise in til hovedstaden. Vi hadde ikke snakket noe om hva vi skulle lytte til denne gangen, men da vinyloteket der borte har et bra utvalg trengte jeg ikke være særlig urolig over det.
Etter å ha vært ute i kulden var det fint å få bli servert en varm kopp te med spennende greier oppi. Genmaicha kalles iblant for popcornte men inneholder egentlig grøntte og råris som til dels er poppet, slik at de ser ut som popcorn. Puffed rice er jeg vant til men ikke i te. Men godt var det.
Hyggelig å få catche opp med hverandre om hva som har skjedd siden sist, både i liv og anlegg.
Sist jeg var her ble det spilt på JMF effektforsterker, men denne gangen var det en sjelden Adyton effekt som hade blitt oppgradert innvendig med alt mulig egentlig. En stor tung kvadrat på 40kg. JMF stod parkert på hylla i racket så lenge. Kult å ha plass for flere amper som man kan skifte mellom.
Det tar ikke lang tid å finne plater man vil lytte til hos anleggseier, og Bach albumet til Vikingur Olafsson hadde vi diskutert tidligere en gang. Så den ble først ut på spillelisten. Jeg er nok ganske så tradisjonell og ultrakonservativ når det gjelder Bach tolkninger til tider. Men det er noe med den islandske pianisten som får det til å svinge skikkelig bra med god artikulering og uten for "mye ornament-smør" uten mening. Ifølge meg ganske lettilgjenglig Bach, så et fint album for den som vil ha nyinnspilt Bach i Nordisk fremføring.
Videre ble det et album der Deutsche Grammophon har tatt opp lyden helt analogt AAA, sist dem gjorde det var en gang på det glade 1980-tallet. Jeg hadde ganske høye forventninger på denne 45rpm dobbel vinylutgivelsen. Jeg vet at Pletnev kan være litt sær noen ganger, men i romantisk musikk a la Chopin finnes det jo en hel del utrymme for å freebase litt.
Men her blev det nok en vel så stor skuffelse, hva har de gjort med lyden? Flygelen hørtes ikke ut som den fikk blomstre dynamisk akkurat. Detaljeringen var mest merkbare i de ytterste av tonespektraet, det vil si i de høyeste og laveste tonene. Det låt litt muffled eller grøt hvis du så vil. Det var altså mangel på klarhet og tydlighet. Helt greit hvis man bare skal slappe av med litt musikk, men syntes det ikke holdt måttet på en slik utgivelse som nok er tenkt til å være noe av det bedre når det kommer til lyd.
Når det kom til Pletnevs merkeligheter så var de der, men litt for mye kanskje? Med en del rare rubato og holdende på pauser, tempi, som jeg ikke helt fikk inn i systemet mitt. Men med litt meth i omløp kan det nok oppleves annerledes. Men jeg holder fortsatt Pletnev høyt på lista mi, bare så det er sagt.
Men jeg sparte meg noen kroner på dette albumet som har vært i kikkerten en stund.
Etter en slik nedtur med DGs analoge forsøk så måtte vi søke oss til trygge skoger med grønne blader i riktig nyanse. Martha Argerich preludier er noe helt annet, og en klar favoritt, med argentisk temperament og energi i anslaget på flygelen blir Chopin litt av en dramatisk storm på havet.
Jeg besøkte en gang ut på havet det stedet der Chopin komponerte preludiene i Valldemossa, Mallorca. Den gangen var jeg 11 år og veldig fasinert over flygelet som stod der som selveste Chopin hadde spilt på. Han reiste dit fordi han tenkte at det var bra klima for lungeproblemene sine, mest sannsyligvis noe i tuberkulosveien. Det han ikke hadde sjekket var værmeldingen og at det på vinteren er fuktig og kaldt ute på charterøya, så han ble bare mer syk hvilket ledde til hans død noen år seinere.
Mer Chopin og Argerich sammen med Mstislav Rostropovich. Veldig god fremføring av verket, pianodelen er vel egentlig vanskeligere enn for cello som skal være hovedinstrumentet. Men musikken da? Chopin var ikke noen strykeinstrument komponist, hvilket kan merkes også i andre verk han komponerte.
Det går noen rykter der ute på Risløkka at han komponerte en del cello musikk bare fordi han ønsket å imponere på en jente. Sjarmerende, men ikke god nok musikk for å gi ut det på DG The Original Sound, tenker jeg. Mest med tanke på hva som ellers finnes i arkivet dems.
Så kom vi til dagens aktivitet som presenterte seg i min hjernelobe. En sammenligning mellom tilgjenglige innspillinger av Brahms pianokonsert nr 1.
Hele konserten er på nesten en time, så vi holdt oss til første sats, som for øvrig er min favoritt av de 3 satsene. Dette er et mastodontverk, det er stort og langt og det kreves stor utholdenhet som pianist til å spille det med samme kvalitet helt igjennom til finalen.
Vi begynte med pianisten Claudio Arrau som er en legende, og som ble født kun 6 år etter at Brahms ble lagt i jord 1897. Hva har det for betydelse? Jo det er i samme tidsperiode omtrent, hvilket gjør at datidens pianoskolers lære i tolkning kan ha vært ganske så lik komponistens forståelse av musikken, muligens. I dag forskes det mye på hvordan man spilte før og hvordan vi skal forstå urtexten i notene.
Arrau studerte for Martin Krause som var student til Franz Liszt, så bare det leddet i forståelsen av musikk er veldig nært og kort til en av historiens mest virtuose pianister som noensinne har levd.
Fremføringen i Brahms er veldig romantisk, det er fokus på å fremføre mer følelser enn krefter og eksplosjoner i de mer dynamiskt sett sterkere partiene. En mer brodering over hela temaet enn en skarp skuren linje. Orkerstern er heller ikke så frempå og litt rund i kantene. Tempi er iblant litt langsammere og første sats går på 24 minutter.
Neste mann ut på scenen var Emil Gilels fødd i Odessa 1916. Gilels som sikkert hadde kunnet blitt mer kjent på verdensbasis hvis han hadde turnert litt mer utenfor Sovjet som Sviatoslav Richter, men borte bra hjemme best.
Gilels har en mer kraftfull tolkning der han bruker ordentlig med slagkraft i de store akkordene og oktav-løpene som går gjennom første sats. Denne type energi gjører at man som lytter sitter litt mer frempå i stolen og digger crescendos som på en metalkonsert. Denne har vært en av mine favoritter blant flere lenge. Men lyden er litt tilbaketrukken på pianoet, hadde gjerne hatt mer av det.
Brahms skrev denne konserten da han var rundt 28 år gammel, så litt energiskhet og iver måtte ha funnets kvar, hvilket jeg opplever meg se i komposisjonen. Da trengs det også litt av det hos pianisten, eller blir det fort en geriatrisk tolkning av musikken. Denne var også utgitt på DG TOS og lå på 24 minutter.
Den versjon som vi likte aller best av disse tre var den med Maurizio Pollini, en italiensk fullblodshest som virkelig har engasjement og adrenalin nok til få frem de mer tøffe sekvensene i konserten. Litt som en italiensk panservogn som dundrer frem, iblant kan det bli for mye og Pollini får ofte den kommentaren at det er litt for hardt, men her passer det som nålen i rillene.
På snaue 18 år vant Pollini den store Chopin verdenskonkurransen i piano 1960 i Polen, slike ting er litt som å vinne i Flakslodd, må ha alle tonene rett.
Med sine 20 minutter så er det 4 minutter kortere enn de andre hvilket betyr et helt annet tempo og driv. Orkestern er også eksplosiv og gir full guffe der jeg ønsker at det skal være. Tenker at dirigenten Karl Bøhm står og vifter med pinnen sin og skriker "Forza Forza!!" Denne er innspiltpå 80-tallet og hadde veldig god lyd og lite støy.
Så kanskje var det heller ikke en slump at vi spiste pizza etterpå etter å ha kåret italieneren vinner av de 3. Det skal sies at ikke noen av dem er dårlige tolkninger eller fremføringer. Alle spiller i Piano Premier League.
Ser at det foregår en hel del tråder med diskusjoner/debatter om forskjeller av all den slags, og opplevelser kontra hallusinasjon for tiden. Med samme personer, samme ord formulert på nytt, samme argumenter fra begge sider, samme type personagrepp, samme skulderklapp, samme, samme, samme..
Det som er kult og en del av det jeg liker mest med klassisk musikk er at også de minste forskjellene har betydelse i en tolkning. Og kan være enormt viktige for lytteren, som sitter og venter på akkurat takt 381 med den artikuleringen på en tone som får deg til å gråte eller bli pumpet med adrenalin.
At det finnes et mangfold av tolkninger av samme verk som kan få frem så forskjellige type lytteopplevelser og følelser. Alle musiker har sin egen interpretasjon som de eier og som har blitt dokumentert i innspillingene som et testament i tiden. Man kan være uenige om at man ikke liker en viss type tolkning, men allikevel akseptere den som en del av musikkhistorien allikevel, om enn liten.
Musikalisk mangfold.
Her spilles det musikk inn i nattens timer.
Ønsker alle som er innom en riktig god helg!
Herlig tråd. God helg.
Rett og slett nydelig
Nyt helgen Mr
mvh -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…