Det kan virke som om han som har laget videoen har oppdaget at han har en del å lære om hva målinger sier. Den klassiske fella mange går i er å tro at å lese en måling er noe trivielt.
Jeg har gitt en utfordring til flere personer ifm tuning av oppsett med DSP. De har vist meg kurven de har kommet frem til, for eksempel for diskanten, og der kommer det sitatet inn:
A frequency response graph tells me where a speaker ended up.
It doesn't tell me how it got there.
Så jeg har bedt dem om å få til samme kurve, men med kun 3 EQ-punkter, og ingen med Q mellom 1 og 3.
Tilbakemeldingene etter denne øvelsen har unisont vært at det låter utrolig mye bedre. Dette skyldes ikke "mindre DSP" eller "mindre korreksjon", men simpelthen det at man lett ender opp med en serie EQ-punkter som ikke helt matcher det som faktisk skjer i høyttaleren eller rommet, samtidig som de gir betydelig signatur i tidsdomenet.
Det er med andre ord en høyst målbar forskjell, selv om frekvensresponsen er tilnærmet lik.
Og der kommer vi inn på dette sitatet:
And if we're lucky, a great hi-fi system gets out of the way just enough that we can hear it.
For det handler jo ikke om å jobbe mot en flat kurve. Det handler om å fjerne det oppsettet (for alle praktiske formål snakker vi om høyttaleren) tilfører til lyden. Dette er jobben mot å oppnå den koblingen han beskriver, å få frem det vakre i musikken, å få lov til å kikke inn i innspillingen og være tilstede.
Da ender vi som regel opp med en rimelig flat kurve også. Så med andre ord er en flat kurve alltid resultatet av veldig god tuning, men en flat kurve kan også oppnås uten god tuning.
Høyttalere som "låter bra" men har en alt annet enn flat kurve har en tendens til å fade raskt, ikke tåle alle typer musikk, og få et relativt smalt publikum.