Hvilken film så du sist?

[Valentino]

Odysséen på kino. Ordentlig film-film. Filosofisk-politisk så det står etter.

New York Times Opinion on Instagram: "“The Odyssey” is the political movie of the decade, argues @nytopinion columnist Ezra Klein. | 🎥 Jan Kobal #theezrakleinshow #nytopinion"

31K likes, 847 comments - nytopinion on August 3, 2026: "“The Odyssey” is the political movie of the decade, argues @nytopinion columnist Ezra Klein. | 🎥 Jan Kobal #theezrakleinshow #nytopinion".

www.instagram.com

 

[JMM]

Uten å ha sett hverken film eller kommentar: er det en filosofisk-politisk film fordi det er en filosofisk-politisk film, eller fordi det er en historie som enhver kan projisere sine filosofiske og/eller politiske ideer inn i, akkurat som nærmest enhver annen lang og kronglete historie?

 

[BurntIsland]

Fra en kronikk i NYT.

 

[JMM]

Joa, men har Nolan laget filmen som et filosofisk-politisk verk, eller har han laget den for å re-fortelle Odysseen så godt han kan? DET er jo spørsmålet, ikke hva andre leser ut av filmen på grunnlag av egne filosofiske og politiske oppfatninger.

 

[DagT]

Joa, men har Nolan laget filmen som et filosofisk-politisk verk, eller har han laget den for å re-fortelle Odysseen så godt han kan? DET er jo spørsmålet, ikke hva andre leser ut av filmen på grunnlag av egne filosofiske og politiske oppfatninger.

På samme måte var "Oppenheimer" blant annet en glimrende kommentar til kanselleringskultur og påpekning av republikanerne var først ute med det.

 

[Valentino]

Nolan endrer «loven» om mellommenneskelig interaksjon fra gresk-mytologisk til Talmud/bibelsk. Trojanerkrigen var en krig om handelsruter den også.
Odyssevs var krigsforbryter.

 

[Tweedjakke]

Joa, men har Nolan laget filmen som et filosofisk-politisk verk, eller har han laget den for å re-fortelle Odysseen så godt han kan? DET er jo spørsmålet, ikke hva andre leser ut av filmen på grunnlag av egne filosofiske og politiske oppfatninger.

All lesing og (gjen)forteljing er politisk, eller tilfører ein eller annan friksjon som både seier noko om vår tid og om verket? Det gjeld anten det er Nolan, Fry eller Donald pocket som attfortel historia.

Det er mest tydeleg med klassiske verk, trur eg. Ei gjenforteljing, med tiltenkt publikum lik Homers intenderte lesar (altså, med det publikum han såg føre seg då han skreiv Odysseen) vil sannsynlegvis vera uforståeleg for oss? Om det er mogleg.

Gler meg å sjå filmen på sundag. Skal ha perspektivet du nemner i bakhovudet, @Valentino

 

[JMM]

All lesing og (gjen)forteljing er politisk, eller tilfører ein eller annan friksjon som både seier noko om vår tid og om verket?

Uenig i det første, avhengig av definisjon; enig i det andre.

Det blir litt som Ringenes Herre, hvis gjennomlesning er min eneste juletradisjon (som selvsagt ikke har noe som helst med jul å gjøre). Tolkien brukte hele post-publikasjon-livet på å benekte at bøkene var ment som en allegori på WWII eller noe som helst annet, helt uten gjennomslag fordi folk insisterte på å projisere sine tolkninger inn i dem.

 

[Tweedjakke]

Tolkien brukte hele post-publikasjon-livet på å benekte at bøkene var ment som en allegori på WWII eller noe som helst annet, helt uten gjennomslag fordi folk insisterte på å projisere sine tolkninger inn i dem.

I føreordet til andreutgåva skriv han (p. xvii-xviii i 1999-paperbacken eg har i hylla; mi utheving)

As for any inner meaning or 'message', it has in the intention of the author none. It is neither allegorical nor topical ... But I cordially dislike allegory in all it's manifestations, and have always done so since I grew old and wary enough to detect its presence. I much prefer history, true or feigned, with its varied applicability to the thought and experience of the readers.​

Eg motseier ikkje Tolkiens eller Homers rett til å skriva utan å meina å skriva allegori: Sjølvsagt har dei slik rett, men i nær sagt alle bøker (særleg mytisk-episk) vil det i det minste liggja ei førestilling om kva som er godt, sant og rett - både hjå karakterane og hjå forteljaren. Eller iallfall, når vi les (ser), vil vi få eit inntrykk av ei slik førestilling.

Av og til svarar denne til vår eigen, andre gonger skapar det friksjon. Den kan vi verta irritert over, oversjå eller engasjera oss i. Eg har ingen problem med at Tolkien, Wagner, Tom Clancy, Dostojevskij, Bernanos, Bach og Hamsun openbert hadde andre slike førestillingar enn meg, men det skapar noko "anna" eg må forstå og forhalda meg til.

Så er det andre gonger der forteljinga svarar heilt til meg sjølv, eller iallfall så pass godt at eg ikkje tenkjer over når han ikkje gjer det.

Og så tenkjer eg at alle dramatiseringar er lesingar, gjennom fleire lag.

Om du reagerte på "politisk", greitt. I concur. Eg har ein tendens til å bruka ordet breiare enn eg burde, nesten i ein 1970-talsforstand ("Ingen kommer undan politiken! Det personlige er det politiske! Yes, it's fucking political!")

 

[JMM]

Da er vi jo i bunn og grunn helt enige.

Også, for den del, i at "alt er politikk". Spesielt hvis man vil at det skal være det, eller hvis man vil se eller lese det som politisk. I mitt hode og på et mer spesifikt og mindre altomfattende plan er imidlertid en film, bok eller whatever først og fremst politisk eller filosofisk hvis den er ment å være det.

At mengder av lesere valgte å lese Ringenes Herre som en allegori for WWII tross Tolkiens uendelige protester gjør den ikke til en allegori - og muligens er det samme tilfelle for Odyseeen. Eller ikke; jeg har ingen anelse hva Nolans tanker om saken måtte være og i mitt hode er det det som er avgjørende. Alt annet sitter kun i den enkelte seers hode.