En solfylt ettermiddag kimer det i klokkene, og det ringes inn til den gamle skolen på Sentrum Scene. Der skal det gis bunnsolide leksjoner i gammal thrash og dødsmetal, med blant andre Kreator, Ca…
Eivnd Aarset 4tet på Munch. Du verden, dette var saker.
Veldig riktig tenkt å høre Eivind Aarset ta hovedrollen etter tre ganske tette i en mer støttende rolle med Nils Petter Molvær. Han har jo vært der, og gjort små og store deler av norsk musikkhistorie gjennom noen tiår nå.
Kan man plassere en sånn gitarist? Finnes det gode treffsikre ord for det? Jeg har dem ikke, i hvert fall. Det er nesten som Terje Rypdal møter Adrian Belew møter Les Paul. Mangfoldig, mothårs, mektig og så rett og slett fint. Med en evne til å rive og slite i meg på en måte som føles riktig, nyttig og forløsende.
Audun Erlien er også en musiker med et register og en CV av de sjeldne. Hvis noen har sett den greia på youtube med en ganske ung Tony Levin og Steve Gadd, vi tøtsja litt innpå der i dag.
Og Wetle Holte og Erland Dahlen på trommer. Etter første NPM-konserten gikk jeg rett på nett og kjøpte alle platene til Erland Dahlen. Fantastisk å høre de to spille sammen. Skal det trommes mye, hva med en trommis til? Har ikke hørt makan live siden, ja det blir noen King Crimson-referanser, akkurat dem. Enten det var Pat Mastelotto og Tobias Ralph i Crimson ProjeKCt, eller Mastelotto, Jeremy Stacey og Gavin Harrison sammen. Så begivenhetsrikt, og så levende dynamisk og uttrykksfullt spilt. Det må fire armer og fire bein til, minst.
Jeg gir meg ende over, og erklærer: Her skulle du ha vøri, Karl!
I en ideell verden ville jeg denne uken vært på konsert mandag, fredag, lørdag og søndag men det ville ikke vært fryktelig populært rent familiært. Ser ut som det kun blir mandag og fredag. Jaja.
Jeg har ingen til å kjefte på meg. Både fordeler og ulemper med det arrangementet. Ganske tett program akkurat nå, neste blir Mike Stern på torsdag, så John Scofield 9/5 og et hvileskjær fram til David Byrne (piknik i parken) 12./6 og Vidar Busk 13/6 Vurderer The Organ club 16/5, men da trengs deconfliction med en bursdag i familien.
Oslo er jaggu en bra by å bo i. Går til og fra jobb gjennom de 25 mest kriminalitetstette kvadratmeterne i kongeriket, drikker månedlig øl rett over gata fra samme plass, helt uten engstelse, og man kan velte seg i konserter. Eneste som mangler er egentlig et lydmessig godt musikklokale som er litt større enn Sentrum Scene.
Dama som står bak broadcaster-appen sa at Oslo har ca tre ganger så mange konserter i året som Stockholm. Oslo er virkelig en bra konsertby, ja.
Mike Stern er til vurdering, har sett han en gang før for en del år siden, da med Dave Weckl på trommer og det var stort. Torsdag har jeg i utgangspunktet familiære plikter så får se. Scofield ditto, så han en gang for ca 20 år siden og husker vagt at det ble litt meget for min del.
Eneste som mangler er egentlig et lydmessig godt musikklokale som er litt større enn Sentrum Scene.
Når ombyggingen av Oslo Spektrum er ferdig så kommer det et lokale med plass til ca 3000 personer i følge nettsiden. Hvor godt det blir lydmessig gjenstår å se, men det fyller i alle fall et hull i lokalene som er tilgjengelig. Det var litt skriverier om at Oslo mangler egnet sted til de aller største produksjonene, kan ikke si det plager meg så veldig. Har vært på noen gigantkonserter opp gjennom årene og synes rett og slett det blir for stort. Med mindre man er veldig ivrig og tidlig ute er det langt til scenen og logistikken til og fra tar gjerne vinter og votter, ditto å så seg noe i glasset eller komme seg på dass.
Krysser fingrene for vellykket utvidelse av Spektrum. Jeg avblåste forsøket på Nick Cave da jeg bare fant betalbare billetter 90 grader på scenekanten. Lokalet har smått dubiøs akustikk, og det blir litt kleint om man ikke en gang får sett bandet... Men må innrømme at jeg har hatt noen gripende konsertopplevelser der også, Neil Young sitter i minnet.
Mens vi snakker om meget og gitar. Bill Frisell står på programmet i november om jeg husker rett. Der hender det jeg detter av, men så klatrer jeg på mirakuløst vis på igjen. Min manglende forståelse har nok større forklaringskraft enn svak musisering. Man skal utfordres litt også.
Veldig internasjonalt respektert trio i Bærum Kulturhus i kveld. Daishin Kashimoto/Claudio Bohórquez/Eric Le Sage. Førstnevnte er første konsertmester i Berliner Philharmoniker. Jeg syntes Bohórquez spilte med mest personlighet. Høydepunktet kom etter pause med Brahms trio no 1. Den var helt super på alle måter. Strålende! Men burde vært dobbelt så mange mennesker blant publikum.
Brahms 1. pianokonsert, middels bra. Tsjaikovskij´s 6. Symfoni "Pathétique", meget bra. Slående hvor "dau" akustikken er på konserthuset i forhold til Musikverein, men Pathétique er såpass kraftfull så da fungerer det bedre enn Brahms.
Maxim Emelyanychev, dirigent. Alexander Melnikov, piano.
Da fikk jeg hørt Mike Stern i går. Kult, kreativt og jækla velspilt. Mike og Leni er knallbra, kult saxofonspill av Bob Francheschini, Gary Grainger em bassist av ypperste klasse. Mulig jeg er merkelig trommefokusert om dagen, men Dennis Chambers er rett og slett en massskin, ass! Rett og slett gøy!
Meget god konsert av franske Bruit≤ på et utsolgt Vaterland . Fra Toulouse. Skulle ha vært på Goldie. Vanskelig å si eksakt sjanger, men post rock, prog med klassiske elementer. Støyete også (bruit). De boikotter strømmetjenester så fikk støttet dem litt og praktisert litt fransk . Kanskje den beste konserten jeg har vært på som har vært rent instrumentelt. Meget flinke!
Meget god konsert av franske Bruit≤ på et utsolgt Vaterland . Fra Toulouse. Skulle ha vært på Goldie. Vanskelig å si eksakt sjanger, men post rock, prog med klassiske elementer. Støyete også (bruit). De boikotter strømmetjenester så fikk støttet dem litt og praktisert litt fransk . Kanskje den beste konserten jeg har vært på som har vært rent instrumentelt. Meget flinke!
Vaterland er et av disse stedene som går under radaren for min del, jeg her heller ikke så bevandret i indie-verdenen eller mer moderne/up&coming - saker for den saks skyld. Som middelaldrende gammel gubbe får man fort mer økonomisk kapital enn kulturell kapital, uten å ha regnet på det tror jeg at jeg nå hører mer musikk live enn hva jeg gjør på plate så det blir ganske mye som er nytt for min del når jeg er på konsert. Noen hete tips i programmet på Vaterland fremover, da primært innen tungrock/metal i vid forstand.
Vaterland er veldig intimt, mørkt og skittent (på en fin måte), litt sjel på en måte. Lavt under taket og ingen scenekant. Hyggelig og lite press. Mye hardcore og metal der, men som oftes lite kjente band. De gangene jeg har vært der har jeg ikke kjent til bandet på forhånd så jeg bare sjekker ut noen på forhånd. Bruit fikk jeg tips fra bassisten i Insense. Kjenner ingen på programmet nå.
Den er jo stikk motsatt av Musikverein som er kjent som den mest optimale. Operaen er vel bygget mer for vokal. Men det er jo smak og behag her som ellers.
NPM Khmer på Byscenen avsluttet jazzfestivalen i Trondheim. Brutt opp rekkefølgen, spilte og ikke bare gjenskapte, noen låter fra andre album innsmettet. Og impro; bl.a. fine sett fra Dj Strangefruit! Bassen burde hatt mer vekt for en perfekt kveld, men jeg koste meg.
Kom plutselig på at jeg kan oppsummere min opplevelse av Scofield/Clayton som jeg gjorde til cash på messenger akkurat.
Scofield var til tider rart og til tider fint. Veldig uheldig med plassen etter jobb og sent inne. Masse trafikk rett bak ryggen, nær utgangsdøra og åpenbart storlevering av klirrende flasker til baren (tenk jazz at the pawnshop med publikum 10dB høyere), en støyende publikummer lenger bak som ble hysjet på gjentatte ganger av de som satt rundt. I det hele tatt, mange distraksjoner og vanskelig musikk er ikke en god kombinasjon. Og dette jazzpublikumet som skal klappe et helt minutt hver gang noen gjør noe kult, som om de ikke kunne finne på å gjøre noe kult igjen rett etterpå. Men. alt i alt en OK opplevelse.
Jeg visste det egentlig fra før, - det hjelper ikke selv med en av verdens beste pianister om musikken ikke treffer. Men måtte nesten benytte anledninger når Trifonov først kommer til by´n. Men selvsagt fremragende gjennomført. Jeg har bred musikksmak, men ikke innenfor hver sjanger.
Daniil Trifonov og Nikolaj Szeps-Znaider. Clara og Robert Schumann, Webern og Beethoven.
Klart et poeng. Det ble heseblesende rett fra jobb og ankomst etter at køen var godt og grundig inne. Ble sittende på en av de to stolene nærmest inngangsdøra. Jeg er ikke en spesielt 'avansert' eller 'kompetent' som lytter, og dette er på grensen, på begge sider av grensen for hva jeg klarer å forstå og ha noe utbytte av. Med all støyen rundt meg ble det dessverre til at jeg datt av lasset oftere enn jeg ville med bedre forutsetninger. Det er synd, men sånn blir det noen ganger. Det var nok plass og omstendigheter heller enn musikken som slo lufta ut av konsertopplevelsen for min del. Tidlig ute neste gang.
Desertfest på Rockefeller og John Dee (samt et par mindre steder rett rundt hjørnet, men de var jeg ikke innom). Først gang for min del og ikke den stilen jeg har mest forhold til, men artig å få med seg lell.Bilder stjelt fra nett.
Ankom Rockefeller ca 1730 og fikk med meg de siste par-tre låtene fra Thulsa Doom, et av de vel ganske mangene Egil Hegreberg spiller bass i. Lenge siden jeg så de sist. Denne gangen hadde vokalist Papa Doom armen i fatle uten at det la noen demper. Gøy å se de igjen selv om det ble litt kort for min del.
Så ned til John Dee for svenske Spelljammer. Helt ukjent for meg. Tungt og seigt. Midt på treet for min del. Kveldens første av mange trioer.
God stigning i programmet på neste konsert - amerikanske Pelican. Intstrumentaltrio (gitar/bass/trommer). Litt usikker på hva man skal kalle dette, progressiv post-metal kanskje? Lange, komplekse låter. Tidvis tungt, tidvis stemningsfullt. Et av bandne jeg hadde sett frem til basert på litt YouTubing i forberedelsene og de skuffet ikke.
Så norske Astralplane på John Dee. Litt mer old-school heavyrock. Også greit nok, jeg tok meg litt frisk luft litt over halvveis i settet så gjorde ikke et enormt inntrykk sånn sett. Antall personer i bandet? Selvsagt tre.
En av festivalens hovedattraksjoner, King Buffalo var nest siste band ut på den store scene. Nok en gang amerikanere. Groovy, psykedelisk rock med mengder av atmosfære. Svært dyktige musikere, bunnsolide live. Absolutt verdt å sjekke ut for de - som meg - som ikke har noen kjennskap til disse. Burde være unødvendig å si at dette også var en trio.
Tilbake ned på John Dee var det klart for polske Dopleord. Stoner/doom metal band, og bortsett fra Thulsa Doom første band denne kvelden med en noenlunde normal mengde vokal. Funket flott for meg, tøft og tungt.
Kveldens og vel hele festivalens headliner - Russian Circles - gikk på hovedscenen nøyaktig klokken midnatt. Kunne minne litt om Pelican fra tidligere på kvelden, men låtene i større grad bygget oppp på atomsfære og lydbilde. Smått utrolig at det er mulig å lage så mye lyd fra en enkelt gitar. Selvsagt også en trio, trommisen var top notch og basslinjene tunge. Hadde håpet på full konsertlengde siden de var siste band ut, men de gikk av etter eskakt 60 minutter. Kommunikasjonen med publikum var ikke-eksisterende, de hadde ikke en gang mikrofon satt opp på scenen om noen av de skulle føle for å si noe. Like greit, når de baserer seg på å bygge opp lag på lag med atmosfære er det nok klokest å holde kjeft.
Var greit med folk da Russian Circles gikk på og ganske fullt på John Dee som har betydelig mindre kapasitet, men det er liten tvil om at billettsalget til dette må ha vært litt såder. Da jeg ankom og på de første par konsertene oppe var det til dels glissent. Tror det er første gang jeg har stått rett foran miksepulten, gått til baren for en øl og slipper å navigere gjennom forsamlingen og plassen min fortsatt er leding.
Morro var det og en god dose kul ny musikk for min del, får håpe det blir Desertfest også nestse år.
Fabelaktig spilt av pianist Alexander Romanovsky, Ukrainer bosatt i Italia. Klasse! Ravel pianokonsert. Armenian State Symphony Orchestra var ikke det ikke like høy klasse over med Debussy, men det virket som de har øvd mye mer på Rimsky-Korsakov «Scheherazade» for da satt det.
Aram Khachaturian Concert Hall, Jerevan, Armenia.
I motsetning til i Norge var det publikum i alle aldre til og med barn.
Spontanbesøk på Prognight på Mir (liten bar/scene på Grünerløkka). Anledningen var at jeg skulle ut med et par kompiser og samme ettermiddag ble det opplyst om at Ping skulle spille og en av oss kjenner en i bandet og ville se de så da ble det slik.
Var tre band på plakaten, kun Ping jeg hadde hørt om.
Første ut var Laughing Stock. Var i gang da jeg ankom men fikk med meg noen låter. Ble litt ensformig og rett og slett litt kjedelig så en stund etter at andremann i følget ankom stakk vi i underetasjen for å drikke øl og prate.
Ping derimot var gøy. Har sett de et par ganger før men det er leeenge siden siste. Temmelig originalt, blander et godt knippe sjangere så bra variasjon i settet samt litt show og underholdning fra vokalist/bassist. Kveldens høydepunkt var vi alle enige om, selv med korrigering for lett bias grunnet bekjentskap.
Siste band og headliner var Yobrepus. Innslag av psykedelia og elektronika. Jeg synes det var ganske fint, men ble vel ensforming og, vel - kjedelig. Det var stemning i forsamlingen for bevege på seg så vi stakk etter et knippe låter. Pluss for bra og veldig behagelig stemme på vokalisten.
Hadde kanskje fått mer ut av denne kvelden med litt forberedelser og muligens et åpnere sinn, men det ble som det ble. Den skravlende klasse var også særdeles tydelig til stede, selv etter norsk konsertstandard.
Backstreet Girls på Rockefeller sist lørdag (utsolgt, om enn kun få dager før)
Det seigeste lokomotivet i norsk rock skuffer sjelden til aldri live og heller ikke denne gangen. Her var det full gass fra start (riktig nok uten bass pga tekniske problemer et minutt eller så) til en litt for tidlig slutt. Bra knippe låter fra det nye albumet "Full tilt boogie" som ble sluppet dagen før så en ordentlig releasekonsert dette.
Som de fleste middels eller mer interesserte nok har fått med seg døde vokalist Bjørn Müller i 2024 og det var en stund uklart om det var slutten på bandet som har holdt det gående siden 1984, riktig nok kun med supergitarist Petter Baarlie som eneste permanente medlem. Han er langt fra nasjonens mest teknisk kompetente gitarist men få har mer enrgi live en den lille fyren.
Roar Leren er ny vokalist og intet å utsette på hans opptreden. Bra rockestemme, bra frontmann. Selvsagt ikke så gjennomført rock'n'roll som Bjørn Müller var, men det er heller neppe mulig.
Topp stemning, eneste å trekke for var at konserten rett og slett var litt kort. De takket for seg etter en times tid og kom på igjen for noen ekstranummere men litt snau lengde, spesielt når det er første gang på lenge. De har en stor og dyp katalog så det er nok å ta av om de ville spille lengre i alle fall. Lørdag var det også så liten grunn til å være ferdig allerede litt før kl 22.
Tillegg: Uansett hva man mener, om noe, om Backstreet Girls og musikken deres så er denne filmen svært severdig. En god dokumentar om et band som hadde alt for potensielt å bli store, av flere grunner ikke ble det, men som har klart å holde det gående i flere tiår på tross av alle odds. Dedikasjonen til prosjektet og hvor lite viktig det meste annet er kommer godt frem
Backstreet Girls - Tilbake Til Muotathal (DVD)
Genierklært og latterliggjort. Backstreet Girls et band som har operert på skyggesiden av det etablerte kulturlivet og det konvensjonelle Norge i 30 år. Den ukuelige drømmen om verdensherredømmeog rockegudstatus har penset skjebnefellesskapet Backstreet Girls inn på et obskurt sidespor der kameratskap i pakt med rockeklisjeene og en "oss mot verden"-holdning, holder bandet sammen mot alle odds og sørger for framdrift og god fart - mot stupet. Backstreet Girls - tilbake til Muotathal tar utgangspunkt i begynnelsen av bandets jubileumsår (2014), og følger dem gjennom et år preget av fornyet interesse med konserter i inn- og utland. Den kaotiske reisen ender i den sveitsiske alpelandsbyen Muotathal der Backstreet Girls ifølge dem selv er rockeguder og landsbyens 3000 innbyggere med borgermesteren i spissen er blodfans.
I sjangeren gamle helter spiller Raga Rockers "hemmelig" konsert på Parkteatret i kveld men det er litt uklart om jeg klarer å komme meg dit. Det tenker jeg kan slå litt begge veier, de hadde vel omtrent startet med comeback-konserter da jeg gikk på videregående på slutten av 90-tallet
Rent objektivt er dette nok det dårligste bandet jeg har sett på svært lenge. Musikerene er såder i beste fall og konserten var kort (1 time og jeg kom litt etter de startet). Men gøy uansett, noen av låtene er legendariske men når hitparaden virkelig startet mot slutten skjønner man at det ikke blir noen ekstranummere. Hva skal de spille etter «noen å hate» og «slakt» lissom.
mikael krohn har lagt ned mikrofonen men synes den nye fyren ikke gjorde skam på materialet.
de skal spille på tons i år og dette var kanskje en slags øving. Konserten var ikke offentlig annonsert og billetter ble kun tilbudt de som hadde festivalpass til tons. Får ikke sett de på tons siden de spiller på en hverdag i arbeidstiden så greit å få sett de sånn sett. Jeg har sett de i alle fall en gang før i en idrettshall på Sunnmøre da jeg gikk på videregående for ca 100 år siden, muligens en gang til men usikker.
svært anekdotisk basert på korte samtaler med noen få utenfor var dette første gang de så raga, de spiller ikke akkurat ofte live lengre. Var nok en stor opplevelse for de som aldri fikk huket av denne boksen på hva man har sett. Stay tuned for samme for DumDum Boys på Tons og senere i Spektrum, slik jeg husker det et mye bedre band men hvor godt den vinen har eldes gjenstår å se i juni.
norwayrock.net
