Anekdoter på individnivå kan være underholdende nok, men forklarer ikke at barnehager har høyere sykefravær enn ellers.
		
		
	 
På meg verkar det som om det å arbeida i barnehage er 
vesentleg tyngre enn å arbeida i andre delar av oppvekst- og utdanningssektoren.
Lærarar har jobben delt inn i økter på 45 min, og gjerne ein plass mellom 1/3 og 1/2 av oppmøtetida som disponibel kontortid. I tillegg er ein god del av arbeidstida «fritt disponibel», difor har dei lengre arbeidstid dei avspaserer i skuleferiane. Dei som arbeider i barnehagen er stort sett «på» heile tida, og må både planleggja, pusta ut og førebu aktivitetar 
samtidig som dei passar på, aktiviserer, trøyster og tørkar snørr og bæsj. Det er ei gåte at dei som arbeider i barnehagen orkar å ha eigne ungar.
I tillegg kjem nemnde vonde sirkel av vikarproblematikk som gjer at bemanningsnorma er ein vits. Legg til at bhg framleis er ein typisk kvinnearbeidsplass, og vi veit at kvinner, også om vi korrigerer for sektor, er meir sjukmelde enn menn (noko som «matar» den vonde sirkelen).
Det er fleire sektorar (typisk førstelinje offentleg sektor) der tilsvarande eksperiment har gjeve gode resultat. Anten det er å auka basisbemanninga eller å innføra kortare arbeidstid. Å korta ned den faktiske arbeidstida er kanskje drøyt, men eg er ikkje sikker på at å redusera til 80 % arbeidstid eigentleg er det dyraste tiltaket ein kan gjera.*
Ein ekstra person på småbarnsavdelingane jf. norma, som fleire bhg her i kommunen har eksperimentert med med gode resultat, er sannsynlegvis minst like dyrt.
* Eg høyrde frå ein kjenning med erfaring frå HR i ein sektor med mindre snørr og bæsj at det i mange tilfeller var fullstendig uproblematisk å løyva dei tilsette å redusera stillinga til 80 %, fordi dei stort sett fekk utført like mykje arbeid uansett. Det gjeld sjølvsagt ikkje for førstelinje-tenester, der ein viktig det av jobben er å vera på jobb.