Jeg gikk en tur i Arendal med dattera sin Newfoundlandshund, Molly. Hun er nokså sosial av seg, og er ikke uvant med turister som skal ha selfies med ei svart diger siklebikkje.
Folk graver og spør. Hyggelig at noen har interesse, og folk er som regel velmenende.
Noen vanlige spørsmål :
Q: Er det en bjørn (ha ha

)
A: Nei.
Q:Oi. Den må spise mye? Er den dyr i kosten?
A: Hun spiser mindre enn deg, og fores ikke på biff og kylling. Eller kalkunpålegg.
Q: Er det en svart St Bernhard?
(Alternativt ponni)
A: Nei det er en Newfoundlandshund, og du får den også i hvit/svart eller brun, men ikke rød, blå, eller champagne.
-Nei, vi har ingen sal til riding
.
Oppfølging - WOW! Jeg har aldri sett en så stor hund!
Å ja! , en NewfoundLENDER!!
A: Nei, en Newfoundland, -Newfoundlandshund.
Q: Røyter den?
A:Ja. Minst to ganger i året og hver søndag.
Q: Du må ha et stort hus!?
A: Jeg slipper å bo i blokk.
Q: Hvor sover den?
A: I huset, på gulvet.
Oppfølging : Dere må ha en DIIIGER SOFA!!!?
A: Hunden ligger på gulvet.
Q: Du må ha stor bil?!
A: Ja, når begge hundene skal med.
A: Sikler den?
A:: Ja.
Før svaret synker inn, klapper de hunden på kinnet eller brystet, før de med en grimase tørker sikkel av håndbaken over hundens rygg.
Og til slutt :
Q: Kan jeg ta et bilde?
A: Ja, vær så god.

(-Men hvor i helvete blir alle disse bildene av?
Hvem er det som ser dem?
Blir de bursdagshilsner eller julekort?)
-