Jeg er glad i Radka Toneff/Steve Dobrogosz Fairytales jeg også. Absolutt et viktig album i musikksamlinga mi. Første innkjøp var en av mine første CDer på 80 tallet. Jeg tenkte aldri over at den ikke var lytefri den gang.
Jeg hadde kjøpt meg en Yamaha CD2000 på Akers Mic. Langt fra alle CDer låt bra, men denne var i toppen.
Jeg er som
@Auditor, av den oppfatning at det er positivt med reutgivelser, - av flere årsaker nevnt tidligere.
Jeg vet ikke hva du mener med "digitale svar" (?)
Jeg kan ikke med beste vilje forstå hva Sting og Elton John har med saken å gjøre. Heller ikke Dire Straits /Brothers in Arms. (!?)
For så vidt ikke Miles Davis heller, selv om den er å finne i jazzkategorien.
Hvor vidt noen "fortjener " å eie noe, er bare tullprat. Verdighet er også et rart ord i denne sammenhengen.
At Fairytales er en av de aller viktigste norske utgivelsene er uomtvistelig, og fastslått for lenge sida. Den er også godt kjent internasjonalt og vil nok som du håper, ha" evig liv".
Det ikke alle vet, er at royaltyinntekter fra de to albumene; Fairytales og Live in Hamburg finansierer Radka Toneffs Minnepris. En ikke ubetydelig sum, (100.000kr i 2017) som tildeles jazzmusikere som arbeider i Toneffs ånd.
Om ikke annet bidrar man altså til å støtte oppunder Toneffs minnefond hvis man kjøper (enda) et nytt eks. .
Her avspilt på en høykvalitets platespiller fra AMG m. DS Audio optisk pick up.
Man kan høre at lyden er bra bortsett fra noe skjemmende knitring og støy i vinylen.
Musikken er så transparent at det er lite som skal til av ulyder før det blir lagt merke til.
Sånt bør vi slippe på den nye utgaven som kommer nå snart.
Sånn en respons er Radka Toneff uverdig, og Fairytales fortjener evig liv på linje med Kind Of Blue, Goodbye Yellow Brick Road og Brothers in Arms.
bobtalks.co.uk
