Jeg kjøpte meg et par dyre kritikerroste høyttalere for en del år tilbake, i et håp om å få skikkelig gromlyd i kjelleren. Problemet var at det aldri ble noen godlyd, det hørtes faktisk helt jævlig ut. Lyden var bassfattig, og det var fullt av ulyder i mellomtonen. Det var like irriterende å høre på musikk som å høre på en ustemt gitar. Jeg fikk da tips om at jeg måtte kjøpe bedre forsterker og kilde med begrunnelsen om at "shit in" er "shit out", og det var jo logisk nok. Så jeg oppgraderte disse komponentene også, og det var ingen billig affære. Forventningene har skyhøye etterpå, men godlyden uteble, det var akkurat den samme drittlyden som før. Da fikk jeg vite av "ekspertene" om at jeg hadde problemer med akustikken, så jeg kjøpte inn en hel haug med akustikkpaneler og plasserte disse i førsterefleksjonspunkter og noen bassfeller i hjørnene. Nok en gang hadde jeg skyhøye forventninger, men godlyden uteble fortsatt. Det hørtes ut som at noen hadde tredd en polvott nedover hodet mitt mens jeg hørte på musikk, og lyden i seg selv var akkurat like jævlig som før, hvis ikke verre. Etter dette gjorde jeg mange forsøk på å bytte både kilder, forsterkere og høyttalere uten hell. Godlyden uteble hver gang, og jeg skjønte ikke hvorfor, så jeg ga egentlig litt opp etter hvert.
En dag fikk jeg låne en Nordost-kabel av en bekjent som mente at kabelen skulle gi "mer detaljer i lyden". Problemet mitt var ikke at jeg ikke hadde detaljer i lyden, problemet var at lyden hørtes helt jævlig ut, men jeg bestemte meg allikevel for å teste den for morro skyld.
Når jeg koblet opp og begynte å spille første gangen, så var det otmrent som å få en knyttneve i trynet. Dette var det første kompontbyttet jeg hadde gjort som virkelig førte til en stor endring i systemet. Jeg hadde ikke forventet det i hele tatt. Lyden ble ikke bedre på noen måte, men den ble veldig annerledes. Lyden gikk fra å være pløsete og uengasjerende til mye strammere, lysere og detaljert. Jeg var først sikker på at jeg hadde koblet kablene i feil fase, men det hadde jeg ikke (måtte sjekke flere ganger). Etter den episoden her, så skjønte jeg ikke et kvekk av hifi, og kabelkjøret var offisielt i gang. Etter denne episoden har jeg gjort mye rare eksperimenter, både med låne-/kjøpekabler og DIY-kabler. Jeg konkluderte raskt med at både signalkabler, strømkabler og høyttalerkabler påvirket lyden kraftig, og etter hvert skjønte jeg også at akkurat det samme var tilfelle med interkablene i elektronikken og i høyttalerne.
Jeg fikk et tips av en profil kalt "R.S." her inne en gang om at alt dette kun dreide seg om seriemotstand, og at jeg burde bytte ut alt jeg hadde av kabler både innvendig og utvendig med 6kv PR solid core-kabler. Det hørtes jo litt logisk ut tenkte jeg, så jeg gjorde som han sa, og det ble en del timer med lodding og herjing etterpå. Forventningene var høye når dette skulle testes ut, men godlyden uteble dessverre nok en gang. Bassen ble riktignok litt festlig, men det øvre frekvensområdet ble såpass dempet at jeg omtrent ikke klarte å høre hva som ble sagt når jeg så på TV, og i tillegg ble lyden veldig kornete, og sibilanter ble så fremtrende at jeg kunne omtrent ikke høre en eneste S-lyd uten å bli gal i hodet. Så jeg hadde ikke noe annet valg enn å bytte ut kablene med de gamle kablene igjen.
Jeg konkluderte etter hvert at bl.a. isolasjonsmaterialet på kablene var veldig viktig. PVC var komplett ubrukelig, teflon var et hakk bedre, men ikke bra nok, mens teknikken til Duelund om å bruke bomull i linolje fungerte veldig bra for meg. Dette trikset + en del andre triks gjorde at jeg omsider klarte å få bra lyd i anlegget, men det var alt annet enn enkelt.
Har jeg noensinne hatt noe behov for å høre forskjell på kabler? Nei, selvfølgelig ikke. Kabler er stygt, dyrt og er den desidert mest kjedelige komponenten i et hifi-anlegg. Hvis jeg ikke hadde sett at det var nødvendig å bruke tid og penger på dette for å få god lyd, så hadde jeg selvfølgelig heller aldri gjort det, men dette har vært en absolutt nødvendighet hos meg for å få god lyd i anlegget. Disse forskjellene er så store at de kan skille mellom umiddelbar lyttetretthet og det å kunne lytte på musikk i timesvis i strekk uten å bli det minste lyttetrett.