Det er to band jeg aldri gidder å diskutere med folk, i hvert fall hvis de seriøst ser ut til å mene at dette er ikke musikk. Jeg kan leve med at folk ikke har et forhold til disse to banda, men da burde de få det, kjapt som faen, im(ns)ho. Led Zep er et av dem.
Jeg vokste opp med dem grunnet et par onkler som hadde dilla på musikken fra 60- og 70-tallet og jeg hadde etterhvert en god bunke med opptakskassetter med dem. Når jeg konfirmerte meg og plutselig hadde en del penger, var den 4-cd-boksen med Zep kjøpt raskere enn jeg nesten trodde var mulig.
Faen ta, jeg merker at jeg sliter med å skrive om Zep fordi det føles litt som å skrive om meg sjøl. Jeg lurer, av og til, på hvordan livet mitt (i hvert fall musikalsk) hadde vært uten Zep. De har bestandig vært der, bestandig vært spilt, lyttet til og jeg har bestandig funnet noe nytt, noe spennende, noe jeg ikke hadde hørt før, hver gang jeg leter litt i diskografien deres. For meg er Zep et av de største og viktigste banda jeg vet om. De hadde til og med vett til å slutte når Bonham drakk seg i hjel, i stedet for å halte videre som en teit skygge av seg selv.
Zep er tidløst. Jeg har ikke hørt noen band som høres ut som de, siden eller før. Og faen ta, igjen, jeg sliter med å finne ord. Det å skrive om Zep er å som å danske arkitektur. Bedre å spille ei av platene deres.