- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.457
- Antall liker
- 6.882
Skulle ønske jeg var han sauebonden fra Oppdal. Han var verdens beste skismører i går. Han fikk ikke gullet hengende rundt halsen, men han fikk gulljenta hengende rundt halsen. Er ikke det mye bedre?Det er nok liten prinsipiel forskjell på å være god i idrett og å være god i nesten hvasomhelst. Som regel dreier det seg om målrettet arbeide over mange år uansett aktivitet. I Norge er det dog slik at å være god i idrett er veldig bra og noe det bør dyrkes opp om mest mulig i alle sammenhenger, mens det ikke er like poppis å være veldig god i noe annet. Det er heller ikke, om man tar de norske skylappene av seg, noe spesielt beundringsverdig i å være god i langrenn kontra å være i verdenstoppen i bordtennis.Er det ikke fantastisk at lille Norge kan få fram utøvere som Terese Johaug, Marit Bjørgen, Petter Northug Jr., Bjørndalen og mange, mange andre? Tenk på hvilken oppoftelse over år som ligger bak disse prestasjonene, både fra utøverne, trenerne og hundrevis av frivillige, som drar skisporten ute i lokallagene, der rekrutteringen begynner. Jeg blir heilt stum av beundring, og jeg kjenne rmeg stolt ove rå være norsk i sånne stunder. Det er det slett ikke alltid at jeg er. I fjor sommer, da diskusjonene og stigmatiseringen av romfolket pågikk som verst, var jeg ikke mye stolt over å være norsk...
Jeg er rimelig sikker på at alle som går på musikkonsvervatoriet trener/øver svært mange flere timer i året enn alle som driver toppidrett i Norge. Nå er selvsagt restitusjon en sentral del av fysisk trening, men at idrettsfolk ofrer spesielt mye er jeg ikke enig i. Man må jo nesten anta at de som driver idrett som barn/unge også gjør det også fordi de synest det er morro.