Kule-Trygve skrev:
1. Studioinnspillinger: Lyder som man står bak mikrofonen i studioet pluss alle effekter som er lagt til. (EHEDs anlegg)
2. Studioinnspillinger: Lyder som om musikerene står i stua. (horngutta kanskje)
3. Akustiske opptak: Lyder som om man er i opptaksrommet på første rad. (Mr Ts anlegg)
4. Akustiske opptak: Lyder som musikerene står i stua. (mitt eget)
Opptaket er da laget slik at det skal lyde best mulig spilt av i NORMALE avspillingsmiljøer og ikke i refleksjonsfrie laboratorium (eller rom som er kledd med GLAVA hele veien), tror du ikke?, og målet må jo være at musikerne står i stuen enten det er studioinnspillinger eller akustiske eller live- innspillinger eller hva det måtte være...man skal da ikke ha ambisjon om mindre?
Kule-Trygve skrev:
Er vel ikke noe fasitsvar på dette, men tror ARF`erne (Anti- Refleksjons- Fundamentalistene) overdriver kraftig denne redselen for refleksjoner..Jeg var tilfeldigvis i kirken her forleden (dåp), en passe stor murt kirke, som en stor gymsal med kjempetakhøyde, med høyttaler hengende høyt der oppe under taket, og jeg syntes ikke talen til presten ble det minste utflytende, faktisk. Ganske krisp tale som var veldig enkel å forstå. Er det forresten noen her som mener stemmer høres sååå mye mer detaljert og bedre ut utendørs enn innendørs? Nei, tenkte det...Slik er det jo også med musikk. Er nok ikke slik at Bergensfilharmonikerne en sommerdag sier at nåååå går vi heller utendørs og øver, det er jo så fint vær ute, og så slipper vi jo disse refleksjonene som plager livet av oss...Man kan lese på nettet om at musikerne faktisk har nytte av disse refleksjonene for å spille bra (en slags feedback blir det vel). For ikke å snakke om at konserthaller designes med ØNSKEDE etterklangstider, avhengig av instrument, ikke for mye, ikke for lite...rett og slett fordi refleksjonene er en ønsket og berikende del av instrumentklangen.
Et opptak i et dempet studio med nærmikrofon kan nok ofte bare ha godt av litt refleksjoner i et lyttemiljø. Det sier også alle "akustikkguruer" på nett.
Hei Coole Trygve!
Jeg tror du kan ha mye rett i dette, men bommer når du kaller lytterommet til akustikkfolket på forumet refleksjonsfrie labratorium. Dette har du forstått forlengst og skjønner at du vil sette ting på spissen, men det kan bli oppfattet som provoserende og useriøst. Noe jeg ikke oppfatter disse innleggene dine som egentlig.
Mitt poeng med de 4 hovedveiene til rom var i utgangspunktet fire hovedmål som vanskelig kan kombineres, men hvor alle kan kalles en slags fasit.
Hvis man reflekterer litt over hva høy troverdighet kan være, så synes ikke jeg det nødvendigvis trenger å være en blåkopi av det som skjedde i studioet eller konsertsalen. Jeg synes det holder at illusjonen av musikken er troverdig, slik at det høres ut som at musikerene er i stua di.
Dette mente jeg med punkt 2 og 4.
Grunnen til at jeg ikke synes disse to kan kombineres er at jeg opplever at studioinnspillinger/rytmiske livekonserter kler en annen frekvensgang/forvrengning enn klassiske innspillinger hvor en slags flat frekvensgang er å foretrekke.
At det finnes de som vil høre all informasjonen som ligger på opptaket er jo ikke feil det heller, tvert i mot. Da må alle tilfeldigheter med lytterommet bort, fase og frekvensgang være perfekt slik at mesteparten av musikkens innhold kommer fra høyttalerene og ikke fra refleksjoner.
Det å høre på Thriller med Michael Jackson hvor man "hører" studio lager en intim musikkopplevelse som har gitt meg frysninger på ryggen.
Da jeg var på besøk hos Mr T, så kunne virkelig høre Oslo konserthus og strykerene i Oslo filharmoniske orkester så man NESTEN fikk følelsen av å sitte i salen. Dette krever enda en annen innfallsvinkel, men feil kan det vel knapt kalles.
Når det gjelder guruer på nettet generellt enten det er journalister, musikere eller lydguruer så er mitt inntrykk at mange av de har mye rart for seg som ofte ikke stemmer med egne erfaringer og et veldig stort markeringbehov og uttaler seg ofte som de sitter på fasit. Ikke ulikt oss på hifisentralen.
Jeg har sittet å drukket kaffe med en lydtekniker som driver et stort studio og vunnet mange spelemannpriser. Han mente seriøst at det var bare tull med hifianlegg over 10-15 tusen kroner. Det finnes mange som han som lager album som skal høres på middels anlegg, men det betyr ikke at alle gjør det eller tenker slikt. Å høre symfonier tatt opp med en god stereomikrofon har så mye dynamikk og rominformajson at man nesten kan komme dit at man "sitter i salen".
Leste forleden dag på siden til Linkwitz at han prøvd å kopiere lytterommet sitt med samme refleksjonene som i en konsertsal og tror på det for best mulig musikkopplevelser (punkt 4). Betyr det at Mr T sitt mål om å begrense rommets bidrag er feil (punkt 3)?
Dine punkter med referanse til virkeligheten synes jeg du blander lydproduksjon og lydreproduksjon.
Jeg kjenner personlig en av de som jobber med å sette opp lydanlegg i kirkene i Oslo. Disse anleggene er ment å være "uhørlige". Slik at man får illusjonen av at presten snakker uten mikrofon, men hører godt hva han sier.
Å høre et godt symfonisk opptak fra Grieghallen blir nesten som å sitte på podiet å høre etterklangen til salen derfra. Tør våge å påstå at det er de beste plassene i salen ;D
En konsertsal må ses på som et instrument som er laget for at et orkester skal få en akustikk som "forfiner" uten å sløre til. Det kalles psykoakustikk og det er J..... vanskelig å få til bra (nevn en sal i Norge som har fått det til). Å sammenligne det med tilfeldige refleksjoner i stua blir rart.
Når det gjelder lydreproduksjon så kan man få til en "forfining" av anlegget, men da må man ha kontroll på akustikken. For eks Orso snakker om psykoakustikk ofte. Det handler mye om å ta vare på de refleksjonene som gjør at den lyden vi oppfatter i menneskeøret blir bedre og dempe refleksjonene som gjør lyden dårligere.
Konklusjon: Er enig det meste av det du skriver, men det finnes minst 4 veier til Rom og ingen av de er fasit.
