Europas hat mot seg selv
NINA WITOSZEK, Forfatter og professor, Universitetet i Oslo
FORAKT FOR VESTEN. Selvødeleggelsen av det åpne samfunn finner sted foran øynene våre. Den starter fra en utdanningsmodell som lærer oss å respektere andres "lokale tradisjoner" og å forakte Vesten. I dag er det nesten umulig å fordømme lovløshet og barbari hvis det ikke stammer fra Europa, USA eller Israel.
LIKE RETTIGHETER. For rundt tre hundre år siden, da luften fremdeles var ren og sex var skittent, drømte de klokeste hodene i Europa og Amerika om et sosiopolitisk system hvor alle menn og kvinner hadde like rettigheter, hvor utdanning var tilgjengelig for alle - og religiøs fanatisme, rasisme og intoleranse var holdt i sjakk.
Drømmen ble virkelighet og vi nyter alle godt av det, i hvert fall i Europa
Det humanistiske Europa.
Men allikevel, når man leser gjennom intelligensiaens tidsskrifter, får man inntrykk av at Europa bare handler om plyndring, korstog, Holocaust, imperialisme og inkvisisjonen. Det humanistiske Europa - som lar Norge drive med sin filantropiske messianisme, og som gjorde Polen til et fritt land - ser ut til å ha gått under jorden.
Den klassiske humanistiske agendaen - med sin sokratiske søken etter sannheten, individets uavhengighet, kristen nestekjærlighet og den selvkritiske ånden - betraktes nå som like ubrukelig som et juletre i mai. (Eller enda verre, agendaen hevdes å være kapret av suspekte "høyreintellektuelle".)
Mumler unnskyld.
I tillegg til unnskyldninger for Europas tidligere forbrytelser, opplever vi nå en orgie av unnskyldninger for Europas friheter. Vi har et kontinent som ikke lenger vil definere seg selv ut ifra sin kulturelle arv. Vi har et Europa som sier: "Min historie er ufyselig og jeg har ingen fortid. Jeg definerer meg selv ut fra menneskerettigheter".
Og vi har et Skandinavia som mumler "Unnskyld!" når de religiøse fanatikerne brenner ambassader og roper: "Islam er fred!" Man er fristet til å spørre: Er det radikalisme eller ren feighet? Eller kanskje hukommelsestap?
Overbærenhet for barbari.
I et viktig essay kalt "Selvdestruksjonen av det åpne samfunn" snakker Oxford-filosofen Leszek Kolakowski om liberaldemokratiets innebygde selvmordsimpuls. Med dette mener han at selve bruken av liberale prinsipper gjør dem til sine egne motsetninger. På et tidspunkt utvider frihet og toleranse seg til en overbærenhet for barbariske krefter. Dyrkelsen av fred og dialog fører til mye snakk og en svekket vilje til å forsvare sine egne verdier.
Den innebygde optimismen om at det finnes en god løsning for enhver sosial krise, fører til overkjøring av uforenlige verdier som frihet og rettferdighet. "Om, og i hvilken betydning blir det åpne samfunnet blir til sin egen fiende er en foruroligende gåte som finnes bak mye av dagens politiske forvirring", skriver Kolakowski i "Modernity on Endless Trial" i 1990.
Åpenheten er truet.
La oss utforske denne gåten ved å bruke Norge og Europa som eksempler. Hovedtrekket i det åpne samfunn er individuell frihet, uavhengig av rase, kjønn, klasse og religiøs tro. Det er et samfunn hvor fornuften og toleranse er en norm, irrasjonelle tabuer er avskaffet, og hvor ingenting er hellig bare fordi tradisjonen forlanger det. Denne åpenheten er nå tilsynelatende truet av islamske minoriteter.
Forsiden av Morgenbladet den 12. mai spør: "Er det virkelig sant at muslimene tar over landet?" Svaret er typisk norsk: Jo-nei-kanskje-ikke helt. Man bruker statistikk og fødselstall, og debatten går i sirkler som en nattsvermer rundt flammen.
Karakteristisk blir muslimske innvandrere fremstilt som en truende eller umyndiggjort minoritet, og ikke som borgere. Hvis de ble fremstilt og skapt som borgere, ville de være underlagt de samme krav og plikter som andre nordmenn. Dermed ville de være med på å bygge dette landet, istedenfor å ta det over. Min mistanke er at såkalte innvandrere ikke vil høre mer om toleranse og respekt. De vil ha trygge jobber.
Jeg tror virkelig ikke at islam er et problem i Norge i dag. Det virkelige problemet er at det liberale demokratiets forsvarsmekanismer er svake som aldri før.
Umulig å fordømme.
Selvødeleggelsen av det åpne samfunn finner sted foran øynene våre og antar mange former. Den starter fra en utdanningsmodell som lærer oss å respektere alle andres "lokale tradisjoner" og å forakte Vesten. I dag er det nesten umulig å fordømme lovløshet og barbari hvis det ikke stammer fra Europa, USA eller Israel.
Det virker som urinnvånernes tradisjoner - om de er muslimske, indiske eller afrikanske - ikke kjente til vold før Vestens inngrep. Eller at islamske land aldri har beskjeftiget seg med imperialistiske prosjekter. Antivestlige holdninger er ren musikk i fundamentalistiske ører.
For ikke lenge siden leste jeg en artikkel i Le Monde som roste "den tøffe skjønnheten" i etnisk rap opp i skyene. Skjønnheten besto av rasistisk hat, pornografi og usigelig vold formulert på dunkende, primitiv fransk. Men det var alt sammen "edelt" fordi det var fullt av sinne mot Vesten.
I et lignende tilfelle ble London-oppsetningen av Marlows renessanseskuespill "Tamburlaine the Great" rensket for opprinnelige kritiske referanser til islam.
Den vestlige intelligentsiaens selvfornedrelse er blitt en norm.
Mister troverdighet.
Poenget er at intellektuelle som ikke forsvarer Vestens friheter og bøyer seg for presset fra totalitære krefter skyter seg selv i leggen - og mister troverdighet. De skyter seg selv i leggen fordi feig multikulturalisme blir en jordmor for antivestlig ekstremisme. Og de mister troverdighet fordi de flykter fra sosialt ansvar - og en slik flukt betyr økt popularitet for høyrevridde populister som åpent forkynner toleransens og pluralismens død.
Vi har sett dette scenarioet to ganger før: Den tause intelligentsiaen, kryping foran totalitære ledere, og antivestlige utbrudd. Første gang var i Weimar-Tyskland, hvor de intellektuelle ikke sto opp mot Hitlers bødler. Sant nok, ikke alle tyske "mandariner" trakk seg tilbake til sine elfenbensslott, men de fleste vasket sine hender. Mange forfattere og universitetsprofessorer var overbevist at Vesten var så dekadent at det ikke var verdt å forsvare - den måtte ødelegges.
Manipulert og utpresset.
Den andre gangen europeiske eliter sviktet, var under den store romansen med Stalin, Lenin og Mao. Kommunismen var "cool" fordi den var antivestlig. Da jeg så scenene med islamsk raseri mot Vesten i begynnelsen av dette året, så jeg ikke en mobb. Jeg så mennesker som minnet meg om de millionene som sang antiamerikanske slagord i gatene i det kommunistiske Moskva eller Warszawa.
De var en manipulert, utpresset og kuet masse som ikke hadde noen egen vilje i en totalitær stat.
Å holde kjeft.
Det virker som erfaringene fra to totalitarismer og nestenødeleggelsen av Europa i det 20. århundre har skapt en elite som i dag har som prosjekt å holde kjeft og kjempe mot verdens fattigdom - men ikke tankegodsets fattigdom.
De ulike forsøk på å forvandle etniske minoriteter til borgere er like ubehagelige som de er patetiske. Det er nok å nevne Baden-Württemberg, en tysk delstat som gjennom en eksamen har prøvd å prakke lojalitet på muslimer som søker tysk statsborgerskap. Ett av spørsmålene var: "Hvordan ville du reagere hvis din sønn var homoseksuell?" (Riktig svar: Det hadde vært supert).
Ensomme opposisjonelle.
Den algeriske forfatteren Yasmina Khadra foreslår at vestlige eliter bør støtte opposisjonelle muslimer som utfordrer islamisme. I dag er de ensomme i en dobbel forstand: Som outsidere i den vestlige kultur og som kriminelle blant sine egne.
Er det slik at de vestlige intellektuelle velger bare "trygge" protester? Eller er de faktisk tiltrukket av den totalitære tenkemåte: Av en blind, hensynsløs idealisme som dekker over en åndelig tomhet?
Jeg skulle ønske at jeg tok feil.
