Ja helt enig 
mvh
mvh
|
Taste-fi hos IvarT
- Trådstarter IvarT
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Heisann Ivar!
Nå har det vært stille fra din penn - håper alt er bra.
Du er jo en rakker på å nyte musikk som ikke nødvendigvis regnes som høykulturelt akseptabelt. Jeg er i den boksen nå og sitter og digger litt Scorpions. Det er ganske fete saker egentlig. Den første plata låter skikkelig rumpe, men det er bare å la den stå på litt, så er jeg vant til lydbildet.
Alt vel fra hvego!
Ja, en rakker (også kalt nattmann) var jo historisk sett desidert lavest på den sosiale stigen i det gamle bondesamfunnet og hadde bokstavelig talt drittjobbene. Hovedoppgavene hans var å tømme utedassene og frakte vekk døde dyr, og så var han assistenten til bøddelen ved henrettelser. Jobben hans der var å holde fast hodet til den dødsdømte når bøddelen svingte øksa, og så måtte han etterpå spikre fast hodet og eventuelle andre kroppsdeler når de skulle opp på staker.
Beklager, jeg har hørt for mye på "Henrettelsespodden" og har blitt miljøskada
Uansett føler jeg meg beæret over å bli kalt en rakker. Det går nok en usynlig rød tråd gjennom historien fra drittjobber til drittmusikk. Jeg sitter ofte ut i de små timer og lytter også, så jeg kan med rette kalles vår tids nattmann
Så kult at du har fått ørene opp for Scorpions! Alt vel her også
Skriv mer, Ivar. Du skrivæ så ej kulæ, æsså.
Jepp, drager kan formere seg! To er blitt til fire, og alle ører gleder seg Fordelen med å sette opp diffusorer i stedet for å kaste seg på denne spilevegg-bølga er at man kan gi fullstendig blanke i vinduer. Med utendørsjobb får jeg jo mer enn nok av dagslys uansett.
Mens dragene ennå bare var to var det likevel på sidene som var den optimale plassen. Møbler er også oppskrytt, og en simpel sofa kunne gladelig vike unna for å gi plass til et enda mer omsluttende lydbilde:
Etter formeringen var det da naturlig å kombinere bakvegg og sidevegg:
Det blei akkurat så bra som jeg kunne håpe på, og kanskje mer til. Men jeg hadde lagt merke til at Modffractal ved bakveggen hadde en positiv innvirkning på bassen. Så da jeg hadde satt alle fire diffusorene ved bakveggen var det ikke tvil lenger; bassen var blitt merkbart strammere, mer definert og presis. I tillegg føltes det som om noe hadde dytta bassen (som tidligere kunne ligge og flyte rundt bak i rommet) helt fram i rommet.
Effekten i bassen er selvsagt bare ren og skjær flaks. Modffractal er ingen bassfelle og har heller aldri gitt seg ut for å være det. Forklaringen fra @lydogakustikk er at bassen må gå rundt og over enhetene, og det slår positivt ut hos meg. Siden jeg er en som aldri har kjøpt et eneste Flax-lodd føles det blodig urettferdig at akkurat jeg skulle bli velsignet med en slik gavepakke, men som det står i skriften: «For han lar sin bass gå opp over onde og gode og lar den dempes over rettferdige og urettferdige».
Broadsorbor på frontveggen som egentlig skulle være det virkelige basstiltaket blir jo da bare småtteri i forhold:
Den største forskjellen med Broadsorbor på frontveggen er faktisk at det blir mer bass, altså kraftigere bass. Men ikke denne svulmende, flytende bassen som jeg tidligere var litt plaget med. Og bassen ligger helt framme i rommet. Å ende opp med strammere og kraftigere bass med såpass nusselige basstiltak er nesten for godt til å være sant. Men så sier det vel en del om utgangspunktet i rommet også.
RPG har forresten et ess i ermet for disse Broadsorbor-panelene. Selv om de ser akkurat like ut som Absorbor som henger på sideveggene og i taket, er overflaten reflekterende i mellomtone og diskant. Dermed bevares mye mer av energien i musikken, noe som passer helt ypperlig siden panelene på frontveggen kun er tenkt for bass.
Spennende!
Hvordan var det, er det gjort noe med EQ hos deg?
Så hvordan låter det egentlig med Modffractal? Forrige gang skreiv jeg ikke mer enn at lytteinntrykkene var så forbløffende at jeg måtte ha mer tid til å bearbeide dem. Sannheten er at jeg ikke turte å skrive hvordan det egentlig låt, for ingen ville ha trodd at det var mulig at noen trekasser kunne gjøre sånne ting med lyden. Dette måtte jo være for godt til å være sant. Men etter formeringen fra to til fire Modffractal kjenner jeg igjen de samme tingene med lyden. Effekten er den samme, den har bare blitt sterkere. En skikkelig oppvekker og en påminnelse om at førsteinntrykket fra i sommer ikke var noen forbigående innbilning eller forventningsbias, så da er det på tide å slippe løs min indre panegyrikk.
Det er sjelden at entusiasme for trekasser får boltre seg såpass uhemmet som i dette innlegget, men en gang må være den første også for denslags. La meg begynne med det som jeg skreiv i august, men ikke turte å publisere da:
I det siste har jeg følt meg som KoKo-hunden til @Dolbytor. Jeg begynner virkelig å forstå hvorfor den oppfører seg som den gjør. Og jeg finner ingen annen grunn til denne oppførselen enn at den – i likhet med meg – må ha blitt utsatt for melodisk death metal gjengitt med Modffractal-diffusorer i rommet.
Det hele begynte med denne:
Et mesterverk innenfor sjangeren, men akk så vanskelig å få til å låte bra. Kanskje var det derfor jeg satt der med tårer i øynene, for nå spilte denne helt fantastisk! Lyden var vidåpen og jeg kunne følge hver eneste lille rasp på alle lag av gitarer. Og likevel; aldri i nærheten av å bli slitsomt. Bare deilig vidåpent. Og så lyden fra tam-trommene da. Selv om jeg kjenner dette albumet godt og har vært gjennom det utallige ganger, har jeg aldri lagt merke til hvor fantastisk det er med trøkket fra disse deilige, vidunderlige, herlige tammene! Jeg satt der og gispa for hvert eneste slag på tam-trommene.
Det som de fleste forbinder med diffusorer er en omsluttende effekt på lyden. Det fikk jeg til de grader merke da jeg satte på denne:
Det var nesten så jeg måtte passe på hvor jeg hadde føttene mine for ikke å bli tråkka på. For nå var alle disse menneskene kommet inn her og jeg befant meg plutselig midt i en folkemengde! Heldigvis er ikke japanere så store, så det gikk bra med føttene mine altså. Men noe slikt hadde jeg aldri vært borti før. Jeg har spilt en del live-album opp gjennom, men aldri har illusjonen av å være til stede midt i folkemengden vært sånn som dette. Og musikken da. Nå begynte KoKo-hund-oppførselsen for alvor. Jeg er glad for at ingen så meg mens jeg hørte gjennom dette albumet, for da ville de sannsynligvis ha tenkt at han der har nok fått i seg heftige doser av kraftige sentralstimulerende midler. De ville da ha sett en fyr med de merkeligste armbevegelser der periodevis hele overkroppen deltok i en absurd form for digging. Og ikke nok med det; de ville også ha sett en fyr som satt der og skreik sammen med vokalisten mens han holdt ene armen med knyttet hånd foran brystet for å uttrykke en eller annen form for inderlig lidenskap til det han hørte. Angela Gossow har en råskap som nesten ingen andre, og med denne vidåpne lyden kom det virkelig fram hvordan hun høres ut som et udyr. For ordens skyld, jeg har hørt gjennom dette albumet flere ganger før, men da var det uten diffusorer. Da oppførte jeg meg mer sivilisert. Modffractal fikk meg til å miste alle hemninger, og det kanskje mest KoKo-hund-aktige øyeblikket var da jeg strakte ut begge armene, bøyde hodet bakover og blei sittende og gape. Ikke så ulikt hvordan KoKo-hunden plutselig kan begynne å bjeffe opp i lufta. Kanskje hører han inni seg det samme som fikk meg til å gape?
Jeg turte ikke skrive mer da. Og jeg har (ennå) ikke begynt å bjeffe. Men jeg har begynt å stønne. Det var de gamle melodeath-heltene Dark Tranquillity fra Gøteborg som første gang fikk meg til å stønne høyt.
16. august blei dette albumet sluppet og allerede fra første gjennomlytt like over midnatt på dempet volum kom de første stønnene. Gitarriffene hadde en helt enorm detaljrikdom som gjorde meg fullstendig overveldet. Og tam-trommene da! Disse fantastiske, vidunderlige, deilige tammene! Trøkket fra hvert eneste slag på tam-trommene fikk det nesten til å gå rundt for meg. Dette albumet måtte jo være produsert for Modffractal! Men hvem hadde sladra? Noen måtte jo ha tipsa Dark Tranquillity om at jeg hadde fått meg nye diffusorer?
Jeg lover: jeg har ikke på noen som helst måte instruert RPG til å bygge mine Modffractal slik at de er spesielt tunet til melodisk death metal. Likevel er det sånn det føles. Kanskje passer det kaotiske, intense lydbildet fra death metal spesielt godt til Modffractal? Det er iallfall noe helt unikt som skjer med lyden, og en helt uvirkelig fantastisk enorm detaljrikdom og “innsikt” (som jeg tidligere bare har hørt i forbindelse med lytting i nærfelt med høyttalerne nesten på fanget) kombinert med en vidunderlig deilig “varme” der ting som tidligere kunne låte litt skarpt og påtrengende nå bare “er der”. Det er gjerne like skarpt, og kanskje også skarpere enn før siden flere detaljer kommer fram. Men det er ikke ubehagelig og blir aldri slitsomt. Bare deilig vidåpent og behagelig. Kombinert med et svært og omsluttende lydbilde blir jo dette et ekte audiofilt kinderegg.
Og det skulle neimen ikke forundre meg om Modffractal passer til annen musikk også
Jepp, EQ har vi tatt tidligere som beskrevet i innlegg #649:
Bassutfordringen som jeg nå har fått mer has på handler vel om noen akustiske utfordringer i rommet. Jeg opplevde for øvrig det samme med bassen da jeg en gang i august testa med to Absorbor fra taket og plasserte dem ved bakveggen:En stor takk til selveste Åsmannen himself som hadde stor tålmodighet med en analfabet som for første gang skulle bruke EQ i Hypex Filter Design for å jevne ut bassen. I min bransje som vernepleier er det ikke uvanlig med handlingskjeder når nye gjøremål i dagliglivet skal læres, så han gjorde det veldig enkelt for meg og ga korte, tydelige beskjeder om hva jeg skulle trykke på. Jeg fulgte handlingskjeden til punkt og prikke, og ingenting kan måle seg med mestringsfølelsen det gir av å jevne ut sin egen bass
Hm, det hadde jeg glemt. Hvordan måler det nå da tro.
Jeg kan ta noen målinger Men om det skal være av noen verdi bør det helst være med og uten Modffractal x 4 og gjerne også med og uten Broadsorbor x 2. Det innebærer en del bæring, og siden jeg er lat gidder jeg ikke styre med det før i helga
Eller bare la være. Slike ting gir ofte mindre utslag på målingene enn hva opplevelsen er når du lytter, så du blir bare deprimert hvis du måler med og uten.
Det sies at nød lærer naken kvinne å spinne. De nakne kvinnene jeg har sett, lærte ikke å spinne. Men så var de jo ikke i nød heller, så kanskje det er noe i dette likevel? Egentlig har jeg mer tro på at nød lærer evneveik sløydkandidat å ta seg sammen, for dette har jeg nå empiri for.
Før:
Etter:
De fleste tenker kanskje at jeg har juksa og bare kjøpt noen blomsterkasser. Hadde det bare vært så vel! Men det skal godt gjøres å finne blomsterkasser med perfekte specs i høyde, dybde og bredde, så disse måtte jeg bygge selv. Det sies også at selvgjort er velgjort, men jeg skjønner ikke helt hvor de har det fra. Det er iallfall ikke fra meg. Masseproduserte greier fra det fjerne østen gruser mine sløydferdigheter ti av ti ganger. Selvgjort er selvgjort, men så lenge det duger er det godt nok.
Det er uansett en fantastisk følelse å sette diffusoren oppå stativet, slippe den og så står den helt stødig. Ikke kommer den stupende mot fanget mitt og ikke står den og vipper. Den bare står der helt stille med en stoisk ro. Men det aller beste er at den nå kan flyttes på! Også da bare står diffusoren helt uanfektet mens den seiler bortover golvet. Skulle det dermed oppstå akutt behov for mer dagslys, lar dette seg nå løse i løpet av sekunder:
Og når det skal gapes til melodeath er det bare å dra diffusorene på plass igjen. Det enkle er ofte det beste
Det ble veldig flott.Det sies at nød lærer naken kvinne å spinne. De nakne kvinnene jeg har sett, lærte ikke å spinne. Men så var de jo ikke i nød heller, så kanskje det er noe i dette likevel? Egentlig har jeg mer tro på at nød lærer evneveik sløydkandidat å ta seg sammen, for dette har jeg nå empiri for.
Før:
Vis vedlegget 1117143
Etter:
Vis vedlegget 1117144
De fleste tenker kanskje at jeg har juksa og bare kjøpt noen blomsterkasser. Hadde det bare vært så vel! Men det skal godt gjøres å finne blomsterkasser med perfekte specs i høyde, dybde og bredde, så disse måtte jeg bygge selv. Det sies også at selvgjort er velgjort, men jeg skjønner ikke helt hvor de har det fra. Det er iallfall ikke fra meg. Masseproduserte greier fra det fjerne østen gruser mine sløydferdigheter ti av ti ganger. Selvgjort er selvgjort, men så lenge det duger er det godt nok.
Det er uansett en fantastisk følelse å sette diffusoren oppå stativet, slippe den og så står den helt stødig. Ikke kommer den stupende mot fanget mitt og ikke står den og vipper. Den bare står der helt stille med en stoisk ro. Men det aller beste er at den nå kan flyttes på! Også da bare står diffusoren helt uanfektet mens den seiler bortover golvet. Skulle det dermed oppstå akutt behov for mer dagslys, lar dette seg nå løse i løpet av sekunder:
Vis vedlegget 1117145
Og når det skal gapes til melodeath er det bare å dra diffusorene på plass igjen. Det enkle er ofte det beste
Vis vedlegget 1117146
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…