awe
Hi-Fi freak
Schuberts 9. er en stor utfordring for alle involverte parter, lytteren medregnet. Heldigvis er det slik at utbyttet langt overstiger innsatsen. Verket kan trygt beskrives som et hovedverk i den symfoniske musikken. Behovet for en referanseinnspilling er med andre ord påtrengende. Det mener jeg vi har fått med Rattle og BPOs ganske ferske utgave på EMI.
Som de andre sjefsdirigentene for dette eliteorkesteret har Rattle fått sin dose av motgang de første årene. Fra mye ros i Birmingham til drøye porsjoner med negativ kritikk i Berlin. Som vanlig er i slike tilfeller, ble han en yndet huggestabbe for oppblåste forståsegpåere - som selvfølgelig visste så mye bedre uten engang å ha holdt i entaktstokk. Foran en pc, i anonymitet, kan enhver svinge seg til de store høyder.
Hvorfor fortjener denne innspillingen en spesiell anbefaling? Ingen andre av de etterhvert mange versjonene jeg kjenner, er i nærheten av slik klarhet i stemmeføringen. Helt uanstrengt kan en høre hele partituret. Et mirakel av balanse og artikulasjon! De musikalske fruktene av slik skikkelighet er full innsikt i de mange, mange kontrasterende elementene - som utgjør noe ganske grunnleggende i de strukturelle og innholdsmessige idèene i verket. Disse linjene blir gjennomført konsekvent, slik at sammenhengen også mellom satsene og i hele symfonien fremstår tydelig. Det som virkelig imponerer, er at Rattle kan gjennomføre dette uten å strupe den klangrikdommen og sonoriteten som står så sentralt i berlinernes tradisjon. Klangbalansen er lettere enn hos Bøhm og Karajan, men ikke lysere eller tynnere. I det hele tatt står ikke sir Simon tilbake for noen i dramatisk og tragisk uttrykkskraft.
Lyden er førsteklasses.
Som de andre sjefsdirigentene for dette eliteorkesteret har Rattle fått sin dose av motgang de første årene. Fra mye ros i Birmingham til drøye porsjoner med negativ kritikk i Berlin. Som vanlig er i slike tilfeller, ble han en yndet huggestabbe for oppblåste forståsegpåere - som selvfølgelig visste så mye bedre uten engang å ha holdt i entaktstokk. Foran en pc, i anonymitet, kan enhver svinge seg til de store høyder.
Hvorfor fortjener denne innspillingen en spesiell anbefaling? Ingen andre av de etterhvert mange versjonene jeg kjenner, er i nærheten av slik klarhet i stemmeføringen. Helt uanstrengt kan en høre hele partituret. Et mirakel av balanse og artikulasjon! De musikalske fruktene av slik skikkelighet er full innsikt i de mange, mange kontrasterende elementene - som utgjør noe ganske grunnleggende i de strukturelle og innholdsmessige idèene i verket. Disse linjene blir gjennomført konsekvent, slik at sammenhengen også mellom satsene og i hele symfonien fremstår tydelig. Det som virkelig imponerer, er at Rattle kan gjennomføre dette uten å strupe den klangrikdommen og sonoriteten som står så sentralt i berlinernes tradisjon. Klangbalansen er lettere enn hos Bøhm og Karajan, men ikke lysere eller tynnere. I det hele tatt står ikke sir Simon tilbake for noen i dramatisk og tragisk uttrykkskraft.
Lyden er førsteklasses.