Lenge siden jeg har hørt Schuberts symfonier. Men nå er jeg jo nødt til å ta dem fram. Jeg har 2 komplettinnspillinger : Wien P.O./Kertesz (1964-1972) og Concertgebeouw/Harnoncourt (1992). Hvilken skal jeg høre først? (Blir vel Harnoncourt vil jeg tro)
|
Schuberts 9. med Rattle
- Trådstarter awe
- Startdato
Kertesz er jo veldig fornøyelig da 
Veldig fine Dvorak-tolkninger også (bombe).
Ser han blir endel fokusert på av disse gjenutgi-de-mest-klassiske-innspillinger-selskapene, så som Speakers Corner, King Super Analog etc etc.
Mvh Vidar P
Veldig fine Dvorak-tolkninger også (bombe).Ser han blir endel fokusert på av disse gjenutgi-de-mest-klassiske-innspillinger-selskapene, så som Speakers Corner, King Super Analog etc etc.
Mvh Vidar P
Furtwänglers berømte innspilling av Schuberts 9. med BPO fra 1951, som jeg har hørt i DG The Originals-tapning, er en ganske overveldende opplevelse. Meget energisk, mye patos og passasjer som kan få deg til å snappe etter pusten. Et godt eksempel på denne dirigentens grunnleggende kvaliteter. Orkesterklangen preges i stor grad av intense strykere. Musikkens dramatiske elementer står tydelig frem som følge av dette: Hør bare de vanvittige øksehuggene i de avsluttende taktene. De oser av uavvendelig skjebne, følelsesmettet stemning og tragisk tyngde. Alt dette stiller Furtwänglers romantiske kunstsyn klart til skue. Han er i kunstens vold, musikerne tror på ham og trykker til alt hva remmer og tøy kan holde. Det emosjonelle dominerer, det analytiske trer mer i bakgrunnen.
Er lyden et hinder? Jeg synes langt på vei ikke det. De opplagte begrensningene i dynamikk og frekvensområde er der, men de hindrer ikke de innbyrdes forholdene i tolkningen og musikken i å nå troverdig frem. Og det er det det kommer an på!
Furtwänglers bruk av f. eks. rubato og schmaltz kan virke maniert etter nåtidens praksis. Jeg vil hevde at så lenge det er substans, konsekvens og helhet i tolkningen, bør ikke det i seg selv avskrekke. I så fall ville prinsippielle hensyn overskygge innholdet i tolkningen. Alle de nevnte kvalitetene er til stede hos denne dirigenten. Beecham, som benytter mange av de samme virkemidlene, er langt mer variabel i mine øyne.
Imidlertid blir Rattle stående på toppen. Hans bredde og variasjon holder stand. Ved ikke å kjøre så hardt, bevarer han en mangfoldighet, flertydighet og inviterende åpenhet jeg ikke så lett vil gi slipp på. På den annen side ville jeg ikke vært Furtwängler foruten, heller.
Symfoni nr.1 er på mange måter en prøveklut, men fra og med nummer 2 dreier det seg om mesterverker. Prøv gjerne Muti/VPO på hele syklusen, toref, lisensiert til Brilliant Classics fra EMI og derfor til prisen av én normal cd.
Er lyden et hinder? Jeg synes langt på vei ikke det. De opplagte begrensningene i dynamikk og frekvensområde er der, men de hindrer ikke de innbyrdes forholdene i tolkningen og musikken i å nå troverdig frem. Og det er det det kommer an på!
Furtwänglers bruk av f. eks. rubato og schmaltz kan virke maniert etter nåtidens praksis. Jeg vil hevde at så lenge det er substans, konsekvens og helhet i tolkningen, bør ikke det i seg selv avskrekke. I så fall ville prinsippielle hensyn overskygge innholdet i tolkningen. Alle de nevnte kvalitetene er til stede hos denne dirigenten. Beecham, som benytter mange av de samme virkemidlene, er langt mer variabel i mine øyne.
Imidlertid blir Rattle stående på toppen. Hans bredde og variasjon holder stand. Ved ikke å kjøre så hardt, bevarer han en mangfoldighet, flertydighet og inviterende åpenhet jeg ikke så lett vil gi slipp på. På den annen side ville jeg ikke vært Furtwängler foruten, heller.
Symfoni nr.1 er på mange måter en prøveklut, men fra og med nummer 2 dreier det seg om mesterverker. Prøv gjerne Muti/VPO på hele syklusen, toref, lisensiert til Brilliant Classics fra EMI og derfor til prisen av én normal cd.
K
kbwh
Gjest
Jeg er et enkelt menneske som egentlig mener at det holder med to innspillinger av åtteren: Wienerfilh./C.Kleiber og Philharmonia O/Sinopoli, begge på DG.toref skrev:
De er så utrolig ulike! Sinopoli er bred, stor, patosfylt, ja rett og slett diger. Emosjonell berg og dalbane, for å oversette et forslitt amerikanskengelsk uttrykk. Så min mann Carlos K.: Knallhard sprett, aksentuerer hvor aksenter ikkje kunne vere trodde man, og varierer tempi slik at det hele faktisk gir like mye emosjoner som Sinopoli. Allikevel så like, med andre ord. For meg er begge uunnværlige.
At jeg ikke er så glad i koplingen på Sinopoliplaten er ikke viktig her, men la meg nevne min favorittinnspilling av Mendelssohn 4 allikevel: LCP/Norrington, på EMI/Virgin.
K
kbwh
Gjest
Jeg har en åtter til: Wiener Symphoniker/Herman Scherchen, tatt opp i 1950.
Min er kopi av LP til 256 kbps MP3...
Noen innspillinger har kvaliteter som kunne komme like godt fram fra en voksrull som SACD. Denne er barsk, C. Kleiber er ikke veldig ulik tolkningsmessig. Absolutt kjekk å ha.
Min er kopi av LP til 256 kbps MP3...
Noen innspillinger har kvaliteter som kunne komme like godt fram fra en voksrull som SACD. Denne er barsk, C. Kleiber er ikke veldig ulik tolkningsmessig. Absolutt kjekk å ha.
En av disse han lagde for Westminster? Satt tilfeldigvis og hørte på Scherchens klassiske Eroica med Vienna State på Westminster igår (Speakers Corner LP W14045)... i kveld var det en innspilling noen få år eldre, Furtwängler/VPO 1952 fra Musikvereinsaal; begge veldig veldig imponerende! Furtwängler er jo selvsagt et hode over de fleste på dette repertoiret, men akkurat denne Scherchen er også veldig fornøyelig.Valentino skrev:
Mvh Vidar P
K
kbwh
Gjest
Nå måtte jeg google, Vidar. Denne kan passe:
Scherchen [1], ø 1951 OS. Vienne - Supraphon [Ultraphon H 23557/9 - 78t] Durées : I. 10'40 - II. 11'40 = 22'22
Riktig orkester, ett år feil, og totaltiden hos meg er bare fire sekunder unna det som er oppgitt.
http://patachonf.free.fr/musique/schubert/8e.php?p=s
Scherchen [1], ø 1951 OS. Vienne - Supraphon [Ultraphon H 23557/9 - 78t] Durées : I. 10'40 - II. 11'40 = 22'22
Riktig orkester, ett år feil, og totaltiden hos meg er bare fire sekunder unna det som er oppgitt.
http://patachonf.free.fr/musique/schubert/8e.php?p=s
Hehe, glemte jo at dere menn av det 21.århundre må google frem slikt; vi gammeldagse gløtter jo bare på coveret.. bakstreberske som vi erValentino skrev:
Når jeg åpnet linken din, så dukket et lystig navn frem øverst... jeg er jo skap-sargentofil. Elgar-symfonier er aldri gjort bedre imo enn av denne mannen. I den utstrekning jeg har hørt "alt" av fremførelser av den store komponists verker da (yeah right). Han får jo selv de berømte svevende spøkelser i førstesatsen på #2 til å fremstå konkrete og palpable..
Mvh Vidar P
K
kbwh
Gjest
Hvis du vil sjekke selv kan det kanskje være mulig å finne linken ut til den ftp-serveren jeg hentet den fra på GMG-forumet et sted. Hvilken tråd det var har jeg forlengst glemt, men jeg ble anbefalt en lytt etter at jeg hadde vært riktig lyrisk om C. Kleibers åtter.
Satt og leste litt i min (gammeldagse) litteratur om Scherchen igår; han gjorde seg bemerket tidlig, men aldri i Tsjekkoslovakia som jeg har sett? VPO (eller var det statsorkesteret?) hadde vel heller ikke særlig mye innspillinger for Supraphon rundt 1950? Eller noen gang? Var det en live turne? Jernteppet var vel nokså etablert på den tiden? Hmmm...
Mvh Vidar P
Mvh Vidar P
K
kbwh
Gjest
Jeg har fått oppgitt at det er Wiener Symphoniker (ikke VPO altså) han dirigerer, og det stemmer med den Supraphon-innspillingen. Jeg kan ikke huske å ha lagt merke til publikumslyder på opptaket.
Carlos Kleibers' klassisistiske Schubert-tolkninger er det motsatte ytterpunkt av Furtwänglers. Ja, av Karajans eller Böhms, for den del. Unge Kleibers tolkning av særlig den 3. blir litt vel rask og tynn i mine øyne. Muti er ideell her, med samme orkester (VPO): Alert, atletisk, men med tilstrekkelig gravitas for balanse mellom spørsmål (lyse klanger) og svar (mørke klanger), som er så typisk for Schubert. Den 8. hos Kleiber vekker mer assosiasjoner til en luftspeiling en sommerdag enn den eksistensielt mystiske, mørke og kalde tåken jeg forbinder med dette verket, men det ulmer unektelig urovekkende like under overflaten. En viktig innspilling, alt i alt.
Kan jo ha vært en vestlig innspilling som Supraphon utgav også.. ikke første gang i så fall.Valentino skrev:
Sorry for OT, skal slutte nå
Jeg trosser Sentralens automatiske advarsel om foreldet tema. Her i traktene settes ordenes levetid til 120 dager, og jeg er tilbøyelig til å være enig, men tanken på avvik tiltaler. For hvilken fest var det vel ikke å hente denne tematisk skarpskårne tråden ut av glemselens kolde favntak. Å, var den ikke så veldig tematisk stringent, sier du? Har den for det meste ikke handlet om Schuberts 9.? La gå med det også, for Schuberts symfoniske mesterverk er faktisk et par forsøk verd.
Enda en innspilling av ekstraordinær musikalsk verdi har kommet for mine ører: Jochum, BRSO, DGG i 1958. Hør den! Det er dessverre alt jeg rekker å si før hiphiphiperne kommer på skuddhold og Vidar P legger i vei om hvilke Supraphon-lp'er han også har i hyllene. Ha det.
Enda en innspilling av ekstraordinær musikalsk verdi har kommet for mine ører: Jochum, BRSO, DGG i 1958. Hør den! Det er dessverre alt jeg rekker å si før hiphiphiperne kommer på skuddhold og Vidar P legger i vei om hvilke Supraphon-lp'er han også har i hyllene. Ha det.
Om du med det mener at jeg skal holde meg unna slike tråder, så har du oppnådd det. Selv en hyggeligere og mer subtil hentydning ville ha ført deg dithen.
Nei, Vidar P, det er ikke det jeg mener. Selvfølgelig ikke. Jeg mente å sparke liv i en tråd og et tema på lettere og mer humørfylt vis enn jeg pleier. At jeg samtidig antyder mindre fundamentalisme og OT og mer tema, i godt lune, kan da ikke være så uhyggelig. Jeg blir ikke sur om dere kupper tråden en gang til heller, jeg.
Mitt poeng og anliggende er altså at nevnte innspilling er helt usedvanlig flott. Bøyum har den til redusert pris, så her er det bare å tømme lageret ved første og beste anledning.
Mitt poeng og anliggende er altså at nevnte innspilling er helt usedvanlig flott. Bøyum har den til redusert pris, så her er det bare å tømme lageret ved første og beste anledning.
I andre sats møter Schubert døden, ikke som poesi eller idé, men virkelighet. Han legger ut på en av sine mange turer i naturen, som med sin legende og fornyende kraft kan drive sorg og fortvilelse på avstand en stund, men denne gangen unnslipper han ikke. Han konfronteres, og denne konfrontasjonen er den 9. symfoniens hjerte og høydepunkt. Nøkkelen til enhver god tolkning. Møtet er dramatisk: Ikke bare er skjebnen uomgjengelig, men han slås til marken så voldsomt at det er skrekkelig å være vitne til. Scuberts hjelpeløse bønn og spørsmål, skjebnens ubønnhørlige svar.
Et tolkningsmessig problem i denne forbindelse er at det gjenstår et par satser. Selv om andre sats er den sentrale og lengste, gjenstår mer enn 20 minutter med musikk. Fantastisk musikk, som åpenbart ikke er ment som løsrevne vedheng, men en fortsettelse. Det er dette problemet Jochum løser bedre enn alle andre jeg har hørt. Dels ved å la den fatale konfrontasjonen mer fremstå som et hurtig støt av en dolk enn et altødeleggende slag med slegge, dels ved å tilføre de to siste satsene et driv og en desperasjon som savner sidestykke.
Det bayerske radioorkesteret, Jochums eget orkester, spiller for livet, på høyde med hvem som helst. Og lyden? Det hadde skjedd en revolusjon på de syv årene siden Furtwängler spilte inn samme symfoni på samme selskap. Helt prima.
Et tolkningsmessig problem i denne forbindelse er at det gjenstår et par satser. Selv om andre sats er den sentrale og lengste, gjenstår mer enn 20 minutter med musikk. Fantastisk musikk, som åpenbart ikke er ment som løsrevne vedheng, men en fortsettelse. Det er dette problemet Jochum løser bedre enn alle andre jeg har hørt. Dels ved å la den fatale konfrontasjonen mer fremstå som et hurtig støt av en dolk enn et altødeleggende slag med slegge, dels ved å tilføre de to siste satsene et driv og en desperasjon som savner sidestykke.
Det bayerske radioorkesteret, Jochums eget orkester, spiller for livet, på høyde med hvem som helst. Og lyden? Det hadde skjedd en revolusjon på de syv årene siden Furtwängler spilte inn samme symfoni på samme selskap. Helt prima.
Da brukte jeg kvelden/natta og formiddagen i dag på Schuberts symfonier med Wiener Philharmonikerne og Istvan Kertesz som dirigent.
Denne boksen og utviklingen på symfoniene og innspillingene med dirigent og orkester, er spennende.
Kertesz, som døde så alt for ung i en drukningsulykke bare 43 år gammel, mener jeg fremelsker gjennomføringen av linjene i musikken til Schubert, kanskje mer enn det en svoren "Schubertianer" vil like....men etter mitt hode er dette som nevnt spennende.
Ser at VidarP nevner dette med harmonier lenger oppe i tråden. Her synes jeg Kertesz drar frem mer og mer akkordenes funksjoner dess lenger ut i syklusen man kommer.
Symfoni no1 er til tider noe ruskete fremført av orkesteret.
9. symfoni er meget godt tolket av ensemble og dirigent. Slik jeg liker å høre musikk fra denne tidsepoken.
Alt i alt en fin boks synes jeg.
Overturene som også følger med, får jeg ta en annen gang
Ellers vil jeg nok en gang takke for strålende historiske beretninger om orkester og dirigenter, som noen av dere er flinke til å grave frem og dele med oss andre
Denne boksen og utviklingen på symfoniene og innspillingene med dirigent og orkester, er spennende.
Kertesz, som døde så alt for ung i en drukningsulykke bare 43 år gammel, mener jeg fremelsker gjennomføringen av linjene i musikken til Schubert, kanskje mer enn det en svoren "Schubertianer" vil like....men etter mitt hode er dette som nevnt spennende.
Ser at VidarP nevner dette med harmonier lenger oppe i tråden. Her synes jeg Kertesz drar frem mer og mer akkordenes funksjoner dess lenger ut i syklusen man kommer.
Symfoni no1 er til tider noe ruskete fremført av orkesteret.
9. symfoni er meget godt tolket av ensemble og dirigent. Slik jeg liker å høre musikk fra denne tidsepoken.
Alt i alt en fin boks synes jeg.
Overturene som også følger med, får jeg ta en annen gang
Ellers vil jeg nok en gang takke for strålende historiske beretninger om orkester og dirigenter, som noen av dere er flinke til å grave frem og dele med oss andre
Vedlegg
Jeg hadde den udelte glede å høre 2. sats (fra Berlinerne og Rattles innspilling av Schubert 9, det er vel den vi egentlig diskuterer) på radio i bilen i går ettermiddag. De har en fantastisk solooboist, og jeg synes at Rattles tilnærming er så givende annerledes enn hva jeg har hørt før (SD/Böhm live, Wienerf./Solti, og Berlinerf./Furtwangler live '42) at jeg setter den på ønskelisten.