G
Gjestemedlem
Gjest
Det handler jo mer om hvorfor man skal legitimere Biblen som noe mer enn en tilfeldig samling av skriblerier. Dyrker og tilber de kristne Gud eller er det kun Jesus som teller? Er Bibelen Guds ord for dem eller er det bare en tekstsamling der seg kan plukke litt her og der og ignorere alt det andre. Lik en femåring i en godtebutikk. Hva med den Guden og de lovene som Jesus referer til da? Kristendommen ble jo oppfunnet lenge etter Jesu tid. Eller var han bare en selvdyrker?roesok skrev:
Det er vel heller det at karakteren er rimelig irrelevant. Litteraturen er full av artige personligheter, gøyale fortellinger og moralske godnatthistorier. Jeg kan ikke helt se poenget med å gjøre en megalomanisk suicidal narsissist til noen slags helt eller guru (for slik kan man også lese fortellingen), selv om endel av fablene har et moralsk innhold. Man finner mye mer visdom i Piet Heins diktning enn Bibelen, og lite av barbariet og grusomhetene, tvangstankene og overtroen.
Forstår jeg godt, det kan ikke være lett å holde fast i dette når man begynner å gå det litt i sømmene.
Med sandgrunn sikter jeg til at moral som er forankret i gudedyrking vil være verdiløs når utøveren før eller siden kommer til den nødvendige konklusjon at ingen slike guder eksisterer lenger. Uten gudene har jo ikke denne moralen noen forankring, og siden gudene kun eksisterer som en ide og forklaringsmodell vil hele moralen som er bygget på dette rakne og renne gjennom fingrene som tørr ørkensand. Her legger man alle sine moralske egg i en kurv, og den er pill råtten og det er kun tro og håp som holder den sammen.
Men som sagt tidligere, at du finner mening i dette tankesettet og befolker din verden med guder, engler, demoner og Jesus er jo helt greit. Men det er ikke noe anderledes enn die-hard tolkiensfans som drømmer om å bli gjenfødt i Middle Earth, en buddist som helst ikke vil bli gjenfødt som en grevling, eller gallere som er redd for at himmelen skal falle i hodene på dem.
At du bruker religionen som en personlig motivasjon til å være snill, menneskelig og grei (for jeg tror ikke noe vondt om deg), er helt ok. Jeg har ikke noe problemer med dette, det er mange som finner motivasjon til godhet i religionene, men prøver å vise at det likevel bare er ideer og forestillinger. Det er kjekt at du lager deg en fredelig kristendom og lever etter den. Mye bedre enn mange av de andre dogmatiske alternativene som sorterer under samme betegnelse. Selv tror jeg det er mye mer fruktbart å bygge et samfunn på allmenmenneskelige verdier og respekten for hverandre, helt uten å måtte bruke religiøs dogmatikk. For kan vi ikke bare hente ut moralen i de gode partiene da og bruke dem sammen med andre gode ideer og formaninger, og så strippe bort alt det unødvendige? Vi trenger jo ikke å tilbe noe som helst for å følge en oppfordring om å være snille med hverandre. Ingen som behøver å flokke til kirker eller legge seg på kne i frykt, kjærlighet eller ydmykhet kun for å etterleve noen visdomsord om medmenneskelighet. Det ville være så mye bedre om vi tok de gode tankene og lot dem stå på egne ben. For resten er ikke nødvendig. Hvis ikke læren holder oppe av seg selv, men krever store lovnader om paradiser i evigheten, straff om helvete som alternativ, medlemskap i tvilsomme organisasjoner med politiske ambisjoner, ritualer og teatralske kulisser, imponerende bygninger og farget glass .. så har den vel svært begrenset egenverdi også. Så hvorfor ikke bare leve etter visdomsordene da uten å være kristen (og dermed slippe alle nissene på lasset)? Hvorfor må du ligge på kne med foldende hender og be til gudene for å være snill mot din neste? Og hvorfor monopolisere bibelen som kilde til visdom. Det er jo så mye annet skrevet av langt mer tenkende forfattere enn dem som har bidratt til Bibelen. Du har jo allerede vist at du kan plukke ut og fokusere på enkelte biter av Bibelen, og forkaste resten. En god begynnelse.
