Parelius skrev:
Av og til kan en jo spørre seg; hvorfor i Europa? Og så kan en jo prøve å tenke seg et Europa uten kristendom (og forsåvidt den greske arven). Jeg har vanskelig for å se hva en slik alternativ historie kan fortelle oss, og på hvilket grunnlag den skulle fortelles.
Du er jo inne på noe her. Hvorfor Europa? Den greske og den romerske sivilisasjonen var jo lang fremme når det gjaldt tenking, teknologi, filosofi og samfunnsorientering. Svaret ligger her. I tiden etter sank Europe hen i den mørke middelalder der kristendommen var den dominerende metoden. Og alt sto i stampe i mange mange hundre år som følge.
Helt til renessansen og opplysningstiden. Men hva var denne renessansen da annet enn en gjenføding av de romerske ideene, kunsten, vitenskapen, teknikken og forstanden? Her vendte vi tilbake til den førkristne tid og fant tilbake til veien fremover for sivilisasjonen. Tro, overtro og dogmer måtte vike etterhvert som vitenskapen og dens tenkemåte og filosofi erstattet religionens forklaringer. Og etterhvert som folk oppdaget religionens løgner og falsknerier så mistet den også sin legitimitet og troverdighet.
Dette er overgangen til den moderne tidsalder, og ikke en desertering i rekkene hos kirkemakten.
Jeg får av og til følelsen av at du leser denne historien om det religiøse Europa på akkurat samme måte som de religøse apologetene, bare med motsatt fortegn; mens de sier at religionen an sich er god og det bare er utøverne som tilfeldigvis misbruker denne renhetskilden, så ser du en like ren religion an sich, bare at denne renhet nå er ondskap.
Ikke ondskap men overtro. Og mye ondskap stammer jo nettopp fra manglende kunnskap og vrangforestillinger. Det er et ordtak som lyder: "Do not attribute to malice that which is adequately explained by stupidity."
Kanskje burde vi lese hele kristendommens historie som en eneste lang refombevegelse som qua kristendom til slutt avskaffer seg selv. (Jeg heller vel litt mot det siste, men vil ikke si at jeg står på trygg grunn her.)
Religionens selvopprettholdende kraft er mye større enn innholdet. Den vil nok aldri dø hen, makten finner bare en ny innpakning og vil på populistisk vis assimilere og gjøre hevd på nyvinninger og erkjennelser. Kristendommen har alltid vært en billig etterligning av andre samfunnsnormer, høydepunkter og feiringer.
For å komme tilbake til begynnelsen; når du sier: «Men dette var jo kun en motreaksjon på det som kirken og kristendommen selv hadde påført befolkningen av uvaner og tvangstanker», så er det som om du mener at uten denne påtvinging så var det ikke uvaner og tvangstanker tilstede. Men det er jo feil! Men at du ordlegger deg på den måten er ikke tilfeldig.
kristendommen representerer et stort sort hull i Europas historie. Da den var dominerende var denne verdensdelen en sump av elendighet, sykdom og overtro. Først da den slapp taket kom vi oss videre på veien mot det samfunnet vi lever i i dag.
Det er heller i dag ingen vesens forskjell mellom de katolske og de reformistiske landene i Europa som skulle tilsi at man skal henge seg opp i det bruddet som noe annet enn internkirkelig maktkamp. Selvsagt med ringvirkninger for sivilbefolkningen.