Black Sabbath var absolutt med å forme min musikalske reise om jeg kan si det sånn. Første albumet kom ut nesten samtidig som jeg ble tenåring.
Mystikken i albumcoveret - som senere fikk meg til å eksperimentere med infrarød film - og den rå energien i musikken. Jeg var ikke så betatt av det
mer teatralske imaget som ble skapt etter hvert , men de tidlige albumene er noe jeg kan sette på enda.
Vis vedlegget 1134805
Albert Watson treffer som alltid med sine portretter. Her 1996 :
Vis vedlegget 1134806
Denne konserten fra Paris 1970 står for meg som et dokument på starten til bandet :
Så viste det seg altså at Ozzy ikke var udødelig, likevel. Kanskje har ikke en gang Keith Richards evig liv...?
Ozzy og Black Sabbath var de farligste rockerne fra min musikalske oppvåkning, ekstremt tiltrekkende for en snill gutt som vokste opp i et moralsk høyverdig hjem, selvsagt. Ozzy var så mystisk, så ekstrem, så rabiat at selv om historiene og mytene om ham var virkelig voldsomme, var altså virkeligheten omtrent like gal. Hans absolutt leseverdige "selv"biografi "I am Ozzy" (ført i pennen av Chris Ayres), viser jo med all mulig tydelighet hvor outrert det er mulig å bli og (delvis) slippe unna med det. At Ozzy ikke har vært kronisk innlagt eller fengslet kan man definitivt takke hans alltid tilstedeværende Sharon for; sannheten er at uten henne hadde antakelig Ozzy ikke en gang sett starten av 80-tallet...
Om bildet på det opprinnelige Black Sabbath coveret er det å si at i virkeligheten er det snakk om en idyllisk, gammel mølle (Mapledurham Watermill) ved Thames, beliggende i utkanten av Reading, noen mil vest for London. Historien som selve fotografiet kan leses her:
The picture adorning the bands 1970 debut album is one of the most famous images in heavy metal.
www.bbc.com
Og nå har Ozzy forlatt ozz, jeg spilte mitt favoritt Sabbath-album i går (Sabbath, bloody Sabbath), og må innrømme at jeg (til min egen overraskelse) ble ganske så rørt, spesielt da jeg hørte låta "A national acrobat". Tenker den noe surrealistiske teksten tåler sitering her, og med den ønsker jeg Ozzy god tur, og millioner takk for alle gode stunder med høy, deilig, slem rock!!!
I am the world that hides the universal secret of all time
Destruction of the empty spaces is my one and only crime
I've lived a thousand times
I found out what it means to be believed
The thoughts and images
The unborn child who never was conceived
When little worlds collide
I'm trapped inside my embryonic cell
And flashing memories
Are cast into the never ending well
The name that scorns the face
The child that never sees the cause of man
The deathly darkness that
Belies the face of those who never ran
You got believe it, I'm talking to you
Well, I know it's hard for you to know the reason why
And I know you'll understand when it's time to die
Don't believe the life you have will be the only one
You have to let your body sleep to let your soul live on
I want you to listen, I'm trying to get through
Love has given life to you and now it's your concern
Unseen eye of inner life will make your soul return
Still, I look but not to touch
The seeds of life are sown
Curtain of the future falls
The secret stays unknown
Just remember love is life
And hate is living death
Treat your life for what its worth
And live for every breath
Looking back I've lived and learned
But now I'm wondering
Here, I wait and only guess
What this next life will bring
en av mine aller største musikkhelter.
Hvil i fred, Ozzy.
Trist med Ozzy. For min del er soloalbumene på 80 og 90 tallet hans desidert beste periode, og han hadde alltid fantastiske gitarister. Roads, Lee, Wylde. Glemmer aldri første gang jeg så Bark at the Moon videoen. Kanonlåt, skrevet av Jake E. Lee.
Black Sabbath var absolutt med å forme min musikalske reise om jeg kan si det sånn. Første albumet kom ut nesten samtidig som jeg ble tenåring.
Det var trist. Få jeg har hørt så mye på og har hatt så nært forhold til. Vært der siden oppveksten.
