- Ble medlem
- 17.09.2006
- Innlegg
- 957
- Antall liker
- 59
Hva atomstrukturens betydning har, for de strømførende egenskapene til et metall, skal ikke jeg uttale meg om, men hva angår kornstørrelse, så blir dette litt merkelig. Kornstørrelsen kontroleres nokså greit ved å tilsette et metall med et betydelig høyere smeltepunkt enn hovedmetallet. Eksempelvis brukes det gjerne noen promille av et eller annet platinametall som tilsetning i støpegull. Dette gjøres for at størkningsprosessen skal bli så homogen som mulig. En kan se for seg at rundt omkring i det smeltede metallet(gullet), flyter det rundt en mengde enkeltkrystaller av for eksempel ruthenium. Disse krystallene er solide ved en langt høyere temperatur enn gullet de flyter rundt i. Når så temperaturen i blandingen synker begynner gullet først å feste seg til de mange rutheniums krystallene, og størkningen skjer da over hele blandingen samtidig. Denne teknologien er enkel og anvendes innenfor det meste av metallforedlingsproduksjon i dag.
Det som i den sammenheng forundrer meg, er at disse superkabelprodusentene er så opptatt av å fortelle at de ikke benytter seg av denne teknologien, men i stedet serverer oss kabler som er laget av tilnærmet ulegert metall. (noe de mest sansynlig ikke gjør) Det viser seg jo stadig vekk at kabelprodusentene ikke selv lager råmaterialene sine, men kjøper høykvalitets halvfabrikater som de selv konstruerer kabler med ulike egenskaper basert på egne teorier om sammenhengen mellom utforming og "funksjon". Det de fleste konstruktørene så(med rette) tar seg betalt for, er nettopp hvilken utforming deres kabel har, og den "forskning" som ligger bak. Om så prisen står i forhold til faktiske utviklingskostnader og markedsføringskostnader, ja det skal ikke jeg begi meg inn på, men som jeg sa i et tidligere innlegg, det som betyr noe er jo hva vi er villige til å betale for... Den som er fornøyd, har gjort en god handel uavhengig av om prisen var "riktig".
Selv liker jeg at kabelen(som utstyret forøvrig) ser pen ut, er praktisk i bruk(gode terminaler), og lyder godt(er uten bruddskader eller tar inn radio
). Hva den heter og hvor mange nitall produsenten har tatt seg bryet med å sette bak komma på beskrivelsen av råmaterialets fortreffelige "renhet", betyr ikke stort for meg. Likevel har jeg den største forståelse at noen som er villige og, ikke minst har mulighet til, å bla opp ett par mill for et stereoanlegg, også slenger på noen kabler til prisen av en ok nybil, så lenge de har tro på og føler at det løfter lydopplevelsen et par hakk.
Allt dette snakket om renheten av bla. kobber, er jo i grunn ganske fornøyelig. for den som har arbeidet litt med ulike metaller og legeringer, blir ganske raskt klar over hvor uhensiktsmessig det er å gå på akkord med renheten av et metall. blir metallet urent, ja så blir det desto værre å jobbe med. Derfor er alle kobberkabler som produseres i dag av minimum 99,99%renhet, og for morrosskyld kan en nok sikkert slenge på enda ett nitall om en ønsker...
Et annet tema som stadig tas frem er bruken av langkrystalinske metaller. Et litt artig fenomen, spesielt når det kombineres med ordet "glødet", altså "glødet langkrystalinsk sølv" for eksempel. Da blir det fullstendig meningsløst. For hva er det som ligger bak disse begrepene? Vel "langkrystalinsk" henviser til at en tråd er blitt strukket gjentatte ganger gjennom et trekkjer, for å redusere dimmensjonen. I denne operasjonen får du samtidig den bieffekten at krystallene strekkes og blir lange,(ett eneste gullmollekyl kan forøvrig i teorien strekkes til en lengde på ca 1,8 km) men så glødes tråden, noe som i sin tur får molekylene i metallet til å slippe opp lange bindinger og gjenopprette de korte naturlige bindingene igjen. Da er man jo tilbake til utgangspunktet igjen!! Er det bare meg, eller er det flere som kan se det absurde i en slik påstand ??? "denne glødede langkrystalinske 99,999999%rene sølvkabelen er et resultat av årelang forskning" for ikke å snakke om alle de timene med lytting som ligger bak... ;D nei gå ta banen da gitt!
Det som i den sammenheng forundrer meg, er at disse superkabelprodusentene er så opptatt av å fortelle at de ikke benytter seg av denne teknologien, men i stedet serverer oss kabler som er laget av tilnærmet ulegert metall. (noe de mest sansynlig ikke gjør) Det viser seg jo stadig vekk at kabelprodusentene ikke selv lager råmaterialene sine, men kjøper høykvalitets halvfabrikater som de selv konstruerer kabler med ulike egenskaper basert på egne teorier om sammenhengen mellom utforming og "funksjon". Det de fleste konstruktørene så(med rette) tar seg betalt for, er nettopp hvilken utforming deres kabel har, og den "forskning" som ligger bak. Om så prisen står i forhold til faktiske utviklingskostnader og markedsføringskostnader, ja det skal ikke jeg begi meg inn på, men som jeg sa i et tidligere innlegg, det som betyr noe er jo hva vi er villige til å betale for... Den som er fornøyd, har gjort en god handel uavhengig av om prisen var "riktig".
Selv liker jeg at kabelen(som utstyret forøvrig) ser pen ut, er praktisk i bruk(gode terminaler), og lyder godt(er uten bruddskader eller tar inn radio
). Hva den heter og hvor mange nitall produsenten har tatt seg bryet med å sette bak komma på beskrivelsen av råmaterialets fortreffelige "renhet", betyr ikke stort for meg. Likevel har jeg den største forståelse at noen som er villige og, ikke minst har mulighet til, å bla opp ett par mill for et stereoanlegg, også slenger på noen kabler til prisen av en ok nybil, så lenge de har tro på og føler at det løfter lydopplevelsen et par hakk. Allt dette snakket om renheten av bla. kobber, er jo i grunn ganske fornøyelig. for den som har arbeidet litt med ulike metaller og legeringer, blir ganske raskt klar over hvor uhensiktsmessig det er å gå på akkord med renheten av et metall. blir metallet urent, ja så blir det desto værre å jobbe med. Derfor er alle kobberkabler som produseres i dag av minimum 99,99%renhet, og for morrosskyld kan en nok sikkert slenge på enda ett nitall om en ønsker...
Et annet tema som stadig tas frem er bruken av langkrystalinske metaller. Et litt artig fenomen, spesielt når det kombineres med ordet "glødet", altså "glødet langkrystalinsk sølv" for eksempel. Da blir det fullstendig meningsløst. For hva er det som ligger bak disse begrepene? Vel "langkrystalinsk" henviser til at en tråd er blitt strukket gjentatte ganger gjennom et trekkjer, for å redusere dimmensjonen. I denne operasjonen får du samtidig den bieffekten at krystallene strekkes og blir lange,(ett eneste gullmollekyl kan forøvrig i teorien strekkes til en lengde på ca 1,8 km
) men så glødes tråden, noe som i sin tur får molekylene i metallet til å slippe opp lange bindinger og gjenopprette de korte naturlige bindingene igjen. Da er man jo tilbake til utgangspunktet igjen!! Er det bare meg, eller er det flere som kan se det absurde i en slik påstand ??? "denne glødede langkrystalinske 99,999999%rene sølvkabelen er et resultat av årelang forskning" for ikke å snakke om alle de timene med lytting som ligger bak... ;D nei gå ta banen da gitt!
