PLATESMAKING: Jean-Michel Jarre – Fra Oxygène til Bratislava. En elektronisk reise gjennom tid

Den franske synth-pioneren Jean-Michel Jarre har kommet med et spektakulært livealbum som forener teknologi og synthmagi med innslag av klassisk inspirert musikk i moderne drakt. Live in Bratislava er ikke bare en konsertplate – det fremstår som en audiovisuell manifestasjon av Jarres evne til å tenke stort, nesten femti år etter at Oxygène åpnet døren til hans elektroniske univers.

Oxygene
For mange inkludert meg var Oxygène inngangsporten til Jarres univers i første del av min studietid i Trondheim, et musikalsk univers som på den tiden ikke var særlig omfangsrikt. Og selv om Oxygene hadde en trang fødsel og ikke var helt uten utfordringer å få utgitt, ble dette etter hvert den suksessutgivelsen som banet vei for nye utgivelser fra franskmannen, der oppfølgeren Equinox fulgte et par år senere. Lyden på Oxygene var god, men på ingen som helst måte like spektakulær som musikken var i 1976. Derfor er det litt ekstra hyggelig når vi nå får en ny liveutgivelse som inneholder flere spor fra Oxygene i tillegg til en lang rekke andre utgivelser, og som samtidig har en veldig god og storslagen lyd, med godt trøkk i bassen.

Da Oxygène ble sluppet i 1976, var det som om Jean-Michel Jarre åpnet en portal til en ny musikalsk dimensjon. Med et hjemmelagd studio i Paris og en samling analoge synthesizere, skapte han et album som ikke bare definerte- og revolusjonerte elektronisk. Oxygène var en hypnotisk og suggererende reise gjennom seks deler, hvor pulserende sekvenser og eteriske melodier malte lydlandskap som var både futuristiske og poetiske. Det var en lydlig refleksjon over planetens skjørhet, med coverkunst som viste en jordklode i oppløsning – en visjonær kommentar til miljøspørsmål lenge før de ble mainstream.

Jeg har mange LPer fra 70-tallet som jeg knapt har rørt etter anskaffelsen, men Oxygene er ikke en av dem. Den blir plukket frem med ujevne mellomrom, hvis jeg plutselig kommer på at det er lenge siden jeg har lyttet til den. Og hvis stemningen er riktig, for stemningen må være riktig med en artist som Jarre....

Les hele PLATESMAKINGEN med Jean-Michel Jarre i Audiophile.no

 

[Motorhome]

Oxsygen var den platen som gjorde at jeg ble en Vintage JBL fan. Husket godt av at komboen JBL L166 Horizon og Harman Kardon Sixsteen pre og poweramp rundt 1976. JBL166 våknet til liv når de fikk denne forsterker kombo'n. Nå er det kun JBL som gjelder.

 

[Wiim]

Jeg fikk inn et par Kef R3 meta på onsdag, og den første skiva var Oxygene. Deretter måtte jeg ha Ethnicolor på.. Jeg klarer ikke å slutte med Jarre

 

[Pedal]

Oxygene er en søt liten sak, men strengt tatt bare en rip off av Tangerine Dreams Phaedra fra 1974.
Foretrekker originalen, takk.

 

[Karl_Erik]

Oxygene er en søt liten sak, men strengt tatt bare en rip off av Tangerine Dreams Phaedra fra 1974.
Foretrekker originalen, takk.

Skal ta en lytt til Phaedra

 

[Pedal]

Begynn på side 2!

 

[Karl_Erik]

Begynn på side 2!

SIde 2 på Oobuz...?
Tenker jeg lytter til hele.

 

[Musikkmannen]

Vurderer sterkt på blu-ray

 

[Karl_Erik]

Vurderer sterkt på blu-ray

Dette albumet vil jeg tro er ekstra bra i 5.1

 

[Musikkmannen]

Dette albumet vil jeg tro er ekstra bra i 5.1

Eller i Atmos, som den også støtter.

 

[Karl_Erik]

Eller i Atmos, som den også støtter.

Ikke minst. Og Atmos er også blant annet 5.1

 

[Bjørn.H]

Bra live-utgivelse, også på Tidal. LP-utgivelsen havner på ønskelista til jul.

 

[Musikkmannen]

Ikke minst. Og Atmos er også blant annet 5.1

Tja, Atmos er vel normalt 5.1.2 eller 7.1.4.

 

[Karl_Erik]

Oxygene er en søt liten sak, men strengt tatt bare en rip off av Tangerine Dreams Phaedra fra 1974.
Foretrekker originalen, takk.

Nå har jeg lyttet gjennom Phaedra, og slektskapet med Oxygene er åpenbart. Det gjenspeiles også i albumcoveret, der samtidig de åpanbare forskjellene blir tydelige.

Den vesentlige forsjellen på de to utgivelsene fra Tangerine Dream og Jarre er at Oxygene er klart mer melodiøs, og med tydelige ikioniske synth-riff. Dette er en karakteristikk som dras med også på etterfølgendd utgivelser, ikke minst Equinox. Det er en egenskap jeg opplever som en viktig egenart ved Jarre sin musikk.

Paedra på sin side har et klart fravær av det direkte melodiøse, noe som sikkert er tilsiktet. Og det er dette jeg mener speiles i coveret, for der Oxygene har et klart figurativt bilde i kjenen av det blå, har Phaedra en diffus nonfigurativ kjerne.

Jeg her full respekt for at du foretrekker Phaedra, men jeg mener at begge utgivelsene står fjellstøtt på egne ben som milepeler i synth prog-historien. Og selv foretrekker jeg Oxygen, men kommer gjerne til å lytte flere ganger til Phaedra også.

 

[Karl_Erik]

Tja, Atmos er vel normalt 5.1.2 eller 7.1.4.

Jovisst, og høydekanalene er litt av poenget med Dolby Atmos. Men noe av styrken med Atmos er også at kanaloppsettet defineres på dekodersiden, og er veldig fleksibelt. Så det kan egentlig være alt fra 2.0 til 9.1.6 i en hjemmekino

 

[Karl_Erik]

Eller i Atmos, som den også støtter.

Er du forresten sikker på at den har lydspor i Dolby Atmos? Dette er sakset fra nettsiden til utgivelsen:

Blu-Ray​

Unseen Director’s Cut concert film in 4KPCM 2.0, DTS HD 5.1 and Dolby True HD 5.1 audio.​

12-page photo booklet.​

 

[Musikkmannen]

Hm.. det sto tydelig det en plass jeg leste.
Men finner det ikke igjen, sikkert greit i 5.1 også, men hadde uten tvil vært ennå bedre i Atmos.
Nå er den på vei i hvert fall.

 

[Pedal]

Nå har jeg lyttet gjennom Phaedra, og slektskapet med Oxygene er åpenbart. Det gjenspeiles også i albumcoveret, der samtidig de åpanbare forskjellene blir tydelige.

Artig det poenget ditt med cover-likheten.

Oxygene var en sensasjon da den kom. Elektronisk musikk med discorytmer. Gikk hjem hos både guttene og jentene i 8. klasse.
Concert In China ble også spilt en del. Etter det mistet jeg interessen. Så han i Spectrum for noen år siden, men syntes det var en tynn kopp te.
All ære til Jean-Michelle Jarre for å ha populærisert elektronika-sjangeren den gangen. Men når historien skal skrives, så er det greit å ha i mente at han står på skuldrene til Tangerine Dream, Kraftwerk og Mike Oldfield.

EDIT: Tok nettopp en runde med Oxygene i sweetspoten på høyt volum. Deilig gjenhør. Et av disse legendariske albumene som kan og må nytes i sin helhet. Rytmeboksen på Part VI låter akkurat likt som cha-cha-cha knappen på stueorgelet til nabofamilien den gangen. Elektronisk musikk var best da den var analog!