Denne gangen har jeg valgt å gå tilbake til gamle «synder» med å smake på fem plater i en slurk. Og grunnen er at det var så mange utgivelser jeg bare måtte ha smakt på før de gikk ut på dato.
Kenneth Lien og Center of the Universe. Treffsikker nyskaping
Dette er ikke første gang denne duoen fascinerer meg. Også albumet Snu hver Stein som kom for et par år siden gjorde et såpass stort inntrykk på meg at jeg hadde alvorlige planer om en Platesmaking av utgivelsen. Men tiden strakk ikke til den gangen, og i år er det ingen vei forbi.
Bak Center of the Universe finner vi Jørgen Skjulstad, og har mange tidligere utgivelser bak seg. I tillegg til en omfattende DJ-bakgrunn. Men det er bare Snu Hver Stein som også inkluderer Kenneth Lien. Og både Jørgen Skjulstad og Kenneth Lien er såpass rampete at de nekter å holde seg innenfor en etablert bås. De som har lest mine Platesmakinger en stund har sikkert registrert at jeg ser akkurat sjangerutfordringer som et musikalsk kvalitetstegn, men utfordringen er mange ganger at det blir litt krevende å gi en presis definisjon av hvilket landskap vi befinner oss i.
Ikke så med dagens utgivelse, for albumets tittel Norwegian Electronic Folk Music er samtidig en veldig presis beskrivelse av hvilket dalføre vi oppholder oss i. Og så har de selv på coveret oversettelsen Norsk elektronisk folkemusikk.
Dette er slett ikke første gang noen har det litt moro med å lage en rocka utgave av Fanitullen. Den første gangen jeg vet om var da Christiania Fusel & Blaagress gjorde det i 1972, og også den utgaven fascinerte den gang da. Også Annbjørg Lien har gjort en fin og spennende tolking, men åpningssporet på Norwegian Electronic Folk Music er litt i en særklasse, der den elektroniske biten utgjør en viss minimalisme som gjør at dette fremstår som en veldig selvfølgelig tolking uten påfunn. Og der den elektroniske biten har nesten et EDM-preg. Og også en slått er opprinnelig dansemusikk, så det passer utmerket.
Også den etterfølgende Røyskatten har en veldig suggererende rytme, eller Groove, som gjør at den har et klart mer moderne preg enn Fanitullen med sine uomtvistelige røtter til det gamle sagnet fra Hol i Hallingdal. Også Pillarguri har litt av den samme karakteren som Røyskatten, mens Faremoganger har litt mer samme karakter som Fanitullen.
Låten Søtebroke skiller seg ut med en ganske ambient åpning som gir en litt flott kontrast til de forutgående sporene. Og det etterfølgende Gamle Vølin er en av mine favoritter, som gir en egenart med enkle virkemidler, mens Gamle Teigen etter hvert nesten bringer oss over i et fusionlandskap – eller kanskje det er rettere å si et annerledes fusionlandskap.
Kenneth Lien og Center of the universe har lyktes med å skape en fullverdig oppfølger til Snu Hver Stein fra 2023. Og det er takket være en veldig stilsikker bruk av elektronikk som supplement til den folkemusikken som ligger i bunnen. Det får meg til å oppleve albumet som en genuin musikkstil, og ikke egentlig en fusjon. Og det er ment som et kraftig komplement til opphavsmennene.
I likhet med den forrige utgivelsen har Norwegian Electronic Folk Music en utmerket lyd, og den bidrar til å løfte inntrykket enda mer fra en allerede strålende musikalsk og nyskapende opplevelse.
Til tross for at det er et par uker siden Norwegian Electronic Folk Music ble utgitt, fortjener den å få tittelen Ukens Plate, og en sekser på terningen....
Les hele Platesmakingen med alle fem utgivelsene i Audiophile.no
