OK, kanskje det fortjener et litt mer seriøst svar. For meg handler dette mer om hva vi kan vite noe om. Det finnes åpenbart en grense for hva vi kan vite noe om, om ikke annet så fordi lyset bare kan bevege seg en endelig distanse på de 13,75 milliarder år som har gått siden Big Bang. Vi kan ikke vite noe om det som ligger bortenfor. Denne kulen utgjør det observerbare univers. Innenfor det vet vi sånn noenlunde hvilke lover som gjelder. Vi kan ikke vite spesielt mye om hva som var "før" eller "utenfor", ikke engang om de begrepene gir mening. Det er mulig å spekulere, og kanskje vi kan finne frem til lovmessigheter som kan si oss noe om dette, men i øyeblikket blir det bare spekulasjoner.
Det er like åpenbart at vi etterhvert vil få mange overraskelser over at tilsynelatende lovmessige sammenhenger i universet ikke var slik som vi trodde likevel. Bare en ganske liten del av det observerbare universet består av ting vi vet hva er. Resten er såkalt mørk materie, som vi kan beskrive ganske detaljert, men ikke helt botanisere som en bestemt type ting, og mørk energi, som ser ut til å være en egenskap ved selve rommet i dette universet. Vi har observert og satt navn på disse fenomenene, men har ikke helt funnet ut hva de
er. Det pågår ganske mye arbeid for å finne ut av det, deriblant høyenergiforsøk for å lete etter nye elementærpartikler og mikroskopiske svarte hull, og studier av kjente, men mangelfullt forståtte elementærpartikler som nøytrinoer. Det er nesten utrolig hvor mye det kosmologiske verdensbildet har utviklet seg de siste 10-15 årene, og jeg ser ingen grunn til at det skal stoppe opp nå. Vi vil sannsynligvis forstå veldig mye mer om 10 år enn vi gjør nå, selv om vi aldri blir helt ferdige. Det kan vi være enige om.
Så er jeg nok knallhard materialist og ateist, heller enn mystiker. En ting som er,
er. Et begrep som "en stein" er ikke steinen selv, men en merkelapp vi henger på en klasse av ting som på en eller annen måte skiller seg ut fra alle andre ting som vi synes er mindre stein-aktige. Det gjør ikke de andre tingene mindre virkelige, men de faller ikke helt inn i klassen som vi har benevnt "stein". Innholdet av klassen "stein" kan endre seg noe over tid, etterhvert som vi vektlegger andre egenskaper. Et begrep som "planet" har i seg selv vært nok til å få mindre religionsstrider til å bryte løs blant astronomer. Ut fra hva vi vet i dag, finnes det en logisk klasse av objekter som er runde og går i tilnærmet konsentriske baner rundt solen. Pluto tilhører ikke den klassen, men en større klasse av objekter som går i mer elliptiske og eksentriske baner. Vår kjennskap om den klassen av objekter har kommet gradvis etter hvert som vi har oppdaget flere og flere slike, noen av dem større enn Pluto. Problemet er bare at å deklassifisere Pluto fra "planet" til "småplanet" eller "Kuiper belt object" fratar Clyde Tombaugh æren av å være den eneste amerikaner som har oppdaget en "planet". Men det endrer ikke objektets egenskaper et dugg. Det fortsetter bare å svinse ut og inn av Neptuns bane uten å affiseres det minste. En klasse som "den fysiske virkeligheten" må da utgjøres av alle de ting og fenomener som har en eksistens uavhengig av vår oppfatning av dem, dette i motsetning til tanker og fantasier som ikke har noen fysisk eksistens uavhengig av en eller flere menneskehjerner. Eksempelvis tilhører ikke en valkyrie den fysiske virkeligheten, mens et islandsk manuskript av den eldre Edda tilhører denne.
Men det betyr ikke at vår klassifikasjon og begrepsbruk er "fri fantasi". Vi har utviklet begrepsapparater og modeller for å kunne beskrive og forholde oss til virkeligheten rundt oss på en hensiktsmessig måte. "Fri fantasi" er snarere motsatsen til "det fysiske univers", en imaginær, parallell tilstand hvor alt er mulig og ingen lovmessigheter gjelder. Det er ikke en spesielt nyttig konstruksjon, annet enn som underholdning og opium for folket. Det er selvsagt fullt mulig å postulere fantastiske hypoteser, som at solen egentlig dras over himmelen på en vogn trukket av fire hester eller at visse magiske ritualer medfører gode avlinger påfølgende år, men da skal man også være forberedt på å endre oppfatning hvis nærmere ettersyn tyder på at verden nok ikke er skrudd slik sammen likevel.
På mange måter er det en grunnholdning hos meg; OK, jeg hører hva du sier, men hvordan kan vi teste om virkeligheten faktisk
er slik? Da trykkprøver vi modeller, hypoteser, teorier eller hva man nå vil kalle det mot harde fakta og fysisk virkelighet, og når vi forkaster de tingene som bare ikke er slik, så har vi faktisk lært noe. Da er det ikke bare å komme dragende med den samme døde hesten gang på gang og hevde at "alt er mulig ifølge strengteori og kvantefysikk". For det er det
ikke.
Assosiasjonen til
Tao var forøvrig at det Tao som du kan sette ord på ikke er det rette Tao, som du sikkert vet.
