Pappa er dødsyk av kreft nå. Han er på vei inn i en terminal fase. Prostata med spredning til skjelett. 80 år gammel, så han har et levd liv bak seg.
Men det er underlig å ha vært vitne til at pappa har vist nye, og for meg ukjente sider av seg selv disse siste 18 måneder. Det gjør noe med et menneske når du vet at timeglasset er i ferd med å renne ut.
Jeg husker veldig godt da jeg som tenåring leste dette diktet av Nadine Star (noen sier at det har et annet opphav, men det er ikke nøye) og ble oppriktig rørt. Det gikk på en måte inn i sjel og marg. Og jeg har mang en gang lurt på hvorfor man i enkelte øyeblikk opplever en sånn skjønnhet og visdom i gitte tekstlinjer. Det må være en inderligheten og hjertelighet som taler langt forbi fornuft og rasjonalitet.
Hvis jeg skulle leve livet mitt om igjen
Jeg ville våge å gjøre flere feil.
Jeg ville slappe av.
Være mer smidig.
Jeg ville være mer enfoldig.
Jeg ville ta færre ting alvorlig.
Jeg ville ta flere sjanser.
Jeg ville ha flere opplevelser.
Jeg ville bestige flere tinderog svømme over flere floder.
Jeg ville spise mer is og færre bønner.
Jeg ville kanskje få flere vanskeligheter,
men færre innbilte.
Du skjønner;
jeg er en av de som har levd fornuftig og sunt.
Time etter time, dag etter dag.
Jeg har hatt mine øyeblikk,
og hvis jeg skulle fått leve livet mitt om igjen
ville jeg hatt flere av dem.
Faktisk ville jeg ikke hatt noe annet,
bare øyeblikk.
Det ene etter det andre,
i stedet for å leve så mange år
styrt av tanken på morgendagen.
Jeg har vært en av dem som aldri har reist noe sted
uten et termometer, en varmeflaske,
en regnfrakk eller en fallskjerm.
Hvis jeg skulle leve om igjen,
ville jeg reist med mindre håndbagasje.
Hvis jeg skulle leve livet mitt om igjen,
ville jeg gå barbeint tidlig om våren,
og fortsette med det mye lenger utover høsten.
Jeg ville danse mer.
Jeg ville kjøre mer karusell.
Og jeg ville plukke flere tusenfryd.
- Nadine Starr 85 år.