Jeg synes fortsatt du beveger deg ved siden av spørsmålet Vidar.
For det første, om du ikke spiller på en billig synth uten anslagsfølsomme tagenter, så er du jo herre over trykket og drivet i lyden. Du er også herre over klangbalansen i musikken som presenteres.
Videre mener jeg at selve presentasjonen svært ofte kan ødelegges av timing, og for at timingen skal oppleves som riktig (gitt at den er det i innspillingsøyeblikket) er det jo også essensielt at anslag blir presentert på en måte som oppleves som markert, og at det som markerer anslaget er selve anslaget og ikke en bieffekt som overeksponeres, og som kommer litt senere enn hovedanslaget.
Tonaliteten i musikken bygger jo i stor grad på 3 ting:
Grunntone
Overharmoniske
Ikke-harmoniske overtoner
Selve grunntonene er fundamentale for tonaliteten da de overharmoniske ofte konkurrere med mange ikke-harmoniske overtoner. Dersom man har et anlegg med stor fokus på enkelte toner vil mange grunntoner drukne, og man vil kunne oppleve tonene med feil pitch selv om de faktisk ikke har det.
For at man skal få opplevelsen av riktig pitch er det også viktig at ikke overtonestrukturen forsøker å drukne grunntonespekteret. Siden grunntoner spenner fra 16Hz til langt over 1kHz betyr det at det er superviktig at klangbalansen er riktig over hele spekteret for at selve den musikalske presentasjonen skal overleve uten at man opplever feil i pitch som ikke eksisterer på innspillingen.
Harmonisk forvrengning er en parameter som normalt får liten oppmerksomhet når det snakkes i subjektive åndedrag. Dette kan virke som har god relasjon til den musikalske og instrumentale virkelighet om man tenker over hvordan harmoniske overtoner føyer seg sammen med harmonisk forvrengning. Her er også fase en viktig parameter som gjør at man ikke nødvendig vis vil få frem mer forvrengning totalt sett om man tilfører lavere harmoniske forvrengningskomponenter til gjengivelsen av et instrument som har de samme forvrengningskomponentene i seg fra før.
Om man derimot begynner å snakke om det som skjer under 20Hz på en vokalinnspilling er jeg selvsagt enig i at man er på feil klode, men det er definitivt ikke tilfellet for alle typiske "hifi-parametre". Imidlertid er vel ikke anlegget beregnet til å gjengi bare den ene vokalinnspillingen?
Derfor synes jeg man bør sette et skille mellom brukbare og ikke brukbare parametre og ikke kalle alt som brukes i hifi-sammenheng for uinteressant i musikalsk sammenheng. Spesielt det nevnte begrepet "trøkk" er jo noe som brukes i alle sammenhenger helt fra vokal og fiolin til bassgitar og trommer, og ikke minst til symfoniorkestre, kor osv. Det samme gjelder jo mange av de andre parametrene vi både snakker om og bruker. Det være seg valg av fiolinbue, strengetyper, formen på en mute, innspillingsrom, mikrofoner, munnstykke på treblåsere, trommestikker, ulike skinn... osv osv. Alt dette er jo tweaks musikere holder på med for å komme i mål, og de fleste parametrene sammenfaller ganske bra med typiske hifi-parametre.
Men det er noen parametre som bør plasseres på tøyselista, de første jeg kommer på er:
Oppløsning
Musikalsk
Organisk
Definert
Utstrakt
Det betyr ikke at de parametrene ikke betyr noe, men de brukes i sammenhenger der de ikke har noen som helst betydning. Det som er det egentlige problemet med dem er at de er alle subjektivt positive, men vi trenger egentlig bare en positiv parameter, og det er BRA. Om noe ikke er bra så er det jo negativt. Har man intet å anføre så låter det perfekt, ferdig med det.
For det første, om du ikke spiller på en billig synth uten anslagsfølsomme tagenter, så er du jo herre over trykket og drivet i lyden. Du er også herre over klangbalansen i musikken som presenteres.
Videre mener jeg at selve presentasjonen svært ofte kan ødelegges av timing, og for at timingen skal oppleves som riktig (gitt at den er det i innspillingsøyeblikket) er det jo også essensielt at anslag blir presentert på en måte som oppleves som markert, og at det som markerer anslaget er selve anslaget og ikke en bieffekt som overeksponeres, og som kommer litt senere enn hovedanslaget.
Tonaliteten i musikken bygger jo i stor grad på 3 ting:
Grunntone
Overharmoniske
Ikke-harmoniske overtoner
Selve grunntonene er fundamentale for tonaliteten da de overharmoniske ofte konkurrere med mange ikke-harmoniske overtoner. Dersom man har et anlegg med stor fokus på enkelte toner vil mange grunntoner drukne, og man vil kunne oppleve tonene med feil pitch selv om de faktisk ikke har det.
For at man skal få opplevelsen av riktig pitch er det også viktig at ikke overtonestrukturen forsøker å drukne grunntonespekteret. Siden grunntoner spenner fra 16Hz til langt over 1kHz betyr det at det er superviktig at klangbalansen er riktig over hele spekteret for at selve den musikalske presentasjonen skal overleve uten at man opplever feil i pitch som ikke eksisterer på innspillingen.
Harmonisk forvrengning er en parameter som normalt får liten oppmerksomhet når det snakkes i subjektive åndedrag. Dette kan virke som har god relasjon til den musikalske og instrumentale virkelighet om man tenker over hvordan harmoniske overtoner føyer seg sammen med harmonisk forvrengning. Her er også fase en viktig parameter som gjør at man ikke nødvendig vis vil få frem mer forvrengning totalt sett om man tilfører lavere harmoniske forvrengningskomponenter til gjengivelsen av et instrument som har de samme forvrengningskomponentene i seg fra før.
Om man derimot begynner å snakke om det som skjer under 20Hz på en vokalinnspilling er jeg selvsagt enig i at man er på feil klode, men det er definitivt ikke tilfellet for alle typiske "hifi-parametre". Imidlertid er vel ikke anlegget beregnet til å gjengi bare den ene vokalinnspillingen?
Derfor synes jeg man bør sette et skille mellom brukbare og ikke brukbare parametre og ikke kalle alt som brukes i hifi-sammenheng for uinteressant i musikalsk sammenheng. Spesielt det nevnte begrepet "trøkk" er jo noe som brukes i alle sammenhenger helt fra vokal og fiolin til bassgitar og trommer, og ikke minst til symfoniorkestre, kor osv. Det samme gjelder jo mange av de andre parametrene vi både snakker om og bruker. Det være seg valg av fiolinbue, strengetyper, formen på en mute, innspillingsrom, mikrofoner, munnstykke på treblåsere, trommestikker, ulike skinn... osv osv. Alt dette er jo tweaks musikere holder på med for å komme i mål, og de fleste parametrene sammenfaller ganske bra med typiske hifi-parametre.
Men det er noen parametre som bør plasseres på tøyselista, de første jeg kommer på er:
Oppløsning
Musikalsk
Organisk
Definert
Utstrakt
Det betyr ikke at de parametrene ikke betyr noe, men de brukes i sammenhenger der de ikke har noen som helst betydning. Det som er det egentlige problemet med dem er at de er alle subjektivt positive, men vi trenger egentlig bare en positiv parameter, og det er BRA. Om noe ikke er bra så er det jo negativt. Har man intet å anføre så låter det perfekt, ferdig med det.



