The perfect storm is brewing.
(1) Innlandsprisene vil gå opp pga overvekt av importgoder
(2) For å holde prisene nede må lønnsomheten ned i handelsnæringen
(3) Lavere lønnsomhet gir dårligere lønnsoppgjør og innsparinger vha reduksjon i årsverk
(4) Lav oljepris gir dårlig bytteforhold i realgoder ovenfor utlandet
(5) Investeringer i petroleumsindustrien avtar, man begynner å spare inn og kutte for å holde profitten oppe
(6) Det går utover leverandører som igjen må permittere og si opp
(7) Innlandsetterspørselen avtar
(8) Man sier opp flere og arbeidsledigheten og statlige overføringer øker
(9) Gjeldsvekstsaksellerasjonen avtar
(10) Boligprisutviklingen stagnerer, peaker og avtar kraftig
(11) Konsumentenes tillit til fremtiden avtar, de sparer mer og konsumerer mindre, som igjen gir lavere etterspørsel og deflasjon (pengemengden avtar og omløpshastigheten til penger likeså).
(12) Staten prøver på ekspansiv finanspolitikk som vanlig
(13) Sentralbanken må ta hensyn til det som skjer ute, så vi får håpe det ikke forbedrer seg ute så de må drive kontraktiv pengepolitikk, da blir det riktig ille. Både mtp investeringer og husholdningenes gjeldsbyrde i kombinasjon med høy arbeidsledighet og inntektsavkorting.
(14) Eldrebølgen slår innover oss, og statens kostnader øker, konsumet til eldre er generelt lavere enn hos de produktive 40-åringene, så dette virker også deflatorisk.
Min personlige mening er at Norge ikke har vært et annerledesland. Vi er generelt sett ikke spesielt produktive og vi jobber relativt lite. Vi har vært udiversifiserte pga oljen, både mtp fokus og brains. Grunnen til at det har gått så bra, er blant annet fordi vi har nytt ekstremt godt av godt bytteforhold ovenfor utlandet, samtidig som konsumentens fremtidstro har vært urokkelig. Det har økt husholdningens gjeldsbyrde, økt boligprisene, økt konsumet, økt sysselsettingen osv.
Man har rett og slett hatt store feilallokeringer i økonomien, men det vil rette seg opp igjen under en krise. Det er det kriser er til, men staten vil selvsagt prøve å holde status quo ved å drive ekspansiv finanspolitikk.
