En annen sak er at før noen og 80 (husker ikke eksakt når), så ble sykehjemmene finansiert slik at kommunen overtok det de eldre hadde i banken (inkl. sparepengene) og pensjonen, og så fikk de eldre utbetalt en viss sum i måneden.
Nå er det slik at sparepenger og eiendom ikke røres, mens pensjonen handteres som før.
En direkte konsekvens av dette er at kommunene må bruke en vesentlig større sum på eldreomsorg.
Så er den generelle levealderen økt og pensjonsalderen har gått ned, slik at vi nå i snitt har 8-10 flere uproduktive år på slutten av året, der en skal heve pensjon.
Til sist er helsevesenet blitt vanvittig mye dyrere, rett og slett fordi det er mye mere vi kan behandle, og disse behandlngene er til dels forferdelig dyre.
Hvis en ser på det litt kynisk: Om noen før døde av kreft i en alder av 40-50 år, så var sykeleiet realtivt kort, men relativt billig. Når vedkommende døde, så slapp staten å sørge for sykehjemsplass og pensjon, og det ble en ledig arbeidsplass til noen andre. I forhold til statens (og kommunenes) inntekter, så er vi utgift til ut i 20-årene. Så blir vi en bidragsyter over et antall år, og så blir vi gradvis mere og mere en utgiftspost. Om vi stuper på arbeid eller etter et kort sykeleie mens vi endå kke er blitt pensjonist, så blir vi en netto bidragsyter.
Nå til dags blir regnestykket litt anderledes, siden vi er så forgjeldet alle mann av å kjøpe dyre hus,dyre biler, dyre båter og dyr hifi, at det blir bare netto utgiftspost av alle sammen, med mindre vi lever lenge nok til å bli gjeldfrie
En kan selvfølgelig hevde at et sykehus er verdiskapning. IMO, så er det der det hele blir en feilkobling. Et sykehus har ikke som jobb å tjene penger. Sykehusets jobb er å levere helse. Problemet å se på sykehuset på bedriftsøkonomisk vis, er at det er eieren som betaler, så alt denne tankegangen gjør er å levere jobb til en helsikkes bråte med (dyre) helsebyråkrater.
Johan-Kr