Jeg har jo også gjort meg noen erfaringer når det kommer til demping av mellomtonekabinetter. Som
The Shy nevner, ulik tetthet i ulik avstand til bakveggen i kammeret er fornuftig. Det første laget reduserer refleksjonen fra dempematerialet som kommer i neste rekke. Klarer man å få til 3-4 ulike tettheter kan det bakerste dempematerialet være overraskende kompakt uten at det reflekterer særlig mye lyd. Vi vet jo også at selv om det ikke er helt linjært så vil for eksempel god gammeldags fillerye i bomull dempe overraskende mye. Dekker man veggene i et helt rom med slike tar det ikke bare godt i toppen, men det fungerer overraskende langt nedover i frekvens.
Som
Asbjørn nevner så vil alltid kvartbølgepunktet være der man har høyest partikkelhastighet i en såkalt "tapered pipe", altså når man har en fysisk avslutning. Men resistiv flow-demping alene er etter min mening ekstremt mangelfullt i en høyttaler, rett og slett fordi lydtrykket er så høyt inni en høyttalerkasse at resistiviteten ikke blir tilstrekkelig. Til sammenlikning kan man, ved å trekke et høyttalerstoff over en gedigen diffusor i et stort rom, dempe ned et veldig stort frekvensområde selv om det samme stoffet er bortimot helt lydtransparent når det brukes som frontstoff på en høyttaler.
Når man lager et dypt kammer er det lettere å få plass til nok dempemateriale. Lager man det 1,7 meter dypt har man imidlertid plass til en hel bølgelengde ved 100 Hz. Nøyer man seg med 34 cm dybde har man bare plass til en bølgelengde ved 500Hz. Det kan også fint settes opp kvartbølgeresonanser i disse kamrene. Det betyr faktik at man, i et 50 cm dypt kammer, har en kvartbølgeresonans ved 170Hz. Poenget er at jo lavere resonansfrekvens man har, jo mer energi har de stående bølgene, og jo vanskeligere er de å dempe. På mange måter er stor dybde nærmest en substitutt for at dempingen er gjort riktig, for da kan man heller bruke veldig mye demping og være på den sikre siden allikevel. Det synes jeg ikke uten videre er en veldig god løsning.
En del har nevnt avsmalning av kammer, og eventuelt "wedge" i MDF eller annet fast materiale som en god løsning. Jeg vil rope et lite varsku her, faktisk så høyt at det gjaller høyt i de avsmalnene kamrene. Se for dere et basseng som er 10 x 10 meter. I den ene enden er bassenget 2 meter dypt, mens i den andre enden er det 1 meter dypt. Man genererer bølger i den ene enden av bassenget. De vil ikke dø ut stort raskere enn om bassenget hadde vært 2 meter dypt hele veien. Men i den enden der bassenget er 1 meter dypt er energien dobbelt så høy. Å dempe en slik løsning med dempemateriale innebærer at det må veldig mye dempemateriale til for det skal være effektivt med så høyt lydtrykk. Imidlertid er det ikke plass til mye dempemateriale når man smalner av kabinettet slikt, spesielt ikke der det virkelig trengs. Men om bassenget er 20 meter dypt i den ene enden, og 1 meter dypt i den andre enden blir regnestykket helt annerledes. Den skrå bunnen i 2-1 bassenget vil stort sett ikke reflektere noe energi tilbake, og vil dermed bare konsentrere bølgen. I 20-1 bassenget vil den imidlertid stort sett reflektere all energien tilbake, og man vil i all hovedsak forstyrre bølgene slik at man unngår resonans. Da har man også plass til demping, så ikke lag slike løsninger for bratte er mitt budskap.
Sist, men ikke minst, dette med åpne ender på slike kamre er ikke så effektivt som man skulle tro. For det første, om man har klart å dempe energien før den når den åpne enden er det ikke noen gevinst i å ha den åpen. Har man ikke klart å dempe den så slipper den ut, ute av fase med direktelyden. Det at man ikke har klart å dempe den gjør også at man fortsatt har stående bølger, og man får plutselig diverse reaktive effekter ute av kontroll. En åpen ende reflekterer også lyden, bare at i stedet for å befinne seg i et trykkmaksimum slik lukket ende gjør, befinner den seg i trykkminimum (og dermed flow-maksimum). Dette er selve grunnprinsippet som får alle horn, transmisjonslinjer, og de fleste blåseinstrumenter til å virke.