Først litt historie...
Hi-Fi for min del begynte for ti år siden, ganske nøyaktig. Da var jeg nyflytta til Tromsø, skulle begynne å studere og hadde fått meg en liten leilighet jeg skulle dele med en slektning. Like etter flytting fikk jeg jobb på Platekompaniet i Tromsø, noe som gjorde at jeg trakk med meg faren min på Hi-Fi klubben, fikk han til å ta opp kreditt på 15 000 og kjøpte meg et anlegg. Det eneste jeg visste når jeg gikk inn på Klubben var at jeg ville ha en Rega Planet cd-spiller, for de hadde jeg sett bilder av og syns var kul. Så jeg endte opp med en sånn, en integrert Rega-forsterker (som jeg ikke husker hva heter), Dali 350 som HT og signal- og høyttalerkabler fra Tara Labs. Stolt ble alt tatt med hjem.
Den andre historien handler om musikkinteressen min og den begynte nesten før jeg kan huske. Jeg er så heldig å ha vokst opp med to onkler som har en sikkert nærmere 1000 LP'r hver og jeg plaga de rimelig ivrig for å lage kassetter til meg når jeg var liten. Så jeg vokste sånn sett opp med Pink Floyd, Zeppelin, The Who, Beatles, Stones, hele den pakka der. Jeg husker når jeg gikk på ungdomsskolen så var det "krig" om enten å like Metallica eller Guns'n'Roses - til nød kunne AC/DC også gå. For å signalisere hva du likte, måtte du ha et tøystykke med grafikk sydd på dongerijakka di. Jeg? Jeg gikk rundt med en liten tøylapp på den ene skulderen hvor det sto: Led Zeppelin - Houses of the Holy. Veldig få hadde hørt om Zeppelin, helt til More Powerballads ett-eller-annet kom på banen og "alle" trodde Zep handlet om Stairway og klisne ballader. Jeg følte meg misforstått.
Til konfirmasjonen kjøpte jeg en ghettoblaster fra Sony, en boks med Pink Floyd, Nick Drake og Velvet Underground. Jeg hamstret også en periode cd'r med AC/DC og etterhvert oppdaga jeg Beat og Puls og begynte å lese de fram og tilbake og opp og ned. Så kom Nick Cave, Tindersticks, Motorpsycho, Lambchop, Mogwai, you name it.
Kombinasjonen, noen år senere, av nytt stereoanlegg og jobb på Platekompaniet var... interessant. CD-samlinga mi vokste i et forstyrret tempo, uten at jeg selv klarte å henge helt med, d.v.s. lytte til alt. Men jeg fikk hørt mye mens jeg var på jobb, forsåvidt, og lærte mye av å jobbe der.
Med det som utgangspunkt, så får dette være starten. Mer kommer senere i kveld.
Hi-Fi for min del begynte for ti år siden, ganske nøyaktig. Da var jeg nyflytta til Tromsø, skulle begynne å studere og hadde fått meg en liten leilighet jeg skulle dele med en slektning. Like etter flytting fikk jeg jobb på Platekompaniet i Tromsø, noe som gjorde at jeg trakk med meg faren min på Hi-Fi klubben, fikk han til å ta opp kreditt på 15 000 og kjøpte meg et anlegg. Det eneste jeg visste når jeg gikk inn på Klubben var at jeg ville ha en Rega Planet cd-spiller, for de hadde jeg sett bilder av og syns var kul. Så jeg endte opp med en sånn, en integrert Rega-forsterker (som jeg ikke husker hva heter), Dali 350 som HT og signal- og høyttalerkabler fra Tara Labs. Stolt ble alt tatt med hjem.
Den andre historien handler om musikkinteressen min og den begynte nesten før jeg kan huske. Jeg er så heldig å ha vokst opp med to onkler som har en sikkert nærmere 1000 LP'r hver og jeg plaga de rimelig ivrig for å lage kassetter til meg når jeg var liten. Så jeg vokste sånn sett opp med Pink Floyd, Zeppelin, The Who, Beatles, Stones, hele den pakka der. Jeg husker når jeg gikk på ungdomsskolen så var det "krig" om enten å like Metallica eller Guns'n'Roses - til nød kunne AC/DC også gå. For å signalisere hva du likte, måtte du ha et tøystykke med grafikk sydd på dongerijakka di. Jeg? Jeg gikk rundt med en liten tøylapp på den ene skulderen hvor det sto: Led Zeppelin - Houses of the Holy. Veldig få hadde hørt om Zeppelin, helt til More Powerballads ett-eller-annet kom på banen og "alle" trodde Zep handlet om Stairway og klisne ballader. Jeg følte meg misforstått.
Til konfirmasjonen kjøpte jeg en ghettoblaster fra Sony, en boks med Pink Floyd, Nick Drake og Velvet Underground. Jeg hamstret også en periode cd'r med AC/DC og etterhvert oppdaga jeg Beat og Puls og begynte å lese de fram og tilbake og opp og ned. Så kom Nick Cave, Tindersticks, Motorpsycho, Lambchop, Mogwai, you name it.
Kombinasjonen, noen år senere, av nytt stereoanlegg og jobb på Platekompaniet var... interessant. CD-samlinga mi vokste i et forstyrret tempo, uten at jeg selv klarte å henge helt med, d.v.s. lytte til alt. Men jeg fikk hørt mye mens jeg var på jobb, forsåvidt, og lærte mye av å jobbe der.
Med det som utgangspunkt, så får dette være starten. Mer kommer senere i kveld.