Fidelio skrev:
Mange gode matopplevelser, men det er lite som slår å stå opp tidlig en torsdag i Provence i januar, labbe ned til trøffelmarkedet hvor man raskt handler noen helt ferske sorte trøfler oppevart i bagasjerommet på en gammel Citroen, og så tusle hjem igjen for å lage omelett til frokost.
Jeg har gjennom årene blitt grundig bortskjemt med matopplevelser på topprestauranter i mange land. Når man vet man skal til en topprestaurant skrus forventningene opp til egne nivåer, mens man kan bli svimeslått på annet vis når det man får er uventet, og gledelig. Jeg har vært i mange anerkjente restauranter, men foretrekker opplevelsene man får utenfor lysløypene.
Inn i stasjonshallen på den gamle jernbanestasjonen i Montevideo. "Vi spiser innmat," sa min vert, noe som ikke ville falt meg inn. Og så spiste vi oss gjennom deler av en ku som man vanligvis ikke legger på tallerkenen. Jeg får vann i munnen bare av å tenke på det måltidet.
Enkekylling - der verten hadde skåret trøffelblad av sort trøffel og smøget disse inn under skinnet på en kylling, før den ble stekt. Kyllingen var helt "kledd i sort".
Jeg leide en villa utenfor Lucca, med utsikt over dalen. Den kom med kokk. De tre ukene la vi på oss, og Monica lærte oss flere av rettene sine. Hun var gudbenådet dyktig, og fikk vidunderlige smaksopplevelser ut av enkle ingredienser. Hver dag kom det nye matleveranser opp til villaen - hun insisterte på det ferskeste av det ferske.
Vi hadde tenkt å spise på ulike av områdets restauranter, men det ble vanskelig å løsrive seg fra Monica.
Enda en "jobblunsj" i Lucca.
Et annet opphold, i Brasil. Jeg hadde naivt spurt en brasiliansk bekjent om han kunne hjelpe meg med å leie et sted i Salvador, i Bahia. Fikk lyst til å være der en to-tre ukers tid og bli kjent med området.
"Du kan vel bo på mitt sommerhus? Det står tomt når du skal være der." Han hadde også kokk, og det var ikke en afrobrasiliansk rett hun ikke mestret udi fullkommenheten.
Zanzibar. Jeg bodde på Emerson & Green, og spiste på taket. Var der i nyttårshelgen 1999/2000, og da slo vertene til med spesielle tiltak. På selve nyttårsaften skulle man feire med mat fra hele Afrika, inspirert av en meny fra et kongebryllup, og med fruktbarhetsdanser fra hele Afrika - begge servert på den takterrassen. Det er mulig fruktbarhetsdansene påvirket mine smaksløker, men for en opplevelse den kvelden/natten ble.
Takterrassen på Emerson & Green
Saudi Arabia - jeg ble invitert til et ordentlig bryllup. Mennene satt på tepper, kvinnene var bak utskårne trerister på galleriet over oss. Rettene ble båret inn på lange sølvfat, og plassert foran oss på teppene. Vi spiste oss gjennom arabisk flora og fauna. Det varte i timer, alt ble tilberedt et stykke unna, over levende ild, så vi kunne se det bli preparert. En sanseopplevelse jeg aldri glemmer - under saudiarabisk stjernehimmel.
Kyllingene i Teheran. Jeg aner ikke hva de får å spise. Min mor er matkresen, og er en mester med kyllingretter - det er nå førti år siden vi var i Teheran, og innimellom finner hun det nødvendig å minne oss på kyllingene i Teheran, som hun aldri har smakt maken til, noensinne, i noe land.
En årlig herremiddag som en venn inviterer til. Han er filmfotograf, men en pasjonert gourmet, og bruker én uke på å tilberede måltidet, som serveres på hans kjøkken. Han har dødsforakt, siden det blant gjestene er en meget kjent restauranteier som har spisesteder over hele Oslo, meget bortskjemte restaurantgjester og enda en som er medeier i en restaurant.
Hvert år klarer verten å få oss til å aie oss av glede over hva han finner på å servere. Forrige sammenkomst var i februar i år, og mine smaksløker fryder seg enda. Han er kokk og serverer syv retter, til åtte personer. Kjøkkenet så ubrukt ut da det hele var over. I løpet av kvelden sitter han ved bordet og nyter samværet med oss, før han henter neste rett. Jeg forstår ikke hvordan han får det til. Magi som passer i Snåsatråden.
Ceviche-Torskefilet på linseseng med serranobacon-langtidsstekt (72 timer) kubryst med konsistens, smak og fett som får mine øyne til å krysse når jeg tenker på det - osv, osv. Alt med perfekt utvalgte drikkevarer til.
Da jeg først ble kjent med verten for herremiddagen kunne det hende jeg ble irritert når vi var på restaurant sammen. Vi var ofte på reiser i utlandet. Han skulle nemlig nærgranske hele menyen, og ville vite hvor alt kom fra. Og kunne ikke den som betjente oss svare forlangte han å få svar fra kjøkkenet. Det å bestille kunne ta evigheter.
Gradvis gikk det opp for meg at når han og jeg var på restaurant sammen, uansett hvor, så spiste vi meget godt. Kjøkkenet satte pris på at vi (han) var interesserte.
Min mors gniocchi-saus. Hun bruker dager på den, den er en familiehemmelighet, og overleveres kun til kvinnene i familien. Min datter er ved å mestre den, men har et stykke igjen. Luftigheten i selve gniocchiene har avkommet fått til, men sausen er ikke helt hjemme.
Utgangspunkt for gniocchi-saus, dag 1 av 3.
Nylig gjorde jeg en jobb for en kunde på Sørlandet. Han hadde naust, og ved siden av naustet hadde han redskapsbod, stor nok til et kjøkkenbord og stoler, og til propan-kokeapparat.
Der serverte han kokt hummer, med tilbehør og drikkevarer, med en kvalitet og en trivsel som lett matcher alle andre matopplevelser jeg har hatt. Det var en fantastisk kveld, med forrett og hovedrett og dessert og kokekaffe.
Hummerne er kokt, og må kjøles. Den kvelden tror jeg man kunne tatt mange, mange, mange tusen for - om man tenker på hva man kan lage av opplevelser for turister i Norge. Inne i en redskapsbod, på enkle stoler, rundt et bord med plastduk, i en duft av garnblåser og tang.
