Diverse Lyden av ulike land

[Dinosauren]

Min reise inn i hifi-verdenen fortsetter, og jeg får et stadig bedre bilde av hva jeg foretrekker - selv om det er mye jeg ikke har fått hørt ennå. En ting som fascinerer meg er at jeg stadig kommer borti uttrykk som "låter typisk engelsk" og "du hører den klassiske franske lyden" og "du er aldri i tvil om at denne er italiensk".
Det jeg lurer på er i hvilken grad dere mener dette er korrekt. Jeg begynner å helle til at det stemmer, men jeg vet ikke i hvilken grad dette er reelt, og i hvilken grad det er at jeg nå begynner å høre det jeg forventer å høre basert på hvor ting kommer fra?
Og om dere mener dette stemmer, ligger det bare i høyttalerne, eller også i elektronikken? Og fortsatt om dere mener det stemmer, hvordan vil dere beskrive lyden fra de ulike landene?
Er jeg helt på jordet igjen?

 

[Audiophile-Arve]

Høgtalar (saman med rommet) har definitivt mest å seie. Effektforsterkaren må vere i stand til å drive høgtalarane til å spele høgt og dynamisk nok, og bør eigentleg vere nøytral og fri for vrenging. Forforsrerkaren er nok viktig for å "fargelegge", og det gjeld også pickup/riaa/signalkjelde

 

[bambadoo]

Sannsynligvis en anelse på jordet men enkelte HT merker har hatt sine "filosofier" b&w, SF etc og dermed så har hifi blekkene kommet opp med utrykk som engelsk lyd, italiensk finesse, west coast sound etc.

 

[Dinosauren]

Jeg forstår at ulike merker kan etterstrebe sin egen "lyd-signatur" i mangel på et bedre ord. Det jeg er mer nysgjerrig på er om det - bevisst eller ubevisst - er en slags "norm" i ulike land, at man som produsent er redd for å skille seg ut for mye fra sine landsmenn og forventningene til hvordan ting skal lyde basert på hvor det kommer fra?

 

[JMM]

I Storbritannia ble lyden influert av 70-tallets BBC LS3/5A, som først og fremst vektla god stemmegjengivning. Jeg kjenner ikke noe videre til dagens britiske høyttalere, men back in the day hadde merker som ProAc, Spendor, etc et tydelig fokus på stemmer og mellomtone. I tillegg var/er en typisk britisk stue svært liten og store basselementer og full-range ytelse uansett en praktisk umulighet for de aller, aller fleste, akustisk så vel som økonomisk. For fiffen i sine landlige herskapshus var store modeller fra Tannoy nærmest enerådende.

Jeg tipper lignende forhold har lagt grunnlaget for høyttalerutvikling i andre land, uten at jeg har noen som helst egentlig peiling.

 

[hvego]

I min begrensede kunnskap skulle jeg tro at vi i Norge er stolte av Tandberg, Electrocompaniet og etter hvert Hegel på elektronikksiden og Seas hva angår høyttalerelementer. Men kan man hente noen "norsk" lyd ut av den historien?

I vår samtid har jo Sigberg, Arendal og kanskje Ø Audio gjort seg bemerket både i inn- og utland. Er det noen nydelig sammenheng mellom disse?

Om jeg skulle ledet markedsføringen av norsk Audio ville jeg kanskje tatt utgangspunktet i naturen: Klar himmel, hav, store fjell, store naturkrefter. Så ville jeg trukket frem Grieg, norsk metall og folkemusikk, med for eksempel hardingfelas overtoner.

Men markedsføring er noe annet enn en typisk lydlig signatur.

 

[bambadoo]

Doxa hadde vel "klar som kildevann" eller noe i sitt slagord?

 

[alipax]

Ulike land med ulik lyd ? Tror ikke det nei, det menneskelig øret og oppfattelsen av lyd er vel ganske universell. Hva en konstruksjon ender ut med lydmessig er like forskjellig som snøen som laver ned.