Gode ønsker skal man ikke kimse av, denne dagen har ikke vært noe mindre strålende. Her er gården vi leier hos, imponerende å se traktoren gå opp og ned,
og det er ikke vanskelig å forstå at de som bor og jobber på en slik fjellgard har et
annet forhold til bakker og stigninger enn en stakkars «plattfot» østfolding...
Vi hadde bestemt for fjelltur, så fruen pakket og gjorde klart, mens jeg trillet inn til Lom og hentet ferske rundstykker til frokost og niste fra bakeriet.
Joda, for i fjor spurte jeg yngste frøkna her om tips til tur for utrente byfolk, og hun sa at det var en fin og enkel løype like oppi her, bare å følge veien og opp forbi en bom så startet løypen et stykke opp i veien. Hmm, alarmklokkene ringte, så vi kjørte opp i fjor. Det gjentok vi i år, og nå fikk jeg målt den turen fra hytta til turstart...
Så stol ikke på lokale fjellgeiter! Nå må det innrømmes at den unge damen er bygget som en gaselle, og har vesentlig mindre å dra på enn undertegnede - men allikevel...
Så, her startet vi
Det er mye pesing og banning det første stykket, men her har vi i det minste kommet oss over tregrensen (ser meg tilbake)
Hatten lå igjen på hytta, og da er rådyra gode. Fruen hadde en ekstra bøff, jeg
bløtet den i en bekk, så holdt jeg i det minste hodet kaldt.
Dette var mål én, et nydelig vann på drøye 1000 meters høyde, her er det muligheter for fiske, om man interesserer seg for slik. Vi skulle imidlertidig vurdere om vi skulle prøve oss på stigningen bak der.
Men først en pust i bakken, og mat til Gio.
En leverpostei til dessert kanskje? Leverpostei og tørket andekjøtt er det beste Gio vet i livet, han gjør hva som helst for en slik belønning.
Det var tungt i fjor, men vi var enige om at det føltes enda tyngre i år, men skam den som gir seg! Her er vi på toppen av Øvste Storteppingshogget, og i bakgrunnen ser vi Galdhøpiggen.
Så ble det jo også et tilsynsbesøk til varden jeg bygget der i fjor. Toppen var falt av,
men det var jo en quick fix.
Det blåste der oppe, men tempen var fin, nå var det bare deilig.
Obligatorisk selfie...
Store og mindre store steiner ligger tilfeldig strødd på toppen, etter siste istid.
Så er vi på god vei tilbake, vi skal ned, bort og så ned i skogen til høyre i bildet
Etterfylte vannflaskene med fjellbekk, deilig og friskt.
Et par graner hadde ikke lest instruksen om gjeldende tregrenser.
Dette hadde turappen å si om dagens utflukt.
Tilbake på hytta. Jeg er den eneste som får lov til å holde Gio slik, om noen andre prøver, slår han seg fullstendig vrang. I kveld var han så sliten at han sloknet helt slik. Det har aldri skjedd før. Vel, vi følte oss likedan...
/Morten