Da Lidl varslet sin ankomst til det norske markedet snakket de fleste av mine konkurrenter med skrekk om et potensielt prisfall i markedet. Jeg så på det med glede.
Grunnen er selvsagt at det mest typiske for det norske dagligvaremarkedet utover at det er et sterkt modnet marked med sterk konkurranse, er at konkurransen foregår nær utelukkende på pris. Resultatet er at det finnes nesten ingen forskjell, hverken på pris eller kvalitet, mellom lavpriskjedene, supermarkedene, de store hypermarkedene eller de små lokale superettene. De er alle like. Man får ikke veldig mye billigere varer om man går i en enfoldig trist Rema-butikk og man får ikke veldig mye bedre utvalg eller kvalitet om man går i en ICA Super, COOP Mega, eller Meny. Norske forbrukere og den jævla "handlekurven" til avisene har blikket kun på prislappen og får kvalitet og utvalg deretter. Jeg opplever tilmed å betale høyere pris på enkelte tørrvarer på Rimi enn hos ICA Maxi, som skal være ICA sine store kvalitetsbutikker. Helt bakvendt!
En egen historie er utvalget. Selvom Meny kan ha 2-3 ganger så mange varelinjer, altså et vesentlig større utvalg, så er det ikke nødvendigvis 2-3 ganger bedre utvalg. Mesteparten av varelinjene er likevel fra NorgesGruppen sitt sortiment så de fleste varelinjene altså vil de ha felles i alle NorgesGruppen sine butikker. Det norske landbruksproteksjonismen er heller ikke til hjelp. En annen ting er butikkenes evne til kvalitet. Vi har jo nettopp hatt en frustrasjonstråd om elendig kvalitet i fiskediskene. Butikkene slipper unna med altfor dårlig kvalitet i ferskvarediskene.
Jeg hadde virkelig håpet Lidl skulle bidra til større strekk i dagligvaremarkedet. At de skulle vise forbrukerne hva virkelig fokus på billige varer kunne gjøre (slik de er kjent for de fleste steder i Europa). Da ville man øke priselastisiteten hos dagligvareforbrukere slik at de etterhvert ville bli mer betalingsvillige for kvalitet. Kreve virkelig lav pris på varer hvor kvaliteten ikke er veldig sprikende / avgjørende og til gjengjeld kreve virkelig bra kvalitet og service når man handler varer hvor kvaliteten er mindre gitt og mer avgjørende...som fx. ferskvarer. En virkelig billig lavpriskjede ville altså kunne bidra til å tvinge frem bedre kvalitet i den andre enden av skalaen.
Hva skjedde? Jo, de ble hverken fugl eller fisk. Ikke billig nok til å bli en trussel og ikke bra nok til bli et kvalitetsalternativ. Den største tabben de gjorde var nok imidlertid at de ikke innså, før det var for sent, at kampen i norsk dagligvare bransje i virkeligheten skjer på eiendomsmarkedet. Det dreier seg om de mest attraktive plasseringen, å blokkere eiendommer for konkurrentene, å få kommunalt gjennomslag for bruksendringer, utleie til franchisetagere etc.
En siste ting kan sies om Lidl, - de er et helvete å forhandle med...