Oppdaget ikke denne tråden før nå og har skummet igjennom. Det som slår meg er det merkelige i at nesten alle hyller et monopol når det gjelder omsetning av alkohol over 4,7 vol. %., men ikke når det gjelder andre varer og tjenester forbundet med mat og drikke. Hva kommer dét av, mon tro? Vaner, misforståelser, nordmenns forkvaklete forhold til alkohol (helgefyll), nordmenns manglende erfaring med spesielt vin (vi er nybegynnere ifht. spesielt syd-europeere), manglende vinkompetanse osv.
Monopoler har opp gjennom historien generelt vist seg: ineffektive og kostnadsdrivende, arrogante, sene med å tilpasse seg endringer i efterspørsel, korrupte + +. Altså alt det negative vi forbinder med god forretningsvirksomhet.
Litt facts:
1. Vinmonopolet har et ekstremt stort vareutvalg, totalt ca. 12 000 produkter. Ca. 9 000 av disse (bestillingsutvalget) eies og lagerføres av importørene. Dette er svært kostnadsdrivende, men inndekkes glatt i utsalgsprisene.
2. Produkter under ca. kr. 120,- er svært dyre i Norge, mens produkter over dette prisnivået er relativt sett rimelige. Jo dyrere, jo gunstigere å handle i Norge p.g.a. kalkylen (alkoholavgifter, derefter et fast påslag, så et %-tillegg avhengig av innkjøpspris fra grossist, men begrenset oppad til et fast beløp).
3. Resultatet av pkt. 2 er at billige varer subsidierer dyre.
4. Vinmonopolet budsjetterer "motsatt" av hvordan andre bedrifter gjør det: De ser på kostnadsmassen sin for det kommende året, anslår salgsvolum og prissetter så produktene slik at kostnadene inndekkes + et "rimelig" overskudd. Altså ingen incentiver eller motivasjon for å drive effektivt. Å være adm.dir. i Vinmonopolet er en av Norges enkleste lederjobber. "Øker kostnadene, så legger vi på prisene".
5. Butikker i "utkanten" subsidieres av de store i sentrale strøk. Selv handler jeg i en butikk i Skei i Surnadal om sommeren og den er så å si tom hele tiden. Det må finansieres på en eller annen måte.
Ovenstående drar kun i én retning: Ineffektivitet og høye kostnader som den vanlige forbruker som kjøper vin til kr. 90,- til 100,- må betale for idet det er her vi finner de store volumene. De velstående, som kjøper dyr vin, ler seg fillete fordi de kan handle "billig" i et marked som ikke fungerer (tilbud og efterspørsel).
Noen myter:
6. Vinmonopolets faglige kompetanse er høy.
Hvis man handler i en vinbutikk ellers i Europa, så har de altså dårligere peiling enn en som er ansatt i Vinmonopolet? Det er selvfølgelig tull. En vinbutikk i f.eks. København ville gått konk hvis ikke de ansatte hadde topp kompetanse om produktene de selger.
7. Tillates salg av vin utenom Vinmonopolet, forsvinner kompetansen.
Det som skjer er at billigproduktene stort sett vil havne i dagligvarebutikkene, mens dyrere varer vil havne i spesialbutikker med høy kompetanse; jfr. Europa.
8. Tillates salg av vin i dagligvarehandelen, blir det bare billigviner å oppdrive i "utkanten". Ja, men slik er det idag óg. En "utkant"-butikk tillates generelt ikke å lagerføre dyre produkter, med noen få unntak for at produktutvalget ikke skal se kjedelig ut..
9. Vinmonopolet er en stor kunde.
Vinmonopolet kjøper inn fra flere hundre grossister (som kjøper inn fra verden forøvrig) og salget blir ikke mindre hvis REMA får selge et billigprodukt. Vinmonopolet har 280 butikker og er en lilleputt ifht. antallet hos kjedene. Man må se på volumet i landet under ett og Norge er f.eks. ca. 1/4 av Sverige i vinkonsum.
Dette får være nok på en fredag kveld.
En uomtvistelig konklusjon er at Vinmonopolet er en grisedyr ordning med elendig tilgjengelighet.
