knutinh skrev:
Gjest skrev:
Uregulerte/liberale markeder er en trussel mot stabile, trygge samfunn der mennesker skal leve og utvikle seg.
Hvilket land mener du at vi skal bruke som modell da?
For teorien din har vel praktisk anvendelse?
-k
Det er ganske enkelt bare å ta en titt på
Vest-Tyskland under
Konrad Adenauer som ledet den kristeligdemokratiske regjering (CDU). I 1949 ble han valgt som første tyske kansler etter annen verdens krig, og var kansler frem til 1963. Under ham førte den tyske regjeringen en "blandingsøkonomi" gjennom en modellen som gjerne kalles
sosial markedsøkonomi som prøver å opprettholde balanse mellom høy økonomisk vekst, lav inflasjon, lav arbeidsledighet, gode arbeidsbetingelser og offentlig velferd og tjenester gjennom statlig intervensjon. Modellen har hatt bred oppslutning blant de vest-europeiske regjeringer fra 60-årene av.
Jeg synes det blir litt fåfengt å gjøre forsøk på å drive Gjest inn i "kommunistenes leir", det blir litt kunnskapsløst og det har gjerne vært den polariserende tendensen i slike tråder her på forumet. Det finnes mange ulike former for stater som har gjort og gjør bruk av "blandingsøkonomi". De fleste stater bygger på en eller annen form av det, og i perioder har f.eks. de store såkalte "markedsøkonomiene" slik som i USA, Storbritannia m.fl. gjort aktiv bruk av "planøkonomi", slik som under 2. verdens krig. Diktaturer slik som Nazi-Tyskland, og ettpartistaten Sovjet-unionen (som er mest kjent for "planøkonomi" siden Stalins 5-årsplaner dukket opp i 1928) har bygd aktivt på "planøkonomi".
"Blandingsøkonomien" bygger både på markedet, og en offentlig regulering av markedet gjennom lover, regler, skatter og avgifter. Det er jo bare å se på hvert eneste års statsbudsjett, der du får se et overslag over statens inntekter og utgifter i budsjettåret. Her legger regjeringen (med Stortingets tillit -eller støtte om man vil) hvordan den vil gjøre bruk av det offentliges inntekter og utgifter, og hvor disse skal hentes. I tillegg regulerer staten en del forhold ut fra normative og økonomiske vurderinger i budsjettene, det bør det være rom for å hevde (slik som miljøavgifter, som man gjerne kan drøfte hvor vidt kun er inntektskilder...), og herunder kan man trekke inn arbeidstider, arbeidsmiljø osv.
Uavhengig av om man er uenig i regjeringens politikk, er staten en
velferdsstat. Velferdsstaten har sitt historiske opphav i Tyskland, og har sterke tradisjoner der siden 1880-årene, og bygde på forsikringer av arbeidere som ga rett til inntektskompensasjon fra fond som de selv hadde bidratt til å bygge opp gjennom et liv i yrkesaktivitet. William Beveridge's la i 1942 fram på oppdrag fra de britiske myndigheter Beverdige-rapporten, som gikk inn for utbygging av de sosiale ordningene i Storbritannia. Den tok til orde for at samtlige britiske borgere, skulle være garantert inntektssikring og helse- og omsorgstjenester av staten, enten de var yrkesaktive eller ikke. Denne ble vedtatt i National Health Service act fra 1948, og er den første universelle velferdsmodellen.
Den britiske økonomen
John Maynard Keynes teorier har vært banebrytende, og jeg har skrevet litt om dette i ett av mine tidligere innlegg i denne tråden. Sosial markedsøkonomimodellen er også påvirket av Keynes, og har vært et middel til å stabilisere økonomien, siden velferdsstaten i sin tur avhenger av den nasjonale økonomien. Modellene ligger til grunn for de Skandinaviske velferdsstatene. De fleste industrialiserte land er velferdsstater i en eller annen form, men det er ulikt hvor omfattende velferdstilbudet er fra stat til stat. Velferdsstaten er motsatsen til det som kalles
nattvekterstaten.
Grunnleggende kan man si at velferdsstaten aktivt sørger for innbyggernes velferd: borgernes sikkerhet, yter grunnleggende goder som eksempelvis støtte til utdannelse, trygder ved sykdom eller fattigdom og pensjon. Velferdssamfunn (for øvrig et begrep som først ble brukt i norsk offentlighet av Kåre Willoch på 80-tallet da han var statsminister) skiller seg fra velferdsstater i det at den søker å legge mer av det økonomiske ansvaret for velferden hos borgerne, slik at de selv kjøper de forsikringer og pensjoner de mener å ha behov for.
Hilsen Bjørn